Det åpne landskap

Bergens Tidende, 26.11.2014

Eivind Buene

Into the Void

Lawo

I grenselandet mellom improvisasjon og komposisjon

Da Umberto Eco i sin tid innførte begrepet om «det åpne verk», viste han blant annet til at samtidskomponistene var begynt å la musikerne improvisere under fremføringen av verkene deres. I dag, et halvt århundre senere, er musikken blitt enda mer åpen. Improvisasjon er ikke lenger et avantgardistisk virkemiddel, men et helt vanlig grep i samtidsmusikken. Og i løpet av de siste tiårene er det oppstått et felt der komposisjon og improvisasjon løper sammen og møter inspirasjoner fra frijazz og støyeksperimenter.

«Into the Void» hører hjemme i dette åpne landskapet. Det er snakk om et timelangt forløp spilt av Det Norske Blåseensemble og POING-trioen – Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass og elbass) – supplert med Per Oddvar Johansen på trommer. Hele forløpet styres av Christian Eggen.

«Into the Void» er et åpent verk, men ikke vidåpent. Eivind Buene har skrevet instruksjoner om hva som skal skje underveis i forløpet, og han har også komponert noen sekvenser som spilles mellom improvisasjonene – uten at det er mulig å avgjøre hvor skillet går mellom improvisasjon og komposisjon. Innenfor disse rammene skaper da musikerne lange kurver fra ørsmå prikkende, musikalske gester til store, kakofoniske brøl. Uttrykksregisteret spenner fra Thelins skumle, dype bass til Nystrøms skingre overblåsinger. Og innimellom kommer det fuglekvidder fra Haltlis akkordeon og bastante riffs fra blåseensemblet. Ikke alt er like opphissende. Det er mye tomgang og avventende sekvenser underveis. Men det er likevel imponerende at det lykkes å få alle disse effektene til å danne en helhet. Og man merker at musikerne morer seg på turen gjennom landskapet. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 26.11.2014

Everybody digs Bill Evans

Riverside

1958

Et par måneder som pianist hos Miles Davis i 1958 ga den unge, usikre Bill Evans selvtillit. Nå våget han å gå i studiet og innspille sin andre trioplate under eget navn. Produsenten Orrin Keepnews fant på tittelen og fylte coveret med anbefalinger fra diverse jazznotabiliteter. «Hvorfor fikk du ikke en anbefaling fra min mor?», spurte Evans surt. Men det var dekning for anbefalingene. Det hører vi på platen der Evans omformer et velkjent materiale av standards og skaper en ny slags klaverjazz. Venstrehånden hans sprer antydninger av akkorder ujevnt utover forløpene, mens høyrehånden går på tur og trekker lange, swingende melodilinjer gjennom landskapet. Og bak Evans koker Philly Joe Jones på trommer og Sam Jones på bass. 

Dramatisk, blodrik musikk

Bergens Tidende, 26.11.2014

The Mozart Album

Lang Lang, klaver

Nikolaus Harnoncourt, dirigent,

Wiener Philharmoniker

Sony Classical

Nye sider av velkjente Mozart-komposisjoner

  

Unge, kinesiske Lang Lang er vel det nærmeste du kommer en popstjerne innen klassisk musikk. Hans utagerende klaverstil ga ham tidlig klengenavnet «Bang Bang». Og vi kjenner ham først og fremst som ekvilibristisk, ustyrlig fortolker av det store romantiske klaverrepertoaret. Men så velger han altså plutselig å utgi en dobbelt-cd med musikk av Mozart! Og som om det ikke var nok, har han fått med seg Wienerfilharmonikerne og Nikolaus Harnoncourt, tidligmusikkens gamle bannerfører, på den første av platene.

Jeg startet med å lytte til den andre platen. Den rommer et liveopptak fra en konsert i London i 2013 der Lang Lang sitter alene ved flygelet og spiller tre tidlige Mozart-sonater (nr. 4, 5 og 8). Her er det perlende, virtuose passasjer, flotte triller, elegante forsiringer, og en hel del tant og fjas som Lang visst selv har funnet på. Tolkningene er lekende, spøkefulle, men høres også av og til noe hektisk ut. Mange tempi virker forserte og fandenivoldske. Og Lang spiller stort ingen av Mozarts mange repriser. Hastigheten og forkortelsene betyr at det blir plass til en hel konsert på en enkelt cd. Men omkostningen er at viktige, musikalske balanser går tapt.

