Frodig fantasi

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1997

Verk av James MacMillan

Helge Haukås, dirigent

Bit 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan

I år er Geir Johnsons Music Factory flyttet fra Verftet opp i byen, opp i Peer Gynt Salen. Sett fra en menig publikummers synsvinkel har det sine absolutte fordeler. Man sitter f.eks. bedre. Og det er bedre akustikk. Men innholdsmessig er alt som det pleier å være. Og takk for det! Music Factory er heldigvis ikke blitt pasifisert og salonfähig av å komme tettere på Festspillfiffen. Music Factory er stadig stedet for de spennende møter med uforutsigelig samtidsmusikk, musikk on the edge, spilt i en atmosfære av lett kaos og høyt engasjement.

Som f.eks. torsdag kveld hvor BIT 20 Ensemblet ga et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan. Han var selv til stede og forklarte at kammermusikken hans ofte settes i gang av forhold utenfor musikken selv. Det er leilighetskomposisjoner, karakterportretter, forsøk på at skape musikalske bilder.

Stykkene er korte. Skisser, kaller han dem. Men det er ikke tale om enkle, prøvende utkast. MacMillans skisser løper nærmest over av musikalske innfall. Innenfor en fritonal ramme kombinerer han stoff og effekter fra mange, vidt forskjellige musikalske tradisjoner. Her er kirkemusikk, indonesisk gavelanmusikk, jazz og mye, mye mer. Og under det hele en umiskjennelig klang av skotsk folketone.

Det var ikke alt som var helt i vater under BIT 20-folkenes fremførelser av denne kontrastrike blandingen. Spesielt kunne verkene for større gruppe, «As Others See Us» og «Three Dawn Rituals» nok ha fortjent noe mer prøvetid. Men det var mange fine detaljer underveis, bl.a. en nydelig fremførelse av «Memento», en særpreget, «hullet» sats for strykekvartett. Og som helhet ga kvelden et godt inntrykk av en frodig musikalsk fantasi, av en komponist med et stort, generøst uttrykk.

Organisert delirium

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1997

Verk av Pierre Boulez og Arne Nordheim

Siri Torjesen, sopran

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Musikalsk modernisme i bevegelse mot et friere uttrykk

Omslaget i den musikalske modernismen – det kunne vært overskriften på konserten i Håkonshallen onsdag kveld. Det startet med at dirigenten Ingar Bergby førte BIT 20-ensemblet og sopranen Siri Torjesen gjennom Pierre Boulez' to «Improvisations sur Mallarmé»  (1958/1962), skritt for skritt, slag for slag – for det er jo uhyre vanskelige verk, musikk som Boulez konstruerer ved hjelp av kompliserte matematiske permutasjoner, slik at han oppnår det «organiserte delirium» som var hans kunstneriske ideal i perioden. Kveldens oppførelse var presis, bokstavtro, men antydet også noen av omkostningene ved denne type komposisjonsteknikk: Når musikkens dionysiske villskap sperres inne i talrekkenes jernbur, står den i fare for å bli enstonig, fargeløs.

Boulez forsøkte selv å løse dette problemet ved å innføre elementer av tilfeldighet og improvisasjon i verkene, og det er karakteristisk at konsertens tredje Boulez-verk, det kammermusikalske «Dérive», som er komponert flere år etter Mallarmé-improvisasjonene, nettopp bryter med den opprinnelige, tekniske systemtvangen og sikter mot et bredere, mer imøtekommende uttrykksregister.

Konsertens to verk av Arne Nordheim antydet en lignende bevegelse: Først hørte vi fire virtuose slagverkere i komplekst samspill med orgel og lydbånd i «Response» fra 1977, et viltvoksende, noe formløst verk som vi i dag vel først og fremst opplever som «historisk», som et dokument om periodens eksperimenter med elektronikkens komposisjonstekniske muligheter. Derimot har Nordheims «Tre Voci» fra 1988 bevart all den opprinnelige musikalske uttrykkskraften. Siri Torjesens bevegelige sopran i enkel og likefrem dialog med et lille kammerensemble om fortolkningen av tre italienske dikt: jovisst, det går fortsatt an å skape god musikk med helt vanlige low-tech midler.

Det sublime

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1997

Franz Schubert: Die schöne Müllerin

Matthias Görne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Logen

Møte med en ny, stor lied-sanger

Matthias Goerne –  husk navnet! Han er baryton, 29 år gammel. Han har sunget Bach-kantater og opera, og han har vært med i Graham Johnsons store Schubert-prosjekt for plateselskapet Hyperion. Det var nettopp i rollen som Schubert-sanger vi hørte ham seint tirsdag kveld, i Logen, for en fullsatt sal. Med en tolkning av «Die schöne Müllerin» som det kommer til å gå frasagn om.

