Tolkninger og rekonstruksjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

Verk av Rózsa, Serly og Bartók

Lawrence Power, bratsj

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orchestra

Hyperion

BFO legger god ramme omkring bratsjisten Lawrence Power

Det er Lawrence Power som har hovedrollen på denne platen. Han er en ung, prisbelønnet britisk bratsjist, kjent fra blant annet kammermusikkgruppene The Nash Ensemble og Leopold String Trio, men også som solist med flere store, internasjonale  orkestre. I de siste årene har han spilt seg igjennom det meste av bratsjlitteraturen for plateselskapet Hyperion. Og nå er turen altså kommet til Bartók.

Hva Bartók egentlig hadde tenkt seg med sin konsert for bratsj og orkester, får vi aldri vite. Han skrev den i eksilårene på oppdrag av en amerikansk bratsjist, men døde før den ble ferdig. Den tredje klaverkonserten som han arbeidet på samtidig, manglet bare orkestrering av de siste taktene og ble gjort ferdig av hans ungarsk-amerikanske venn Tibor Serly. Bratsjkonserten var derimot en samling skisser uten orkestrering og ofte uten harmonisering, løse utkast til et verk som ennå ikke hadde funnet sin form.

Det som i dag kalles Bartóks bratsjkonsert, og som Lawrence Power spiller sammen med BFO på den nye platen, er derfor egentlig en komposisjon av Tibor Serly der han forsøker å sette sin tolkning av skissene inn i en større sammenheng. Men selv om det altså ikke er et stykke original Bartók-musikk vi hører på platen, virker mye av det likevel som noe han godt kunne ha funnet på. Det er klang av ungarske folketoner, det er komplekse rytmiske partier og store, bråkende orkesterutbrudd. Og Lawrence Power presenterer en flott, høyspent tolkning av den mørke, ulmende solostemmen som vever seg inn og ut av orkestersatsen. Spesielt overbevisende er han i den langsomme andresatsen.

Stemningen er mer avslappet i de to andre verkene på platen. Tibor Serly er representert med en kort Rapsodi for bratsj og orkester basert på Bartóks orkestreringer av ungarske folketoner. Og platen innledes med en bratsjkonsert av den ungarsk-amerikanske filmkomponisten Miklós Rózsa, et temmelig tradisjonelt verk skrevet i fortellende Hollywood-stil med svak folkemusikalsk fargning.

Det er som sagt Lawrence Power som spiller hovedrollen på platen, men BFO skaper en god ramme omkring bratsjen hans og har noen flotte momenter i den turbulente, hurtige tredjesatsen i Bartók-Serly konserten.

Spanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

El Albaicin

Frevo gitarduo

Euridice

En fin plate som utvider gitarrepertoaret

Da gitaristene Andreas Karlsen og Pål Granum tok hovedfag i duospill ved Norges Musikkhøgskole i 2004, besto en del av eksamensarbeidet av transkripsjoner. De hadde arbeidet med satser fra «Iberia», hovedverket til Isaac Albéniz, og det er disse transkripsjonene de nå har innspilt på plate. De virtuose klaverstykkene er elegant overført til gitarmediet, og Karlsen og Granum framfører dem selvsikkert og kompetent med god fornemmelse for det komplekse flettverket av musikalske tradisjoner og inspirasjoner som Albéniz i sin tid konstruerte som en hyllest til Spania og den spanske musikken. På platen er det også to Scarlatti-sonater som kanskje er inspirert av andalusisk folkemusikk, og som i alle fall i disse transkripsjonene klinger veldig «spansk».  Frevo-duoen slutter med et kort stykke av den franskspanske 1900-tallskomponisten Maurice Ohana. Alt i alt en fin plate som utvider gitarrepertoaret.

Følelsesmysteriet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 22.09.2010

«Musikkens mål er ikke å uttrykke følelser, men å uttrykke musikk», skriver Pierre Boulez et sted. Det blir ofte oppfattet som et veldig radikalt synspunkt. Som en av vennene mine sa da sitatet dukket opp i en diskusjon forleden: «Musikk som ikke skaper en eller annen følelse i lytterne kunne man like gjerne la være å spille».

