Merker i tiden

Bergens Tidende Morgen, 06.06.2000

Avslutningskonserten
Verk av Wallin, Xenakis og Grieg

Kroumata Percussion Ensemble

Peter Jablonski, klaver

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Festspillenes avslutningskonsert med «Peaux» av Xenakis som høydepunktet

Å skrive musikk er å sette merker i tiden, forme den, gjøre den fysisk fattbar, nærværende. Ingen moderne komponist har forstått dette bedre enn greske Iannis Xenakis. Han startet karrieren sin som arkitekt. Men det ble musikalske hus han endte med å bygge – store komplekse rom, «former i tonende bevegelse» slik gamle Hanslick ville formulert det.

At et Xenakis-verk skulle gå hen og bli høydepunktet på festspillenes avslutningskonsert – det kom kanskje uventet for de fleste, men slik ble det altså. Hans «Peaux» fra verket «Pléiades» (1979) er i utgangspunktet en kort, fortettet sats for seks slagverkere. Søndag foldet denne satsen seg ut og ble til et overdådig rytmisk og labyrintisk byggverk der det var overraskelser og nye oppdagelser å gjøre bak hvert hjørne. «Peaux», skinn, trommeskinn – banket med fynd og klem av de seks fantastiske, svenske virtuosene som kaller seg Kroumata Percussion Ensemble.

Rolf Wallin er sikkert ute i et litt annet ærende enn Xenakis, men på en kveld som denne er det umulig ikke å sammenlikne hans «Tides» for seks slagverkere og orkester med «Peaux» – en sammenlikning som ikke faller ut til Wallins fordel. «Tides» starter ganske visst som et morsomt stykke musikkteater: De seks Kroumata-folkene kommer gående ned gjennom Grieghallen, spillende på store og små cymbaler og ender med å oppføre en liten rytmisk introduksjon foran orkestret. Så begynner de å spille på xylofoner og marimbaer, orkestret faller inn og det utvikler seg en seigt flytende sats med et sitrende, klirrende klangbilde som slutter med at slagverkerne spiller på trommer og pauker. Det hele er nydelig skrevet og spilt, men stykket er urimelig langt og temmelig uinteressant i lengden. For når det ikke settes så mange merker i tiden, når det ikke er så mange knagger å henge oppmerksomheten opp på, da blir det fargeglitrende musikalske tidevannet fort grått og matt.

Det var heller ikke mange farger i årets versjon av Griegs a-moll konsert. Unge svenske Peter Jablonski er en glimrende pianist og hadde spesielt godt grep om konsertens mer lyriske sider. Men som helhet var hans tolkning ganske avmålt, nesten tilknappet. Teknisk korrekt, selvsagt – men uten kraft og dybde. Og kraft og dybde må denne klaverstemmen ha. Ellers blir verket nettopp hva Griegs kritikere og motstandere alltid har hevdet: for flyktig, for parfymert, for lett.

Risikomusikk

Bergens Tidende Morgen, 04.06.2000

Verk av Bach og Pandolfi

Andrew Manze, fiolin

Richard Egarr, cembalo

Jaap ter Linden, cello

Håkonshallen

De gamle er yngst: Med Andrew Manze og kolleger i Håkonshallen blir gammel musikk som ny

En sen kveld i Håkonshallen står det plutselig lysende klart hva som har vært det underliggende paradokset i dette års festspill, nemlig at den gamle musikken er ny og spennende, mens den nye musikken er gammel og trett. Den egentlige tyngden i programmet, det har vært William Christie og hans Arts Florissants, det har vært fiolinisten Andrew Manze med Academy of Ancient Music. Og nå, denne fredagskvelden, Manze igjen, i samspill med to av tidligmusikkens andre stjerner, cembalisten Richard Egarr og cellisten Jaap ter Linden. Med musikk av Bach og den glemte 1600-tallsmesteren Pandolfi på programmet.

Gammel musikk, spilt på gammeldags maner, på kopier av gamle instrumenter, med lav kammertone og myke tarmstrenge – det dreier seg selvsagt ikke om gjenskape «wie es eigentlich gewesen», men om å fortolke musikken på en «historisk informert» måte som Christie pleier å si. Men også og egentlig først og fremst, som Manze demonstrerer det, om å gjøre den gamle musikken merkelig, annerledes, slik at vi igjen kan høre den.