Hva kreves det av en ung sanger som beveger seg inn i den store romantiske lied-tradisjonen? Musikalitet, melodisk sans, bøyelig stemme, stort register, solid tekstforståelse, evne til å frasere, evne til å finne det presise uttrykket som understøtter tekstens pointer. Matthias Goerne har det hele, kan det hele. Og har så i tillegg mye, mye mer – musikalsk intelligens, dramatisk talent, og en helt utrolig vakker, lyrisk barytonstemme, fløyelsmyk i høyden, mørk og varm i dybden, stålhard når det kreves.

Det er vanlig å trekke på skuldrene av Schuberts valg av tekster, disse små, enkle, litt enfoldige diktene om den unge møllersvennen og hans håpløse forelskelse i den skjønne møllerdatteren. Men i Goernes tolkning ble alt slik det burde være, slik man drømmer om det, men sjeldent opplever det: Wilhelm Müllers tekst og Schuberts musikk vokste sømløst sammen til et komplekst, kjerneromantisk verk, ikke tyve korte sanger på rekke, men én stor, høyspent fortelling om lengsel og tap.

Det var innholdsmessig sammenheng, det var dramatisk forløp i fremføringen, men også, innen for rammene av den store bærende strukturen, et mylder av vakre, gjennomtenkte og musikalsk gjennomarbeidede detaljer: Møllersvennens åndeløst forundrede spørsmål i «Danksagung», det foruroligede omslaget fra dur til moll i «Der Neugierige», den besluttsomme kraften i «Mein», den perfekte endringen av fargeleggingen fra «Rosmarein» til «Liebesnot» i «Die liebe Farbe». Og så videre, og så videre.

Man kunne fortsette i det uendelige. Men la oss sette strek her og slutte med å slå fast at møtet med Goerne ble en sublim musikalsk opplevelse som vi kommer til å huske lenge. Og la oss så ikke glemme at det også var en pianist med i Logen, nemlig ingen mindre enn Årets Festspillmusiker, Leif Ove Andsnes! Vi kjenner ham som solist og kammermusiker. Denne tirsdag kvelden fikk vi oppleve ham i rollen som lied-akkompagnatør, en uvant oppgave som han, naturligvis, klarte med vanlig professjonalisme, med god balanse mellom tilbaketrukket diskresjon og aktiv inngripen.

På grensen av det menneskelig mulige

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1997

Verk av Bach og Nancarrow

Joanna MacGregor, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Med Joanna MacGregor på oppdagelsesreise i kontrapunktets fantastiske verden

«Det er sjelden jeg har mulighet for å spille hele Kunst der Fuge», sa Joanna MacGregor før mandagens konsert i Håkonshallen. Nærmest takknemlig. Og samtidig litt unnskyldende, for det er jo et langt verk. Men naturligvis er det oss, publikum i salen, som bør være takknemlige – takknemlige for at en stor kunstner tar seg bryet med å innstudere denne musikalske mastodonten, takknemlige for å få bli med på en fantastisk oppdagelsesreise i kontrapunktets verden.

Kunst der Fuge er gamle mester Bachs summa, sammenfatningen av all hans musikalske viten, en ekvilibristisk lek med fugaer og kanon'er i stadige speilinger og omvendinger. I dette verket konstruerer han forunderlige toneskulpturer i grenselandet mellom kunst og matematikk og skaper – la oss bare ta de helt store ordene i bruk – en av den vesteuropeiske musikkkulturens største frembringelser.

Verket er skrevet av rent musikalske grunner, uten tanke på oppførelse, og stiller nettopp derfor helt umenneskelige krav til den som likevel velger å oppføre det på klaver. På mandagens konsert gikk Joanna MacGregor til oppgaven med analytisk begavelse og fabelaktig teknikk. Og med stamina som en tungvektsbokser.

Hennes tolkning var glassklar, oversiktlig, hun spilte verket så alle detaljer i den intrikate stemmeføringen kunne høres, og fastholdt samtidig en reflekterende, nesten meditativ stemning gjennom alle de mange satsene, slik at verket fremsto slik det sikkert opprinnelig er tenkt: som en sammenhengende komposisjon, en forundret refleksjon over al den musikalske rikdommen det er mulig å utvikle av noen få, enkle grunnfigurer.

I fjerde kanon lar Bach andrestemmen gjenta førstestemmen omvendt, «på hodet» så å si, og med dobbelte noteverdier. Den slags virtuose stunts er det mange av i dette verket. Man kan ikke høre dem. De er beregnet til å skulle leses ut av notebildet. Men på mandagens konsert kunne vi nesten se denne «øyemusikken» bli til i nærbildet av MacGregors hender på TV-storskjermen bak flygelet.