Da er det mer kontroll – og også mer kraft og uttrykk – i musikken på den første platen. Her spiller Lang Lang to av Mozarts klaverkonserter (nr. 17 og 24). Og får i samarbeid med Harnoncourt frem nye sider av denne velkjente musikken.  Vi er langt fra den avslipte, elegante wienerklassismen. Dette er dramatisk, blodrik musikk som av og til nærmest presser Mozart fremover, inn i romantikkens høyspente følelsesunivers. Ikke alle vil like denne tolkningen, dette opera-aktige bildet av Mozart. Men interessant er det likefullt.   

Mot alle odds

Bergens Tidende, 25.11.2014

Egil Hovland: Fange og fri

Dirigent og kunstnerisk ledelse: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Johanneskirken

Hørverdig fremføring av Egil Hovlands problematiske opera

Egil Hovland skrev i sin tid «Fange og fri» til Den norske Opera, men bestillingsverket ble aldri tatt inn på operaens repertoar. Verket hadde urpremiere i Johanneskirken i Bergen under Festspillene i 1995. Og siden har Hovlands fortelling om lekpredikanten Hans Nielsen Hauges liv og lidelser bare vært fremført i landets kirker, aldri på en operascene – noe som for ti år siden fikk kritikeren Torkil Baden til å spørre om det virkelig er slik at Hans Nielsen Hauge for alltid skal være forvist til kirkene, «de kirkene han ble fengslet for å utkonkurrere?»

Det er nok slik. «Fange og fri» er i alle fall fortsatt et kirkemusikalsk anliggende. På søndag så og hørte vi verket i Johanneskirken der Anne Randine Øverby og Opera Bergen presenterte en oppsetting som hadde mange kvaliteter, men som også demonstrerte hvorfor Hovlands verk trolig aldri vil komme til å fungere på en operascene.

Problemene er mange. Det viktigste er at «Fange og fri» faktisk ikke er en opera, men et oratorium, et verk for kor, solister og orkester. Verket har ingen ytre, fysisk handling, ingen dramatikk og nesten ingen dialog mellom agerende personer. Og hovedpersonen, den fengslede, lidende Hauge, er kun i sentrum på scenen ganske få ganger. «Fange og fri» er en syltynn fortelling som blir lagt frem i ni statiske tablåer. I tillegg er denne fortellingen hjerteskjærende naiv. Hovlands librettist Britt G. Hallqvist har helt oppgitt å fremstille den komplekse historien om Hauge og hans forunderlige grasrotbevegelse, og har i stedet skrevet en enkel søndagsskolefortelling over en velkjent skabelon.

Anne Randine Øverby og hennes folk i Opera Bergen hadde med andre ord alle odds mot seg på søndag. At de likevel klarte å skape en severdig og – ikke minst hørverdig ­– forestilling, skyldes at de ikke forsøkte å presse og tvinge Hovlands oratorium inn i operaformatet. De bare antydet den minimale handlingen med enkel gestikk og diskrete sceniske virkemidler, og konsentrerte seg først og fremst om det musikalske uttrykket, om Hovlands sammensatte, fritonale komposisjon.

Den finske bassen Johann Tilli som fremstiller Hauge, hadde riktignok ennå ikke sunget seg inn i rollen på søndag. Og tenoren Alexander Graf hørtes noe anstrengt ut i rollen som fangevokteren. Til gjengjeld var det fine prestasjoner av mer lokale folk – blant annet hadde Njål Spabo, Silje Birgitte Folkedal og Jørgen Magnus Haslum veldig gode soloer. Og Bergen Operakor imponerte kvelden igjennom med levende, entusiastiske innsatser og med saft og punch i de store, massive utladningene.

Maskin og menneske

Bergens Tidende, 19.11.2014

Christian Blom: Lyriske Stykker

Ellen Ugelvik, klaver

Mere Records 

Beåndet tolkning av maskinelt produsert musikk

Da komponisten Christian Blom for et par uker siden vant Edvardprisen 2014 skrev juryen at prisvinnerverket «gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er». Blom fikk prisen for en lydskulptur, men dette med å nærme seg musikken «gjennom andre dimensjoner» dekker for så vidt hele hans produksjon, også de komposisjonene der han uttrykker seg i mer vanlige musikalske formater. Hans «Lyriske Stykker» for klaver som kom ut siste år, er et eksempel i så måte.

De fem komposisjonene på platen har titler vi kjenner igjen fra Griegs «Lyriske Stykker» – «Liten Fugl», «Vokterens Sang», «Sommerfugl», «Ensom Vandrer» og «Halling». Og egentlig er det da også Griegs musikk vi hører. Bare ikke i den vanlige orden. For Blom har brukt ulike dataprogrammer til å kutte stykkene opp. Stumpene er blitt lagt inn over eller ved siden av hverandre i uforutsigbare mønstre. Og til sist er resultatet av denne «cut-up»-prosedyren blitt transkribert til noter slik at de nye stykkene kan spilles på klaver.

