Siling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.03.2009

Det er kommet en plate med verker av Platti, leser jeg i et av de store musikktidsskriftene. Unnskyld? Platti? Hvem? Giovanni Benedetto Platti – en italiensk musiker som var ansatt ved et hoff i Tyskland på 1700-tallet. Jeg har aldri hørt om ham – men musikken hans er heller ikke spesielt interessant, skriver anmelderen. Det er også kommet en plate med fiolinkonserter av den glemte 1800-tallsvirtuosen Charles de Bériot – ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderen. Og så var det et par symfonier fra forrige århundre skrevet av den glemte nederlandske komponisten Jan van Gilse, helt upersonlig musikk, men ganske godt laget, ifølge anmelderen.  Slik fortsetter det.

I løpet av de siste tjue årene er markedet for klassisk musikk blitt mettet, for ikke å si overmettet. Alle de store komponistenes verker finnes nå i hundrevis av gode, rimelige cd-innspillinger. For å finne noe nytt å utgi har plateselskapene etter hvert måttet bevege seg ut i periferien, slik at det i dag ikke bare er musikkhistoriens glemte og oversette andre og tredje divisjon som er innspilt på plate, men også de greie leilighetskomponistene, de beskjedne amatørene, folk som allerede var ukjente i samtiden.

I årene omkring 1800 ble det skrevet tusenvis av klaversonater i Europa. Men det er Beethovens 28 man husker. Musikkens historie handler – som alle andre kunstarters historie – om siling. Komponister og verker blir skrevet ut av historien. Men i dag har cd-boomet gitt oss mulighet for å gå tilbake og hente frem det som forsvant, mulighet for ikke bare å lese om glemte komponister, men å høre, med egne ører, den musikken de skrev.

Av og til oppdager man et geni når den musikalske glemmeboken åpnes, men det skjer veldig sjeldent. Vanligvis er det pinlig innlysende hvorfor disse verkene og disse komponistene ble silt fra. Ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderne. Helt upersonlig musikk, men godt laget. Man kan nesten høre at de gjesper. Slike plater har selvsagt historisk interesse. De dokumenterer et stykke musikkultur. Men de får neppe noe langt liv på ipod-en eller cd-spilleren hos vanlige lyttere.

At det er blitt enklere og billigere å innspille musikk, har også medført at det utgis et stigende antall plater med samtidsmusikk. Hvordan kommer det til å gå med dem? Hva vil bli husket om hundre år? Hva vil bli silt fra? Vanskelig å si. Men les anmeldelsene med våkent øye. Hvis det står at musikken ikke er dyp, men tiltalende, eller at den er upersonlig, men godt laget – vel, da er silingsprosessen visst allerede i gang.

Hastverk

Bergens Tidende, 18.03.2009

Händel

Rolando Villazón

Gabrieli Players og Paul McCreesh

DG

Problematisk barokkplate

Siden gjennombruddet i 2004 har stjernetenoren Rolando Villazón bare fått lov å innspille to-tre operaer. Til gjengjeld er det kommet sju arieplater der han synger solo, og fire der han er sammen med andre av tidens superstars. På platene med smakebiter fra det sentrale italienske og franske repertoaret er han helt uovertruffen. Men på den nye Händel-platen beveger han seg bakover til barokken. Og da går det galt. Selvsagt er det mange perler også på denne platen, men først og fremst virker den som et hastverksarbeid – med litt for mange upresise løp og forsiringer, med litt for mange skingre toppnoter og litt for mye ullen bunnklang. Og i tillegg kommer det helt generelle problemet at Villazóns store, smektende bel canto-stemme er malplassert i dette repertoaret. Barokkspesialisten Paul McCreesh akkompagnerer og gir prosjektet en viss legitimitet, men kan ikke skjule at dette er en plate som er unnfanget av DGs markedsavdeling – som enda en gang forsøker å presse Villazón-sitronen.

Overdådig

Bergens Tidende, 18.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

EMI

Formidabel Madama Butterfly med Angela Gheorghiu

Nettopp som alle trodde at de store selskapene var ferdige med å innspille operaer i studio, vender EMI sterkt tilbake med denne overdådige Madama Butterfly – der Angela Gheorghiu demonstrerer hvorfor mange mener hun fremdeles er tidens førende dramatiske sopran i det italienske repertoaret. I første akt understreker hun Butterflys ungdommelige naivitet med diskrete midler – for så å folde stemmen fullt ut i de store, tragiske partiene i andre akt. Den nye tenorstjernen Jonas Kaufmann er derimot ikke noe innlysende valg som skurken Pinkerton. Han virker ikke helt bekvem, verken i rollen eller i genren, og generelt sett ville hans mørke, barytonaktige stemme trolig passe betydelig bedre i en Wagner-opera enn her. Men slike problemer glemmer man fort underveis – for Antonio Pappano og musikerne fra Accademia Nazionale di Santa Cecilia spiller skarpt og klart og får Puccinis partitur til å klinge mer energisk og elektrisk enn man noensinne har hørt det før. En formidabel orkesterprestasjon. Som er hele platen verdt.