Og det er nettopp denne sta bestrebelsen på fremmedgjøring som gjør en kveld med Manze og co. mer modernistisk, mer radikal, mer øreåpnende enn de fleste andre konserter under festspillene. For hos Manze er det aldri snakk om funksjonærmusikk, her er det konstant høy risikofaktor. Musikere som tør ta sjansene når de byr seg. Musikere som konstant står på «the edge», på grensen, på kanten av stupet – hvor ellers går det an å stå hvis man vil kalle seg kunstner?

Det ble en fenomenal kveld: De to Bach-sonatene (BWV 1021 og 1024) spilt sanselig, nesten dekadent med langsomme satser blussende av doven vellyst, med raske satser fremført sprettent og swingende som om det var tre jazzmusikere som sto på scenen. Dertil to verk av gamle, ukjente Pandolfi, skrevet i «stylus fantasticus»: ville feberdrømme, delerisk, rablende musikk, spilt med rytmisk trøkk og halsbrekkende improvisasjoner.

Og i tillegg fikk vi da Jaap ter Linden alene på scenen med Bachs første cellossuite, seks satser med musikk som blir til her og nå, spilt med lukkede øyne, uten sikkerhetsnett, men med søvngjengeraktig sikkerhet. En skremmende intens versjon, langt fra Bach-jubileets allfarvei.

En siste ting: Manze er så visst ingen Paganini. Han innrømmer det selv, det klassiske repertoaret «ligger helt uten for min rekkevidde» sa han nylig i et intervju. Han spiller surt av og til, men mest i de langsomme satsene – og hørt live forstår man at det ofte er en mening med galskapen, at han bruker surheten som et middel til å fremmedgjøre den gamle musikken, gi den en bluesy eller sigøyneraktig fargning. Jo visst, det gjør ondt i ørene av og til, men mest av alt gjør det ondt i hjerterøttene – eller hvor det nå er det gjør ondt når man hører stort musikk.

Fra musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Verk av Gavin Bryars og Knut Vaage

BIT 20 Ensemble

Peer Gynt Salen

Ujevn konsert med verk av Gavin Bryars og Knut Vaage fremført av BIT 20 Ensemble

En håndfull mindre norske komponister utvandrer fra en konsert med en mindre engelsk komponist – dette er så langt det mest interessante som er skjedd på samtidsmusikkfronten under årets festspill. At det ikke er så mye mer å skrive hjem om – det er kanskje et krisetegn? Eller kanskje bare resultatet av dårlig planlegging. Det merkelig valget av musikalske frontfigurer på Festspillene og Music Factory tatt i betraktning, er det kanskje ganske logisk at det ble slik det ble?

Om Gavin Bryars er det meste allerede sagt, men uansett hva man måtte mene om ham, så er det vel neppe noen som for alvor ville hevde at musikken hans har den aktualitet og radikalitet vi normalt forbinder med Music Factory.

Det gjengse inntrykket av Bryars som en grunn, litt blek og slapp komponist ble for så vidt bekreftet av konserten torsdag der BIT 20 Ensemble spilte hans «The Adnan Songbook», åtte kjærlighetssanger for dype instrumenter til tekster av den libanesiske dikteren Etel Adnan. Elskverdig musikk i det lille formatet, nydelig, velskrevet, men milevidt fra samtidsmusikkens «cutting edge». Programmet opplyste ikke hvem sangerinnen var, og det var kanskje nok så bra. For dette var tydeligvis ikke hennes kveld eller hennes musikk. Med en utrolig lang fokuseringstid på stemmen ble resultatet at musikken i lange perioder fikk en svevende, nærmest sjøsyk karakter. Og usikkerheten forplantet seg til de akkompagnerende musikere som spilte uten overbevisning, ustø og med uvanlig høy surhetsfaktor.

Da var det mer fart og spenning etter pausen med Knut Vaages «Transit» og «Movements», begge fra 1998. De to verkene har vært oppført separat i Bergen ved tidligere anledninger. Hørt sammen tegner de et nyansert bilde av komponisten Vaage. De demonstrerer at han er en god håndverker, at han skriver flott musikk i de fleste formater, at han behersker mange ulike tradisjoner innen nyere musikk. Og at han i tillegg er stappfull av ideer. Hvilket ikke nødvendigvis alltid er en styrke – for når de musikalske innfallene nærmest snubler over hverandre, slik det f.eks. er tilfellet i «Transit», så blir det fort noe hektisk, usammenhengende og desorientert over musikken hans. At musikken blir betydelig mer interessant og vedkommende når det er sterk kontroll på de musikalske begivenhetene og de er føydd inn i fastere former, det demonstrerte hans «Movements», fem satser for større besetning, som ble konsertens høydepunkt. Og som det går an å skrive hjem om.

