Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 26.03.2014

Richard Wagner: Parsifal

Dirigent: James Levine

Bayreuther Festspiele

Philips

1985

Det er noen operaopptak som aldri eldes. Slik er det med liveopptaket av Waltraud Meier fra Bayreuth i 1985 der hun synger Kundry mot Peter Hofmanns Parsifal. Hun hadde debutert to år tidligere i Bayreuth, nettopp i rollen som Kundry. Nå i 1985 hadde hun vokset seg helt inn i rollen. Stemmen hennes er smidig og bæredyktig, hun former de lange wagnerske melodilinjene med ustoppelig energi, og da Parsifal fordømmer Kundry på slutten av andre akt, slynger hun sine forbannelser mot ham med eksplosiv villskap og brennende toppnoter. I dag, tretti år senere, er Waltraud Meier fremdeles en av tidens viktigste Wagner-sopraner. Peter Hofmann hadde derimot allerede stemmeproblemer den gangen i 1985. Fire år senere forlot han operascenen og ble popsanger.

Gripende og vakker

Bergens Tidende, 26.03.2014

Wagner: Parsifal

Blu-ray

Sony Classical

Nyoppsetting av Wagners Parsifal på Metropolitan

Verten som introduserer liveopptaket av Wagners Parsifal fra nyoppsettingen på Metropolitan i 2013, forteller først litt om regissøren François Girards tolkning og tilføyer så: «Men en ting er sikkert: Wagners musikk til Parsifal er overveldende gripende og vakker». Og da er vi diskret blitt forberedt på at regi og musikk ikke er helt samstemt her.

Wagners høystemte fortelling om de kyske gralsridderne og deres kamp mot den onde, sanselige verden er i denne versjonen henlagt til et goldt, mørkt postapokalyptisk landskap. Girard er god til å manøvrere store grupper rundt i dette rommet. Men i øvrig er regien hans nok så vanvittig, med freudianske overfortolkninger og absurde sceniske påfunn over en lav sko. At sangerne gjennomfører hele andre akt stående i blod til anklene, er bare ett eksempel.

Sangerne selv er det derimot ikke noe å si på. «Gutten er vakker» – sier trollmannen Klingsor om Parsifal. Og Jonas Kaufmann som synger Parsifal, ser ikke bare vakker ut, han har en vakker stemme som kler rollen. Han er først avdempet og tilbakeholdende og folder seg så ut som overbevisende heltetenor i de avgjørende scenene da Parsifal bryter Klingsors trolldom og da han helbreder Amfortas, gralsriddernes sårede, lidende konge.

René Pape behersker scenen med naturlig autoritet i rollen som den gamle gralsridder Gurnemanz; Katarina Dalayman synger den fortapte Kundrys parti med moden sensualitet. Og forestillingens vokale høydepunkt er den svenske barytonen Peter Mattei som åpner smertefulle dybder i rollen som Amfortas.

I orkestergraven står dirigenten Daniele Gatti og får The Metropolitan Opera Orchestra til skape lange, langsomme bølger av lengsel og håp. Jo da, Wagners musikk til Parsifal er overveldende gripende og vakker.

Fugler i Grieghallen

Bergens Tidende, 22.03.2014

Verk av Rautavaara, Richard Strauss og Stravinskij

Sabina Cvilak, sopran

Mikhail Tatarnikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Møte med den imponerende slovenske sopranen Sabina Cvilak

Det starter med et kort, melodisk motiv. To lekende fløyter erter og imiterer hverandre. Så fylles Grieghallen med fuglesang. Og så er vi plutselig inne i finske Einojuhano Rautavaaras musikalske univers, i hans «Cantus arcticus» fra 1972. Undertittelen er «Konsert for fugler og orkester». Og det skal tas helt bokstavelig. For det er fuglene som er solister her – fjellerker og svaner og mange andre arter, fanget i lydopptak på Liminka-myrene i det nordlige Finland.

På plateinnspillinger av dette verket er fuglesangen vanligvis dempet og blandet inn i orkestersatsen. Men i Grieghallen på torsdag fikk fuglene lov til å fly fritt og legge et flimrende, skimrende lydteppe innover orkesteret mens musikerne og den russiske gjestedirigenten Mikhail Tatarnikov førte oss igjennom Rautavaaras arktiske lydlandskap. At dette er Rautavaaras mest populære verk, er ikke rart. Det er noe rørende, noe nesten barnslig naivt over denne muntre kombinasjonen av naturlyder og drivende klangtåker formulert i et enkelt, tilgjengelig tonespråk med referanser til både impresjonisme og romantikk.

