Den sørgende Maria

Bergens Tidende, 30.03.2011

Stabat Mater - A Tribute to Pergolesi

Anna Netrebko og Marianna Pizzolato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Deutsche Grammophon

Rossini: Stabat Mater

Anna Netrebko og Joyce DiDonato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra e Coro dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

EMI Classics

To flotte, nye tilskudd til Stabat Mater-katalogen

Jeg sitter med to innspillinger av «Stabat Mater Dolorosa», to plater med to forskjellige tonesettinger av det gamle latinske 1200-tallsdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot – Pergolesis versjon fra 1735 og Rossinis fra 1842. Platene er utgitt med få måneders mellomrom. Begge har Anna Netrebko i hovedrollen, begge har Antonio Pappano som dirigent i spissen for Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia. Men de er utgitt på hvert sitt selskap. Rossinis Stabat Mater kom på EMI rett før jul. Og nå kommer så Pergolesis 1700-tallssviske på Deutsche Grammophon.

Den litt merkelige utgivelseshistorien har nok en helt enkel forklaring: Netrebko har kontrakt med DG, Pappano med EMI – så når EMI og Pappano ønsker å innspille Rossinis verk med tidens hotteste sopran «with kind permission by» DG, så benytter DG til gjengjeld anledningen til å feire Pergolesis 300 års jubileum med en plate der Netrebko akkompagneres av tidens hotteste operadirigent og hans romerske orkester «courtesy of» EMI.

Fint at selskapene fikk løst kontraktproblemene slik. For på denne måten har Stabat Mater-katalogen fått to flotte, nye tilskudd. Rossini-platen er kanskje den mest overveldende av dem. Pappano er en dreven operadirigent som forstår å trekke ut alle de teatralske og dramatiske poengene i Rossinis musikk. Med seg har han Santa Cecilia koret som gir sprengkraft i åpningen og i den avsluttende dobbelt-fugaen. Og så var det stjernelaget av solister – i tillegg til Netrebko, mezzoen Joyce Didonato, den nye tenoren Lawrence Brownlee og bassen Ildebrando d'Arcangelo. Netrebko har selvsagt den sentrale rollen. Det er henne som går i høyden og svever over orkestret, men hun får flott motspill i de lavere luftlagene av Didonatos varme mezzo.

Flott motspill får Netrebko også på Pergolesi-platen, her av den nye, imponerende italienske mezzoen Marianna Pizzolato som tydeligvis føler seg mer enn godt tilpass i de klagende, følelsesfulle melodilinjene, og som i lange strekk tar en god del av oppmerksomheten. Pergolesis Stabat Mater er relativ kort – slik at det er blitt plass på platen til ytterligere tre av hans verk, en sinfonia pluss en kantate til hver av de to solistene.

Eventyr og prosa

Bergens Tidende, 30.03.2011

Thomas D.A. Tellefsen: The Complete Works for Piano Solo

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Simax Classics

Profesjonell klavermusikk i internasjonal stil

Det store eventyret i norsk musikkhistorie handler om Thomas Tellefsen, tenåringen fra Trondheim som dro til Paris uten penger og uten å kunne fransk, og som endte med å bli Chopins elev – og venn og kollega. Da Chopin døde i 1849, ble Tellefsen betraktet som hans nærmeste arvtaker både som pianist og komponist. Man skjønner hvorfor, når man hører denne Simax-utgivelsen der Einar Steen-Nøkleberg tar for seg alle Tellefsens komposisjoner for soloklaver. For dette er profesjonell musikk skrevet i samtidens internasjonale stil – mazurkaer, nocturner, valser, etyder osv., klavermusikk i de genrene Chopin selv oppdyrket og eksellerte i. Steen-Nøkleberg løfter musikken med sin fenomenale fortolkningskunst, men demonstrerer også at Tellefsen først og fremst var en solid håndverker, og at han ikke hadde læremesterens uregjerlige, musikalske sprengkraft. Hans liv var et eventyr. Som komponist beveget han seg på et betydelig mer prosaisk nivå.

Når Østen møter Vesten

Bergens Tidende, 23.03.2011

Crystalline

Signe Bakke, klaver

2L

Signe Bakke med imponerende fortolkning Karen Tanakas klaververk

Det er ikke mange navn som dukker opp, når man tenker på japansk samtidsmusikk. Toru Takemitsu, kanskje. Eller Joji Yuasa. Og så Karen Tanaka – som har hatt en særlig forbindelse til Norge gjennom snart mange år. Håkon Austbø presenterte hennes musikk på Verdensmusikkdagene i 1990 og på Ultima-festivalen i 1991. Siden har hun blant annet vært festivalkomponist på ILIOS-festivalen i Harstad og har skrevet bestillingsverk til BIT20. Hun har også vært festivalkomponist i Bergen, på det som ble den siste Autunnale. Det var her, i 2003, hennes samarbeid med bergenspianisten Signe Bakke startet, et samarbeid som nå er blitt til platen Crystalline der Bakke framfører stort sett alt hva Tanaka hittil har skrevet for soloklaver.

