I tradisjonen

Bergens Tidende, 29.05.2006

Unge talenter IV

Griegs verk for strykeorkester

Oslo Camerata

Stephan Barratt-Due, leder

Festspillene

Troldsalen

Oslo Camerata spiller Grieg

Hva har Grieg skrevet for strykeorkester? Det mest kjente er arrangementet av Holberg-suiten. I tillegg er det en håndfull instrumenteringer av korte sanger og melodier. Ikke mye altså. Men nok til at det kan bli en liten, fin konsert ut av materialet. Slik det ble i Troldsalen i går med Oslo Camerata.

Musikerne er unge, men lederen Stephan Barratt-Due er solid forankret i den gamle strykertradisjonen. Så det ble halvannen times Grieg med kraft og schwung og musikalsk gestikk for alle pengene. Det fungerte glimrende i de små stykkene, for eksempel i svisker som Hjertesår og Våren som nettopp er skrevet slik at de balanserer hårfint på grensen mellom inderlig folketone og følelsestung salongmusikk.

Derimot kan det nok diskuteres om det store romantiske uttrykket er velegnet til Griegs delikate, gjennomsiktige 1700-talls pastisj i Holberg-suiten. Det var flere ganger underveis da Troldsalen nesten ble for liten til å romme den massive lyden. Samtidig med at nedblendingen fra forte til piano av og til resulterte i en tynn, nesten sprukken klang.

Orkesterkultur

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Johannes Brahms

Oslo-Filharmonien

Myung-Whun Chung, dirigent

Grieghallen

Bedre kan Brahms neppe spilles.

Det er søndag kveld i Grieghallen. Oslo-Filharmonien spiller Brahms. De to siste symfoniene. Myung-Whun Chung står på podiet. Og hva skal man da si? Alene den varme, mettede strykerklangen er nok til å velte en over ende. For ikke å snakke om de høypolerte fargene i messing- og treblåserne. Og etter hvert som man får summet seg, folder hele den store, sammensatte, nesten stofflige orkesterklangen seg ut. Man hører de små detaljene, de avslepne fraseringene, de lange linjene. Alt sitter presist som det skal, hvert buestrøk, hver rytmisk aksent. Med slik orkesterkultur er mye gjort allerede før konserten begynner.

Når det gjelder det egentlige arbeidet – tolkningen og formingen av musikken – er man aldri i tvil om hva det var som fikk Oslo-Filharmonien til å ønske seg Myung-Whun Chung som sjefsdirigent da Mariss Jansons trakk seg fra stillingen i sin tid. Chung kom ikke til Oslo, men en kveld som denne merker man at det fremdeles er god kjemi mellom ham og musikerne. Han fører dem sikkert og myndig igjennom de turbulente yttersatsene. Han velger brede romslige tempi i de langsomme satsene. Han skaper store musikalske sammenhenger gjennom hvert enkelt verk. Og han får musikerne til å spille andresatsen i den fjerde symfonien mer inderlig og hjertegripende enn noensinne før. Kan Brahms spilles bedre enn dette? Neppe.

Konsert for NRK og orkester

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Schubert og Beethoven

Janine Jansen, Julian Rachlin, fiolin; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello, Stacey Watton, kontrabass; Martin Fröst, klarinett; Per Hannevold, fagott; Radovan Vlatkovic, horn; Itamar Golan, klaver;

Festspillene

Logen

Janine Jansen og venner spiller Schubert og Beethoven

NRK-folkenes selvglede og arroganse kjenner ingen grenser. Når musikkavdelingen en enkelt gang kommer til byen og får lyst til å lage et TV-opptak av en eller annen konsert, da må alle andre hensyn naturligvis vike – mener de. Lørdag kveld okkuperte de for eksempel Logen og ødela – som den naturligste sak i verden – hele første avdeling av konserten. Publikum i salen var egentlig kommet for å se og høre Janine Jansen og hennes venner spille Schubert og Beethoven. I stedet fikk vi et ganske grundig inntrykk av de solide bakdelene på to klossete NRK-kameramenn som vraltet og skranglet omkring i lokalet på måfå.