Etter pausen ble det musikk av samtidskomponisten Conlon Nancarrow, seks stykker bygget over kontrapunktiske repetisjonsteknikker av samme type som Kunst der Fuge. Og igjen musikk på grensen av det menneskelig mulige: flere av disse verkene er konstruert for mekanisk klaver og er ikke beregnet til å bli spilt av menneskehender. Men for MacGregor er ingenting tilsynelatende umulig. På konserten la hun sin klaverstemme inn over to-tre forutinnspilte lydspor og demonstrerte ved hjelp av den moderne multi-track-teknikken at det i Nancarrows komplekse, gjennomkonstruerte musikken er forbindelseslinjer tilbake til Bach, samme sanselige glede, samme store humor.

Og på TV-bildets split-screen så man åtte hender bevege seg over fire klaverer, uavhengige av hverandre, i vakre, flyktige mønstre. I kontrapunkt.

Med fire hender

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1997

Tine Kolbjørnsen, klaver

Ellen Kristine Ugelvik, klaver

Troldsalen

Humørfylt møte med ung, talentfull klaverduo

Musikk for to klaverer? Tidligere var det vanlig å skrive for denne besetningen, men i vårt århundre har hverken formatet eller musikken klart å bli helt akseptert i det gode selskap. Hvilket ikke er så vanskelig å forstå. For med fire hender i stedet for to kan det hele nemt bli too much, klangbildet blir overlesset, grandiost, musikken blir pompøs og får en aura av Hollywood og cocktail lounges.

Alle klaverduoer sliter med dette. At unge, talentfulle Tine Kolbjørnsen og Ellen Kristine Ugelvik ikke er noe unntak, det demonstrerte de på lørdagens konsert i Troldsalen som åpnet med en noe tung utgave av Griegs Gammelnorsk Romanse, op. 51, et verk som nettopp har dette litt pretensiøse, svulmende salongpreget som er så vanskelig å akseptere for nøkterne moderne ører.

Men deretter gikk det repertoarmessig oppover, med musikk fra dette århundre. Først Debussys En blanc et noir der det store klangvolumen utnyttes til å danne et sløret, orkestralt tenkt satsbilde. Og så konsertens høydepunkt: en lett, elegant fortolkning av Stravinskijs Concerto for to klaverer, et verk der musikalsk kraft ikke er ensbetydende med stor, buldrende klang, men er noe som hentes ut av musikkens puls i stadige temposkift og skeive, jazzy fraseringer.

Kolbjørnsen og Ugelvik er forskjellige av musikalsk temperament. Det gav uttelling i Stravinskijs Concerto der klaverene nettopp konserterer og spilles ut mot hverandre, i andre sammenhenger kunne tolkningene derimot av og til bli noe urolige. Men uansett diverse røffe pletter underveis, så ble lørdagens konsert et møte med to godt samspilte pianister som håndterer duospillets tekniske utfordringer med overblikk og energi. Og ikke minst med høyt humør. Som de demonstrerte til sist i konserten, først med en forrykende utgave av Aleksandre Arutjujan og Arno Badadjanjans fyrige Armenske Rapsodi. Og så med en ironisk kjærlig oppførelse av Griegs helt hårreisende kitchy bearbeiding av Mozarts populære C-dur sonate.

Et musikalsk skattkammer

Bergens Tidende Morgen, 10.05.1997

Rostropovich

the russian years

1950-1974

EMI Classics 5 72016 2

Russiske live-opptak med Rostropovich. Musikkhistorisk sensasjon

Himmelen henger full av fioliner, sier tyskerne, når humøret virkelig er i topp. Hos meg er det en cello som henger i luften for tiden, men ellers er situasjonen den samme: barometeret står permanent på solskinn, verden er stor og åpen. For det er lyden av Rostropovichs cello som går gjennom huset – Mstislav Rostropovich som nylig fylte 70 og som nå kvitterer for al feiringen med å forære sitt publikum en gave av helt gigantiske dimensjoner.

«Rostropovich, the russian years, 1950-1974» – står det på gaveesken. Bak denne nøkterne tittelen gjemmer seg vidunderlige ting, forunderlige ting, en musikkhistorisk sensasjon: Tolv CD'er stappfulle av live opptak fra Rostropovichs russiske år. I tillegg en bonus-CD med ny innspilninger fra 1996. Ialt over femten timers spilletid, femten timer i selskap med en av vårt århundres største musikere.