Det er en begivenhetsrik plate, full av spennende og krevende verk – som for de flestes vedkommende aldri har vært innspilt før. Bakke tolker dem med teknisk overskudd og imponerende nyanserik klangbehandling. I tillegg er dette en svært interessant komponert utgivelse der verkene ikke framføres i kronologisk orden, men er montert sammen slik at de kaster lys framover og bakover og rokker ved vante forestillinger om det musikalske Østen.

Det starter med «Crystalline» fra 1988, et verk som i utgangspunktet virker veldig «japansk» – med harde, presise, nærmest slagverksaktige anslag på en bakgrunn av klirrende lyder og hengende pedalklanger. Så følger «Water Dance I-III», skrevet tjue år senere, tre satser der Bakke maner fram bilder av strømmende vann med ekkoer av Debussys «Jardins sous la pluie» og Ravels «Jeux d’eau». Og idet disse assosiasjonene dukker opp, endres forståelsen av «Crystalline». Det man opprinnelig opplevde som «japanske» elementer, minner plutselig vel så mye om impresjonismens etterliv i fransk modernisme hos en Messian og en Boulez – noe som kanskje ikke er så rart, tatt i betraktning at Tanaka har bodd i Paris det meste av sitt voksne liv, at hun har studert hos spektralkomponisten Tristan Murail og har vært tilknyttet Boulez-senteret IRCAM.

Senere på platen utfolder Bakke den impresjonistiske klangpaletten i Tanakas sjarmerende klaverstykker for barn. Og hun knytter forbindelsen bakover til Murail i det tredje større verket på platen, «Techno Etudes I-III» (1999), der klaveret fungerer som slagverk og pisker opp en rasende rytmisk-mekanisk storm. Platen slutter med «Crystalline II» (1995-96) som viderefører klanger og pianistiske grep fra det første verket. Og nå, etter reisen gjennom Tanakas musikalske landskap, klinger det «japanske» uttrykket betydelig mer «vestlig», mer «fransk» enn før. 

Høyt og lavt

Bergens Tidende, 16.03.2011

Jehan Alain, Complete Works for Organ

Lars Notto Birkeland, orgel:

Simax Classics

Orgelmusikk som ikke likner noe annet

«Historien om en mann som skyver på en liten vogn med tre hjul. Bak ham står tjue politimenn og kaster mursteiner på ham» -- skrev Jehan Alain om et orgelverk som etter hvert ble til et bønnfallende «Litanie». Han tilegnet det minnet om søsteren som døde i 1937 tre uker etter verket var ferdig. Selv døde han tre år senere, drept av tyske tropper. Hans beskrivelse av «Litanie» der Sisysfos møter Keystone Cops og Krazy Kat er typisk for tidens franske surrealistiske miljø og for Alains univers – der høyt og lavt, tragikk og komikk møtes i uventede allianser. Produktiviteten hans var enorm. I løpet av 1930-tallet skrev han mer enn 120 verk, herav om lag 40 orgelkomposisjoner. Det er dem Lars Notto Birkeland har funnet fram og spilt inn for Simax: To flotte plater med skisser, drømmende improvisasjoner, tyrkiske landskaper og fjernøstlige modaliteter. Merkelig musikk – musikk som ikke likner noe annet. Verken før eller siden.

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 16.03.2011

The Future of the Past

Velkro

Pling Music

Frijazz møter tungmetall og støymusikk

Hva tenkte de gamle om framtiden den gang på 1970-tallet da alt fusjonerte og jazzrocken ble til? Kanskje hørte de i det indre øret noe som minner om The Future of the Past, en plate der spretten frijazz møter tungmetall og støymusikk. I gruppen Velkro har bergensgitaristen – og BT-anmelderen – Stephan Meidell fått med seg den slovenske saksofonisten Bostjan Simon og to portugisiske musikere, Hugo Antunes på akustisk bass og Luis Candeias på trommer. Det meste av materialet er skjeve, snodige Ornette Coleman-aktige temaer som Meidell og Simon spiller unisont – før det braker løs med frie improvisasjoner for overstyrt gitar og forrevet tenorsax, sparket framover av den imponerende Candeias. Og når det blir litt for mye, kommer det noen enkle, myke gitarriffs så alle kan slappe av – før Meidell igjen trår hardt på pedalen og Candeias fyrer opp under kjelene. Det er fortids framtid på denne platen. Men mest av alt er det musikalsk nåtid. Som kommer ikledd årets hittil kuleste coverdesign.

