Årets plater 2012

Bergens Tidende, 15.12.2012

To lokale pianister

L’Altra Beltà (Lawo). Annabel Guaita demonstrerer forbindelseslinjene mellom norske Fartein Valen og hans tre østerrikske samtidige, Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Og får klavermusikken deres til å gløde og funkle med ekspressive nytolkninger.

Serynade (Aurora). Det er to nyere norske komposisjoner på platen, men hovedverket er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade» – et ekstremt krevende stykke som mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter. Ellen Ugelvik spiller de tre verkene med suveren teknikk og forvandler lydeksperimentene til klingende musikk. 

To lokale komponister

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains (Aurora). Det oppstår fort information overload i øret når BIT20 Ensemble og dirigenten Pierre-André Valade spiller Ruben Sverre Gjertsens verk. Hans komplekse musikk er ikke beregnet på å skulle overskues en gang for alle. Den folder seg ut i stadig nye fargestrålende mønstre hver gang man lytter til den. 

Ørjan Matre: Inside Out (Aurora). Fire verk skrevet for klarinettisten Rolf Borch som fremfører dem sammen med forskjellige solister og BFO under ledelse av Juanjo Mena. Matres komposisjoner er begivenhetsrike, krevende, noen ganger overveldende – men ikke mer enn at musikken også får lov å puste når det trenges.     

To lokale orkestre

Zvezdochka in Orbit (Aurora). Humørfylt, swingende musikk for solocello og blåserkorps superprofesjonelt spilt av den ekvilibristiske Ernst Simon Glaser og Forsvarets Musikkorps Vestlandet under ledelse av Peter Szilvay.

Berio: Realisations (Chandos). Luciano Berios drømmende, romantiske Schubert-montasje «Rendering» blir fint fanget av BFO og dirigenten Edward Gardner på en plate som også rommer to andre eksempler på Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Messiaen: Turangalîa-Symphonie (Hyperion). Årets suverene vinner. BFO og Juanjo Mena og to gode solister lykkes med noe som mange har prøvd, men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monstersymfoni i all sin rå, fnysende villskap.

Årets klassiker

J.S. Bach. Das Wohltemperierte Clavier (ECM New Series). András Schiff har tatt en ny runde med klaverets Gamle Testamente. Han spiller Bachs 48 stykker fritt, mer blomstrende enn tidligere og skaper en flytende, lekende versjon der hver enkelt av dem får sin helt egen klangfarge og følelsesuttrykk.

Årets gjenutgivelse

Kirsten Flagstad: The Voice Of A Century (Membran Documents). Ti plater med europeiske opptak fra årene etter andre verdenskrig.  «La Flagstad» brenner gjennom knitrende overflatestøy og hostende publikum med glansfull, overjordisk vakker stemme, knivskarp intonasjon og sømløst legato.

Årets Goerne

Schubert: Schwanengesang (Harmonia mundi). Matthias Goerne fortsetter sin Schubert-serie, denne gang med Christoph Eschenbach ved flygelet. Goernes barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. Han markerer Svanesangenes brå stemningsskift med skarpe endringer i stemmens karakter. Han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Og han får frem helt nye, demoniske sider av Heine-sangene.

Sakral musikkdramatikk

Bergens Tidende, 15.12.2012

Hector Berlioz:  L’enfance du Christ

Jun Märkl, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets prosjektkor

Grieghallen

BFO avslutter musikkåret 2012 med dramatisk korverk av Hector Berlioz

Det er ikke noe rundt Berlioz-år i år. Likevel har 2012 vært kraftig preget av musikken hans. I alle fall i Bergen. Årets Festspill sluttet med en storslått versjon av Fausts fordømmelse fra 1847. Og på torsdag satte BFO punktum for musikkåret 2012 med å oppføre hans andre dramatiske korverk, L’enfance du Christ – Jesu barndom – skrevet i årene 1850-54.

Berlioz kalte Fausts fordømmelse for en «dramatisk legende», mens Jesu barndom ble til en «sakral trilogi». Begge verkene er stort anlagte musikkdramaer som fortelles av solister og kor, men de er vanskelige å plassere i de vanlige kategoriene. De er mellomting, verk i grenselandet mellom oratorium og opera.