Det er vanskelig å ha noen mening om fremførelsen av Schuberts Forell-kvintett. Men når lærremmene på NRK-folkenes håndholdte kamera av og til ikke knirket, ante man at det var snakk om en frisk, gjennommusikalsk tolkning med den glimrende litauiske pianisten Itamar Golan i sentrum og med fin spenning mellom Jansens iltre fiolin og de dype strykerne, Rysanov, Thedéen og Watton. At dette er fem musikere som ikke spiller sammen hver dag, merket man bare av og til, spesielt i de tyste passasjene og i skjøtene mellom avsnittene innenfor de enkelte satsene. 

Kanskje festspilldirektøren klarte å lære Arild Erikstad og hans medarbeidere litt folkeskikk i løpet av pausen? I det minste var NRKs ambulerende sirkus forsvunnet da Janine Jansen sparket Beethovens septett i gang. Og resten av kvelden holdt de resterende kameraene seg diskret i bakgrunnen.

Vel er Beethovens septett skrevet i det sene 1700-tallets diverterende genre, men diverterende musikk er ikke nødvendigvis det samme som «lett musikk». Septetten «diverterer» og underholder – ikke fordi den er enkel og elementær, men fordi den er det motsatte: sammensatt, avvekslende, stappfull av musikalske innfall. Og slik ble den spilt lørdag kveld av Janine Jansen og vennene hennes: skarpt, sprell levende med ettertrykk på alle kontraster, i en tolkning der selv den raske menuetten fikk en ekstra spiss ved å bli jekket opp i tempo. At tolkningen ikke alltid var like overbevisende, skyldes at det egentlig var to musikalske kraftsentre i gruppen: Den energiske Janine Jansen drev strykerne fremover og spilte verket som et felles anliggende, mens Martin Fröst fulgte sin egen agenda og spilte det som et stykke for klarinett med akkompagnement i det fjerne. 

Fremtidsmusikk

Bergens Tidende, 27.05.2006

Julian Rachlin & Venner

Verk av Schumann, Brahms og Schönberg

Itamar Golan, klaver; Janine Jansen, Roman Simovitz og Julian Rachlin, fiolin; Radovan Vlatkovic, horn; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello

Festspillene

Logen

Et møte med Festspillenes best bevarte hemmelighet

Det startet med Robert Schumanns Märchenbilder, spilt litt forsiktig og prøvende av Julian Rachlin på bratsj og Sophie Rachlin på klaver. Det tok seg opp med Brahms’ robuste horntrio op. 4, med Radovan Vlatkovic på melankolsk horn, Itamar Golan på klaver og Rachlin igjen, nå på fiolin. Og etter pausen eksploderte allting. Med en vill, frekk tolkning av Schönbergs strykesekstett «Verklärte Nacht». Det var her vi møtte Janine Jansen – Festspillenes best bevarte hemmelighet.

Hun er nederlender. Hun er ung. Hun spiller fiolin. Og ute i verden er hun superstar – i det minste i iPod-universet. I april var hun den klassiske musikeren som flest mennesker i verden lastet ned fra iTunes. Det er det sikkert er mange grunner til. For eksempel aggressiv markedsføring, fine bilder på nettet og en plate med Vivaldis fire årstider. Men mon ikke også det store publikum der ute i stratosfæren merket at Jansen er en musiker av de helt sjeldne?

Vi som hørte henne i Logen i går, er i hvert fall ikke i tvil. Musikerne på scenen var det heller ikke. De fant spontant sammen under hennes myndige ledelse, fulgte hennes minste vink og presset seg selv og musikken til de ytterste grensene. Slik at «Verklärte Nacht» denne kvelden ble mer høyspent, mer hvitglødende, mer sanselig beruset enn noensinne før.

Det er vanlig å spille dette verket i et tilbakeskuende perspektiv – som en musikalsk avskjed, en siste hilsen til det nittende århundre før noe nytt, noe radikalt annerledes begynner. Janine Jansen og hennes venner velger den motsatte strategien. I deres tolkning er fremtiden allerede begynt. «Verklärte Nacht» er et stykke samtidsmusikk. Skrevet i 1899, men full av muligheter som peker fremover. Inn i det 21. århundre.