Etter Rautavaaras postmodernistiske collage gikk turen bakover til senromantikken, til Richard Strauss og hans «Vier letzte Lieder» fra 1948. Kirsten Flagstad var 55 da hun urfremførte de fire sangene i 1950. Siden er de ofte blitt sunget av modne sopraner. Og det er riktignok mye modenhet, mye høst og solnedgang og avskjed i disse sangene. Men kanskje de gjerne kunne synges av andre stemmetyper likevel? Ja, kanskje de egentlig egner seg aller best for en yngre, lyrisk sopran? Torsdagskonsertens solist, den blendende slovenske sopranen Sabina Cvilak, ga i alle fall et sterkt argument for dette synspunktet.

Stemmen hennes er ung og glansfull. I utgangspunktet virker den slank og bøyelig, men det ligger sterke musikalske muskler under – viste det sig hurtig. Så snart Cvilak løftet stemmen opp over den massive orkesterklangen, brente den igjennom med overveldende styrke og imponerende uttrykkskraft. Hun er ennå i starten av karrieren, med bare to plater på merittlisten. Det skal bli spennende å følge henne på veien videre frem.   

Mikhail Tatarnikov som var en presis og omhyggelig reisefører i Rautavaaras arktiske univers, viste seg også å ha fin sans for de svulmende senromantiske orkesterklanger i Strauss’ 1940-tallssanger. Etter pausen tok han oss enda lenger tilbake i tid, nå til starten av 1900-tallet og til Stravinskijs konsertsuite fra «Ildfuglen», i versjonen fra 1919.

Det har ofte vært noe tungt og bastant over BFOs fremføringer av dette verket, på konserter og på plate under ledelse av Andrew Litton. Ikke så på torsdag. Tatarnikov fikk det store orkesteret til å klinge som et kammerensemble. Og det var aldri noen tvil om at dette er ballettmusikk, musikk det skal danses til. Prinsessens runddans var lett og presis. Djevledansen hissig og intens. Her var oppdrift. Her var svev. Ildfuglen løftet seg og fløy.

Utblåsning

Bergens Tidende, 19.03.2014

Symphonies of Wind Instruments

Ingar Bergby

Royal Norwegian Navy Band

2L

Gamle og nyere klassikere for brass band

I 1943 skrev Arnold Schönberg en komposisjon for blåserorkester – trolig for å tjene litt penger i det amerikanske eksilet. Han var strålende fornøyd med resultatet. I et brev til en bekjent skrev han: «Det er en slik komposisjon man skriver for å dyrke sin egen virtuositet, og, på den annen side, for å gi en spesiell gruppe musikkelskere – i dette tilfellet korpsene – noe bedre å spille. Jeg kan forsikre deg – og jeg tror jeg kan bevise det – at dette stykket teknisk sett er et mesterverk.»

Schönbergs selvfølelse var det aldri noe i veien med.  Men faktisk hadde han et poeng her. Hans «Theme and Variations» for blåserkorps er en vakker, liten perle, en virtuos komposisjon der den strenge tolvtonemusikkens mester viser nye sider av seg selv. Verket er formulert i et melodisk, fritonalt tonespråk og Schönberg lokker de flotteste klangfarger ut av blåserne.

Vi hører det på den fine, nye platen med dirigenten Ingar Bergby og Kongelige norske marines musikkorps. Her er det også blåsermusikk av to andre sentrale 1900-tallsmodernister. Paul Hindemith er representert med et av sine pedagogiske konsertstykker fra 1920-tallet og «Symphony in B flat» fra 1951. I tillegg hører vi Igor Stravinskijs «Symphonies d'instruments à vent» fra 1920 – hvis engelske tittel har gitt platen navn.  

Marinemusikken spiller disse  stykkene feiende flott med blank, homogen messingklang og gnistrende soloinnsatser. Og har god sans både for det kantede, grove uttrykket i Hindemiths «bruksmusikk» og for den rytmiske intensiteten og kompleksiteten hos Stravinskij.  