Det er som å vinne den store Lotto-gevinsten – skrev en anmelder i siste nummer av det engelske musikktidsskriftet Grammophone. Det er ikke noen dårlig sammenligning. Uventet var denne overdådige gaven i hvert fall. Det er et musikalsk skattkammer som plutselig åpnes for et måpende publikum. Her finner man oppførelser av tradisjonens sentrale celloverk – f.eks. Schumanns konsert, Tchaikovskys Rokokko-variasjoner, Chopins sonate, Richard Strauss' Don Quixote plus en hel CD med småstykker og svisker. Men først og fremst er det plate etter plate med verk fra siste halvdel av vårt århundre, verk dedisert til Rostropovich, skrevet av sværvektere som Britten, Prokofiev, Shostakovich eller av ukjente russiske komponister som vi i Vesten først nå er begynt å få ørene opp for.

Det er den ene urfremførelsen etter den annen – og historisk vingesus over det meste: Her hører man Britten som dirigent ved urfremførelsen av cello-symfonien i 1964, her hører man Shostakovichs cellosonate med komponisten selv ved klaveret. Man hører publikums spontane klappsalver midt inne i Rostropovichs og Richters urfremførelse av Prokofievs cellosonate i 1950, og man merker den anspente stemningen i Moskva-konservatoriets store sal den januardagen i 1970 da Oistrakh og Richter insisterte på å spille Beethovens trippel-konsert sammen med Rostropovich til tross for at han nettopp var falt i unåde hos Sovjetmyndighetene på grunn av sitt forsvar for Solshenitzyn.

Historie, musikkhistorie, politisk historie – denne gaveesken har det hele. Men først og fremst er den full av levende musikk, musikk fanget i flukten, voldsom, varm, spontan som mannen selv. Opptakene spenner over et kvart århundre, men tvers gjennom det hele, tvers gjennom alle disse mange, ofte veldig forskjellige, verkene hører man igjen og igjen det som alltid har vært Rostropovichs musikalske signatur: den store, vibrerende tonen, det faste grepet om musikkens form, det tekniske overskuddet. Musikken som synger og synger og sprenger alle rammer.

Musikalsk oppussing

Bergens Tidende Morgen, 09.05.1997

Verk av Rossini, Mozart og Dvořák
Elise Båtnes, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk vårrengjøring på sesongens siste Harmoni-konsert

Man kjenner den ut og inn: Rossinis ouverture til «Barberen i Sevilla». En gammel traver, så gammel at den selv kan finne veien hjem. Og så allikevel. På en bra kveld kan selv de eldste traverne bli som nye igjen. Og onsdag var det bestemt en bra kveld i Grieghallen.

På sesongens siste Harmoni-konsert hadde den kinesiske dirigenten Jin Wang og BFO gitt Rossini en grundig oppussing: Satsbildet var blitt høytrykksspylt, de tematiske blokkene sto og gnistret skarpt mot hverandre som fargestrålende legoklosser på rekke. Og det ble spilt lett og elegant, med høyt humør. Men også med en viss nerve. Man merket det allerede ved introduksjonen av hovedtemaet, der Wang satte tempoet an en anelse raskere enn det er vanlig. Og gjennom resten av verket var det hele tiden en underliggende spenning i musikken, en fornemmelse av intenst arbeid under den elegante overflaten.

Som kvelden skred frem ble det tydelig at dette er Wangs musikalske strategi. Han streber etter oversiktlighet både i det lokale satsbildet og i det store, overgripende forløpet. Som mange av tidens yngre dirigenter dyrker han den flotte, blankpolerte orkesterklang, den maskinelle presisjonen i fremførelsen. Og når orkestermaskinen først fungerer, så innstiller han den, bruker den til å presse musikken mot grensene. Det er en strategi som gjorde underverker med Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden». Orkestret ga her en tolkning hvor alt spindelvev var blåst vekk og verkets struktur sto frem i klare, rene konturer.

Men det er et spørsmål om det er rette strategien over for et verk som Mozarts 3. fiolinkonsert. Her ble resultatet en noe umozartsk stramhet i orkesterspillet, og det virket som om Wangs tempovalg i allegro-satsene presset musikken for mye, slik at f.eks. overgangen til den folkelige Strassburger-allegrettoen i 3.satsen nærmest fikk karakter av oppbremsing. Dette påvirket dog overhodet ikke solisten, den imponerende Elise Båtnes. Hun gikk til saken med musikalitet og teknisk overskudd, og ga oss en glimrende, veldisponert tolkning av Mozarts virtuose solostemme. Ubekymret, med trygg autoritet. Men det var tydelig at tolkningen hennes fikk mer farge og dybde, så snart orkestret falt til ro - i kadensene f.eks., og i den langsomme midtersatsen som hun spilte med den helt riktige «zärtlichkeit», med denne særlige ømheten som ifølge C.P.E.Bach er selve kjernen i Mozarts adagioer.