Musikalsk reformasjon

Bergens Tidende, 29.09.2013

Verk av J. C. F. Bach, J. S. Bach og Felix Mendelssohn

Maarten Engeltjes, kontratenor

Tini Mathot, orgel og cembalo

Ton Koopman, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Interessant møte mellom barokk og romantikk

Helt siden 1970-tallet har organisten og dirigenten Ton Koopman vært en drivende kraft i den frodige nederlandske tidligmusikkbevegelsen. Men på våre breddegrader kjenner vi ham bare fra plater, fra innspillinger med Amsterdam Baroque Orchestra & Choir, fra hans lange serie med Bachs kantater, og nå sist fra utgivelsen av Dietrich Buxtehudes samlede verker.

På torsdag var det anledning til å møte mannen selv – i Johanneskirken der han dirigerte BFO. Han hadde satt Bach-familiens musikk på programmet før pausen. Først en kort sinfonia av Johann Christoph Friedrich Bach, den yngste og minst kjente av Bach-sønnene. Og fra første takt av dette første verket var det klart at Koopman er en dirigent som følger musikken med et øye på hver finger. Han har full oversikt over hva som skjer i hver eneste av orkestrets grupper, han er årvåken, hele tiden på hugget, og han styrer alle innsatser med klar og tydelig gestikk. Stilen hans kunne noen ganger virke nesten pedantisk, men den ga god musikalsk uttelling og fikk J. C. F. Bachs enkle, diverterende musikk til å løfte seg og lyse. 

Så var det musikk av fader Bach selv, «Vergnügte Ruh» (BWV 170), en av disse kantatene der den pietistiske teksten utmaler verdens heslige syndighet mens Bach akkompagnerer jammerklagen med syndig vakker musikk. Kantaten er skrevet for mannstemme og ble på konserten sunget, inntrengende og inderlig, av den fine kontratenoren Maarten Engeltjes. I den merkelige andre arien der orkestersatsen er redusert til en enkel strykerlinje, fikk Engeltjes overdådig motspill av en fyrig og boblende orgelstemme spilt av Tini Mathot.

Bach skrev musikk til bruk i protestantiske kirker. Felix Mendelssohns skrev sin femte symfoni i 1830 for å feire Reformasjonen og protestantismen og han la både en koral og en rekke kontrapunktiske avsnitt inn i musikken sin. Så, jo da, det er forbindelser mellom Bach og Mendelssohn. Men musikalsk sett befinner de seg likevel i helt forskjellige verdener. Hvordan ville da en barokkekspert som Koopman tolke Mendelssohns erkeromantiske musikk?

Svaret på dette spørsmålet var kanskje det mest interessante denne kvelden. For det var som om vi fremdeles var i 1700-tallet, som om Koopman betraktet Mendelssohn gjennom barokkens optikk. Han dempet de mest bombastiske, mest svulstige uttrykkene og minsket strømstyrken i de mest nervøse, høyspente passasjene. Han reduserte på et vis orkestersatsen, spilte den som et røntgenbilde der bare de aller skarpeste kontrastene kan ses. Og ga på denne måten verket en majestetisk ro og en uventet, nesten eterisk klang.

Spede lydobjekter

Bergens Tidende, 24.09.2013

Klavikord

Andreas Eklöf og Mats Persson

Compunctio

Et gammelt instrument i moderne omgivelser

Den svenske komponisten Andreas Eklöf og landsmannen hans, tangentspilleren Mats Persson, har tidligere arbeidet sammen om ulike avantgardeprosjekt. Nå har de kastet sin elsk på et av klaverets forgjengere, klavikordet – et lite klaviaturinstrument som var populært i Sverige og mange andre land på 1700-tallet. Klavikordet har metallstrenger som aktiveres ved hjelp av metallstifter når man trykker tangentene ned. Det er et lydsvakt instrument som ikke egner seg til store utfoldelser, men som klinger fint og sart i små rom og hjemlige omgivelser. Hva kan nåtidige komponister og musikere få til med et slikt instrument? Ganske mye, viser det seg. Eklöf og Persson lager ikke nostalgiske fantasier om 1700-tallets musikk og forsøker ikke å gjenskape den gamle, intime klangen. De går inn i instrumentet, helt inn, tett på strengene og metallstiftene. De fanger alle klavikordets spede lyder med moderne opptaksutstyr. De komponerer og improviserer frem rare, skjøre lydobjekter. Og skaper et fascinerende musikalsk univers der allting rasler, knirker, knaker.

