Uventet og annerledes

Bergens Tidende, 23.10.2015

Tenor Battle

Håkon Kornstad

Jazzland

Ikke vanskelig å la seg sjarmere av Håkon Kornstads nye plate

Plutselig en dag innså den kjente jazzmusikeren at han hadde lyst til å bli operasanger. Tenorsaksofonisten skulle bli operatenor. Og ble det. I 2014, femten år etter platedebuten som jazzmusiker, ble Håkon Kornstad uteksaminert fra Operahøgskolen i Oslo.

Historien er god. Og fortsettelsen er heller ikke dårlig. For på den nye platen, «Tenor Battle», bringer Kornstads sine to musikalske personligheter sammen og skaper noe som verken er opera eller jazz, noe uventet og annerledes hinsides de tradisjonelle kategoriene. Han synger arier av Massenet, Gluck, Bizet og andre operakomponister. Han følger ariene opp med improvisasjoner på sin tenorsax.  Og bak ham komper Sigbjørn Apeland (trøorgel), Per Zanussi (bass og sag), Øyvind Skarbø (trommer) og Lars Henrik Johansen (cembalo).

Musikalsk schizofreni? Nei da. Dette går bra.

Tenoren Kornstad er riktignok ikke noen Pavarotti, for å si det slik. Stemmen hans er lett og lys og har en litt anstrengt, nesten falsettaktig klang i høyden. Likevel er det vanskelig ikke å la seg sjarmere av sangeren Kornstad. For han fraserer musikalsk, med god sans for materialet, og toneleiet hans passer fint til de ariene han har valgt. I tillegg fungerer stemmen godt sammen med det utradisjonelle akkompagnementet.

Kornstads sangideal er tydeligvis hentet fra den eldre delen av operahistorien. Dessuten er opptakene mikset slik at stemmen hans ligger bakover i lydrommet, ofte på nivå med de andre instrumentene. Det skaper en litt gammelmodig, nostalgisk stemning, litt som når man lytter til gamle plater med Gigli, Björling eller Nicolai Gedda. Men så bryter tenorsaksofonisten Kornstad inn og fører oss tilbake til nåtiden med blomstrende soloer. Han får Massenets «En fermant les yeux» til å høres ut som calypso og forvandler Monteverdis «Lasciatemi Morire» til et stykke fritt fabulerende instrumentalmusikk. 

De fleste av numrene går i bedagelig tempo, kanskje fordi Kornstad foretrekker langsomme arier eller kanskje av hensyn til kompet – trøorgel er ikke verdens mest bevegelige instrument. Uansett gir dette tempovalget platen et noe ensformig preg. Og derfor virker det ekstra sterkt når Kornstad underveis smeller til med to raske, napolitansk inspirerte sanger av Francesco Paolo Tosti, to av den slags sanger som de store, gamle tenorene alltid hadde på programmet som ekstranumre. Og som fungerer godt den dag i dag.

Seglems gavepakke

Bergens Tidende, 18.10.2015

Karl Seglem

Jazzbukkbox

NORCD

Tre innganger til Karl Seglems musikalske univers

  

Det er en flott gavepakke Karl Seglem har satt sammen i anledning 30 års-jubileet som frilansmusiker. Tre cd-er i en liten eske, vakkert designet, med vakre fotografier tatt av Oddleiv Apneseth. Og, selvsagt, med et fint bilde av bukkehorn på forsiden. For det er jo nettopp arbeidet med bukkehornene som helt siden tidlig på 90-tallet har definert Seglem som musiker.

Men Seglem er også, fremdeles, en sterk tenorsaksofonist, en jazzmusiker med en helt personlig stemme. Vi hører det på den ene av platene, «Live in Germany», som er opptatt på en turne i Tyskland i 2013 sammen med Eple Trio – Andreas Ulvo (piano), Sigurd Hole (bass), Jonas H. Sjøvaag (trommer). Opptakene av den akustiske kvartetten er gjort med kompakte miniatyrmikrofoner flere forskjellige steder underveis på turneen, men er satt sammen slik at vi får fornemmelsen av å være til stede i en intim jazzklubb og høre et helt, sammenhengende konsertforløp.