Nå er det nok neppe noen som benekter at musikk skaper følelser i lytteren. Boulez gjør visst heller ikke det. Han skriver om noe annet, om musikkens evne til selv å «uttrykke» følelser. Og han sier ikke – som Stravinskij gjorde det en gang– at musikk overhodet ikke kan uttrykke følelser, bare at dette ikke er det viktigste formålet.

Musikk er en «ikke-representerende» kunstart. Musikk kan ikke – som for eksempel en roman eller et maleri – fremstille eller fremvise følelser. Men av og til synes vi likevel at et musikkstykke høres glad ut. Eller trist. Disse stykkene har åpenbart noen kvaliteter, musikalske kvaliteter, som vi hører og kjenner igjen på samme måte som vi hører og kjenner igjen dur og moll, dissonanser og konsonanser, osv. Men hvordan dette mer konkret går til, har folk kranglet om i århundrer.

Noen mener at vi, uten å merke det, er blitt opplært til å forbinde visse typer musikk med visse følelser. Andre mener at slike forbindelser er «naturlige», at vi automatisk assosierer slik fordi det er noen grunnleggende, strukturelle likheter mellom musikken og følelsene. Disse og mange andre synspunkter har vært i omløp lenge, men ingen av dem løser følelsesmysteriet på en rimelig og tilfredsstillende måte. Selv det enkle spørsmålet om hvorfor vi synes at dur er glad og moll er trist, er det fremdeles ingen som har klart å besvare.

På den annen side: Er det så viktig? Er opplevelsen av musikk ikke mye mer enn disse følelsene. Er ikke det en voldsom nedvurdering av musikken å ville redusere den til en samling nokså enkle følelsesuttrykk?

Boulez mener visst det. Han foretrekker å snakke om «musikken selv», om form og struktur. Musikk er ikke et kar som oppsamler komponistens sjel, dråpe for dråpe, skriver han. Musikk er «en labyrint uten begynnelse og slutt, full av nye stier å oppdage, et sted der mysteriet aldri løses».

Elegant klarinett

Bergens Tidende, 22.09.2010

Mozart, Brahms

Clarinet Quintets

Oslo Philharmonic Chamber Group

Lawo

Ny plate med de klassiske klarinettkvintettene

En klarinettkvintett er en strykekvartett som for anledningen er utvidet med en klarinett. Det er ikke skrevet mye for denne besetningen. Men både Mozart og Brahms forsøkte seg i genren. Og det er vel egentlig tilstrekkelig. For deres kvintetter er to av de absolutte høydepunktene i kammermusikkens historie. Her får vi dem med Leif Arne Pedersen, Oslofilharmonikernes soloklarinettist, i selskap med gode strykere – Elise Båtnes og Pauls Ezergaliz, fiolin, Ida Bryhn, bratsj og Bjørn Solum, cello. Det er alltid klarinettstemmen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet i disse verkene. Også her. Pedersen spiller den virtuost og med fin forståelse for den musikalske konteksten – elegant og perlende i Mozart og med mørkere farger i Brahms. Strykerne møter ham med en lett og luftig klang som kler Mozart. Derimot kunne de gjerne ha lagt noe mer tyngde inn i den høstlige Brahms-kvintetten.   

Klaverets poet

Bergens Tidende, 22.09.2010

The Poet Speaks

Liv Glaser

Simax Classics

Liv Glaser feirer bursdag med flott Schumann-utgivelse

Det er den omvendte verden. En bursdag der bursdagsbarnet selv kommer med den beste presangen.

Liv Glaser fyller 75 år på torsdag. Og feirer begivenheten med å gi oss denne fine platen på Simax. Det er klavermusikk av Schumann i gavepakken. Først «Album für die Jugend» (op. 68), den store samlingen av småstykker han skrev i årene omkring 1850 som en gave til datteren Marie, en av klaverspillets mange, små nybegynnere. Og etterpå «Kinderszenen» (op. 15), de korte, konsentrerte klaverstykkene han skrev for å minne verdens fullbefarne pianister om barndommens lengsler og drømmer.