Om biblioteker og innlån – en replikk

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Universitetsbibliotekets råd har vedtatt at det skal innføres brukerbetaling på innlån. Den 16. mai hadde jeg et kritisk innlegg om dette i Bergens Tidende. I samme anledning kommenterte jeg, i nokså likefremme vendinger, bibliotekdirektør Kari Garnes’ famøse bemerkning: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». Innlegget mitt har avfødt to reaksjoner som jeg for god ordens skyld bør svare på.

Førstebibliotekar Pål H.Bakka (Bergens Tidende, 25. mai) er enig med meg på alle punkter, både når det gjelder de mer allmenne forholdene på universitetsbiblioteket (: UBB er økonomisk «sveltefora», sliter med «lite tenlege bygg», noen avdelinger er «meir ’administrerte’ enn det dei treng vera») og når det gjelder selve saken om brukerbetaling på innlån (: «At hovudfagsstudentar skal betala for innlån er urimeleg». «Å krevja personleg betaling frå den vitskaplege tilsette er ikkje ein farande veg»). I tillegg peker han på at det er skeivheter i fordelingen av utgiftene for innlån mellom bibliotekene i det nasjonale bibliotekssystemet Bibsys, og at det er urimelig at høgskoler og institutter uten forskningsbiblioteker kan være gratispassasjerer og velte omkostningene over på universitetsbibliotekene.

Det går frem av innlegget til Leiv K. Sydnes (BT, 28. mai) at også han er enig med meg i det meste. Men som leder av universitetsbibliotekets råd, det rådet som fattet vedtaket, er han nærmest forpliktet til å markere en viss uenighet. Og det gjør han da ved å henvise til at vedtaket inneholdt flere andre punkter. Jeg har dog vanskelig for å se hvordan disse andre punktene endrer på selve kjernen i saken. De viktigste av dem dreide seg nettopp om etableringen av et nasjonalt avregningssystem mellom Bibsys-bibliotekene. Jeg er helt sikker på at de samarbeidende biblioteker er i stand til å finne hensiktsmessige administrative løsninger på dette problemet. Men det som interesser meg og andre brukere, er selvsagt hvem som i siste instans skal betale regningen. Å la forskere og studenter bære utgiftene for at UBB ikke er i stand til å stille helt nødvendige arbeidsredskaper til rådighet er naturligvis «ikkje ein farande veg» som Bakka skriver. Og det mener Sydnes sikkert heller ikke.

Derimot mener bibliotekdirektør Kari Garnes tilsynelatende at brukerbetaling kan virke disiplinerende på besværlige brukere: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». I innlegget sitt skriver Sydnes om dette at, jo, det er faktisk noen «brukere som bestiller litteratur, men unnlater å hente den». Men, tilføyer han, «et stort problem er dette ikke». Og derfor tillegger han ikke Garnes’ bemerkning «vesentlig tyngde» – den var noe uoverveid, skriver han. Som gammel freudianer er jeg imidlertid tilbøyelig til å mene at det ofte er i de raske uoverveide bemerkningene at mer grunnleggende holdninger kommer til uttrykk.

Om det forholder sig slik også i dette tilfellet, er vanskelig å si. Men Garnes’ bemerkning antyder i det minste en holdning som er nokså vanlig i offentlige serviceinstitusjoner med lav standard: Det er ikke institusjonen selv som er problemet, det er brukerne. Hvis ikke brukerne var så utakknemmelige og kravstore, ville alt være greit.

Da liker jeg bedre Sydnes’ egen holdning som er den diametralt motsatte: UBB’s problemer skyldes at brukerne ikke har vært kravstore nok! År etter år har de tålmodig akseptert at universitetsledelsen har nedprioritert UBB på budsjettet. Det bør det bli slutt på, skriver Sydnes. Også på dette punktet er vi helt enige.

Fra verdenseliten

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Britten og Tsjaikovskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Dirigent: Manfred Honeck

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo Filharmoniske Orkester med overbevisende tolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni

For ti år siden, i forbindelse med gjenutgivelsen av Oslo Filharmonikernes sagnomsuste Tsjaikovskij-innspillinger fra åttiårene, skrev en engelsk anmelder at dette orkestret fra det høye nord kunne måle seg med verdens fremste – men at det fremdeles nok var noen som syntes at nettopp det var litt underlig. I dag er det neppe noen som undrer seg lenger. I all fall måtte enhver som hørte Oslo-folkene og den glimrende dirigenten Manfred Honeck i Grieghallen onsdag, forstå at dette orkestret ikke bare måler seg med de største, det tilhører verdenseliten.