I tillegg får vi høre en av den norske blåsermusikkens nyere klassikere: Platen slutter med en frisk versjon av Rolf Wallins finurlige «Changes» fra 1984. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 19.03.2014

Sonny Rollins

Saxophone Colossus

Prestige Records

1956

Spør du hva som er 1950-tallets beste kvartettinnspilling, er svaret mitt: Saxophone Colossus fra 1956 med Sonny Rollins (tenorsax), Tommy Flanagan (klaver), Doug Watkins (bass) og Max Roach (trommer). Det er Rollins som er hovedpersonen her. Han er ung og sterk, et oppkomme av musikalsk fantasi. Den diskrete rytmegruppen legger en bunn av solide planker. Og så springer han – ut i lange, ville, blomstrende soloer. Han sprenger enkle sanger i fillebiter, sjonglerer med stumpene og skaper skjeve, tematiske sammenhenger på kryss og tvers gjennom lange melodiske forløp. Hans versjoner av St. Thomas og Mack the Knife er legendariske. Og hans solo i balladen «You Don’t Know What Love Is» er obligatorisk pensum for enhver aspirerende saksofonist.

I harmoni med byen

Kommentar, Bergens Tidende, 16.03.2014

For et par dager siden hadde Oslo Symfoniorkester konsert i Tokyo. På plakaten fra konserten ser man det fotografiet som orkesteret bruker til markedsføring for tiden. Det er tatt av Stian Andersen – som er en av pionerene i norsk musikkfotografi, berømt for sine svart-hvite, kornete bilder av kjente og ukjente rockemusikere. I bildet av Oslo-orkesteret er det nå ikke mye rock’n’roll. Her har Andersen valgt en helt tradisjonell løsning. Orkesteret er fotografert i et nøytralt, hvitt studio. Sjefsdirigent Vasily Petrenko står omkranset av musikerne som er fordelt slik de pleier å sitte i konsertsalen. Bildet på den japanske plakaten sier: Dette er Oslo Symfoniorkester, et orkester som likner alle andre symfoniorkestre i hele verden.     

 

Det er selvsagt ikke rart at bilder av symfoniorkestre vanligvis ser slik ut. Fotografier er nå en gang best til å dokumentere den synlige, fysiske verden, best til å vise hvordan noe helt konkret ser ut. Musikkbilder er først og fremst bilder av musikere, av dirigenter, solister, stjerner. Men hva om man vil si noe mer enn at slik ser disse folkene ut? Da må fotografen finne på andre løsninger.

Ta for eksempel bildet av Leif Ove Andsnes som sitter og spiller flygel på Rossnos-fjellet 1800 meter over havet. Det ble tatt i 2007, men folk husker det ennå. Engelske The Telegraph skrev nylig at dette «ikoniske fotografiet» på et vis visualiserer «skjønnheten og rommet» i Griegs musikk.

Andsnes-fotografiet fungerer altså som metafor, som en visuell «oversettelse» av noen opplevelsesmessige kvaliteter i Griegs musikk. I andre tilfeller kan en god fotograf få frem – eller skape – sammenhenger mellom musikk, musikere og lokaliteter – slik for eksempel Dag Eivind Thorenfeldt har gjort det ved flere anledninger med bilder av musikere fra Stavanger Symfoniorkester fotografert på Jæren. Resultatet er bilder der musikerne inngår i nesten abstrakte konfigurasjoner, bilder som knytter orkestret til en modernistisk, estetisk tradisjon og samtidig plasserer det inn i en bestemt geografi.

I de siste årene har Stavanger Symfoniorkester valgt en annen markedsføringsstrategi. De har laget reklamefilmer som så å si visualiserer musikalske opplevelser. Vi hører musikk, men i stedet for å se de som spiller musikken, ser vi opptak av snowboardere og hangglidere – forrykende bildesekvenser som gir oss en fornemmelse av den musikalske intensiteten dette orkesteret kan få til.

Bergen Filharmoniske orkester har en noe blandet merittliste når det gjelder visuell selvpromovering. Vi er noen som fremdeles husker den gang i 2005 da musikere fra orkesteret plutselig opptrådte som fotomodeller i et høyglanset reklamemagasin fra Bergen Storsenter. «Våre musikere er spesialister på sine ulike felter, men ellers er de som folk flest», sa den daværende direktøren.  Senterdirektøren var kjempefornøyd med dette «flotte og ikke minst gøye samarbeidet» og mente at fotografiene der musikerne var avbildet som glade forbrukere, var med til «å knytte byens kulturliv nærmere» senteret.