På programmet står kollektive improvisasjoner og innslag på bukkehorn, men først og fremst er det lange strekk der Seglem folder seg ut på tenorsaxen i selvskrevet materiale. Det meste av musikken er modal, med sterkt preg av norsk folketone, men underveis dukker det også opp inspirasjoner fra andre tradisjoner – blant annet spiller Seglem og trioen en fin, melankolsk versjon av den portugisiske fado-sangen «Meu Amigo Está Longe».

Den andre platen i boksen heter «Lærad», en tittel som henspiller på treet på taket av Valhall i den norrøne mytologien. Og her er det for alvor bukkehorn på programmet, ikke bare det vanlige «trompet»-hornet, men også «tunge»-hornet, et urgammelt, særnorsk instrument der lyden dannes ved hjelp av en eineflis festet til hornet. Seglem har hatt disse hornene med seg på fjellet i Gausdal og laget opptak der han spiller låter på trompethorn i fri luft med rungende ekkoer og andre låter på tungehorn innendørs i en hytte med knitrende ild i peisen. Opptakene har han sendt til en rekke kolleger, til sangere og musikere som arbeider med elektronika, og bedt dem arbeide videre med musikken hans. Resultatet er blitt en rekke spennende lydkonstruksjoner der den akustiske, særegne materialiteten i Seglems kraftfulle horn blander seg med de digitalt genererte klangene fra keyboards og synther og trommemaskiner. Ikke sammenstøt, men musikalske møter der elektronikken legger nye kvaliteter til og utvider Seglems univers.

Den siste platen heter «Worldjazz» og består av materiale hentet fra Seglems utgivelser tidlig på 2000-tallet, fra «Femstein», «Urbs», «Ossicles» og «Som spor». «Worldjazz» er den merkelappen Seglem selv av og til bruker om musikken sin. En dekkende merkelapp – som de 11 sporene på denne platen demonstrerer. Dette er særegen, personlig musikk som forener jazzens rytmiske og improvisatoriske kvaliteter med folkemusikalske inspirasjoner fra nær og fjern. 

På grensen til det uspillelige

Bergens Tidende, 16.10.2015 

Bach, Beethoven, Rzewski

Igor Levit, klaver

Sony Classical

Tre plater, tre verk, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

Unge, tysk-russiske Igor Levit er plateaktuell igjen. Denne gang med tre ekstremt krevende variasjonsverk – Bachs Goldberg-variasjoner, Beethovens Diabelli-variasjoner og den amerikanske avantgardekomponisten Frederic Rzewskis «The People United Will Never be Defeated!» fra 1975. Tre verk, tre plater, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

I intervjuer omtaler Levit disse lange verkene som «reiser»: Etter presentasjonen av det musikalske materialet – en bassgang, en harmonirekke, en liten melodi – føres vi gjennom et landskap som hele tiden forandrer seg. Hver ny variasjon gir oss en ny synsvinkel, et nytt perspektiv.

Det er tre veldig forskjellige landskap Levit fører oss inn i på disse platene. I Goldberg-variasjonene er det utsyn og åpne horisonter. Musikken står knivskarpt med klar, slank linjeføring. Tempoet er av og til raskere enn vi er vant til, men musikken virker aldri presset eller forsert. Levit har ro og overblikk. Og han får Bachs lange linjer til å synge.     

I Diabelli-variasjonene går han dypt ned i stoffet, ned i de minste detaljene. Hver eneste av notetekstens artikulasjonsmarkeringer blir ivaretatt. Og samtidig får han fram alle oppløsningstendensene, all den indre uroen i verket. Framføringen er stormende, kraftfull, noen ganger faller akkordene som smertende slag. Vi opplever, nesten fysisk, hvordan Beethoven presser stoffet mot det klassiske landskapets ytterste grenser.

Spranget fra Beethoven til Rzewski kan virke langt. Men «The People United» ble faktisk opprinnelig skrevet til en pianist som ville ha Diabelli-variasjonene og et moderne variasjonsverk på samme konsertprogram. Den politisk radikale Rzewski løste oppgaven ved å ta utgangspunkt i «¡El pueblo unido, jamás será vencido!», den chilenske venstresidens kampsang etter det CIA-støttede kuppet mot Salvador Allende i 1973.