De nye stykkene høres – på forunderlig vis – ut som Grieg. I noen tilfeller er det som om Bloms dataprogrammer har avdekket en underliggende armering i stykkene. I andre tilfeller gjenkjenner vi ørsmå melodiske fraser, typiske harmoniske vendinger, noen dynamiske strukturer eller lignende. Å lytte til platen er som å høre «noe man bare nesten vet hva er», for nå å sitere Edvardprisens jury.

Noen ganger hører vi Grieg selv – uten å vite det. Grieg spilte i sin tid inn «Liten Fugl» og «Sommerfugl» på pianoruller. Denne gamle, analoge reproduksjon av en levende fremføring har Blom tatt frem og brukt i sin digitale reproduksjon. Han har samplet lyden av pianisten Grieg og bruker den til å fremføre de fem cut-ups på platen.

Blom gjenbruker en eldre kollegas materiale, og han erstatter den kreative komposisjonsprosessen med maskinelle prosedyrer og tilfeldighetsalgoritmer. Han abdiserer så å si som «skaper», som «opphavsmann». Men bruker samtidig de fem cut-ups til å belyse forholdet mellom maskinell og menneskelig reproduksjon. For på platen presenterer han to forskjellige versjoner av stykkene og demonstrer to forskjellige slags musikalsk estetikk.

I den ene versjonen hører vi en spesialfremstilt «Grieg»-sampler spille seg gjennom materialet med ubestemmelig, spooky «klaver»-klang og ensartet, lett klaprende frasering. Den andre versjonen spilles på et vanlig flygel av Ellen Ugelvik – kreativt, virtuost, suverent. Ugelvik bygger opp delikate, skjøre klangstrukturer av det nedbrutte Grieg-materialet, hun tolker og artikulerer de komplekse stykkene og får dem til å løfte seg og puste og klinge – ikke som tilfeldige konstruksjoner, men som musikk, som «lyriske stykker».

Ugelviks tolkning av denne maskinelt produserte musikken er rett og slett beåndet – hvis det da er lov å bruke et slikt gammelmodig ord i en sammenheng som denne.    

Et musikalsk triumftog

Bergens Tidende, 13.11.2014

Giuseppe Verdi: Aida

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Edvard Grieg Kor, Bergen Filharmoniske Kor og Collegium Musicums kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Aida som musikkdramatisk verk uten pyramider og elefanter

En konsertversjon av Aida? Går det an? Er det overhodet mulig å ta frem denne høyspente historien om kjærlighet og plikt og sjalusi i det gamle Egypt og fortelle den, få den til å fungere uten visuelle effekter, uten regissør, uten scenograf? Man skulle ikke tro det. Men Bergen Nasjonale Opera lyktes med det på tirsdag. Til de grader.

Verdi ville – som Wagner – helst gjemme orkesteret helt vekk og oppbygge en lukket, scenisk fiksjon. I Grieghallen var det ingen scenisk fiksjon. Orkesteret satt midt på scenen, det massive koret sto på et stillas mot bakveggen, solistene sto fremme ved scenekanten og sang i moderne konsertantrekk. Og det var ikke en eneste pyramide eller elefant å se i mils omkrets.

Men Verdis musikk var der. Overdådig, dramatisk, stormfull. Og i stormens sentrum sto sopranen Latonia Moore og formet tittelrollen med sin magiske stemme, en stemme som beveget seg sømløst fra mørke, glødende farger i dybden til strålende, blendende fraseringer i toppen og som dekket hele Aidas følelsesregister fra den mest inderlige, kjærlige intimiteten til den villeste fortvilelsen.  

Latonia Moore er Aida. Og har vært det siden sitt sensasjonelle gjennombrudd i rollen på Metropolitan for to år siden. Hun var den selvsagte stjernen denne kvelden. Men hun hadde godt følge og motspill fra resten av solistene. Aidas elskede Radamés ble sunget mandig og kraftfullt av den dynamiske heltetenoren Massimiliano Pisapia med en fysisk sterk stemme som uten problem matchet Latonia Moore i de store utblåsningene. Og mezzosopranen Nino Surguladze imponerte kvelden igjennom med sin flammende intensitet og lidenskap i rollen som kongedatteren Amneris, Aidas sjalu rival.