Slike fortidige synder er tilgitt og glemt nå. For i anledning 250-års jubileet har BFO fått produsert en serie promoteringsbilder av en helt annen type, en vakker bildeserie som ikke knytter orkesteret til Bergen Storsenter, men til selve byen Bergen.

Det er fotografen Oddleiv Apneseth som har fått dette til. I 2008 dokumenterte han livet i Jølster i en serie storslåtte, iscenesatte bilder. Til oppdraget for BFO har han valgt en tilsvarende strategi. I august siste år var han en uke i Bergen og herset og kommanderte med musikerne. Resultatet ser vi nå: en fantastisk samling bilder som presenterer både hele orkesteret og de enkelte instrumentgruppene.

Vi ser ned på Stoltegrunnskaien og ut over Byfjorden. Det er en regntung, grå dag. Skyene henger lavt. Et svært skip midt i bildet har satt kursen direkte mot oss. Og der nede på kaien står Bergen Filharmoniske Orkester. Musikerne står med ryggen mot vannet og beskytter seg med sølvgrå, gjennomsiktige paraplyer. Dette er Bergen Filharmoniske Orkester, sier bildet. Og sier samtidig noe om den byen musikerne lever og arbeider i til daglig.

Bildene i Apneseths serie viser kjente Bergenslokaliteter. Alle de typiske turistattraksjonene er med, men de er avbildet slik de ser ut til daglig, slik vi som bor her, ser dem til daglig. Og så er de allikevel helt annerledes. For de er befolket av musikere i finstas. En gruppe fiolinister krysser en gate på Møhlenpris og likner litt på bildet av Beatles på Abbey Road. En harpenist sitter ved Bryggekanten og funderer over livet. Seks muntre hornister har samlet seg inne i Beffen. Åtte alvorlige kontrabassister står med sine instrumenter på Ulrikens topp. Og så videre. 

Dette er annerledes reklamebilder – en serie bilder der vi ser musikere fylle byen med eventyr og få velkjente steder til å bli nye og spennende.  Apneseths rare, iscenesatte fotografier er rørende, poetiske, humoristiske og vakre.  Og de klarer å si noe viktig om orkesterets funksjon i byen.

Utenfor hovedstrømmen

Bergens Tidende, 13.03.2014

Verk av Britten, Janáček og Sibelius

Gerald Finley, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Konsert med BFOs kommende sjefdirigent og utradisjonelt repertoarvalg

Ikke bare var torsdagskonserten totalt sviskefri denne uken. Den inneholdt ikke en eneste av de klassiske verkene fra orkestermusikkens kjerneområder. På programmet sto musikk fra 1900-tallets første tiår, og i tillegg musikk hentet utenfor periodens musikalske hovedstrøm -- sanger av Jean Sibelius skrevet rett etter århundreskiftet, verk av Leoš Janáček fra 1920-tallet og et verk av Benjamin Britten fra 1940.

Var dette en programerklæring fra Edward Gardner, BFOs kommende sjefdirigent? En forsmak på en ny repertoarpolitikk? Kanskje det. Vi får se. I alle fall var det et veldig interessant repertoarvalg. Og det ble en interessant konsert.

Det startet med Brittens Sinfonia da Requiem, et verk som opprinnelig ble skrevet til en japansk jubileumsfeiring, men som utviklet seg og etter hvert ble til noe helt annerledes, til tre satser komponert i sørgemusikkens tradisjonelle former og med en orkestersats preget av mørke farger, med tung blåserklang og mye slagverk. Gardner hadde stram regi og førte BFO gjennom Brittens enkle, musikalske fortelling med god balanse mellom de dominerende, mørke stemningene og de isolerte lysglimt av håp.

Kveldens solist, den kanadiske barytonen Gerald Finley, var i ilden to ganger. Før pausen sang han Skogvokterens parti fra sluttscenen i Leoš Janáčeks opera om Den listige lille reven. Det er selvsagt vanskelig å skulle fremstille kulminasjonen på en lang fortelling som publikum i konsertsalen ikke har hørt eller sett, men Finley ga en god, bevegende tolkning av Skogvokterens klagesang over sitt forspilte liv. Og den lille frosken som dukker opp og får operaens avsluttende kommentar, ble fint sunget av guttesopranen Mathias Hagen Skrede.