I Jesu barndom er det en forteller på scenen og historien avvikles i en serie stiliserte tablåer der vi først hører om Herodes og hans marerittsdrømmer og etterpå følger den hellige familie på flukten til Egypt.  Berlioz hadde presise forestillinger om hvordan denne historien skulle fremstilles på scenen – med korets herrer og damer plassert mot hverandre i hver side av rommet og åtte damer skjult bak scenen.  De som hadde tilrettelagt BFOs fremførelse på torsdag, hadde valgt å se bort fra disse anvisningene. Det betydde at fremførelsen umiddelbart trakk mer mot oratorium enn mot opera. Likevel ble det dramatikk nok, dramatikk fremstilt med musikalske midler av fem gode solister, av BFO dirigert av tyske Jun Märkl og – ikke minst – av koret som kvelden igjennom sang med fyldig, egal klang.

Det hadde vært to avbud blant solistene på grunn av sykdom. Den unge nederlandske mezzosopranen Cécile van de Sant som var trådt til med kort varsel, sang Marias parti, undrende og sødmefylt, og fikk god støtte av sin landsmann, barytonen Henk Neven, i rollen som den alvorlige, beskyttende Joseph. Engelske Matthew Best var også kommet til Bergen med kort varsel. Etter sigende slet han selv med sykdom, men det virket nå ikke så. Han sang rollen som den paranoiske kong Herodes med kraftig, rungende bass og uttrykksfull understreking av partiets mørke, gale aspekter. I tillegg hørte vi hans basskollega Knut Skram i forskjellige mindre roller.

Fortelleren står i historiens sentrum. Det er ham som forklarer og fortolker hendelsene. På torsdag var han også verkets ubestridte musikalske sentrum – suverent sunget av engelske Mark Padmore med lys, overjordisk vakker stemme oppe i tenorenes aller øverste register. 

Mot slutten av handlingen, da Maria og Joseph har fått husly hos ismaelittene, blir de feiret med et stykke festlig musikk for to fløyter og harpe. I Grieghallen på torsdag ble denne trioen spilt så flott at publikum brøt inn med spontan applaus. Det viste seg å være et lurt trekk – for de tre musikerne ble glemt i postyret under fremkallelsene etter konserten.

En bursdagspresang

Bergens Tidende, 11.12.2012

The Lindeman Legacy

Malmö Kammerkor, Einar Steen-Nøkleberg, Eva Knardahl, Københavns Strykekvartett, Kåre Nordstoga

Simax Classics

Simax feirer Ludvig Mathias Lindeman og hans musikalske familie

Hva husker vi i dag om Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887)? Kanskje at det var ham som skrev melodien til «Et barn er født i Bethlehem» og til «Millom bakker og berg». Men Lindeman var mer enn det. I samtiden var han en internasjonalt berømt organist. Han var den første som opptegnet norske folketoner. Hans samling av «Ældre og nyere Fjeldmelodier» ble avgjørende for utviklingen av norsk nasjonalromantisk musikk på 1800-tallet. Den 28. november var det 200 år siden han ble født. I den anledningen har Simax utgitt The Lindeman Legacy, en boks med tre cd’er som dels tegner et bilde av Lindeman som komponist, dels gir et inntrykk av hans musikalske familie – både hans far, hans bror, hans sønn og svigerdatter var kompetente musikere og komponister. Det er snakk om gjenutgivelser. De to første cd’ene presenterer kormusikk og kammermusikk i opptak fra 1983. Den tredje – og den musikalsk sett mest interessante – rommer opptak fra 2002 av en velopplagt Kåre Nordstoga som sitter ved orgelet i Oslo Domkirke og spiller to av Lindemans flotte variasjonsverk.

Musikk som abstrakt klang

Bergens Tidende, 11.12.2012

Souvenir

Trondheimsolistene

2L

Nye eksperimenter fra Trondheimsolistene og Lindberg Lyd

Peter Tsjaikovskijs «Serenade for strykere» (op. 48) er et av den klassiske musikkens mest populære stykker. Han skrev den opprinnelig for strykekvintett, men i dag hører vi den vanligvis i et arrangement for stort strykeorkester. Det er slik Trondheimsolistene spiller den på sin nyeste plate, «Souvenir», som også rommer et annet Tsjaikovskij-arrangement, strykeorkesterversjonen av sekstetten «Souvenir de Florence» (op. 70). I tillegg er det to verk av Carl Nielsen på platen – hans «Lille suite for strykere» (op. 1) pluss den korte, lamenterende satsen «Ved en ung Kunstners Baare».

Det er Morten Lindberg fra selskapet 2L, Lindberg Lyd, som har produsert «Souvenir». Når Grammy-showet går i gang i Los Angeles om et par måneder, er Lindberg med i konkurransen om musikkindustriens Oscars: «Souvenir» er nominert i kategorien «Best Engineered Album», det lydteknisk beste album fra 2012. Hva er grunnen? Hva er hemmeligheten ved denne platen? Noe med akustikken i Selbu kirke der musikken er spilt inn. Noe med innspillingsteknologien blu-ray. Men også noe med selve plasseringen av musikerne i kirkerommet.