Det personlige uttrykk

Bergens Tidende, 24.09.2013

Lars Petter Hagen

Rolf Gupta, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Aurora

Når musikk er bedre enn snakk

Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i 2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med denne platen. 

Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners gnissel.  – Alt er allerede skrevet. Alt var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.

Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i dagens konsertsaler.

Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i «Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet» ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i «Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk, nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.

Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser et umiskjennelig personlig uttrykk.

Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet «vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst, sart.  

Kongelige øyeblikk

Bergens Tidende, 17.09.2013

Jonas Kaufmann

The Verdi Album

Sony Classical

Komplekse farger og tragiske helter

Stjernetenoren Jonas Kaufmann har skrevet kontrakt med Sony, en begivenhet som feires med denne platen der vi hører ham synge kjente Verdi-arier akkompagnert av Orchestra dell'Opera di Parma under ledelse av Pier Giorgio Morandi. At Sony markedsfører Kaufmann som «tenorenes konge», vil trolig støte noen. For egentlig er han jo en baryton som temmelig sent sang seg opp i det høye registeret. Vi merker det i platens første nummer, svisken «La donna e mobile» fra Rigoletto, der stemmen hans er mørk, ru og uten den varme stråleglansen vi forbinder med Pavarotti og de andre gamle tenorene. Til gjengjeld har denne stemmen en fargemessig kompleksitet som kommer godt med når Kaufmann skal gestalte Verdis problematiske og tragiske helter i arier fra Don Carlos, Il Trovatore, Otello osv. Og han har en formidabel teknikk som setter ham i stand til å løse mange av de høydeproblemene andre tenorer sliter med hos Verdi. «Tenorenes konge» er kanskje å ta litt vel hardt i. Men det er i alle fall mange kongelige øyeblikk på denne platen.

Tilegnelse

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hildegard von Bingen

Ordo Virtutum

Ensemble Belcanto

ECM New Series

Middelaldersang i samtidsmusikalsk perspektiv

Sjelen kjemper mot djevelens fristelser, får hjelp av dydene og ankommer til sist det himmelske Jerusalem. Den allegoriske historien fortelles i «Ordo Virtutum», et syklisk korverk skrevet av abbedissen Hildegard von Bingen på midten av 1100-tallet. Gruppen Sequentia som i sin tid åpnet Hildegards musikk for et moderne publikum, utgav en versjon av Ordo på slutten av 1990-tallet. Nå foreligger enda en innspilling, denne gang med Dietburg Spohr og hans Ensemble Belcanto. Og i motsetning til Sequentia som trofast fremførte Hildegards enstemmige, gregorianske melodilinjer, har den lille Belcanto-gruppen valgt å tolke Ordo i et samtidsmusikalsk perspektiv.  De bearbeider verkets ulike deler med moderne vokalteknikker. De mumler, de hvisker, de skriker. De legger dissonante klangtepper innover Hildegards monotone linjer. Og noen ganger slutter de å synge og lar i stedet to stotrende barnestemmer resitere den latinske teksten. En historisk ukorrekt fremføring, ja visst. Men et spennende forsøk på nåtidig tilegnelse og tolkning av et verk fra en gammel, fremmed verden.

Fullbefaren

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hans Marius Andersen

Embraceable You

Acoustic

Imponerende platedebut

Det er nesten ikke til å tro at askøyværingen Hans Marius Andersen bare er 19 år. For som jazztrompetist er han allerede fullbefaren. Det demonstrerer han på denne imponerende debutplaten der han spiller ti kjente standards fra jazzens store sangbok. At han har tatt Benny Golsons «I remember Clifford» med, virker som et slående riktig valg. For også Andersen husker tydeligvis Clifford Brown. I alle fall er det nettopp Browns trompet man umiddelbart kommer til å tenke på når man lytter til Andersen – den flotte, åpne messingklangen, den hissige, bitende fraseringen, den rytmiske fleksibiliteten og ikke minst den helt forrykende teknikken.  1950-tallets bebop står Andersens hjerte nær, forstår vi, men han drar også på utflukter inn i 1960-tallets modaljazz i numre som «Milestones» og «Mr. P.C.» Gode bergenske jazzmusikere legger fundament under Andersens improvisasjoner og kommer selv med solide soloutspill – Michael Barnes på saksofoner, Carsten Dyngeland på klaver, Ole Amund Gjersvik på bass og Tore Ljøkelsøy på trommer.