Etter pausen ble det seks sanger av Sibelius, opprinnelig skrevet for klaver, men her urfremført i Einojuhani Rautavaaras diskrete, moderne orkesterversjon. Finley fremførte sangene på nydelig svensk, og det var imponerende hvordan han så å si endret psykologisk profil mellom sangene og ga hver av dem den rette karakteristikken av meningsinnhold og stemning.

Ikke alt fungerte like godt i løpet av kvelden. For eksempel var det koordineringsproblemer flere steder i Brittens Sinfonia. Og i Sibelius-sangene virket det av og til som om Finley og orkesteret befant seg på hver sin planet. Men i kveldens siste verk, Janáček Sinfonietta, var alt på plass. Orkesteret var utvidet med en enorm blåserrekke som innledet verket med kolossale, smellende fanfarer. Og da var det åpnet for en fargesprakende, humørfylt orkestersats der alle grupper i orkesteret fikk vist frem sine beste sider.

BFO og Gardner er for tiden ved å innspille Janáčeks orkesterverk på Chandos. Hvis vi skal dømme etter torsdagens tolkning av hans Sinfonietta, kan vi se frem til spennende plater.   

Hviskninger og rop

Bergens Tidende, 12.03.2014

Schubert: Winterreise

Jonas Kaufmann

Helmut Deutsch

Sony

Schuberts vandringsmann som heltetenor

Jonas Kaufmann er barytonen som i sin tid sang seg opp i tenorregisteret og som i dag ferdes hjemmevant i både italienske og tyske operaer. Underveis har han også vært innom lied-repertoaret. For fire år siden spilte han inn Schuberts Die schöne Müllerin sammen med den gode pianisten Helmut Deutsch. Nå tar det samme paret opp den andre store Schubert-syklusen, Winterreise.

Winterreise synges vanligvis av barytoner, men er – som Die schöne Müllerin – opprinelig skrevet for tenor. Så Kaufmanns mørke, barytonaktige stemme burde egentlig passe ganske godt til oppgaven. Og det starter da også fint og stille med «Gute Nacht» der Kaufmann fremstiller Schuberts vandringsmann med en stemme som er blendet helt ned, noen ganger nesten som hvisking. Så følger «Gefrorne Tranen» -- der Kaufmann åpner stemmen mot slutten og setter voldsom kraft på i høyden. Også i de neste sangene blir det veksling mellom hviskninger og rop. Og når vi kommer frem til «Auf dem Flusse», den sjuende av samlingens 24 sanger, er berg-og-dal-banemønsteret etter hvert helt klart: Kaufmann erstatter teksttolkning med skift i dynamikk. Han saumfarer sangene for dramatiske muligheter. Hver gang det er antydning til emosjonell spenning i teksten, åpner han stemmen sin og smeller til. Og hvis melodien til og med går opp i høyden, brøler han så rutene klirrer.

Bevares, det er mange gode steder underveis, steder der Kaufmann former og fargelegger Schuberts melodilinjer med varme, mørke nyanser. Men det vi hører det meste av tiden, er en operasanger som har vanskelig ved å omstille seg til lied-formatet og som i stedet trekker Schuberts ensomme vandringsmann inn på den store scenen og får ham til å høres ut som en wagnersk heltetenor.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 05.03.2014

Louis Armstrong and his Hot Five

Okeh (gjenutgitt på CBS)

1925-26

Louis Armstrongs første plater under eget navn ble innspilt i Chicago i årsskiftet 1925-1926. Han håndplukket musikere fra hjembyen New Orleans til jobben – hans kone Lil Armstrong (klaver), Kid Ory (trombone) Johnny Dodds (klarinett) og Johnny St. Cyr (banjo). Solide folk alle sammen, men det var Armstrong selv som var stjernen. Det er gått nitti år siden den gang. Likevel er det fremdeles et fysisk sjokk å høre hans trompetspill. Han driver gruppen fremover med vill energi. Hans breaks er ekvilibristiske fyrverkerier av lyd. Hans soloer står tegnet med diamantskarp presisjon. «Det var bare en spillejobb for oss», sa han mange år senere. En spillejobb som åpnet et nytt kapittel i den musikalske modernismens historie.