Rzewski presenterer først melodien med enkel harmonisering. Og så blir allting veldig komplisert. I første variasjon sprenger han melodien i fillebiter og konstruerer noe som minner om Anton Weberns punktmusikk. Og i de følgende 35 variasjonene bearbeider han melodien med et batteri av moderne komposisjonsteknikker. Her er ekkoer av Alban Berg og Debussy og Rakhmaninov, her er referanser til Ligetis etyder, her er noe som minner om Keith Jarretts soloimprovisasjoner. Og innimellom hører vi bassgangen fra Purcells «Music for a While», sitater fra Hanns Eislers «Solidaritätslied» og de italienske partisanenes kampsang «Bandiera Rossa». Pluss at pianisten fløyter og synger og banker på flygelet. 

Det er ikke rart at «The People United» sjeldent høres i konsertsalene eller på plate. Dette er en musikalsk mastodont, et fysisk og mentalt krevende verk på grensen til det uspillelige. Men Igor Levit har ubegrensede tekniske, musikalske og fysiske ressurser som setter ham i stand til å løse alle knuter, klare alle problem. Han løfter Rzewskis konstruksjoner opp fra notene og forvandler dem til klingende musikk. Og demonstrerer at dette er musikk som befinner seg på samme nivå som Bachs og Beethovens monumentale variasjonsverk.

Intens, bevegende avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.10.2015

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Sara Fulgoni, mezzosopran

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester & Kor

Edvard Grieg Kor

Bergen Guttekor & Pikekor

Grieghallen

Andrew Litton slutter som sjefdirigent med sublim Mahler-tolkning

Da Andrew Litton kom til Bergen i 2002, var han internasjonalt kjent for sine innspillinger av Mahlers symfonier med Dallas Symphony Orchestra. Og på den aller første konserten som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester hadde han selvsagt Mahler på programmet. Nå, på torsdag, på avslutningskonserten etter 12 år i Bergen, ble det Mahler igjen. Og det til gangs.

Det var bare ett verk på programmet – Mahlers tredje symfoni, symfonien som med en spilletid på opp mot to timer er en av de lengste i musikkhistorien. Og ikke bare er den lang, den er storslått og mangfoldig. Det er som om Mahler har komprimert og konsentrert all verdens musikk i dette ene verket. Den lange førstesatsen er en collage av høyt og lavt, av sørgemarsj og wienervals, av militærmusikk, trombonekonsert, folketoner og mye, mye mer. Og etterpå følger fem satser, like stappfulle av musikalsk stoff. En mezzosopran synger Nietzsches midnattsdikt. Det er damekor og barnekor. Det er trompet og skarptromme bak scenen. Det er store teatralske effekter og sarte, inderlige melodier. Det er musikalske begivenheter i hver takt.     

Under mangfoldigheten ligger – som i alle Mahlers første symfonier – et program. Mange dirigenter konsentrerer seg om dette og forsøker å binde musikken sammen, få den til å danne en sammenhengende fortelling. Litton gjør ikke det. Som Mahler-dirigent tilhører han den strukturalistiske skolen. I sin tolkning på torsdag fokuserte han på det som skjer her og nå, på de musikalske begivenhetene, på de musikalske poengene, på overgangene. Han gjorde rede for enkeltdelene, la dem på rekke og markerte deres posisjon i det lange forløpet. Han lot så å si kontrastene i stoffet spille seg helt ut. Og skapte ut av alle sammenstøt og konflikter og overganger et intenst, bevegende forløp. En sublim tolkning av et sublimt verk.

Litton har kanskje endret oppfattelse av Mahler i de 12 årene som har gått. Men at konserten på torsdag virket sterkere, mer overveldende enn de første gangene vi hørte ham spille Mahler her i byen, skyldes nok vel så mye at orkesteret har endret seg. I årene med Litton som sjef har BFO utviklet seg til å bli et orkester av internasjonalt format, et orkester som er i stand til å løse de helt store oppgavene og til å løfte et så monumentalt verk som Mahlers tredje symfoni.