Dansende musikk i Johanneskirken

Bergens Tidende, 13.09.2013

Verk av Händel og Mozart

Rinaldo Alessandrini, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Kammermusikalske tolkninger av Händel og Mozart i Johanneskirken

Grieghallen blir pusset opp for tiden, og torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester er i den anledning flyttet opp i Johanneskirken. Det er en løsning som har sine sider - for Johanneskirken er ikke noe opplagt konsertlokale. At det er dårlig sikt fra de fleste plassene, er nå så. Verre er det at kirkerommets akustikk ikke egner seg til stor, symfonisk musikk. På torsdagskonsertene i september er det til en viss grad kompensert for dette ved at det overveiende er musikk fra før 1800 på programmet, verk som ikke krever full besetning. Og for oss som sitter i salen er det en gevinst at vi dermed får anledning til å møte en rekke av tidligmusikkens dirigenter som ellers sjelden legger veien omkring Bergen.

I går var det italienske Rinaldo Alessandrini som dirigerte. Først Händels Water Music og etterpå Mozarts symfoni nr. 41, den store «Jupiter»-symfonien.

Water music fikk vi i den tilnærmet komplette, tekstkritiske utgaven fra 2008. Og den ble tolket slik vi kjenner Alessandrini fra mange gode barokkplater med hans eget ensemble Concerto Italiano. Her var det friske, swingende tempi i de raske satsene og seige, elastiske fraseringer i de langsomme. Og først og fremst var det en omhu for musikkens tale, for gestikk og retorikk.

Som dirigent er Alessandrini temmelig uortodoks. Det hender at han markerer et par taktslag med to pekefingre, men i øvrig viser han først og fremst med fakter og geberder hva det er han vil ha musikerne til å spille. Det er som om han danser musikken frem. Og et ungdommelig, kammermusikalsk utsnitt av BFO fulgte ham i dansen med fin, gjennomsiktig strykerklang, skarpe trompeter, en smektende obo og to flotte hornister som virkelig fikk kjørt seg denne kvelden.

Alessandrini er hjemmevant i barokkmusikken. Men hva da med Mozart og wienerklassikken? Han har riktignok innspilt en fin samling Mozart-ouverturer med Den norske operas orkester, men hvordan ville han håndtere Jupiter-symfonien, denne siste symfonien som Mozart skrev, et verk som ligger milevidt fra Händel?

Jeg hørte denne delen av konserten fra en plass bakerst i kirken. Så kanskje var det derfor at orkesterklangen virket noe fjern og lukket. Men hovedinntrykket var at Alessandrini først og fremst trakk opp forbindelsene bakover til barokken. Han la vekt på begivenhetene, bruddene, overraskelsene, de plutselige retningsskift. Og i den store finalen var det det store, dramatiske uttrykket mer enn det kontrapunktiske stemmevevet som interesserte ham.

Vokalt festfyrverkeri

Bergens Tidende, 10.09.2013

Rivals

Arias for Farinelli & Co.

David Hansen

Deutsche Harmonia Mundi

Imponerende soloplate fra kontratenoren David Hansen

Det er navnet Farinelli vi husker i dag. Men Farinelli var bare en av de mange kastratsangerne som skapte furore i 1700-tallets operaverden. Han og hans kolleger var sin tids superstars – musikalske rivaler, men også kammerater. Av og til opptrådte de sammen og konkurrerte om publikums gunst med ekvilibristiske arier. David Hansen, den unge australske kontratenoren som har slått seg ned i Oslo, har valgt ut ni slike arier til sin første soloplate. Og for en utrolig vakker plate dette er blitt!  Hans stemme er slank og myk. Han har kraft og dybde som en mezzo og går samtidig høyere opp enn vanlig for kontratenorer, helt opp i sopranregisteret. Og så synger han helt uanstrengt, med formidabel musikalitet og enormt teknisk overskudd. Hør for eksempel Farinelli-svisken «Son qual nave» der han slynger ut girlander av opp mot to hundre toner uten å hente luft inn underveis. Eller hør hans sømløse duett med obostemmen i Leonardo Vincis «Sento due fiamme». Et vokalt festfyrverkeri – flott akkompagnert av Academia Montis Regalis og dirigenten Alessandro de Marchi.

Minimalisme

Bergens Tidende, 10.09.2013

Glow

Playdate Records

Klaver og slagverk i spennende samspill 

Pianisten Øystein Skar og trommeslageren Øyvind Hegg-Lund er kjente navn i det norske improvisasjonsmiljøet. De siste årene har de spilt – sammen eller hver for seg – i et utall av grupper og sammenhenger. Duoen Glow er deres felles prosjekt. Og Glow er også navnet på debutplaten som nettopp er utkommet på det bergenske plateselskapet Playdate Records. På platen spiller Skar preparert klaver. Det klirrer og rasler og vekker minner om gamle dager da John Cage og de andre avantgardistene fant på å legge skruer og spisebestikk innover klaverstrengene. Men som helhet peker Glow mest fremover mot samtidsmusikkens nye minimalistiske landskaper der enkle rytmiske forløp vris og vendes og forvandler seg til uventede former. Platens lengste nummer, en åtte minutter lang suite for trommer og klaver, gir et godt inntrykk av denne musikalske arbeidsformen. Her skaper Skar og Hegg-Lund spennende bruddeffekter ved å la regelmessige repetitive slagverksmønstre kollidere med friere avsnitt i klaveret. Eva Pfitzenmaier har designet et stilig cover som passer fint til platens innhold.