Den niende

Bergens Tidende, 11.03.2009

Alfred Schnittke: Symphony 9

Alexander Raskatov: Nunc Dimittis

Dennis Russell Davies, dirigent

Dresdner Philharmonie

ECM

Sterk tolkning av Schnittkes siste symfoni

  

I løpet av 1990-tallet ble Alfred Schnittke lammet av hjerneslag slik at han til sist bare kunne skrive med venstre hånd. Likevel fortsatte han å komponere. Da han døde i 1998, etterlot han seg manuskriptet til en symfoni i tre satser, hans niende. Alexander Raskatov har nå dechiffrert Schnittkes spindelvevsaktige skrift, og på den nye ECM-platen presenterer Dennis Russell Davies og Dresdner filharmonikerne resultatet – en intens, tett komposisjon, umiskjennelig Schnittke, med referanser til mange tradisjoner og stilarter. Etter en langsom, stort anlagt førstesats med et romantisk horn svevende høyt over orkestret følger en raskere, pastoral sats med cembalo og obo i forgrunnen, og det slutter med en eksplosiv presto-sats – inntil musikken til sist klinger stille ut, uten at det blir satt egentlig punktum.  I tillegg rommer platen Raskatovs egen komposisjon Nunc Dimittis for orkester, mezzosopran og kor.       

Vellyd

Bergens Tidende, 11.03.2009

Bellini: I Capuleti e i Montecchi

Anna Netrebko, Elina Garanca, Joseph Calleja

Fabio Luisi, dirigent

Wiener Symphoniker

DG

Stjernespekket versjon av Bellinis Romeo og Julie

Ikke rart at denne versjonen av Romeo og Julie sjeldent oppføres i dag. Historien er for så vidt dramatisk nok, men det skjer nesten ingenting på scenen. Det meste er statiske tablåer der personene står og forteller hverandre hva som er skjedd tidligere, et annet sted. Men en opera som «I Capuleti e i Montecchi» skal ikke nødvendigvis ses. Den skal høres! For den rommer noen av de mest berusende og forførende bel canto-ariene som noensinne er skrevet. Og skulle man være i tvil, er det bare å lytte til dette konsertopptaket fra Wien der to av tidens største stjerner lukker opp for stemmene sine og smeller til med perlende triller og smektende forsiringer så man simpelthen blir blåst over ende av vellyd. Rollen som Romeo var den siste større mannerolle skrevet for kvinnestemme. Her tolkes den, blussende sensuelt, av den store latviske mezzosopranen Elina Garanca i overdådig samklang med Anna Netrebkos klagende, utrøstelige Julie.

Opera i den gamle kino

Bergens Tidende, 05.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifrone, Jaroslav Dvorski m. fl.

Regi: Daniel Bohr

Kostymer: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine  Øverby

Bergen Operakor og Opera Bergens Orkester

Forum

Anne Randine Øverby presenterer en ny oppsetting av Madama Butterfly

Madama Butterfly har alt man kan ønske seg av en opera – et flott, velskrevet partitur, store arier og duetter, en sviske eller to. Pluss – ikke minst – en storslått, melodramatisk handling. Man må visst ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av historien om japanske Cio-Cio-San som begår harakiri fordi hun blir så grusomt sviktet av hennes elskede, den amerikanske løytnanten Pinkerton.

Sist vi så en Madama Butterfly i Bergen, var visst i 2001 da Anne Randine  Øverby og Vest Norges Opera presenterte en vellykket versjon i messehallen Arenum. Nå setter Øverby og hennes folk operaen opp igjen, denne gangen i gamle Forum Kino – som viser seg å fungere utmerket til dette formålet. Det er litt trangt om plassen i orkestergraven. Og scenerommet er ikke voldsomt stort, men regissøren Daniel Bohr klarer likevel å skape et effektivt, stilisert bilde av Japan omkring 1900, sett gjennom en vestlig optikk.

Når det gjelder det musikalske bildet, er saken mer sammensatt. Det er igjen sopranen Antonia Cifrone som synger Cio-Cio-San – og det gjør hun med klar, spiss stemme og et sterkt scenisk uttrykk. I de siste to aktene får hun fint motspill av alten Sidonia Nica i rollen som tjenestepiken Suzuki, og norske Silje Folkedal har en kort, god entré i siste akt som Pinkertons amerikanske kone Kate.

På herresiden er det grunn til å fremheve Doru Iftene som både synger og spiller rollen som kobleren Goro med glans. Og Anooshah Golesorkhi gjør som vanlig en solid innsats, denne gangen i rollen som den amerikanske konsulen Sharpless.

