Unge musikarar i elden

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2000

Komprovisasjon

Unge musikarar samt The Schubert Ensemble, Pierre Dørge og Irene Becker

Peer Gynt Salen

Flott LYDYNGEL-konsert med ny komposisjons- og improvisasjonsmusikk.

Det handlar om unge musikarar. Og om det som er den eigentlege meininga med all øvinga og terpinga: musikk. Kva skal dei spela? Kva kan dei spela? Når kan dei gje seg i kast med å spela kva? LYDYNGEL-konserten i Peer Gynt Salen tysdag kveld gav mange, interessante og bra svar på slike spørsmål. For her var det samla musikarar på ulike nivå av dugleik og utdaning, elevar frå Bergen kulturskule, frå Manger Folkehøgskule, studentar frå Griegakademiet. Og her var det mange slags musikk, gamle klassikarar av Haydn og Mozart, moderne musikkteater, nybakt komposisjonsmusikk, rykande ferske improvisasjonar. Det heile avvikla imponerande sikkert og fritt av dei unge musikarane.

Og samtidig var det då høve til å bli kjend med det glimrande Schubert Ensemble som har gjeve engelske samtidskomponistar i oppdrag å skriva verk for unge musikarar. På konserten presenterte Schubert-ensemblet sjølv «American Rounds,» eit rytmisk, amerikansk-inspirert verk av Martin Butler, og «L'an mil,» eit større, meir ambisiøst og dramatisk orientert verk av Edward Rushton. Ulike ensemble av Grieg-studentar framførte verk av Philip Cashian og David Knotts. Og spelte i tillegg «Flate,» ein spanande, markant komposisjon for klaverkvintett av vår eigen Jostein Stalheim, tinga for høvet av Rikskonsertane.

Det heile slutta med at elevar frå Manger Folkehøgskule presenterte resultatet av ein improvisasjonsworkshop med danske Pierre Dørge og Irene Becker. Verket var komponert av musikarane i fellesskap, sa Dørge til innleiing. Men musikken hadde likevel kraftig preg av Dørge sjølv, slik me kjenner han frå det fantastiske Jungle Orchestra: rytmisk skeiv blåsemusikk, kantete melodiar, frynset Mingus-aktig ensembleklang. Og brå sprang frå kaos og kakofoni til mjuke utdrag av koralboka. Ein fin, humoristisk slutt på ein flott kveld.

Blåserkultur

Bergens Tidende Morgen, 17.11.2000

Reykjavík Blåsekvintett

Bergen Kammermusikkforening

Grand Selskapslokaler

Blåsemusikk på høyeste nivå.

De spiller nesten syndig bra, disse fem islandske blåserne. De kan alt hva genren krever, klarer alle tekniske krav, scorer høyt i alle disipliner. Klangen er mettet, varm, fullstendig uten sprekker. Hver frase er slipt og finpusset. Allting, selv de aller minste detaljene, er sjekket igjennom og satt på plass. Det er rett og slett sjelden man hører blåsemusikk av denne kaliber. Blåserkultur på høyeste nivå.

Når ordet perfeksjon allikevel ikke er det første som melder seg etter konserten med Reykjavík Blåsekvintett, har det å gjøre med repertoaret. Kvelden igjennom var det et eiendommelig misforhold mellom musikernes tekniske standard og den musikken de hadde valgt å spille. Det startet med et drepende kjedsommelig stykke dansk romantikk signert Peter Rasmussen. Deretter et verk av islandske Tryggvi Baldvinsson, skrevet i år, men musikalsk sett hjemmehørende i begynnelsen av forrige århundre. Dertil litt galanterier fra småtingsavdelingen: Tre stk. Jacques Ibert, tre stk. Ferenc Farkas. Pluss til slutt en liten musikalsk spøk av Atli Heimir Sveinsson. Allting levert med godt humør og overlegen teknikk. Men like fullt: spilte krefter.

Hvordan kvelden kunne ha vært, sto for alvor klart da kvintetten plutselig smelte til med en fullstendig suveren utgave av György Ligetis «Dix pièces pour quintette à vent» (1968), den moderne blåserlitteraturens vakreste, men også vanskeligste verk. Her er det bare å bøye hodet: En teknisk og musikalsk sett mer dekkende tolkning enn den Reykjavík Blåsekvintett presenterte onsdag kveld i Bergen Kammermusikkforening, finner man neppe i noen konsertsal i dag.

Uimponert klavermusikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.2000

Verk av Aagard-Nielsen, Vaage, Stalheim, Hvoslef og Odriozola
Einar Røttingen, klaver

Teatergarasjen

Einar Røttingen presenterer fem flotte komposisjoner for soloklaver.

