Fra drivhuset

Bergens Tidende, 28.10.2009

Serres chaudes. Mélodies françaises

Bettina Smith, mezzosopran

Einar Røttingen, klaver

Lawo

Tonesettinger av symbolistiske dikt

Skjelvende lepper, kjærlighetssorger og blek ennui. Sitrende nevroser, dyp melankoli og ekstrem lykke. Det er en verden full av brå stemningsskift, med lukkede hager, fuktige drivhus og eksotiske planter som Bettina Smith og Einar Røttingen drar oss inn i på denne platen der de presenterer symbolistiske dikt fra årene omkring siste århundreskifte tonesatt av Ernest Chausson, Gabriel Fauré og Camille Saint-Saëns. Smith går ubesvært inn i den karakteristiske franske sangstilen og fremfører sangene med mørk, sensuell og klangfull stemme, ørlite vibrato, sikker intonasjon og fin tekstuttale. Og når det trenges, åpner hun stemmen helt opp uten å bikke over i det melodramatiske. Sangene er lett tilgjengelige, ofte med melodiske grep som peker fremover mot fransk populærmusikk fra årene omkring andre verdenskrig. I tillegg er det gode klaverstemmer som gir Røttingen nok å arbeide med. Det eneste problemet er kanskje at de fleste av sangene beveger seg i samme lende musikalsk sett, og at platen derfor blir noe ensformig i lengden.

Oppdagelser

Bergens Tidende, 28.10.2009

Mendelssohn Discoveries

Roberto Prosseda, klaver

Riccardo Chailly, dirigent

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Litt annerledes Mendelssohn

Her er enda en plate i anledning 200-året for Mendelssohns fødsel. Det er Gewandhausorchester som spiller, det orkesteret han selv ledet de siste årene av sitt liv, og da må det jo bli godt. I tillegg har Riccardo Chailly, orkesterets nåværende sjefdirigent, vært i arkivene og studert de originale partiturene og hentet frem varianter. Så da blir det den ”skotske” symfonien i en versjon som Mendelssohn selv fremførte i London i 1842. Og konsertouverturen ”Hebridene” i et førsteutkast fra 1830. Pluss en moderne rekonstruksjon av den klaverkonserten som skulle bli Mendelssohns tredje men som han aldri fullførte, kanskje fordi den ikke var god nok – slik høres det i alle fall ut. Mendelssohn-filologer vil sikkert synes det er spennende å sammenligne variantene med de mer vanlige versjonene. Vi andre kan glede oss over Gewandhaus-orkestrets varme, romantiske klang og Chaillys rause og spenstige direksjon. Og over velkjente verk som klinger litt annerledes.

Hardnakket

Bergens Tidende, 28.10.2009

Phantasy of Spring

Carolin Widmann, fiolin

Simon Lepper, klaver

ECM New Series

Spennet i etterkrigstidens modernisme

Carolin Widmanns nye plate er komponert som et godt konsertprogram: Sammen med pianisten Simon Lepper spiller hun fire verk som til sammen demonstrerer spennet i etterkrigstidens modernisme. I den ene enden av skalaen står Schönbergs Fantasi (1949), en streng tolvtonekomposisjon for fiolin med diskret klaverakkompagnement, som matches med en fiolinsonate fra 1950 der Alois Zimmermann prøver ut tolvtoneteknikken i de to første satsene, men, noe overraskende, slutter med en fyrig rumba. I den andre enden finner vi Morton Feldmans ”Spring of Chosroes” (1978), en tyst, skeiv komposisjon med fiolin og klaver på kattepoter rundt lange pauser, og Iannis Xenakis’ Dikhthas (1979), et voldsomt, ekspressivt verk komponert etter alle den matematiske kunstens regler. Platens tittel er vel egentlig misvisende. Det er bestemt ikke mye forårsfantasi å høre her. Til gjengjeld får man en innforstått, gjennommusikalsk fremføring av fire hardnakket modernistiske verk.

Et musikalsk overflødighetshorn

Bergens Tidende, 23.10.2009

Mendelssohn: Elijah

Bergen Oratoriekor

Bjørgvin Kirkemusikks orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Korskirken

Flott og overbevisende tolkning av Mendelssohns korverk Elijah

Historien om profeten Elias er voldsom, dramatisk, full av sterke bilder og opptrinn. Men bibelen forteller den på en merkelig kortfattet, lakonisk måte. «Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen». Slik slutter historien. Dramatikken må man selv skape. Å gjøre de korte setningene om til bilder, er leserens eget ansvar.

Mendelssohn brukte denne tilknappede teksten som grunnlag for oratoriet Elijah. Han bevarte tekstens korte form. Og selv om han var inspirert av Bachs pasjoner, valgte han å lage et oratorium uten forteller. Det er personene selv som beretter, kort og konsist, hva som skjer med dem. Men i tillegg kunne Mendelssohn da spille på hele det store musikalske apparatet og bruke kor og orkester til å gi handlingen dybde og dramatikk.