Tallenes tale

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.03.2011

Lurer du på hvor Leif Ove Andsnes er for tiden? Vel, han spiller Brahms’ andre i Berlin med Haitink i dag, i morgen og på fredag. I begynnelsen av april gir han solokonserter i Chicago, New York og Roma. Så blir det Brahms igjen, denne gang i Paris med Paavo Järvi.  Jeg vet det. Jeg har sjekket ham på Bachtrack, nettstedet der engelske Alison og David Karlin registrerer alt som spilles av klassisk musikk rundt om i verden.

Bachtrack er grei å ha hvis du vil sjekke hva musikere, sangere og dirigenter driver med. Eller hvis du skal planlegge en storbyweekend med innbygget klassisk konsert. Men Bachtrack kan også fortelle noe mer generelt om tilstanden i det klassiske konsertlivet. For av og til dykker David Karlin ned i den enorme databasen og kommer opp med statistiske oversikter over hva som blir spilt i verden. Og av hvem.

I januar presenterte han resultatene for 2010. De skal tas med et kilo salt – for Bachtrack samler bare data fra store konsertsaler, operahus og festivaler. Grieghallen, og Festspillene er med. Men ikke for eksempel Borealis. Det er med andre ord den klassiske musikkens tradisjonelle spillesteder som registreres. Bildet som, med dette forbeholdet, tegner seg, er tydelig. Og ikke helt overraskende.

De ti mest spilte komponister på verdensplan er Beethoven, Mozart, Schumann, Bach, Brahms, Haydn, Schubert, Tsjaikovskij, Chopin og Mahler – i den rekkefølgen. Med andre ord: tysk-østerriksk verdensherredømme. Måler man hvor mange ulike verk av en enkelt komponist som spilles, fyker Bach til topps, mens Tsaikovskij og Mahler detter ut og erstattes av Händel og Richard Strauss. Det suverent mest spilte enkeltverket er Händels «Messias» etterfulgt av Beethovens syvende og Mahlers første. Og det er fire andre stk. Beethoven på top-ti listen – to symfonier og to klaverkonserter. Altså tysk-østerriksk seier igjen. Med Beethoven som ubestridt lagkaptein.

Statistisk sett er det moderne konsertlivet altså preget av musikkhistorisk konservatisme. Visste vi ikke det fra før? Jo da … men en nærmere analyse viser også at selv om 42 % av musikken stammer fra romantikken, så er overraskende mange verk, faktisk hele 35 %, komponert etter 1900. Og selv om folk født før 1880 dominerer, så er et ganske stort antall nålevende komponister representert på programmene – men da bare med ganske få verk hver. På tallenes overflate er alt riktignok ved det gamle. Men det er litt bevegelse i dybden. Selv om konsertprogrammene sikkert aldri kommer til å innhente nåtiden.

Best på bortebane

Bergens Tidende, 09.03.2011

Violin Sonatas

Vilde Frang, fiolin

EMI Classics

Vilde Frang spiller Grieg med mer

EMI har valgt å la Vilde Frang spille Griegs fiolinsonate nr. 1 i stedet for den Schubert-sonaten som vanligvis innleder konsertene hennes for tiden. Utskiftingen er trolig gjort for å markere hennes norskhet over for et internasjonalt publikum. Men det spørs om dette er så lurt. For Frang er egentlig ikke noen opplagt Grieg-tolker. Og av de tre verkene hun framfører på den nye platen, er det da også nettopp Grieg-sonaten som er svakest tegnet. Hun spiller den forsiktig, nesten litt tilbakeholdende, uten den himmelstormende schwung som verket krever, og pianisten hennes, den unge usbekeren Michael Lifits, hemmer oppdriften med blytunge akkorder under andresatsens folketoner. Da er det vesentlig mer nerve i Frangs tolkning av Bartóks skarpe, kantete sonate for solofiolin. Og platen slutter med en blussende versjon av Richard Strauss’ senromantiske fiolinsonate, et verk og et musikalsk landskap som både Frang og Lifits tydeligvis stortrives i.

I følsomhetens tidsalder

Bergens Tidende, 09.03.2011

CPE Bach, Cello Concertos

Truls Mørk, cello

Virgin

Truls Mørk på oppdagelsesreise i 1700-tallet

For to år siden så det ut som om en hjernebetennelse med etterfølgende nervelammelse i venstre hånd og skulder skulle sette stopper for Truls Mørks karriere som internasjonal cellostjerne. Nå er han friskmeldt og tilbake igjen i konsertsalene. Siden nyttår har han spilt Dvorák i Oslo og Sjostakovitsj i Luxemburg, Zürich og Göteborg. Og nå kommer så i tillegg, med fin timing, en ny plate.