Det ble markedsført som en sportsbegivenhet: En pianist, fem vestlandske komponister, fire urfremførelser. Joda. Kvantitet er viktig. Men det teller vel også – kanskje aller mest? – at det var bra musikk som ble presentert denne kvelden. Flott, velskrevet, moderne musikk for soloklaver. Spilt med vanlig autoritet og sikkerhet av Einar Røttingen.

Hele det 20. århundre er full av mesterverk for soloklaver – fra Bergs til Boulez' sonater, fra Debussys til Ligetis etyder, fra Weberns til Kurtags miniatyrer. Alt som kan krype og gå i den moderne musikken har vært der, har skrevet store verk i denne genren. Så egentlig er det et ganske fryktinngytende landskap de fem komponistene beveger seg inn i. Men de gjør det imponerende uimponert, de prøver seg frem, de finner sine egne veier. Det er tydeligvis ikke siktemålet å skrive storverk, men mindre kan også gjøre det.

Selvsagt blir det en del déjà entendu underveis – mange brutte impresjonistiske akkorder, mye kantet neo-klassisistisk melodikk, mange slagverkseffekter i det rytmiske. Og til slutt en hel Keith Jarrett-konsert, komplett med boogie-woogie innslag og barnesanger, pakket sammen i Ricardo Odriozolas «Piano Fantasy». Men selv de mest åpenlyse lån og referanser fungerer ofte bra i sammenhengen. For det er også mye humør og ironi i disse verkene.

Det er ikke den strenge, regelbundne systematikken som preger musikken, men det uformelle parlando, den assosierende samtalens prinsipp, det ene ordet som tar det andre. Men i samtalens løp hører man også den personlige stemmen, f.eks. i «Piano Solo» hvor Ketil Hvoslef i korte avsnitt fokuserer på enkelte effekter – en forsirende figur som spennes ut mot en rytmisk akkordgrunn, overtoneekkoet i en klang som dempes, en melodi som bæres av blokkakkorder.

Og mest overbevisende denne fredagskvelden: Jostein Stalheims «Dialog», et personlig, originalt verk, sprengt, fragmentert, springende fra topp til bunn i klaviaturet, en musikalsk vilje som setter seg igjennom uten smålige hensyn til instrumentets kvaliteter og muligheter – og kanskje nettopp derfor et stykke musikk man kommer til å huske.

Redsel og ærbødighet

Bergens Tidende Morgen, 14.11.2000

Verk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio, Luigi Dallapiccola

Kenneth Karlsson, klaver

Troldsalen

Stor avslutning av Autunnalen med Kenneth Karlsson og italiensk klavermusikk i Troldsalen

«Jeg har ofte henvist til Rainer Maria Rilke som taler om redselen og ærbødigheten for det skjønne, og om nødvendigheten av ikke å gå til grunne i møtet med skjønnheten», sa Sylvano Bussotti en gang i et intervju. Rilke-sitatet var så viktig for ham at han skrev det inn i «The Rara Requiem» i 1970. Kanskje klinger det også med når han samme år siterer seg selv og sitt Requiem i «Foglio d'album» for soloklaver. Og kanskje var det noe slikt Kenneth Karlsson hadde i tankene da han valgte nettopp dette verket til innledning på konserten i Troldsalen på søndag.

For når Karlsson spiller dette ultrakorte stykket – som egentlig bare er noen få, løsrevne klanger – da åpner han opp for en verden hinsides alle vanlige skjønnhetsnormer. Og åpner samtidig en konsert med italienske klaververk som alle ligger i samme felt, i samme register, som alle arbeider med samme estetiske problemstillinger. Hva enten musikken er signert av den strenge systematikeren Dallapiccola, den unge Berio eller den ekscentriske mystikeren Scelsi er det musikalske uttrykket så rystende intenst, så forferdende vilt, så fylt av betydning at kun en pianist av Karlsson skremmende format er i stand til å håndtere disse verkene, holde dem opp for oss, holde dem på den rette avstanden – slik at det blir mulig å høre dem uten å gå til grunne.

Det blir Kenneth Karlsson som lukker årets Autunnale. Han slutter som han startet. Og her, til aller sist, etter mange dager med ny musikk, er det som om Bussottis lite Albumblad er fallet til ro. Det høres nesten fredfylt ut nå, i hvert fall mer avklart, er ikke fullt så foruroligende lenger.