Resultatet ble et overdådig verk. Vi hørte det i går kveld i Korskirken. To og en halv time med vokalmusikk i alle tenkelige formater og med alle tenkelige besetninger. Fugaer og koraler og fulltonende korsatser. En åttestemmig dobbeltkvartet, en trio og en kvartett sunget a capella. Pluss alle tenkelige kombinasjoner av kor og solister. Et musikalsk overflødighetshorn, flott og overbevisende tolket av Bergen Oratoriekor under ledelse av Magnar Mangersnes.

Når koret synger så godt som i går, er mye vunnet. Og når det da i tillegg er fire gode solister i front, kan man ikke ønske seg mer. Bassen Magne Fremmerlid var konstant i ilden og sang Elias med sikker intonasjon og stor og bæredyktig klang. En storslått prestasjon. Hans kollega på damesiden, Anna Einarsson, imponerte med sin sterke, mørke altstemme, og sopranen Christel Elisabeth Smith lyste opp i en rekke klare og glansfulle soloer. Mendelssohn har ikke gitt den fjerde solisten mye å arbeide med, men tenoren David Fielder løste sin del av oppgaven på en utmerket måte.

Det var Bjørgvin Kirkemusikks orkester som akkompagnerte. Det er snakk om musikere man kjenner fra andre sammenhenger i byens musikkliv. Men de har trolig ikke spilt veldig mye sammen i forbindelse med denne oppgaven. I alle fall var det en del ustø fraseringer og sur klang underveis. Pluss at Mangersnes hadde en tendens til å velge litt for tunge tempi når kor og orkester gikk sammen i de store utblåsningene.

Musikalsk hukommelse

Musikkommentar, Bergens Tidende, 21.10.2009

Året er 1770. Det er påske i Roma. I det sixtinske kapell fremfører pavens kor en komposisjon av Allegri, hans nistemmige Miserere. Det er et hemmelighetsfullt, sagnomsust verk. Som det er strengt forbudt å kopiere. Men blant publikum sitter den 14-årige Mozart. Og da han kommer hjem, skriver han det hele ned etter hukommelsen.

Anekdoten er velkjent. Men er den sann? Den menneskelige hukommelsen har faktisk ganske begrenset kapasitet. Hukommelsesforskerne forteller oss at vi bare klarer å huske 7-8 nye fenomener om gangen. Så snart nye elementer føyes til, glemmer vi de gamle. Unge Mozart hadde sikkert bedre musikalsk hukommelse enn de fleste, men likevel ...

Musikkpsykologen John Sloboda påtok seg en gang å forsvare anekdoten. Han skrev at Mozart trolig husket dette stykket på samme måte som når vi andre prøver å strukturere et nytt stykke musikk ved å lage lenker og forbindelser mellom elementene. Mozart husket nok ikke stykket note for note, stemme for stemme, men han gjenkjente takter og fraser, skalaer, akkorder, kadenser, han identifiserte mønstre på grunnlag av omfattende musikalsk erfaring, og han husket nye, fremmede musikalske løsninger som avvek fra normen. Han visste også hvordan man typisk skrev flerstemmig sats i tiden. Og i tillegg hadde Allegris Miserere en enkel struktur med flerstemmige og enstemmige passasjer som gjentas flere ganger underveis.

Slik Sloboda ser det, er anekdoten altså ikke usannsynlig. Hans konklusjon er at Mozart på grunn av omfattende musikalske erfaringer og ferdigheter var i stand til hurtig og sikkert å utføre noe som de fleste av oss også kan gjøre, om enn langt mindre effektivt og i langt mindre målestokk.

Siste helg deltok Sloboda på Zeitklänge-festival i Kempten i Bayern, en festival for ny musikk – der det også var invitert psykologer og filosofer for å diskutere samtidsmusikkens problematiske forhold til sitt publikum. Jeg vet ikke hva Sloboda sa, men kanskje han refererte til Mozart-anekdoten. For ett av problemene med den nye musikken er jo at når det absolutt nye, «nie erhörte Klänge», opphøyes til styrende kunstnerisk prinsipp, kan lytterne ikke lenger strukturere de nye verkene ved å måle dem mot noe kjent. Det er skrevet mye stor og spennende musikk basert på dette prinsippet, men det har samtidig fratatt publikum muligheten for å gjette med og tenke aktivt framover i forløpet. Og i dag er selv den mest erfarne komponisten trolig ute av stand til å gjenta Mozarts kunststykke og skrive ned et nytt stykke samtidsmusikk etter hukommelsen.