I stormens øye

Bergens Tidende, 27.05.2006

Mozarts fiolinkonserter

Gidon Kremer, fiolin

Kremerata Baltica

Festspillene

Grieghallen

Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig: Kremer møter Mozart

Det ble sent før vi kom hjem torsdag kveld. For det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen. Ettermiddagskonserten med Gidon Kremer og Kremerata Baltica var av en eller annen grunn blitt avlyst og programmet stokket om. Og der satt vi da – vi som var så heldige å ha billetter til den andre konserten – og fikk servert alle Mozarts fem fiolinkonserter på rad og rekke. Ikke som banalt «Mozart Maraton» eller som musikkhistorisk pliktavlevering, men som levende, nåtidig musikk. Spilt av en Gidon Kremer som var nettopp slik vi kjenner ham fra platene: Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig. Og litt til.

Han venter. Han tar sats. Og kaster seg så inn i musikken – energisk og fandenivoldsk som en gammeldags spillemann med felen hengende litt nede på skulderen og med hele kroppen i bevegelse. Han er lynrask, han reagerer på alle de små tilbudene som ligger i Mozarts noter, han prøver muligheter ut, han følger antydninger opp og trekker vidtrekkende, radikale konklusjoner. Mange ganger så radikale, så friske, så overrumplende at de unge, håndplukkede musikerne i Kremerata Baltica simpelthen må le til hverandre.

Klare melodilinjer og klare klangfarger, voldsomme dynamiske og rytmiske kontraster – det blir dramatikk når Mozart spilles slik. G-dur konserten ble forvandlet til en miniopera med adagio-satsen som det hjerteskjærende intense høydepunktet. Og den avsluttende A-dur konsert ble en forsmak på Don Juan – med stampende djevledans og truende uvær i tredjesatsen. Og med Kremer dansende i stormens øye.

Hva spiller man som ekstranummer etter en slik tour de force? En tilbakelent, fragmentert string swing versjon av Glenn Millers «In the Mood». Jo da, Kremer fornekter seg ikke.

Med beste karakter

Bergens Tidende, 07.05.2006

Verk av Mendelsohn, Saint-Saëns, Nordheim og Debussy

Audun Sandvik, cello

Halldis Rønning, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

To talentfulle kandidater til musikkeksamen

Vi vet ikke hva eksamenskommisjon sa etterpå, men for oss i salen var det i hvert fall ingen tvil: Fredag kveld besto Halldis Rønning diplomeksamen som dirigent ved Norges Musikkhøgskole. Med beste karakter.

I løpet av kvelden tok hun et velopplagt BFO gjennom et ganske blandet program og demonstrerte underveis allsidighet og talent. Her var god slagteknikk, rytmisk sikkerhet og fin sans for de enkelte verkenes særlige karakter. Og, ikke minst, et klart kroppsspråk som tydeliggjorde verkene både for musikerne og for oss i salen – slik at man formelig «så» overgangene mellom leddene i Mendelsohn Melusine-ouverture, de komplekse klangfargene i Debussys «La mer» og de ørsmå, svevende forskyvingene i Arne Nordheims korte «Nachruf» for strykeorkester.

Midt i all begeistringen over at en talentfull kvinne nå er blitt opptatt i et av verdens mest mannsdominerte yrker, må vi ikke glemme at det faktisk var to kandidater til eksamen fredag kveld. Den andre var cellisten Audun Sandvik. Han presenterte seg som solist i Saint-Saëns’ første cellokonsert. Og gjorde det med bravur: Her har vi en ung cellist som imponerer med stor, mørk tone, sterk teknikk og en robust, likefrem spillestil. Vi ser frem til å møte ham igjen. Og gratulerer med vel overstått eksamen.

Energi og entusiasme

Bergens Tidende, 03.05.2006

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Ragnhild Heiland Sørensen, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bjarte Engeset, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Kammerkoret Skrik

Johanneskirken

Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse

Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen – står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende fremføringen?

La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi hele fremføringen letthet og klarhet.

Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene, så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste satsene ble det sunget med både kraft og varme.

To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats ble kveldens musikalske høydepunkt.