Profesjonelt og avslappet

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1994

Liv Kjersti Knutsen Sandve, sopran

Tore Dingstad, piano

Troldsalen

Det sto fin de siècle på det meste av den musikken vi hørte i Troldsalen på søndag. Sopranen Liv Kjersti Knutsen Sandve hadde satt sammen et program med hovedvekt på verk fra 1880-årene, verk som på en interessant måte demonstrerte de musikalske brytningene i perioden opp mot århundreskiftet.

Først var det Grieg, den modne Grieg med de seks tyske lieder, op.48, et verk som skriver seg direkte inn i sentrum av den europeiske romantikken. Og deretter musikk av to unge løver, Claude Debussy og Richard Strauss, tyveåringer på vei inn i en ny tid. Av Debussy hørte vi noe av det første han skrev, fire ukarakteristiske, litt nølende sanger som først ble publisert mange år senere, åtte år etter hans død, mens den jevnaldrende Strauss bl.a. var representert med Mädchenblumen, op.22, fire elegante sanger skrevet av en selvsikker, frekk komponist som allerede på dette tidspunktet hadde en betydelig produksjon bak seg.

Det var med andre ord betydelig spennvidde i Liv Kjersti Knutsen Sandves program, spennvidde i musikalsk stil, men også i selve formatet der vi beveget oss fra den intime dagligstuen hos Grieg til det store dramatiske uttrykket hos Strauss. Og selv om Sandve i Grieg-avdelingen ga oss nydelige, uttrykksfulle versjoner av «I rosentiden» og «En drøm», så var det helt klart at hun følte seg bedre hjemme hos Debussy og Strauss, i det store formatet som passer til hennes kraftige, lett metalliske operastemme.

Det var en del steder underveis der stemmen ikke var helt i vater, og de høye partiene i Strauss ble mot slutten temmelig skingrende. Men hun og Tore Dingstad, hennes glimrende pianist, tok alt med knusende ro; de skapte en behagelig upretensiøs atmosfære og arbeidet seg profesjonelt og avslappet gjennom de tekniske problemene.

Det store åndedraget

Bergens Tidende Morgen, 22.10.1994

Verk av Beethoven og Mahler

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Stanislaw Skrowaczewski

Grieghallen

Det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Sesongens program er det mest interessante og musikalsk løfterike på mange år: Det blir spilt ny musikk, det blir spilt norsk musikk, men først og fremst blir det spilt et sterkt utvalg av den europeiske orkestermusikkens kjernerepertoar, en serie av de helt uomgjengelige verkene som ethvert orkester med respekt for seg selv nødvendigvis må forholde seg til.

Det handler om å trekke de store grunnlinjene opp, om å gjenetablere hovedaksen fra Beethoven over Brahms til Mahler. Det er back to basics – og det er en strategi som allerede nå begynner å gi tydelige resultater. Orkestrets formkurve har vært markant stigende gjennom høstens første måneder. På torsdag opplevde vi en foreløpig kulminasjon med en fremragende oppførelse av Beethovens andre Leonore-ouverture og Mahlers grandiose sjette symfoni.

Det var polske Stanislaw Skrowaczewski som sto på podiet, en dirigent av en årgang og en åndstype som etterhvert begynner å bli sjelden i konsertsalene. Sett med moderne øyne virker hans slagteknikk og gestikk umiddelbart noe uklar og svevende, men den elektrifiserende virkningen på orkestret er ikke til å ta feil av. Som så mange dirigenter i samme generasjon har han en eiendommelig evne til å få musikken til å «ånde», til å skape form og sammenheng i store forløp. Og dette er vel egentlig det aller viktigste når man skal spille Mahlers musikk – der faren for sammenbrudd og fragmentering jo alltid er overhengende.

Torsdag kveld var det ingen oppløsningstendenser å spore. Skrowaczewski og Harmonien fant straks hverandre i den sjette symfonien og fant sammen «åndedraget», det helt riktige grunntempoet som de fastholdt tvers gjennom alle omskiftelser. De formet de store linjene, men gjennomlyste samtidig verket og fanget som i et røntgenbilde hele det mylder av melodifragmenter og klangstumper som ligger og koker under overflaten. Og først og fremst fastholdt de intensiteten, den nesten elektriske spenningen som løper sitrende gjennom verket fra de aller første marsjfigurer til de truende hammerslagene og den bitre uttoningen i siste sats.

Jovisst, det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Det skjer noe i Grieghallen. Hver torsdag.

Årets debutant

Bergens Tidende Morgen, 19.10.1994

Katrine Buvarp, fiolin

Helge Kjekshus, klaver

Troldsalen

De siste ukene har hun reist land og strand rundt med et krevende program. Søndag ettermiddag avsluttet hun turneen med en konsert i Troldsalen. Og ga oss, i sterkt samspill med pianisten Helge Kjekshus, en av årets store, musikalske opplevelser. Katrine Buvarp, fiolinist. 24 år gammel. «Årets debutant».

Betegnelsen «debutant» er temmelig misvisende – alene av den formelle grunnen at Katrine Buvarp jo for lengst har hatt sitt første møte med den musikalske offentligheten når hun om et par uker endelig holder den offisielle debutkonserten i Universitetets Aula i Oslo.

Men også misvisende av musikalske grunner, for det vi opplevde i Troldsalen var bestemt ikke noen nervøs debutant i ferd med å ta de første, nølende skrittene i en usikker karriere; det var en garvet, erfaren musiker, en sann profesjonell som med naturlig autoritet tok salen i besittelse og ga seg i kast med noen av fiolinlitteraturens største verk: Først en frisk, lett utgave av Beethovens A-dur sonate, opus 30, i henkastet, nesten improviserende samspill med Kjekshus. Senere Prokofjevs f-moll sonate, opus 80 – i en nøktern, uimponert fremførelse, teknisk kontrollert, cool som musikken selv.