I Glasers tolkning får disse to samlingene en stilriktig tolkning og platen er samtidig et tilbakeblikk på hennes eget liv som pianist, et liv som blant annet startet med «Album für die Jugend». Mange barn har sittet på klaverkrakken og strevet med dette albumet og disse stykkene – som ikke er spesielt enkle. Når Glaser spiller dem, legger hun alle sine erfaringer fra et langt musikalsk liv inn i tolkningen og åpner opp stykkene, demonstrerer at dette er skikkelig musikk, og klarer samtidig å få fram den barnslig naive og undrende holdningen som hele tiden ligger under musikkens overflate.

Platen heter «The Poet Speaks» – dikteren taler. Det er snakk om en engelsk oversettelse av «Der Dichter spricht», tittelen på det siste stykket i «Kinderszenen». Og det er en ganske dekkende tittel på platen som helhet. For her er det nettopp en dikter som taler, en klaverets poet. Glaser spiller de korte stykkene i «Kinderszenen» rett fram, klart og nøkternt, og klarer likevel med enkle midler å få formidle hver enkelt stykkes særlige, lyriske og poetiske karakter.

Det er en lett og frisk stemning over hele platen, noe som blant annet henger sammen med at Glaser spiller musikken på et fortepiano fra omkring 1830, signert Gottlieb Hafner, i Wien. Det gamle instrumentet gir framføringen klarhet og oppdrift. Og minner oss samtidig om at Glaser framdeles er en eksperimenterende kunstner. I moden alder forlot hun pianistens slagne landevei og ble spesialist i tidsriktig oppførelsespraksis. På platen kan vi nyte resultatet av hennes musikalske nysgjerrighet og hennes lyst til å gå sine egne veier.

Det intime formatet

Bergens Tidende, 15.09.2010

Sommernatt

Sanger av Johannes Haarklou

Linda Øvrebø og

Kristin Fossheim

2L

Romanser framført med musikalitet og innlevelse

Det var ikke romansene Johannes Haarklou (18471925) ble mest kjent for i samtiden. Han var de store formatenes mann, en komponist som levde i skyggen av Grieg og som staket ut sin egen vei gjennom musikken ved å skrive symfonier, operaer, oratorier, korverk og orgelverk. Men i tillegg til sine mange stort anlagte verk skrev Haarklou også sanger. I årtiene på hver side av forrige århundreskifte utga han flere romansesamlinger til tekster av blant andre Bjørnsson og Welhaven pluss yngre forfattere som Vilhelm Krag, Per Sivle og Knut Hamsun. Sopranen Linda Øvrebø og pianisten Kristin Fossheim har vært i notearkivene og funnet fram en håndfull av disse glemte sangene. Resultatet er blitt en fin plate som demonstrerer at Haarklou også behersket det lille, intime formatet. Melodiene er enkle og sangbare skrevet med fin sans for tekstenes innhold. Og her framført med musikalitet og innlevelse.

Frie tolkinger

Bergens Tidende, 15.09.2010

Håvard Gimse with Henning Kraggerud on viola

Naim Classical

Håvard Gimse spiller Schubert og Schumann

Håvard Gimses nye plate starter med Schuberts sonate for «arpeggione», det gamle, glemte strykeinstrumentet som i våre dager vanligvis erstattes med cello eller, som her, med bratsj. Henning Kraggerud har for anledningen byttet fiolinen ut og spiller «arpeggione»-stemmen med mørk, varm bratsjtone som kler dette uhøytidelige, musikantiske verket. Men han og Gimse er visst ikke blitt helt enige om tolkningen. I alle fall skurrer Kraggeruds frie spillestil ofte mot Gimses mer nøkterne klaverstemme. Frihet er det derimot mye av i Gimses tolkning av Schumanns Kinderszenen – litt for mye etter min smak, litt for mange umotiverte temposkift og en litt for andpusten framføring som slører de intrikate detaljene i de hurtige stykkene. De langsomme stykkene fungerer bedre; blant annet får svisken «Träumerei» en uventet inntrengende, alvorlig karakter. Platen slutter med en god tolkning av Schuberts klaversonate i Adur (D 784).