Hans siste plate kom i 2008. Den nye er opptatt samme år i Quebec sammen med den kanadiske tidligmusikkgruppen Les Violons du Roy dirigert av Bernard Labadie. Det er med andre ord den «gamle» Mørk vi hører, Mørk før sykdommen rammet ham, men egentlig også en ny Mørk, i all fall en Mørk som tolker en temmelig uvant del av cellorepertoaret. For etter å ha innspilt alle det 19. og 20. århundres store celloverk, og etter å ha presentert sin egen personlige versjon av Bachs seks solosuiter, cellolitteraturens Gamle Testamente, har Mørk denne gang beveget seg inn i siste halvdel av 1700-tallet, i den underbelyste perioden mellom høybarokk og wienerklassikk – og har funnet fram Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel og hans tre cellokonserter.   

C. P .E. Bach var periodens sentrale nordtyske komponist, men hans frie, improvisatoriske stil kom i klemme mellom den strenge, lærde barokken og den formbevisste wienerklassikken, og musikken hans ble etter hvert mer eller mindre glemt. I vår tid er det først og fremst komposisjonene for keyboard som er blitt gjenoppdaget. 

De tre cellokonsertene er ikke mye spilt. For det er ikke snakk om virtuose verk som gir solisten mye anledning til å briljere. Barokkspesialisten Anner Bylsma innspilte dem i 1988, og i den andre enden av spektret finner vi et par innspillinger med Rostropovitsj.  Men er det en moderne cellist som kan få dem opp å sveve og gi dem en fortjent renessanse, må det visst nettopp være Mørk.

For dette er musikk som passer perfekt til Mørks intime, vare spillestil. Han spiller seg ut av og opp over kanadiernes enkle strykerakkompagnementer og formulerer seg, som C. P .E. Bach selv ville sagt det, «aus der Seele», fra sjelen. Han følger solostemmens bevegelse, følger de brå kast i de raske satsene der stemningene noen ganger nærmest veksler fra takt til takt. Og han spiller de langsomme satsene intenst, hypersensitivt med vekt på det frie, subjektive uttrykket.

Dette er kanskje ikke en tolkning som overholder alle oppførelsespraktikernes strikse regler. Men det er høyspent musikk i «empfindsamer Stil», følsom, sensibel musikk. Slik C. P .E. Bach ville ha det.

Bønnerop

Bergens Tidende, 02.03.2011

Vespers

Iro Haarla

ECM

Meditativ musikk fra nordisk stjernelag

Finske Iro Haarla og hennes nordiske stjernelag er ute med ny plate på ECM. På «Northbound» fra 2006 var hun selv aktiv som pianist og harpenist i forgrunnen av gruppen. Denne gang har hun stort sett overlatt scenen til Trygve Seims saxofoner. Men det er fremdeles hennes komposisjoner som er utgangspunktet – en serie langsomme melodilinjer som framføres av Seim i frynsete, tostemmig samspill med Mathias Eick på trompet. Klangen er ikke spesiell «nordisk». Man hører ekstatiske, østlige bønnerop i Seims soloer, og det harmoniske materialet legger opp til utflukter i ikke-europeiske skalaer. Av og til kommer Eick med egne kommentarer, og det utvikler seg korte strekk av kollektiv improvisasjon. Men for det meste er musikken meditativ. Og ensformig. Det er som om prosjektets muligheter egentlig er brukt opp. At musikken likevel ikke faller helt til ro, skyldes Jon Christensen som fyrer opp under blåserne med diskret, nyansert trommespill i fint samarbeid med bassisten Uffe Krokfors.

Et klaverfantom

Bergens Tidende, 02.03.2011

Yuja Wang

Rachmaninov

Deutsche Grammophon

Yuja Wang debuterer som orkestersolist

Yuja Wang er den foreløpig siste i rekken av unge klaverfantomer fra Kina. Hun har allerede to recitalplater på DG bak seg. Nå debuterer hun som orkestersolist med Mahler Chamber Orchestra dirigert av Claudio Abbado. På coveret har DG iscenesatt henne som asiatisk Lolita med trutmunn og pelslue. Men det er absolutt intet barnslig ved hennes spill. På programmet står intet mindre enn Rachmaninovs andre klaverkonsert. Og den spiller hun virtuost, med all den tekniske briljans vi etter hvert venter oss av disse unge kineserne. Som klaverfyrverkeri er prestasjonen imponerende. Men som Rachmaninov-solist har Wang framdeles et stykke å gå. Framføringen er kraftfull, men merkelig formløs, til tider nesten mekanisk. Pluss at hun ofte velger en alt for tilbaketrukket rolle i det vanskelige samspillet med orkesteret. Platen innledes med en vittig versjon av pausesignalet fra NRK Klassisk: Rachmaninovs rapsodi over et tema av Paganini.