Det er i alle Buvarps fortolkninger en velgjørende saklighet, en fokusering på rent musikalske problemstillinger. Det er en holdning som kanskje er karakteristisk for den generasjonen hun tilhører, i hvert fall finner man den igjen hos flere andre av 90-tallets unge talentfulle musikere. Men hennes spill har samtidig også en helt personlig tone: en særegen, intens alvor – og en vilje til konfrontasjon. Man merket det spesielt i utgaven av Bachs fryktinngytende solosonate i g-moll: Hun hadde tydeligvis valgt litt for hurtige tempi i de to innerste satsene, men selv om fugaen dermed ble noe uklar og den himmelske sicilianoen en smule andpusten, så ga hun seg ikke, hun forsvarte sitt valg og var konstant i engasjert dialog med verket. Og klarte dermed å forvandle et teknisk problem til en musikalsk diskusjon om fortolkningsmuligheter.

Et grensetilfelle

Bergens Tidende Morgen, 15.10.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Solister: Geir Botnen og Håvard Gimse, klaverer

Grieghallen

Hans Rott er en av de det ikke ble plass til i musikkhistorien. Han døde ung, rakk nesten ikke å skrive noe, og hans eneste symfoni ble først uroppført i 1989, mer enn 100 år etter hans død. På torsdag kom symfonien til Grieghallen, overlevert av Harmonien og Ole Kristian Ruud.

Det er et verk på grensen mellom to århundrer, et merkelig fascinerende, missing link mellom Brahms, Bruckner og Mahler. Det starter som en tradisjonelt disponert symfoni, men formen eroderes underveis og mot slutningen oppløser verket seg gradvis i brå temposkift og hårde melodiske kontraster. Klangen er bredt anlagt med full aktivitet i alle orkestergrupper, men instrumenteringen er rå og kantet, av og til tett som i et orgelverk, andre ganger tynn og hullet.

Ole Kristian Ruud hadde funnet den brede penselen frem og malte verket opp i store linjer, med solide, kraftfulle strøk. For Harmonien dreide det seg først og fremst om å få oversikt, om å skape sammenheng og fremdrift i dette «nye», krevende og turbulente verket. Selvsagt var det mye som ennå ikke var kommet helt på plass, men det var atskillige nydelige detaljer underveis, saftige passasjer i hornene og – ikke minst –  glansfullt solistisk trompetspill.

Musikkhistorien skal vel ikke skrives om etter at denne symfonien er kommet opp fra arkivene, men det skal helt sikkert tilføyes et par fotnoter. Og det viktigste er – hva Harmonien demonstrerte torsdag kveld – at dette ikke kun er en historisk kuriositet, det er et interessant tilskudd til det senromantiske repertoaret, et verk man gleder seg til å høre igjen.

Det samme kan man neppe si om Poulencs konsert for to klaverer. Geir Botnen og Harald Gimse spilte den slik den er tenkt: med entusiasme, teknisk briljans og et overskudd av godt humør. Sikkert, profesjonelt – men uten å kunne skjule at dette er et aldeles likegyldig verk. Et overdådig sløseri med musikernes og publikums tid. 

Nattmusikk

Bergens Tidende Morgen, 12.10.1994

Turid Olin Grimstad, sopran

Signe Bakke, klaver

Troldsalen

«Nocturnes» – nattstemninger – kalte Chopin i sin tid en serie korte, improviserende klaverstykker. Pianisten Signe Bakke hadde valgt et av dem som sitt solonummer ved søndagens konsert i Troldsalen – og det var bestemt ikke noe tilfeldig valg, for hennes usentimentale fremstilling av Chopins mørke, uttrykksfulle nattmusikk med de melankolske melodilinjene falt helt nydelig inn i resten av søndagens program og passet perfekt til den fine samling lieder som sopranen Turid Olin Grimstad presenterte for oss.

Grimstad synger både de sentrale romantikerne – Schubert, Grieg, Tsjaikovskij – og en moderne tradisjonalist som Samuel Barber. Og hos dem alle lytter hun seg frem til musikkens nattsider, hos dem alle velger hun ut sanger om de tyngste tingene, sanger om avskjed og ensomhet, om lengsel og smerte – som hun fortolker klart, renferdig, med omhu og alvor.

Hun står tydeligvis ved begynnelsen av karrieren. Stemmen hennes er ennå meget ung, den er ikke ferdig utviklet, men allerede nå har den en markant retning. Og hun har funnet seg et repertoar som passer bra til dens mørke karakter. Eldre sangerinner vil selvsagt kunne legge betydelig mer livserfaring og musikalsk farge inn i sanger av denne typen, men ofte mens man lytter til Grimstads presise, enkle foredrag blir man minnet om at mange av disse romantiske nattstemningene jo faktisk opprinnelig ble skrevet til og sunget av slike meget unge stemmer.

Vi har blitt så vant til å høre «inderlige» fortolkninger av disse sangene og deres musikalske melankoli, at vi nesten har glemt at det også går an å betrakte dem som masker, som roller man kan leke med. Å synge lieder kan – slik Turi Grimstad overbevisende demonstrerte det ved søndagens konsert – være en mulighet for den unge kunstneren til å eksperimentere med et sett sterke følelsesuttrykk i miniatyrens format.