For en fortolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni! Her var det ingen svake punkter, ingen uklarheter, ingen tvil om noe som helst. Alt hadde funnet sin rette plass, alle detaljer var polerte, alle sammenføyninger glatte og sømløse, alle de store tematiske sammenhengene fra sats til sats ble fremstilt innlysende og klart, hver en rytmisk figur fra de minste aksenter til de store utladningene i finalen sto knivskarpt og presist, de enkelte instrumentgruppene var perfekt samstemte, den samlede klangen stor og fyldig. Hva mer kan man ønske seg av et orkester?

Selvsagt er Tsjaikovskijs femte et verk musikerne har spilt lenge og som de kjenner ut og inn – men allikevel fikk vi denne onsdagen en fortolkning som virket både ny og frisk, iallfall annerledes enn den etter hvert 15 år gamle innspillingen med Mariss Jansons, mer blank og klar i fargene, med mer vekt på de fremadrettede dynamiske aspektene, med mer organisk sug i Tsjaikovskijs salig syngende melodier.

Visst var det til tider noe nesten «amerikansk» over fremførelsen, en slags stålblank presisjon, en opplevelse av orkestret som en strømlinjet, veltrimmet maskin med alle møtriker strammet, alle hjul i perfekt spinn. Og det var stunder hvor man kanskje savnet Jansons og hans etter hvert litt gammeldagse dybde og inderlighet i fremførelsen, spesielt i andresatsen. Men den slags tanker glemte man fort. For denne maskinen gikk jo som i olje. Og man måtte bare overgi seg. For et orkester!

Spillestilen og den effektive, dynamiske dirigenten Manfred Honeck passet perfekt til Leif Ove Andsnes og hans fortolkning av Benjamin Brittens klaverkonsert som vi hørte før pausen. Det er snakk om et tidlig verk, skrevet i 1938 da Britten ennå bare var 25 år gammel, et verk fullt av ungdommelig energi og frekkhet, med ironiske kommentarer og kjepphøye parodier på eldre tiders musikalske former, spesielt i andresatsens vals og finalens militaristiske marsj. Solostemmen er briljant og virtuos med hovedvekt på klaverets muligheter som slagverksinstrument. Kanskje ikke noe sentralt verk, verken i klaverlitteraturen generelt eller i Brittens egen produksjon. Men et verk som saktens kan spilles den dag i dag – hvis det da spilles nettopp slik Andsnes gjorde det: profesjonelt, konsentrert, saklig. A job well done.

Lettere værtype

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Beethoven, Stravinskij, Walton og Vaage

Vertavokvartetten og BIT 20 Ensemble

Logen

Vertavokvartetten møter BIT 20 Ensemble i Logen

En konsert hvor det musikalske høydepunktet er tre minutter Stravinskij fra 1914? Det høres ikke så veldig opphissende ut, men slik var programmet faktisk lagt da Vertavokvartetten møtte BIT 20 Ensemble i Logen på tirsdag: først Beethovens septett op. 20, så ti små stykker «incidental music» av William Walton, til slutt en ragtimefantasi av Knut Vaage. Og så altså et dryss Stravinskij i midten – tre ørsmå skisser for strykekvartett pluss en septett fra 1952.

Hva som var den dypere meningen med dette programmet, er det vanskelig å si noe om. Vi konstaterer bare at det musikalske barometeret sto på lettere værtype det meste av kvelden. Samt at Vertavokvartetten seiret klart på bortebane. For uansett om de var alene på scenen eller spilte sammen med BIT 20 Ensemblet, så var det dem som var i fokus – og som fikk musikken fokusert. Tydeligst i den intense, tyste, nesten åndeløse fremførelsen av de tre Stravinskij-skissene, men også i Beethoven- og Stravinskij-septettene. Nærværende, kolossalt samspilte, hele tiden mentalt og musikalsk på hugget: hver tone, hver frase fikk det lille ekstra sparket, den lille ekstra dreiningen som skal til for å gi musikken form og farge. Og i tillegg spiller cellisten Bjørg Værnes med en mimikk som kan få selv en døv til å forstå hva musikken handler om.

BIT 20-folkene kom uvegerlig til å stå noe i skyggen denne kvelden, men ga oss blant annet en utmerket tolkning av Waltons Facade-suite fra det tidlige tjuetall - en serie ultrakorte stykker fulle av referanser til samtidens populærmusikk, spilt med høyt humør og tounge-in-cheek. Og med fin forståelse både for Waltons kjærlige ironi og den musikken han ironiserte over.