Forestillingens store problem oppe på scenen er at den mannlige hovedrollen ikke har gjennomslagskraft. Tenoren Jaroslav Dvorski synger Pinkerton med svak, anstrengt stemme. Han klarer sjeldent de store utblåsninger i høyden, og blir totalt overkjørt av Golesorkhi og Cifrone i alle de sentrale duettene.

I orkestergraven kjemper Anne Randine  Øverby med å holde sammen på et meget ujevnt orkester. Hun klarer det ikke. Orkestersatsen spriker fælt, og klangen er sur gjennom det meste av andre og tredje akt. Bergen Operakor har ikke mye å synge, men gir en fin versjon av den ordløse sangen i overgangen til tredje akt.

Det store pianistiske uttrykket

Bergens Tidende, 04.03.2009

Shadows of Silence

Leif Ove Andsnes, klaver

Franz Welser-Möst, dirigent

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Andsnes, samtidsmusikken og den personlige musikalske smaken

Vi er mange som ennå husker den åndeløse stillheten i Håkonshallen da Leif Ove Andsnes fremførte ungarske György Kurtágs miniatyrer under festspillene i 1999. I anmeldelsen dagen etter skrev jeg begeistret at dette ga mersmak: «Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?».

Nå er den her, platen jeg drømte om for ti år siden, den første platen med Andsnes og samtidsmusikk. Det ble ikke Ligeti denne gangen, men enda en håndfull Kurtág, to solostykker av danske Bent Sørensen pluss, vel så viktig, Witold Lutoslawskis klaverkonsert (1988) og Marc-André Dalbavies klaverkonsert som er tilegnet Andsnes og urfremført av ham i Carnegie Hall i 2005.

Franz Welser-Möst og det tradisjonsrike bayeriske radioorkesteret legger solid fundament under klaverkonsertene og gir klaveret klart og kraftig motspill med voldsom punch i slagene når det trenges. Og midt i det hele, selv i de mest turbulente og intenst bråkende orkesterpassasjene, hører man Andsnes som sitter, cool og uanfektet, og får de komplekse klaverstemmene til å stråle og synge.

Det er gnistrende godt klaverspill på denne platen, både i de to konsertene og soloverkene. Hva ellers? – kunne man spørre. En mesterpianist som Andsnes kan selvsagt spille alt, uansett vanskelighetsgrad. Men hva har han selv lyst til å spille? Det som gjør denne platen spesielt interessant er at vi her hvor det er snakk om ny og uvant musikk, kanskje får et inntrykk av hva slags musikk Andsnes personlig har mest sans for. Repertoarvalget peker i det minste i den retningen. For Lutoslawski-konserten griper tilbake og henter stoff fra det romantiske konsertrepertoaret og har samtidig åpenlyse referanser både til Rakhmaninovs pianistiske grep og til Ravel klangverden.  I Dalbavie-konserten møter vi igjen en overdådig klangverden og det store pianistiske uttrykket. Og hos Sørensen ser vi tilbake på et romantisk univers, men her filtrert gjennom en nåtidig bevissthet.

Det romantiske, fargestrålende uttrykket, den velskrevne, pianistiske klavermusikken – nærmer vi oss Andsnes og hans personlige musikalske smak her? Det kunne virke slik. Men hva da med de små, skarpe og konsentrerte Kurtág-stykkene som han fremdeles har med på reisen? Kanskje vi likevel får høre ham spille Ligeti en dag?

Vårsøg og mer

Bergens Tidende, 04.03.2009

Magnificat

Arve Tellefsen, fiolin

Marita Sølberg, sopran

Nidarosdomens Guttekor

Bjørn Moe, dirigent.

Grappa

Musikk fra Henning Sommerros verksted

Henning Sommerro er som kjent mer enn «Vårsøg». Han er en allsidig komponist som i mange år har arbeidet i de områdene hvor populærmusikken grenser opp til andre genrer. Hva slags musikk som oppstår der, får vi et lite inntrykk av på denne platen hvor Sommerro har samlet en håndfull verker fra de siste tjue årene. Her er festmusikk skrevet til feiringen av kong Harald og dronning Sonjas 60-års dager i 1997. Her er sanger fra Sommerros Trondheimsoperaer. Her er en russisk-klingende suite for fiolin og strykeorkester. Og til sist Magnificat (1998) for sopran, kor og orkester – et bestillingsverk fra Nidarosdomens Guttekor. Det meste av musikken virker temmelig anonym, men den er profesjonelt skrevet, den klinger godt, og den gir både kor og solister noe å jobbe med. Og i tillegg er det et bonusspor – der Sommero synger «Vårsøg» i et nytt arrangement for solist og guttekor