Musikalsk sorgarbeid

Bergens Tidende, 10.09.2013

Steffani: Stabat Mater

Diego Fasolis

I Barocchisti

Coro della Radiotelevisione Svizzera

Decca

Steffani: Danze e Overtures

Diego Fasolis

I Barocchisti

Decca

  

Cecilia Bartoli og Diego Fasolis på jakt i musikkhistoriens arkiver

Siste år utga Cecilia Bartoli en plate med vokalmusikk skrevet av en relativt ukjent italiensk barokkomponist som det meste av livet var ansatt hos tyske fyrster. Navnet hans var Agostino Steffani (1654-1728). Han var organist og kirkemusiker, men også prest og politiker. Av og til var han omreisende diplomat. Kanskje var han også spion for Vatikanet.

Det er mange mysterier knyttet til denne Steffani. Bartoli forsøkte å nøste dem opp med platen «Mission» som var en del av et større kultur- og musikkhistorisk prosjekt. Sammen med platen kom det en liten bok med hypoteser om Steffanis rolle i samtiden. Det var fotografier av Bartoli iscenesatt som Steffani selv og som moderne film noir-detektiv. Det ble laget en dvd om detektivarbeidet og musikken. Det utkom et spill tilrettelagt for iPad. Pluss at den populære amerikansk-italienske krimforfatteren Donna Leon utga en roman om Steffani samtidig med platen.

Men hva med Steffanis musikk da? Det var som om den delen ble vekk midt i all den multimediale hurlumheien. Så det er egentlig ganske forståelig at Bartoli nå, et år etter «Mission», kommer tilbake med enda en Steffani-plate. Siste år var det operakomponisten Steffani det dreide seg om. Nå gjelder det kirkemusikken hans.

Det viktigste – og lengste – verket på platen er «Stabat Mater», Steffanis tonesetting av den gamle, middelalderhymnen om den sørgende Maria ved korset. Den var bannlyst fra den kirkelige liturgien på 1500-tallet, men ble gjeninnført i 1727, noe som ga anledning til en rekke nye tonesettinger. Steffanis versjon, som er skrevet kort før hans død i 1728, er tydelig tilbakeskuende, musikalsk sett. Men den har i Bartolis tolkning en dybde som man ofte savner i fremføringer av Pergolesis og Scarlattis mer kjente og mer elegante tonesettinger.

Bartoli åpner Stabat Mater med et mørkt, klagende utbrudd i det dype mezzo-registeret. Og åpner med dette for tekstens smerte, gir den et musikalsk, fysisk uttrykk. Hun blir finstemt og elastisk akkompagnert av det spenstige tidligmusikkensemblet I Barocchisti som er stemt ned til barokkens kammertone. Korsatsene tar Coro della Radiotelevisione Svizzera seg av, og det hele dirigeres med sikker hånd av Diego Fasolis. I tillegg til Bartoli hører vi den spennende kontratenoren Franco Fagioli og to unge, fine tenorer, Daniel Behle og Julian Prégardian. Basspartiet synges av Salvo Vitale som klinger noe anstrengt i dybden.

Men det er selvsagt Bartoli som er platens musikalske kraftsenter. Alderen begynner kanskje å kunne merkes i det øverste registeret, men hun økonomiserer profesjonelt med stemmen sin. Og både i Stabat Mater og i den virtuose arien «Non Plus Me Ligate» kaster hun seg fryktløst ut i de halsbrekkende, uortodokse forsiringer, vi forventer av henne. Og den sanselige, stofflige stemmeklangen og det store musikalske følelsesuttrykket er fremdeles på plass. 

Samtidig med Stabat Mater-platen kommer «Danze e Overtures», en plate der Diego Fasolis og I Barocchisti spiller orkestermusikk av Steffani. Det er ikke snakk om frittstående verk, men om korte ouverturer og dansesatser hentet fra hans fransk-inspirerte operaer – litt anonym musikalsk metervare, men spilt med energi og godt humør.