I andre roller hørte vi barytonen Lester Lynch som Aidas far, kong Amonasro av Etiopia, og bassen Paolo Battaglia som Amneris’ far, kongen av Egypt. Den fryktinngytende ypperstepresten Ramfis ble sunget med naturlig autoritet og overveldende stemmeprakt av bassen Marco Spotti.

I de tradisjonelle oppsetningene av Aida er koret hele tiden på scenen i rollene som prester og prestinner, soldater, slaver, fanger og så videre. I Grieghallen sto sangerne stille og rolig på stillaset sitt og konsentrerte seg om de musikalske oppgavene. Som de løste med bravur. De massive utladningene ble sunget med kraft og synlig entusiasme, og det var fine, vakre detaljer og nyanser i de mer avdempede partiene.

Andrew Litton hadde et øye på hver finger. Han styrte musikerne og fulgte og understøttet solistene og koret. Og fikk sammen med BFO Verdis orkestersats til å gnistre og funkle.

Var det operaen Aida vi så og hørte i Grieghallen på tirsdag? Nei, selvsagt ikke. Det var jo verken pyramider eller elefanter på scenen. Men vi savnet dem egentlig ikke. Vi så og hørte et storslått, musikkdramatisk verk fremført med lidenskap og profesjonalisme. Et musikalsk triumftog.

Serie-mestrene

Bergens Tidende, 05.11.2014

 

Tchaikovsky: The Nutcracker

Neeme Järvi

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Janáček: Orchestral Works, vol. 1

Jean-Efflam Bavouzet, Edward Gardner

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Nye utgivelser med Bergen Filharmoniske Orkester på platemerket Chandos

Kjøpte du de tre Beethoven-platene med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra etter hvert som de utkom? Kanskje du skulle ha ventet litt. For nå, bare et par uker etter at Sony utga den siste platen, er alle tre blitt gjenutgitt i en samleboks. Som koster en tredel av hva du opprinnelig betalte.

Vi som fremdeles kjøper musikk i fast, fysisk form, har et dilemma hver gang et plateselskap presenterer en ny serie: Skal vi kjøpe platene etter hvert som de utkommer, eller skal vi vente og satse på at de etterpå blir samlet i en billig boks? Mange av oss gjør visst det første – i alle fall hvis det er snakk om musikk som virkelig interesserer oss. Og når de billige boksene så dukker opp, føler vi oss litt lurt.

På den annen side kan samleboksene jo også gi deg anledning til å samle opp plater du ikke fikk med deg i første omgang. Hvis du for eksempel ikke kjøpte platene med Johan Halvorsens orkesterverk som Bergen Filharmoniske Orkester utga på platemerket Chandos for et par år siden, kan du nå få hele serien i en boks – fire plater med underholdende scenemusikk og et par større, mer ambisiøse verk, skrevet av en god håndverker og profesjonelt fremført av BFO under ledelse av Neeme Järvi.

BFO er i det hele blitt en av platemarkedets seriemestre etter at samarbeidet med Chandos begynte. I tillegg til Johan Halvorsen-serien har de sammen med Neeme Järvi innspilt Johan Svendsens orkesterverk (3 bind) og Tsjajkovskijs ballettmusikk (3 bind). Og sammen med deres kommende sjefdirigent Edward Gardner har de nå startet en serie med Leoš Janáčeks orkestermusikk.

Tsjajkovskij-serien er musikkhistorisk interessant – for i stedet for de korte, redigerte suitene vi vanligvis hører, har Järvi tatt Tsjajkovskijs partiturer og simpelthen lagt musikken i dens opprinnelige, kronologiske orden. På den siste platen i serien som nettopp er utkommet, hører vi «Nøtteknekkeren» i hele sin bredde, en lang musikkgirlander som Järvi og BFO har skåret fri fra den sceniske sammenhengen og formet til et funklende, fargesprakende musikalsk forløp. Det er snertende presist spilt, dramatisk, gnistrende – en frisk og flott musikalsk fortelling. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Og så var det Janáček-serien. Første bind som nettopp er utkommet, viser at BFO og Gardner føler seg hjemme i Janáčeks særpregede univers. Platen starter med en flott, blankpolert fremføring av hans messingtunge «Sinfonietta» og slutter med en sjarmerende suite fra operaen om «Den listige, lille reven». Men platens høydepunkt er «Capriccio» – en miniatyr-klaverkonsert skrevet for en pianist som hadde mistet høyre arm under første verdenskrig. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller den virtuose venstrehåndsstemmen skarpt og spisst, akkompagnert av en fløyte, to trompeter, tre tromboner og en tuba. Resultatet er fire tornete, kantete satser, musikk som ikke lignet noe annet i sin samtid – og som fremdeles virker fascinerende fremmedartet.