Formidabelt

Bergens Tidende, 10.09.2010

Verk av Strauss og Mahler

Silvana Dussmann, sopran

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått tolkning av Mahlers sjuende symfoni

«Tiden vil komme da folk vil se klinten skilt fra hveten», skrev Gustav Mahler om Richard Strauss i 1902 . Han tilføyde: «og min tid vil komme når hans er ute.»  Mahlers tid kom. Og Strauss som omkring forrige århundreskifte ble betraktet som tidens viktigste tyske komponist, mistet etter hvert mye av sin fordums glans. Men han er tross alt ikke helt falt ut av tiden ennå. Verkene hans blir framdeles spilt. Som for eksempel i går da BFO framførte hans «Vier letzte Lieder».

Det er snakk om et alderdomsverk  der Strauss samler et langt livs erfaringer med instrumentasjon og melodisk linjeføring, et verk der sangeren bare er én stemme blant mange i en serie komplekse klangformasjoner. Østerrikske Silvana Dussmann framførte de fire sangene flott teknikk, med duse klanger i mellomregistret og stålblank skarphet i toppen – men man savnet en mer nyansert tolkning av sangenes innhold. Når det gjelder musikalsk uttrykk og innlevelse var det konsertmester Mandozzis varme solofiolin i  «Im Abendrot» som tok førsteprisen .  

Etter pausen var det så Mahlers sjuende symfoni. Han sa en gang at dette var hans ”beste verk”, et verk ”av overveiende munter karakter”. Dette med munterheten kan vel diskuteres. Symfonien er inspirert av den tyske romantikkens nattescener; to av de fem satsene heter Nattmusikk; midtsatsen har betegnelsen schattenhaft, ”skyggeaktig”. Og det er i det hele tatt ganske mye moll-klang og romantisk dunkelhet i dette verket. I alle fall i tre første satsene. Først når vi kommer fram til fjerdesatsen, blir det lysere stemninger, og i femtesatsen løser alt seg opp. Det som startet i dyster h-moll, ender i lys, triumferende C-dur.

Reisen gjennom natten er lang og krevende. Men den japanske dirigenten Kazushi Ono var en svært innsiktsfull reisefører som viste BFO og oss i salen veien gjennom verket med sans for de store linjene og sammenhengene og med skarphet og presisjon i detaljene. Ingenting var overlatt tiltilfeldighetene denne kvelden. De brå temposkift og de vekslende klangfargene satt som et skudd. Og BFO leverte en formidabel prestasjon, den beste Mahler-tolkningen i Bergen på lenge .  

Uortodokst

Bergens Tidende, 08.09.2010

Hymns and Prayers

Gidon Kremer og Kremerata Baltica

ECM

Samtidsmusikk med noe attåt

Det er samtidsmusikk på den nye platen med Gidon Kremer og Kremerata Baltica. Det starter med ungarske Stevan Kovacs Tickmayers «salmer» til minne om filmregissøren Andrei Tarkovsky, åtte nesten uhørlige miniatyrer for solofiolin, klaver, strykere og vibrafon. Og det slutter med georgiske Giya Kanchelis meditative «Silent Prayer», skrevet for en tilsvarende besetning og tilegnet Kremer selv og cellisten Rostropovitsj. Men så var det verket i midten, da: César Francks klaverkvintett i f-moll fra 1878. Et mildt sagt uortodokst valg. Men Kremer har jo alltid hatt sans for slike uortodokse sammensetninger. Og han klarer som regel å få dem til å gi musikalsk mening. Denne gangen demonstrerer han at det er et følelsesmessig slektskap mellom Francks erkeromantiske, tårevåte kvintett og den høyspent melankolske holdningen i  de to moderne, østeuropeiske verkene. Ganske godt sett. Og godt spilt.

Den andre platen

Bergens Tidende, 08.09.2010

And If

Anat Fort Trio

ECM

Anat Fort nærmer seg ECM-normalen

Israelske Anat Forts første plate på ECM vakte en del oppsikt. Her var en ny stemme, en ung klassisk utdannet pianist som kastet seg ut i skjeve improvisasjoner sammen med garvete jazzmusikere som Paul Motian og Ed Schuller. Nå, tre år senere, er Fort ute med en ny plate, denne gangen sammen med bassisten Gary Wang og trommisen Roland Schneider, hennes faste triopartnere. Platen er innspilt hos Jan Erik Kongshaug i Oslo og har den typiske klare, flotte ECM-klangen. Men dette er ikke den eneste grunnen til at det virker som om Fort har lagt seg tettere opp mot ECM-normalen denne gangen. Vel så viktig er det at Keith Jarretts ånd svever over de drømmende, meditative balladene og de enkle, folksy melodiene. Men innimellom  kommer det også eksempler på det som var Anat Forts styrke på den forrige platen: Frie, svevende improvisasjoner, kantete, mellomøstlige melodilinjer. Og en god porsjon musikalsk humor.