I tidligere opptak med Trondheimsolistene har Lindberg brutt ned det tradisjonelle mønsteret der musikerne er plassert som på konsert og lydbildet har en klar høyre/venstre orientering. Lindbergs alternativ er å plassere musikerne i sirkel omkring et utall av mikrofoner. Når opptaket da etterpå avspilles på et skikkelig lydanlegg, får lytteren en opplevelse av «surround sound», av å være omgitt av – eller neddykket – i lyd. 

På «Souvenir» bruker Lindberg dette oppsettet, men i Tsjaikovskijs Serenade for strykere drar han klangeksperimentene et steg videre og plasserer musikerne slik at ingen av dem sitter ved siden av en kollega som spiller samme stemme. Det gir ytterligere luft i lyden. Nå virker det som om stemmevevet kommer alle steder fra på en gang, samtidig med at de enkelte stemmene står renere og klarere, og den samlede klangen virker mindre massiv enn vanlig. Resultatet blir på et vis en ny slags musikk, i det minste en musikkopplevelse som er frigjort fra vanlig, fysisk romlighet, en eiendommelig opplevelse av musikk som abstrakt ide eller form.

Ved tidligere Grammy-utdelinger har Trondheimsolistenes plater vært nominert for både lyd og fremføring. I år er de ikke med i konkurransen om «Best Small Ensemble Performance», men de kunne gjerne vært det, vil jeg tro – uten i øvrig å kjenne feltet. For selv om lyden på «Souvenir» er slående, merkelig, overveldende, er det likevel tolkningen av musikken som imponerer mest. De to Tsjaikovskij-verkene har en dansende, rytmisk spenstighet og en nesten kammermusikalsk letthet. Og platens høydepunkt er en overdådig rampete fremføring av Carl Nielsens kjepphøye «Lille suite».     

Høytid og mirakler

Bergens Tidende, 08.12.2012

«Sæle jolekveld»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Arctimus

Lawo

Kjente og mindre kjente julesanger

Det er stjernedryss og en engel på coveret. Det er kjente julesanger på platen. Og det er Marianne Beate Kielland som synger – vakkert, inntrengende. Med seg har hun sin faste pianist Nils Anders Mortensen, og stryketrioen Arctimus støtter henne med en serie nye arrangementer skrevet av Mortensen og Magne H. Draagen. En skikkelig juleplate, altså, en plate som oppfyller alle genrens krav til punkt og prikke. Og så er den allikevel helt annerledes. Det er som om det i virkeligheten er snakk om to plater her. For innimellom de tradisjonelle sangene med de svulmende, lett arkaiserende strykerarrangementene ligger det en rekke opptak der Kielland og Mortensen er alene i studiet og fremfører sanger og lieder skrevet av Hugo Wolf, Max Reger, Jean Sibelius, Edvard Grieg, Richard Strauss og Charles Ives – komponister vi vel ikke umiddelbart forbinder med julesang, men som Kielland og Mortensen her bruker til å bygge opp et alternativt musikalsk og tekstlig juleunivers. Det er høytid i disse sangene. Og det er små mirakler i Kiellands klokkeklare, renferdige fortolkninger.

Markedets huller

Bergens Tidende, 04.12.2012

Samuel Barber: Cello Concerto & Sonata

Christian Poltéra, cello

Kathryn Stott, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny plate fra BFO med cellomusikk av Samuel Barber

BFO og Andrew Litton har utgitt en ny plate på BIS. Denne gang gjelder det amerikanske Samuel Barbers cellokonsert (1945) med sveitsiske Christian Poltéra som solist. Og i dette tilfellet er det ingen grunn til å komme med de vanlige spørsmålene om hvordan BFOs innspilning ligger an i forhold til konkurrentene. For det finnes stort sett ingen andre innspillinger å konkurrere med.  Alene derfor er det grunn til å hilse platen velkommen. Den fyller et hull på markedet. Og demonstrerer samtidig at slike huller kan være nok så uforklarlige, for ikke å si urettferdige. For Barbers konsert er et veldreid stykke musikk, skrevet med sans for celloens klanglige kvaliteter, musikk som blir velopplagt fremført av Poltéra og BFO med god balanse mellom vare, lyriske stemninger og de mer utadvendte, rytmisk markerte avsnittene. På platen hører vi i tillegg Poltéra sammen med pianisten Kathryn Stott i Barbers cellosonate, et kantet ungdomsverk fra 1932. Og som bonusspor får vi BFOs strykere alene i en vakker utgave av Barbers uoppslitelige Adagio.

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.