Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Dramatikk og store kontraster

Bergens Tidende, 30.01.2015

Engegård Quartet

Vol. IV

2L

Engegårdkvartetten trekker musikalske linjer fra Haydn til Maja Ratkje

Den fjerde av Engegårdkvartettens utgivelser på 2L starter med Schuberts «Rosamunde»-kvartett (D. 804) og slutter med Haydns «Keiser»-kvartett (Op. 76:3). Fra før av finnes det uendelig mange, gode innspillinger av disse verkene på markedet.  Men de nye, norske tolkningene klarer seg utmerket i konkurransen.

Ta for eksempel de første taktene av «Rosamunde». Mange andre kvartetter velger et temmelig sedat tempo her. Engegårdkvartetten spiller derimot friskt og freidig ut, og får frem en nervøst dirrende spenning som forbereder de brå kastene senere i verket. Det er dramatikk og store kontraster i denne «Rosamunde». Og tilsvarende i Haydns «Keiser»-kvartett som Engegårdfolkene spiller energisk, livlig, med en god porsjon humor – og alltid med fyndig artikulasjon av alle stemmene. På Engegårdkvartettens plate er det hele tiden fire musikere vi hører, fire stemmer som hver har noe å fortelle.

Benjamin Brittens andre strykekvartett (op. 36) som følger etter «Rosamunde», passer godt inn i denne sammenhengen. Den er skrevet som en kjærlig, lett tilbakeskuende hyldest til Henry Purcell, og Engegårdkvartetten fremfører den rolig, avslappet, med lys, gjennomsiktig klang.

Det fjerde verket på platen er Maja Ratkjes «Tale Of Lead And Light», skrevet etter Utøya-massakren i 2011 og med skjulte referanser til Beethovens strykekvartett op. 59:1. Vi kjenner performancekunstneren Ratkje, hennes vokalimprovisasjoner, hennes elektroniske støyeksperimenter. Her får vi høre henne uttrykke seg i et mer tradisjonelt formspråk, i en skarp, senmodernistisk sats for strykekvartett. Godt skrevet. Og godt fremført av Engegårdkvartetten. 

Rapporter fra ekkokammeret

Bergens Tidende, 16.01.2017

Christian Wallumrød

Pianokammer

Hubro

Det er et gåtefullt fotografi på coveret – et fargebilde av E16 som skjærer seg gjennom Begnadalen i Valdres, fanget av fotografen Morten Spabergs kamera. Oppe på himmelen svever den runde logoen. Og nede, rett over veien, står platetittelen, skrevet med den karakteriske hvite, litt barnslige skriften.

Med andre ord: coveret er helt etter boken, den boken som designfirmaet Yokoland skrev til plateselskapet Hubro for fem år siden. Og slik det er vanlig med Hubros utgivelser, er det også denne gang helt umulig å forutsi hva som gjemmer seg bak den mystiske designen.

Det står riktignok «Christian Wallumrød» og «Pianokammer» på coveret. Men dette er så visst ikke noen «typisk» Wallumrød-plate. Hans siste mange utgivelser er kommet på ECM der han har spilt med sin uregjerlige sekstett der all verdens merkelige instrumenter møtes i et salig sammensurium av frijazz og folketoner og salmer. Nå er han et annet sted, i et annerledes rom, han sitter helt alene og eksperimenterer med musikk og merkelige lyder.

«Pianokammer» er innspilt på tre forskjellige steder, med tre forskjellige flygeler og med bruk av en rekke forskjellige opptaksteknikker. I ettertid er opptakene blitt behandlet og redigert etter alle kunstens regler. Resultatet er seks relativt korte stykker med en samlet spilletid på om lag 40 minutter, altså en varighet litt som på en gammel LP.

Hva er det så vi hører i Wallumrøds pianokammer? Først er det bare støy, sju minutter «Fahrkunst» med durende, dumpe motorlyder som forskyver seg og legger seg inn over hverandre, dype, rungende, rumlende flater som utvider seg, som stiger og faller og til sist dør hen. Så endres temperaturen og stemningen: «Hoksang» er et stykke fredelig, tonal klavermusikk basert på en enkel ostinatfigur. Pulsen er rolig, stykket er organisert i tydelig avgrensede deler. Vi er i et fortrolig, gjenkjennelig rom der Keith Jarrett spøker i bakgrunnen, der det er klang av gospel og der det av og til også kommer melodilinjer som minner om norske folketoner. Stemningen er fredfylt, avslappet, musikken presser seg ikke fremover, den hviler i seg selv.

I «Second Fahrkunst» drar Wallumrød oss tilbake til støyrommet, men legger nå inn spredte toner fra klaverets diskant. Diskantdryppene faller som en slags uorganisert regn inn over motorduren og skaper forgrunn og bakgrunn i rommet. Etter hvert hører vi noe klavermusikk, kanskje en fortsettelse av «Hoksang», og når dryppregnet slutter, oppstår det merkelige resonansklanger i flygelets strenger.

De tre siste stykkene er videreutviklinger av de mønstrene som nå er etablert. Her er langsomt gospel klaver («Boyd 1970», «Lassome»). Her er eksperimenter med diskantdrypp og resonanseffekter basert på akkordene i de foregående stykkene. Og av og til hører vi lyder av objekter som rammer klaverstrengene og skaper effekter som vekker minner om den gamle amerikanske avantgardens eksperimenter med preparert klaver («School of Ecofisk»).

Det arbeides med mange forskjellige klaverteknikker i Wallumrøds pianokammer, og det er ekkoer av mange forskjellige musikalske tradisjoner. Likevel er det også en slags indre sammenheng gjennom alt dette mangfoldet. Det er de samme musikalske materialene og problematikkene som dukker opp igjen og igjen og som hver gang blir bearbeidet på nye måter, med ørsmå forskyvinger. Noen av forløpene virker kanskje litt private, litt som flittige stiløvelser. Men som helhet gir platen oss adgang til et fascinerende rom og et spennende «work in progress».         

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler.