Metervare

Bergens Tidende, 26.11.2008

Christian Sinding: Musikk for fiolin og klaver
Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadland
Naxos

Glatt, overflatisk musikk for fiolin og klaver

Musikkhistorikerne har en fast mal når de skriver om Christian Sinding: Verkene hans var friske og virile, skriver de; han hadde god melodisk evne, fin sans for tematisk variasjon osv. Men – og det er alltid et «men» – han hadde ikke samme nivå som Grieg, han klarte ikke å utvikle seg, han var sterkt overvurdert i samtiden, hans musikk var for lengst foreldet da han døde i 1941. Det er ikke noe på den nye Naxos-platen som rokker ved denne oppfattelsen. Platen rommer stort sett alt hva Sinding skrev for fiolin og klaver: en rekke korte romanser, valser og stemningsstykker pluss en suite og en sonate. Og, jo da, det klinger vakkert, det er profesjonelt og effektivt skrevet – men uten dybde, uten substans. Glatt, musikalsk metervare. Henning Kraggerud og hans klaverpartner Christian Ihle Hadland spiller stykkene slik musikk av denne typen må spilles – entusiastisk, innsmigrende, elskverdig. Men klarer ikke å overbevise om at Sindings verker har annet enn en viss begrenset, historisk interesse. 

Liker De Brahms?

Bergens Tidende, 26.11.2008

Brahms: Klaverkvartetter 1-3

Nicholas Angelich (klaver), Renaud Capuçon (fiolin), Gérard Caussé (bratsj) og Gautier Capuçon (cello)

Virgin Classics

Fargerike og frodige tolkninger

Det er femti år siden Françoise Sagan utga romanen «Liker De Brahms?». I dag smiler vi ironisk av tittelens spørsmål – skrev en fransk kulturpolitiker nylig. Eller, som en engelsk kritiker skrev i en annen sammenheng, «Who doesn’t?» – Hvem liker vel ikke Brahms i dag?

Vel, fullt så enkelt er det nok ikke, i alle fall ikke i Norge. Her hjemme er det fremdeles mange, både musikkvitere og vanlige dødelige, som blir nervøse når de hører navnet Brahms. Han er så vanskelig å like, sier de. Å lytte til ham krever forsakelse og konsentrasjon. Brahms? Det er plikt og pensum. Musikken hans er grå og alvorlig. Sier de.

Selvsagt er musikken hans alvorlig. Den er skrevet av en komponist som tok musikk på alvor, en mann som påtok seg å forvalte arven etter Beethoven, Schubert og Schumann og som klarte å sammenfatte hele 1800-tallets musikalske praksis i en storslått syntese. Musikken hans er tradisjonsbevisst, men den er samtidig også både fargerik og frodig – og ikke minst er den komposisjonsteknisk revolusjonerende. Det er ikke tilfeldig at Arnold Schönberg kalte Brahms «progressiv».

Den nye utgivelsen på Virgin Classics er en god påminnelse om alt dette. Det hjelper naturligvis at det er Nicholas Angelich som sitter ved klaveret. Han har nærmest gjort Brahms-tolkning til sin levevei. Og brødrene Capuçon har også etter hvert etablert seg som Brahms-eksperter. Sammen med bratsjisten Gérard Caussé presenterer de tre sprudlende, strømmende tolkninger av klaverkvartettene. Alle musikerne har spesielt godt øre for de fremadrettete momentene i denne musikken. De demonstrerer hvordan den tematiske rikdommen i den lange første kvartetten nærmest oppløser det kammermusikalske formatet innefra og løfter musikken opp til symfoniske dimensjoner. Og de fanger, oppmerksomt lyttende, alle de små melodiene som glimter i den andre kvartettens kaleidoskopiske førstesats der Brahms varierer og bearbeider en serie ørsmå motiver. Det klinger stort, flott og kraftfullt. Schönberg ville likt denne platen.  

Formfølelse

Bergens Tidende, 19.11.2008

Beethoven: Strykekvartetter

Artemis Quartet

Virgin Classics

Friske, energiske Beethoven-tolkninger

Artemis-kvartetten fikk kontrakt med Virgin i 2005, noe som blant annet førte til platesamarbeidet med Leif Ove Andsnes i 2007 (klaverkvintettene til Schumann og Brahms) og med Truls Mørk i vår (Schuberts strykekvintett). Nå kommer de med en ny plate, og denne gangen har de vært alene i studiet. Det står Beethoven på programmet, to verker fra den tiden da han revolusjonerte strykekvartettformatet. «Vanskelige å utføre og overhodet ikke populair» – skrev en anmelder da de første seks strykekvartettene (op.18) ble utgitt i 1801. Og da de neste, de tre Razumowsky-kvartettene (op. 59), kom i 1807, klaget folk over at musikken ikke var «allment tilgjengelig» og at den «manglet formfølelse og smak». Det er selvsagt vanskelig å komme med «nye» tolkninger av disse verkene, men Artemis-kvartetten spiller i det minste musikken slik at man i dag, to hundre år etter, fremdeles fornemmer hva det var som fikk kritikerne til å reagere den gangen. Tolkningen av den fjerde kvartetten (op. 18:4) er ungdommelig selvsikker og skarp, og den åttende (op. 59:2) står frisk og klar med energisk artikulasjon av alle brudd og brå kast.

Raseri

Bergens Tidende, 19.11.2008

Furore

Joyce DiDonato, mezzosopran

Christophe Rousset, dirigent

Les Talens Lyriques

Virgin Classics

Ensformig arieplate

Det produseres arieplater over en lav sko for tiden. De fleste av dem består av svisker fra det sentrale repertoaret eller fra en enkelt komponists produksjon. Men noen ganger er numrene bundet sammen ved hjelp av en slags tema eller et «konsept». Ta for eksempel den nye platen med den amerikanske mezzosopranen Joyce DiDonato. Den heter «Furore» – som er italiensk for «raseri». Og raseri er nettopp hva som står på dagsordenen her: fjorten ustyrlige raserianfall hentet fra Händels operaer, fjorten arier der forsmådde, hevngjerrige kvinner og menn skriker om sjalusi og hat og kaster ut forbannelser til høyre og venstre. DiDonato synger det hele med stor, fyldig stemme og flott klang i det høye registeret. Og hun klarer Händels virtuose, eksplosive triller og løp med imponerende teknikk. Men teknikk kan ikke skjule hva som er problemet med denne platen: Händel brukte disse ariene som isolerte utbrudd i operaene sine. Når de, som her, synges etter hverandre, mister de sin farge og følelsesmessige kraft – og både de og DiDonato høres temmelig ensformige ut.

Kummer og kval

Bergens Tidende, 12.11.2008

Lamenti

Emmanuelle Haïm, dirigent

Le Concert d’Astrée

Virgin Classics

Klagesanger som treffer rett i hjerterøttene

Det er store følelser og vakker musikk på denne platen der tidligmusikkensemblet Le Concert d’Astrée og noen av tidens største sangere tolker klagesanger fra 1600-tallets Italia. Superstjernen Rolando Villazón innleder platen med en arie fra Cavallis opera L’Egisto og avslutter den med en arie fra Monteverdis L’Orfeo. Stemmen hans klinger flott, men er et par numre for stor til dette repertoaret, noe som blir tydelig når man etterpå hører den avdempete tenoren Topi Lehtipuu i en typeriktig, melankolsk tolkning av enda Cavalli-arie. Det er flere andre mannlige sangere med på platen, men det er først og fremst kvinnene som imponerer, for eksempel Natalie Dessay som slår akrobatiske volter over en enkel, fallende basslinje i Monteverdis «Lamento della ninfa». Eller hennes soprankolleger Véronique Gens, Patrizia Ciofi og Joyce DiDonato – som dekker hele skalaen fra det intimt utrøstelige til utagerende raseri. Det er mye kummer og kval i disse tekstene, men musikken er eventyrlig vakker. Og sangerne treffer deg rett i hjerterøttene.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.11.2008

Sonatas

Rafal Blechacz, klaver

Deutsche Grammophon

En pianist vi kan vente oss noe stort av

Han er bare 23 år gammel, men allerede et internasjonalt navn. Rafal Blechacz ble kjent da han i 2005 vant den store Chopin-konkurransen – som den første polakk på tretti år. At forgjengeren hans het Krystian Zimermann, spente forventningene høyt. Men Blechacz ønsker tydeligvis ikke å bli værende i Chopin-båsen. I de tre årene som er gått siden, har han, både i konsertsalene og på plate, demonstrert at han dekker hele det sentrale repertoaret fra Schumann og Liszt til Szymanowski og Debussy. Og nå utgir han altså en plate med musikk fra de siste tiårene av 1700-tallet, tre sonater signert Haydn, Mozart og Beethoven, tre utsøkte stykker wienerklassikk – som han spiller med fabelaktig teknikk og sikker formsans. De hurtige satsene av Mozarts ungdommelige D-dur sonate (K. 311) klinger i denne versjonen betydelig raskere enn vanlig uten at de virtuose løpene og trillene virker uskarpe av den grunn. Teknisk overskudd og glassklar artikulasjon preger også hans tolkninger av Haydns siste sonate og Beethovens andre. Dette er en pianist vi har lov å vente oss noe stort av.

Musikkvalget

Musikkommentar, Bergens Tidende, 12.11.2008

Si meg hva slags musikk du liker, og jeg skal si deg hvem du er. Vel, det er kanskje ikke helt så enkelt som det høres ut, men folks musikkvalg forteller faktisk en del om deres alder, utdannelse, sosialgruppe osv. Og hvis man er politiker, er det viktig å utsende de rette, tydelige musikalske signalene.

Under den amerikanske valgkampen fikk vi for eksempel vite at Barack Obama liker Fugees, Marvin Gaye, Bruce Springsteen, Rolling Stones og Aretha Franklin. John McCain sa derimot, ikke uten selvironi, at han helst lytter til musikk som barna hans hater, og på hans top10-liste var det mest oldtimers som The Platters, Louis Armstrong, Roy Orbison pluss, litt merkelig, både ABBAs «Dancing Queen» og «Take a Chance On Me». Obama lot seg intervjue i Rolling Stone og understreket at hans musikksmak er akkurat så inkluderende som hans politiske budskap: Stevie Wonder er hans musikalske helt; han har tretti Dylan-sanger på iPod’en sin; og i øvrig liker han «alt fra Howlin’ Wolf til Yo-Yo Ma til Sheryl Crow».

Også på de utallige valgmøtene rundt om i landet hadde kandidatene klare musikalske budskaper. Obama brukte up-beat soulmusikk som oppvarmning og marsjerte triumferende inn på scenen til omkvedet fra Aretha Franklins «Think» – «Freedom, Freedom, Freedom». Senere, da meningsmålingene pekte oppover, ble Stevie Wonders «Signed, Sealed, Delivered» hans kjenningsmelodi. Og McCain signaliserte på sin side folkelighet og tradisjonelle verdier ved å spille Brooks & Dunn og annen moderne countrymusikk på møtene sine.   

Sist tirsdag kom da avgjørelsen – og den musikalske avslutningen. McCain aksepterte nederlaget og forlot folkemøtet i Arizona til tonene av Hans Zimmers melankolsk-heroiske moll-tema fra «Crimson Tide», filmen der Denzel Washington spiller en ung, svart offiser som overtar kontrollen etter at den gamle ubåtskapteinen (Gene Hackman) har mistet dømmekraften og besetningens tillit. Og Obama? Han forlot scenen i Chicago til Trevor Rabins musikk fra filmen «Remember the Titans» – der samme Denzel Washington spiller en trener som får et lag av svarte og hvite fotballspillere til å arbeide sammen og vinne den store pokalen.

Det var symbolsk, det var historisk. Men kanskje det mest rørende musikalske budskapet kom uten at det ble spilt musikk – nemlig da Obama tidligere på kvelden indirekte refererte til den gamle borgerrettsbevegelsen og til soul-klassikeren «A Change Is Gonna Come». I 1963 sang Sam Cooke: «Det har vart lang, lang tid, men jeg vet forandringen kommer». På tirsdag, 45 år senere, svarte Obama: «Det har vart lang, lang tid, men i kveld … er forandringen kommet til Amerika».

Sjarmerende kitsch

Bergens Tidende, 05.11.2008

Incanto

Andrea Bocelli

Decca

Andrea Bocelli på nye eventyr

Det er alltid litt pinlig når Andrea Bocelli insisterer på å synge opera. Han har riktignok en nydelig stemme i utgangspunktet. Og han kan godt virke overbevisende så lenge han beveger seg i flatere terreng. Men opera er en ekstremsport. Plutselig kommer det høye toner eller lange, krevende melodiske fraser – og så brister illusjonen. Stemmen hans er vilt overbelastet i høyden, og han har ingen skikkelig teknikk til å klare kompliserte fraseringer. Problemene er de samme når han lager plater med sanger fra det italienske, populærmusikalske repertoaret. Men i denne genren fungerer han faktisk langt bedre. På Incanto, den nyeste platen i rekken, er musikken nettopp slik den skal være: skamløst sentimental. Orkesterarrangementene er svulstige ut over enhver grense, og Bocelli står tett på mikrofonen og trykker på alle følelseskontakter og hulker seg gjennom sanger om grande amore og mamma og Santa Lucia. Det er så kitschy at man får blanke øyne. Men for oss som har sans for kitsch, er det samtidig utrolig sjarmerende. Og da tar vi gjerne et par sprukne høye c’er med på kjøpet.  

Norges mest oversette komponist

Bergens Tidende, 05.11.2008

Mountain Dance

Verker av Grieg

Rune Alver, klaver

MUDI

Spenstig, fargesprakende tolkning av tidlige Grieg-verker

Grieg var komponist. Men han var også pianist, ja, egentlig var han jo utdannet konsertpianist. Og han skrev de aller fleste av komposisjonene sine for klaver. Da Einar Steen-Nøkleberg for ti år siden påtok seg å spille inn all Griegs klavermusikk på Naxos, ble resultatet nokså overveldende – en serie på 14 cd-er. Likevel er det fremdeles ganske begrenset hva som vanligvis kommer opp når folk snakker om Griegs klavermusikk. A-moll konserten, en liten håndfull svisker fra Lyriske Stykker, g-moll balladen – det er vel omtrent hva man husker.

I de siste årene, og ikke minst i forbindelse med Grieg-året 2007, har det vært gjort en del forsøk på å sprenge denne snevre forstillingen og løfte andre deler av Griegs klavermusikk frem i lyset. Ett eksempel er Rune Alver som siste år utga sin kritikerroste plate «Le Nouveau Grieg» der han spilte de to siste klaververkene, Lyriske Stykker nr. 10 (op. 71) og Slåtter (op. 72), og demonstrerte at Grieg sent i produksjonen fremdeles kunne gi konsertrepertoaret saft og kraft ved å hente inspirasjon i norsk bondekultur.

Nå er Alver aktuell med en ny Grieg-plate, denne gangen med et repertoar hentet fra den diametralt motsatte enden av verklisten. På hans «Mountain Dance» hører vi noen av den unge Griegs første komposisjoner for klaver, Humoresker (op. 6) og klaversonaten (op. 7) fra midten av 1860-årene pluss Folkelivsbilder (op. 19), Fire Albumsblad (op. 28) og Improvisata over to norske folkeviser (op. 29) fra 1870-årene.

Det er interessant å sammenlikne Alvers og Steen-Nøklebergs tolkninger av disse tidlige verkene. Steen-Nøkleberg spiller dem så å si tilbake i 1800-tallets virtuose klavertradisjon og fremhever Griegs europeiske inspirasjoner – slik at Humoreskene klinger som Chopin og klaversonaten som Schumann. Alver spiller dem derimot fremover, inn i – men også igjennom – det nasjonalromantiske feltet, frem mot en mer nåtidig forståelse av de folkemusikalske elementenes funksjon. Hos ham klinger folkemusikken ikke bare med som pianistiske effekter og interessante klangfarger, den er selve limet i komposisjonene. Noe han demonstrerer ved å fremheve og aksentuere folketonene i melodilinjene, ved å understreke musikkens rytmiske aspekter, og ved å skjerpe alle dynamiske motsetninger. Resultatet er blitt en skarp og spenstig og veldig fargesprakende tolkning av Grieg – Norges mest berømte og mest oversette komponist. 

Den fortapte sjelens trøst

Bergens Tidende, 02.11.2008

Richard Wagner: Den Flygende Hollender

Johannes von Duisburg, Annalena Persson, Ketil Hugaas m.fl.

Regi: Francesca Zambello

Scenografi: Alison Chitty

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Operas Kor

Den Nye Opera

Grieghallen

Imponerende, profesjonell oppsetning av Wagners Hollender

Da Welsh National Opera for to år siden satte opp Wagners Flygende Hollender, foregikk handlingen i noe som liknet et forlatt sovjetisk romsenter i Kasakhstan, og i andre akt satt de spinnende kvinnene og jobbet med fiberoptisk lys ved blinkende konsoller. Det var svenske Annalena Persson som sang Senta den gangen. Mon ikke hun likte seg bedre som Senta i Grieghallen i går?

For i den oppsetningen som Den Nye Opera nå presenterer i Bergen, har regissøren Francesca Zambello verken forsøkt å «aktualisere» handlingen eller å gi en realistisk fremstilling av fortapte sjømenns reiser på verdenshavene. Hun og scenografen Alison Chitty har latt seg inspirere av Wieland Wagners oppsetninger fra 1950-tallet og har skapt et klaustrofobisk rom som med enkle farger og enkle grep både kan illudere Dalands skip og spinnestuen i Sandvigen. Og i dette rommet lar hun da handlingen utspille seg, ikke som et stort, psykologisk skjebnedrama, men som en symbolsk, stilisert fremstilling av en fortapt sjels drøm om forløsning og en ung kvinnes dødsdrift.

Oppsetningen stammer fra operaen i Bordeaux. Zambello lagde den på 1990-tallet. Stephen Taylor brukte den i 2002. Nå har Den Nye Opera ført den til Bergen – der den fungerer aldeles glimrende. Det er imponerende masseopptrinn. Det er akrobater. Det er uhyggelige gjenferd. Det er et vell av visuelle effekter som matcher alt som skjer i teksten og i musikken.

Og så er det noen veldig gode sangere. Annalena Persson fremstiller Senta med skarp, glassklar sopran, Johannes von Duisburg er en typeriktig heltebaryton i rollen som Hollenderen. Begge behersker scenen med fin dramatisk sans. I de mindre rollene merket vi oss Ketil Hugaas som Daland og John Morton som Erik.

Det var gledelig å høre Den Nye Operas Kor. Her er det virkelig skjedd noe den siste tiden. Det er arbeidet både med klang og frasering, og både på manne- og kvinnesiden. Det ble sunget med saft og kraft kvelden igjennom. Spesielt imponerende var matrosenes flott koreograferte kor i begynnelsen av tredje akt.

I september var det Haas’ og Fosses Melancholia i Stavanger og Oslo. Nå er det Hollenderen i Bergen. Det tegner til å bli en fin sesong for Den Nye Opera.

Mens verden holder pusten

Kommentar, Bergens Tidende, 02.11.2008

Aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et tegn på at det er ved å oppstå en global, digital offentlighet

Jeg var på konferanse med amerikanske kolleger i forrige uke. Mange av dem er demokrater som i åtte år har klaget over Bush-regjeringen. Men nå da? En intelligent, karismatisk Barack Obama ligger i front på meningsmålingene. McCain tuller omkring som en senil nisse; alt han tar i, blir til gråstein; og tenk på visepresidentkandidaten hans ... Nå må dere da være glade, sa jeg til mine amerikanske kolleger. Nei, de var jo ikke det! De var dypt pessimistiske. De forventet at alt som kan gå galt, kommer til å gå galt innen tirsdag.  «Vi holder pusten», sa en av dem.

De er ikke de eneste. Hele verden holder pusten i disse dagene. For verden er blitt et meget annerledes sted i løpet av Bushs åtte år ved makten. «Har vi ikke fått nok?» er sloganet på en av plakatene for Obama der designeren Rich Silverstein simpelthen har laget en uendelig lang liste av ord knyttet til Bush-regjeringen – Irak, masseødeleggelsesvåpen, Abu Ghraib, Guantanamo, Kyoto osv. Nesten ingen av disse ordene refererer til lokale, amerikanske fenomener. Den katastrofale invasjonen i Irak, de blussende konfliktene i Midtøsten, galopperende klimaproblemer, konsentrasjonsleirer, tortur, kidnapping av mistenkte osv. – alt er noe som angår oss.  Og som om dette ikke var nok, må vanlige mennesker over hele verden nå være med på å betale regningen for dereguleringen av det amerikanske finansmarkedet.

Den engelske historikeren Timothy Garton Ash skrev nylig at amerikanerne fremdeles lider under «en rørende illusjon om at dette er deres valg». De tar feil. Det er vårt valg. Verdens valg. Vår fremtid avhenger av dette valget.  «Alt vi mangler, er stemmerett», skrev han.

Verden har ikke stemmerett, men hele verden er likevel tvunget til å være intenst opptatt av dette valget. Da er det godt at mulighetene for å holde seg oppdatert er betydelig bedre nå enn tidligere. All verdens aviser og medieorganisasjoner dekker valget fra dag til dag, og tillegg kan enhver med adgang til internett følge kampen helt ned i de minste detaljene minutt for minutt. For den samme medieteknologien som Obama har utnyttet så virtuost i kampanjen sin, har åpnet valget mot verden.

Da Howard Dean forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat i 2004, gikk han på internett for å samle inn penger. Obama gjør også det, men han utnytter samtidig den digitale teknologiens muligheter for rask kommunikasjon og raske tilbakemeldinger.  Han og hans stab integrerer on-line med real life som man sier i de kretsene – de har klart å mobilisere tusener av frivillige via nettet, epost, ipod osv. Og har skapt en grasrotsbevegelse som er i full sving med å få folk til å gå mann av huse og stemme.

Vi som er henvist til å følge dette valget som tilskuere, merker den digitale mobiliseringen i alle sektorer av internett. Det er en forrykende aktivitet på politiske nettsteder, i blogger av enhver art, i kommentarfeltene til avisenes nettsteder osv. Og hvis man vil merke hvordan den politiske vinden blåser og vender seg fra sekund til sekund, kan man gå på Twitter, tjenesten der folk skriver korte tekstmeldinger til hverandre og til verden. Selskapet har de siste månedene silt meldingene og samlet alle som inneholder referanser til det amerikanske valget på ett nettsted: election.twitter.com. Om dagen kommer det mest meldinger fra Europa og Asia. Men ut på ettermiddagen når amerikanerne kommer på nett, blir det fart på siden. Meldingene raser nedover skjermen, løgner og sannheter, rykter, frykt og ønsketenkning mellom hverandre.

Umiddelbart virker denne tekststrømmen mest som et grumset utslipp. Høyreradikale gærninger spyr ut rasistisk hets.  Politiske demagoger setter falske rykter i omløp. Språkbruken er voldsom og voldelig. Men her er også meldinger med nyttige opplysninger, korte markeringer av synspunkter, og av og til oppstår det likefrem debatt og sivilisert dialog mellom tilhengere av Obama og McCain. Vel så viktig er det dog at det på denne siden foregår en lynrask utveksling av informasjon om hva som er «oppe» i alle andre hjørner av medieuniverset – om hva som skrives i aviser og blader, hva som politiske kommentatorer har sagt på nyhetsprogrammene, hva kandidatene tar opp i talene sine rundt om i landet nettopp nå osv. Og enhver usaklig beskyldning et eller annet sted i medieuniverset får straks motsvar med relevant informasjon og med lenker til avisartikler og TV-klipp på YouTube.

Det er ingen utsikt til at verden vil få stemmerett til det amerikanske presidentvalget i overskuelig fremtid. Eller at det vil bli opprettet en verdensregjering til løsning av våre felles, globale problemer med det første. Men aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et første tegn på at det er ved å oppstå en global digital offentlighet – som kan mobiliseres når sakene er viktige nok. Det er interessant i seg selv. Uansett hva som blir resultatet på tirsdag. Godt valg!