Alvor og patos

Bergens Tidende Morgen, 11.11.2000

Verk av Hellstenius, Birtwistle, Ligeti og Nordheim

Ann Helen Moen, sopran

John-Edward Kelly, altsax

Tom Vissgren, slagverk

Bergen Filharmoniske Kor, Griegakademiets Kammerkor, Sangstudenter fra Griegakademiet

Korinstruksjon: Jon Fylling

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Zsolt Nagy

Grieghallen

Arne Nordheims orkesterversjon av «Tre Voci», György Ligetis «Ramifications»: Kontrastenes kveld i Grieghallen

Etter en kveld i Grieghallen der den glimrende ungarske dirigenten Zsolt Nagy har presentert mye krevende nyere musikk, kommer da til sist Arne Nordheims nyskrevne orkesterversjon av «Tre Voci». Det virker umiddelbart som et lurt grep. For dette er velopplagt, tilgjengelig musikk, flott orkestrert for det store formatet, fullt av storslått dramatikk, et uttrykktungt verk som kommuniserer effektivt med publikum fra første takt. Og som ender i en nesten Mahler'sk apoteose med harpe, rene klanger i strykerne og alt som ellers hører til.

Selv om det er urfremførelsen av orkesterversjonen vi får denne kvelden, er det ikke mye usikkerhet å spore på scenen. Det store blandede koret klarer de vanskelige passasjene i tredjesatsen. Og sopranen Ann Helen Moe som er solist gjennom hele verket, imponerer oss igjen, både med sin stemmeprakt og med sin uttrykkskraft. Altså: en flott avslutning på Harmoniens bidrag til årets Autunnale.

Det er et aber: «Tre Voci» kommer rett etter en hvinende bra fremførelse av György Ligetis «Ramifications» for strykere. Selvsagt spiller Ligeti på en helt annen bane enn Nordheim, og selvsagt er de to verkene ute i helt forskjellig ærende. Men det er ikke til å unngå at Ligetis komplekse, sitrende musikk blir en slags indirekte kritikk av Nordheims høystemte patos. Etter den tyste, selvforglemmende intensiteten i «Ramifications» må et verk som «Tre Voci» nesten med nødvendighet klinge buldrende hult. Det store alvoret, den store dybden som den opprinnelige kammerversjonen fra 1988 signaliserte, kunne man tro på – nesten. Det er betydelig vanskeligere å tro på orkesterversjonen. I hvert fall denne kvelden.

Før pausen hørte vi Harrison Birtwistles «Panic», et stykke orkestral elefantiasis med den amerikanske altsaksofonisten John-Edward Kelly og vår egen slagverker Tom Vissgren som velopplagte, utagerende solister.

Mer interessant var urfremførelsen av Henrik Hellstenius' «Theatre of Sleep». Verket starter pianissimo med en putrende Bruckner'sk ursuppe i strykerne, arbeider seg så langsomt oppover, dynamisk og tematisk, aktiverer etter hvert hele orkestret og slutter med fade out. Et velkjent skjema – men Hellstenius har faktisk mye å by på innenfor dette formatet. Han skriver bra for det store orkesteret, det skjer hele tiden spennende ting og saker i satsen, og spesielt imponerer han med de sarte, delikate klangskyene som kommer drivende inn og ut av fokus underveis.

Vi kommer forhåpentlig til å høre dette verket igjen – og da på et tidspunkt der Bergen Filharmoniske Orkester har hatt mer tid til å gjøre seg kjent med det. På premierekvelden var det mye rytmisk usikkerhet og mye, alt, alt for mye surt spill i alle grupper.

Midt i strømmen – og utenfor

Bergens Tidende Morgen, 10.11.2000

Verk av Michael Jarell, Xu Shuya, Hanspeter Kyburz, Beat Furrer og Emmanuel Nunes

Ensemble Contrechamps

Dirigent: Zsolt Nagy

Logen

Musikalsk besøk fra Sveits og Kina

Ensemble Contrechamps er en slags sveitsisk pendant til vårt eget BIT 20 Ensemble – et fleksibelt kammerensemble som har spesialisert seg i moderne musikk for små og mellomstore besetninger. At det er snakk om et ensemble som holder høyt teknisk nivå, det demonstrerte åtte musikere og dirigenten Zsolt Nagy på tirsdagens konsert i Logen. De demonstrerte også et av samtidsmusikkens krisetegn: avradikaliseringen, uskadeliggjørelsen, den omseggripende demontering av musikkens kritiske potensialer.

På programmet stod fem verk av fem nålevende komponister. Og, jo visst, sveitsisk-østerrikske Michael Jarrells «Assonance III» (1989) er et bra, velklingende gestisk verk. Og, jo, sveitsisk-tyske Hanspeter Kyburz har bra grep om fraktalteknikken i sin «Danse aveugle pour cinq instruments» (1997). Og sveitsisk-østerrikske Beat Furrer skriver bra blåsemusikk i sin «Trio für Flöte, Oboe und Klarinette» (1985). I det hele tatt er det veldig mye bra handverk her, bra sans for instrumentenes egenart, bra utnyttelse av klanglige muligheter og nyanser. Og så videre, og så videre. Bare bra alt sammen. Og samtidig dypt uinteressant, pregløst, karakterløst, formløst. Musikk uten motstand, uten mothaker. Når selv de villeste dissonansene begynner å virke veltilfredse og veltilpassede, er det grunn til å bli urolig.

Musikalsk mainstream. Musikk midt i strømmen. Tverrsnittsmusikk. Mitteleuropa. Og så allikevel ... Ikke alt var like blast denne kvelden: Portugisiske Emmanuel Nunes' verk «Nachtmusik I» (1977-78), en lang, lang, nesten alt for lang rekke musikalske begivenheter var ett lyspunkt. Et annet var kinesiske Xu Shuya som var representert med et verk så nytt at det ennå ikke hadde fått navn: det dreier seg om et hybridverk der kinesisk folketone møter vestlig modernisme, der musikerne både spiller og synger, der korte, fortettede satser hugges opp og brytes ned av lange pauser.

Fremmed musikk, merkelig musikk. Musikk som demonstrerer at det mest spennende i samtidskunsten – nå som før – skjer i utkanten, utenfor hovedstrømmen.

Musikalske akvareller

Bergens Tidende Morgen, 08.11.2000

Verk av Bach og Lutosławski

Bergen Kammerensemble

Dirigent og solist: Elise Båtnes

Håkonshallen

Fra tysk barokk til polsk samtidsmusikk. Møte mellom Bach og Lutosławski i Håkonshallen

Elise Båtnes og Bergen Kammerensemble er ikke partitro medlemmer av tidligmusikk-bevegelsen. Så visst ikke. Det er verken tarmstrenger eller lav kammertone når de i disse dagene oppfører Bachs seks Brandenburg-konserter i Håkonshallen. Men at de likevel har tatt lærdom av oppførelsespraktikere og autentisitetsfreaks og årtiers musikalske restaureringsarbeid, det merker man med en gang.

For femti år siden var disse Bach-konsertene tunge, tette, mørke, dekket av sigarrøyk og ferniss. Når Kammerensemblet denne mandag kveld spiller nr. 2, 3 og 4, er de blitt gjennomsiktige som akvareller. Her er det hele tiden lyse, klare farger, her er det muntert swingende musikk med diskret piskende cembalo i bunnen. Av og til swinger det så mye at førstefiolinene blir litt ustø, spesielt i de raske tredjesatsene, men helhetsinntrykket er overbevisende: Dette er vår tids Brandenburg-konserter, slik skal de spilles: Luftig, lett, elegant.

Programmet forteller ikke hvem som hadde solostemmene denne kvelden. Og det er vel greit nok. Bergen Kammerensemble er jo et musikalsk kollektiv. Men man hadde likevel lyst til å nevne navnene på de to glimrende blokkfløytenistene som Elise Båtnes hadde med seg i den fjerde konserten. Eller den fantastiske, treffsikre trompetisten som forgylte yttersatsene i nr. 2 med sylspisse, klokkerene og åndeløst virtuose innsatser: Musikalsk ekvilibrisme på høyt nivå, høyt oppe under kuppelen, uten sikkerhetsnett.

Inn i mellom var det musikk av Witold Lutosławski, den gamle polske samtidskomponisten. Hans «Preludier og Fuga for 13 strykere» fra 1972 har, trass i tittelen og trass i den kontrapunktiske teknikken, ikke så veldig mye til felles med Bach. Men sammenstillingen fungerte likevel ganske bra: Lutosławskis ekspressive strykermusikk og hans eksperimenter med musikalske tilfeldigheter dannet en fin kontrast til Bach. Og Elise Båtnes som førte musikerne gjennom de frie passasjene hvor Lutosławski vil at de skal improvisere over linjer, firkanter og trekanter, fikk demonstrert at hun ikke bare er en bra fiolinist, hun er også en stødig orkesterleder.

For de som ikke var til stede i Håkonshallen på mandag: Det er ikke for sent. Kammerensemblet spiller de resterende Brandenburg-konsertene pluss flere verk av Lutosławski i kveld.