Vokal akrobatikk

Bergens Tidende, 21.10.2009

Cecilia Bartoli: Sacrificium

Giovanni Antonini, dirigent

Il Giardino Armonico

Decca

Bartoli forteller den glemte historien om kastratsangerne

Blant den klassiske musikkens superstjernene stiller Cecilia Bartoli i en klasse for seg. Hun har for lengst overtatt markedsføringen av seg selv. Hun former sin egen karriere. Hun bestemmer selv når og hvor hun gir sine ekstremt sjeldne recitals. Og hun driver selv frem sine historisk orienterte plateprosjekter. For to år siden utga hun «Maria», en plate tilegnet den legendariske 1800-tallssopranen Maria Malibran, og sendte i samme anledning sin egen samling av Malibran-memorabilia på utstillingsturne gjennom Italia. I år er det 1700-tallets kastratsangere som hun henter frem fra de historiske arkivene.

Platen heter «Sacrificium» – med referanse til de hundre tusener av gutter som måtte ofre manndommen sin for at deres lyse, skjøre stemmer kunne fortsette å klinge i kirker og operahus. Det overdådige tekstheftet som følger med platen, er formet som et leksikon med historiske fakta og biografiske skisser av periodens største kastratsangere.

Og så er det musikken. Det er elleve verdenspremierer på platen, elleve arier som aldri har vært spilt inn på plate før nå. Samtidens publikum dyrket kastratene. De ropte: «Eviva il  coltellino!» – Lenge leve den lille kniven! – og snakket begeistret om disse stemmenes overjordiske, ulegemlige klang. Den klangen kan Bartoli selvsagt ikke gjenskape, men hun kan til gjengjeld ta all sin hårreisende teknikk i bruk og gi oss et inntrykk av det overdådige virtuose artisteriet som preget denne musikken og som var en vel så viktig grunn til publikums begeistring.

Akkompagnert av det spenstige barokkorkestret Il Giardino Armonico smeller Bartoli til med rasende triller og forsiringer i forrykende tempo, eller hun trekker uutholdelig lange melodilinjer etter seg uten et øyeblikk å skjelve eller miste pusten. Dette er vokalt akrobatikk på høyeste nivå. Musikalsk linedans bortover avgrunnen. Volter i svingende trapes.

Det er ikke stor, dyp musikk. Og trolig er dette ikke en plate som tåler å bli spilt om og om igjen. Men imponerende og underholdende er den i alle fall.

Sannhet

Bergens Tidende, 21.10.2009

Verismo

Renée Fleming

Marco Armiliato, dirigent

Coro e Orchestra Sinfonica di Milano, Giuseppe Verdi

Decca

En vellykket arieplate

Her er en arieplate som kan få selv den mest innbitte motstander av genren til å overgi seg. Så er da dette heller ikke en av de vanlige sviskesamlingene, men en tematisk sammenhengende plate med den formidable sopranen Renée Fleming i sentrum. Tittelen «Verismo» peker mot den naturalistiske strømningen i italiensk kunst i tiårene omkring 1900 da man satset på «sanne» fremstillinger av livet blant fattige bønder og arbeidere. Men i praksis tøyer Fleming begrepet «verisme» ganske langt – slik at platen som helhet heller blir et bilde av den unge generasjonen av komponister som brøt med Verdi-tradisjonen rundt 1900. Puccini, Mascagni, Catalani, Leoncavallo og flere andre er representert på platen, ikke med utdrag fra deres mest kjente verk, men med arier som absolutt fortjener å bli hørt igjen. De fleste varer bare 3-4 minutter, men når Fleming synger dem med sin særlige kombinasjon av distanse og nærhet, åpner hun en verden av bunnløs sorg og rasende lidenskaper.

Snarvisitt

Bergens Tidende, 21.10.2009

 «Visiting Grieg»

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Simax

Teatralsk tolkning av Griegs romanser

Jeg skulle ønske Johannes Weisser hadde ventet litt med å gå på visitt hos Grieg. For vel har han en stor, flott stemme og vel har han dramatisk utstråling og scenisk nærvær. Men lieder og romanser er nå en gang noe annet enn opera – et annet musikalsk uttrykk, en annen verden. Som han ennå ikke føler seg helt hjemme i. På platen synger han Vinje-sangene (op. 33), en serie H. C. Andersen-sanger fra op. 5 og 18, pluss to av de tyske sangene fra op. 48. Det er en del fine steder underveis, spesielt i Vinje-sangene, men hovedinntrykket er likevel at dette er en ganske ujevn plate der Griegs spede vekster alt for ofte blir valset flate av en sanger som har besvær med å omstille seg til det lille formatet. I tillegg synger Weisser med en merkelig gammeldags, teatralsk frasering, og hans ellers så fine, mørke barytonstemme klinger ofte presset og snerrende i det dype registeret. Platens lyspunkt er Søren Rastogi som spiller Griegs klaverstemmer så klart og musikalsk at det er en ren fornøyelse.