Innpakningen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.09.2010

Veggene i stuen måtte males. Altså måtte vi demontere reolene og finne en midlertidig plass til innholdet. Cd-ene endte på mitt knøttlille arbeidsrom. Og der har de dessverre stått siden – mens vi diskuterer om vi skal kjøpe et nytt reolsystem. Et par tusen cd-er, i kasser og stabler. På gulvet.

I svarte stunder tenker jeg på familiens ungdommer som går rundt med en tilsvarende musikksamling på en liten iPod. Eller på mine teknologisk avanserte kolleger som har musikken på en pc koblet til et musikkanlegg. Burde jeg gjøre det samme, kjøpe en diger harddisk og få arbeidsrommet mitt tilbake?

Svaret er nei. Jeg oppgir ikke cd-ene mine. Uansett hvor plagsomme de er.

Klart at det er urasjonelt å oppbevare 500 års musikkhistorie på et par tusen små metallskiver. Og, ja, arkivsystemene på de nye lagringsmediene er uten tvil mer effektive enn min alfabetisering av cd-ene etter komponist – som nå er gått i total oppløsning. Men likevel. Det er noe med disse små plastkassettene og tekstheftene som selv det mest effektive filsystemet ikke kan erstatte.

Man kjøper selvsagt platene for musikkens skyld. Men innpakningen er en viktig del av pakken. Slik var det allerede i LP-ens tid. Den moderne, urbane 50-tallsjazzen på Blue Note var uløselig forbundet med Frank Wolffs fotografier og Reid Miles’ spreke coverdesign. Den klassiske musikken på Deutsche Gramophon var utenkelig uten platecovernes sammenstøt av tradisjonell typografi og modernistiske fotografier. Musikk og cover jobbet sammen.

Det fortsatte inn i cd-tiden. Bildene er blitt mindre, men de spiller fremdeles på lag med musikken: ECM-platenes svart-hvite coverfotografier passer perfekt til det asketiske innholdet. Steve McCurrys fargesprakende portretter danner visuelt kontrapunkt til John Elliot Gardiners tolkninger av Bach-kantatene. Og selv den primitive layouten på Naxos-platene gir slørete løfter om musikken.

Designen, det visuelle uttrykket, selve det materielle formatet er viktig – for meg og mange andre. Kanskje det er så enkelt at vi simpelthen har behov for å ha noe håndfast, noe varig, noe å ta tak i og se på mens vi lytter til disse flyktige verkene som bare eksisterer i nået.

Grenseløst

Bergens Tidende, 01.09.2010

Arctic Cinema

No Border Orchestra

Iboks

Norsk folketone med balkanrytmer

Gruppen heter ikke for ingenting No Border Orchestra. Musikken de spiller, er nettopp slik, grenseløs som Jovan Pavlovic, den drivende kraft bak platen: Han er født i Beograd, komponist og trekkspiller, utdannet ved  konservatoriet i Trondheim med spesiale i Romafolkets musikk fra Balkan og Østeuropa. Og i 2010 er han SørTrøndelags fylkeskunstner. Med seg på platen har han saxofonisten Harald Devold fra Musikk i Finnmark, fire strykere fra Ensemble Noor, pluss  Marianne Halmrast på bass og Helge Andreas Norbakken på slagverk. Samt Peter Ralchev, en virtuos trekkspillkollega fra Bulgaria. Sammen spiller de åtte musikerne åtte numre der norsk folketone møter skeive balkanrytmer, der frie improvisasjoner veksler med gjennomkomponerte strykerpassasjer, og der Pavlovic og Ralchevs trekkspill hele tiden svever over vannene. Det er melankolsk, det er muntert. En salig, grenseløs blanding av stilarter og tradisjoner.

Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.