Det ble spilt skarpt, presist og høyintensivt gjennom hele verket – med kraftsalver i messingblåserne, duse, pastorale klanger i hornene og kvasse utbrudd i treblåserne. Det er vanskelig å trekke fram enkeltheter i et verk der alle instrumentgrupper konstant er i ilden. Men strykernes nattstemninger i fjerdesatsen og deres brennende innledning i den langsomme sjettesatsen kan være eksempler på steder en kommer til å huske lenge.

I øvrig noterer vi at mezzosopranen Sara Fulgoni sto litt i skyggen av orkestret i fjerdesatsen. Og at barnekoret i samme sats var nettopp så «kjekke i uttrykket» som Mahler krever i partituret sitt.

Skråblikk på Grieg

Bergens Tidende, 02.10.2015

Grieg, Evju: Piano Concertos

Carl Petersson, klaver

Kerry Stratton, dirigent

Prague Radio Symphony Orchester

Grand Piano

Grieg & Saint-Saëns: Piano Concertos

Vadym Kholodenko, klaver

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Kringkastingsorkesteret

harmonia mundi

Nye innspillinger av klaverkonserten «alle» kjenner ut og inn

Trenger verden flere innspillinger av Griegs klaverkonsert? Alle de største stjernene har jo vært der. Pluss hundrevis av andre pianister. En skulle tro det rakk. Likevel kommer det stadig nye innspillinger på markedet. Og innimellom også innspillinger som forteller noe litt nytt eller annerledes om verket.

Innspillingen med den svenske pianisten Carl Petersson er en av de som skiller seg ut – fordi han nettopp ikke spiller det verket «alle» kjenner ut og inn. I stedet for den opprinnelige versjonen av a-moll konserten har han valgt å ta for seg den reviderte utgaven som Grieg og det australske klaverfantomet Percy Grainger arbeidet på i sommeren 1907, kort før Griegs død. Grainger publiserte revisjonen i 1919 på musikkforlaget Schirmer, i en utgave der alle endringer og avvik var nøye markert.     

I forordet til Schirmer-utgaven skriver Grainger at Grieg som pianist var en «ekstremt viril og dynamisk» fortolker av egne verk. Han valgte raskere tempi enn andre, og han spilte med «alle slags sterke og plutselige aksenter» og «voldsomme kontraster mellom lys og skygge». Hans tolkninger var «rastløse og feberhete».

Carl Petersson følger Schirmer-utgavens raske tempoangivelser. Og følger også Graingers råd om at enhver som skal spille denne musikken må forsøke å realisere Griegs «forkjærlighet for lyse og klare og rene klanger». Resultatet er blitt en frisk, ungdommelig tolkning, lett på foten, med brå stemningsskift og fysisk styrke i de store utladningene. Og Prags kringkastingsorkester legger en lys kammermusikalsk ramme rundt klaverstemmen. Dette er så visst ikke den nasjonalromantiske konserten vi kjenner ut og inn. Dette er urolig, nervøs, og til tider nesten corny, musikk. Ikke alle vil like denne versjonen og denne tolkningen. Men den gir et interessant skråblikk – på et verk vi trodde vi kjente ut og inn.

Grieg hadde planer om å skrive enda en klaverkonsert, men fikk det aldri til. I hans papirer finnes bare noen få fragmenter av en klaverstemme i h-moll – som mange i ettertid har forsøkt å arbeide videre med. På platen spiller Carl Petterson et av disse forsøkene, en sjarmerende Grieg-pastisj i fem satser skrevet av Helge Evju. Og som en slags ekstranumre får vi Evjus klavertranskripsjoner av to Grieg-sanger.   

Det er flere Grieg-nyheter. Kringkastingsorkestret og deres nye sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya har tegnet kontrakt med plateselskapet «harmonia mundi». Første utgivelse er Griegs klaverkonsert koblet med Saint-Saëns’ andre. Og her får vi i alle fall det Grieg-verket vi kjenner ut og inn, flott og virtuost spilt av den russiske pianisten Vadym Kholodenko, med stort, svulmende orkesterakkompagnement. Profesjonelt, bunnsolid. Men ikke en innspilling som skiller seg ut blant de hundrevis andre på markedet.