Rom til å puste

Bergens Tidende, 27.03.2012

Brahms: Sonatas for Viola & Piano Op. 120

Henninge Landaas, bratsj

Tim Horton, klaver

Lawo

Ny, norsk tolkning av Brahms og hans bratsjsonater

Brahms sluttet å komponere i 1890, men startet igjen da han hørte klarinettisten Richard Mühlfeld. Resultatet ble fire sene verk for klarinett – en trio, to sonater og en kvintett. Senere skrev han også bratsjversjoner av de to sonatene. Selv var han ikke tilfreds med resultatet, men forlaget ville ha det slik. I tekstheftet til den nye Lawo-platen følger pianisten Tim Horton Brahms et stykke på vei og liksom unnskylder bratsjversjonene. Det er det ingen grunn til. Platen selv er vel egentlig det beste argumentet for at dette er fullgyldige Brahms-verk. Henninge Landaas spiller dem med varm, mørk klang i bratsjen, og Horton er en solid partner. De nærmeste norske konkurrentene i dette repertoaret er Lars Anders Tomter og Leif Ove Andsnes som i Virgin-innspillingen fra 1993 ga sonatene et skarpt, kontrastfylt, nærmest heseblesende ungdommelig uttrykk. Landaas og Hortons tolkning er annerledes – og et utmerket alternativ i så måte. De velger brede, ganske langsomme tempi, de runder kantene, de understreker de melodiske linjene og den rike harmonikken. Og gir disse alderdomsverkene rom til å puste.

Sol og fylde

Bergens Tidende, 27.03.2012

Edvard Grieg: String Quartets

Arne Nordheim: Rendezvous

Stephan Barratt-Due, dirigent

Oslo Camerata

Naxos

Kammermusikk av Grieg og Nordheim i transkripsjoner for strykeorkester

Det er ingen grunn til bekymring. Griegs to forsøk i kvartettgenren, opus 27 i g-moll og den ufullendte i F-dur, tåler godt å bli spilt av et stort strykeorkester. Arrangementene som er skrevet av Alf Årdal, fungerer fint. Man hører selvsagt at det er flere musikere på hver stemme. I tillegg er klangen gjort kraftigere ved at cellostemmen er fordoblet med kontrabass. Men verkene blir ikke blåst ut av proporsjon, arrangementene er foretatt med musikalitet og diskresjon. Og faktisk kler det Griegs spede vekster å få litt mer sol og fylde. Oslo Camerata under ledelse av Stephan Barratt-Due spiller Årdals arrangementer med rytmisk spenst og omhu for klang og frasering. At det andre verket på platen står noe blekere i sammenhengen, er nok ikke orkesterets skyld. Arne Nordheim skrev «Rendezvous» for strykeorkester i 1986, men egentlig er det snakk om en versjon av hans strykekvartett fra 1956, et litt ubesluttsomt, fritonalt verk fra tiden før han ble elektronavantgardist. Oslo Cameratas framførelse er forsiktig. Og kanskje litt vel respektfull, litt for bokstavtro.

Spørsmål om autentisitet

Bergens Tidende, 20.03.2012

Georg Friedrich Händel: Die Acht Grossen Suiten

Lisa Smirnova, klaver

ECM New Series

Händel-suiter for cembalo spilt på moderne flygel

Åtte suiter, åtte samlinger av korte dansesatser, utgitt i London i 1720. Händel skrev dem «pour le Clavecin», for cembalo. Russiske Lisa Smirnova spiller dem på et moderne konsertflygel. Og da er vi med en gang oppe i den gamle diskusjonen om «autentisitet» – en diskusjon som ikke bare handler om valg av instrument, men også om framføringspraksis, og om de 300 år som skiller komponisten Händel fra musikeren Smirnova. Platen gir vel ingen entydige svar på de spørsmålene den reiser.  På den ene side spiller Smirnova klart og skarpt, med swingende energi i de raske satsene og et fritt blomstrende uttrykk i de langsomme, gjennomornamenterte satsene. Det er mye her som minner om Glenn Goulds tolkninger av de samme verkene. Men på den annen side har hun en tendens til å bli litt for mekanisk, pumpende i uttrykket når tempoet settes opp, noe som ofte gir de raske satsene et visst monotont preg. Og det hender at intensiteten hennes svikter i de langsomme satsene. Men, likevel, for den som ønsker en innspilling av suitene på moderne flygel, er dette et godt alternativ.

Gjenbruksstrategier

Bergens Tidende, 20.03.2012

Berio: Realisations

Michael Collins, klarinett

Roderick Williams, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos 

BFO og dirigenten Edward Gardner med overbevisende Berio-tolkninger

Det var ikke lett å bli klok på Luciano Berio (1925-2003). Han var en sentral figur i etterkrigstidsmodernismen, men i motsetning til kolleger og venner brøt han aldri helt med den musikkhistoriske tradisjonen. Han kombinerte samtidens mest avanserte komposisjonsteknikker med eldre, tonale skrivemåter. Og han innkorporerte stumper og stykker av tidligere musikk i sine egne verk, mest spektakulært i «Sinfonia» (1968) der tredje sats simpelthen er scherzoen fra Mahlers andre symfoni mikset med et halvt hundre sitater av komponister i spennet fra Brahms til Boulez. 

«Sinfonia» er ikke med på den nye platen med BFO og den engelske dirigenten Edward Gardner. Det er til gjengjeld tre verk som demonstrerer andre aspekter av Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Hovedverket «Rendering» (1989) er basert på tolv noteark med skisser til en symfoni som Schubert aldri rakk å fullføre. Berio har ikke forsøkt å «rekonstruere» et verk her, han har lagt stykkene på rekke, orkestrert dem og skrevet en ramme omkring dem – slik at resultatet blir en slags musikkhistorisk montasje der fragmenter av Schuberts og Berios musikk dukker opp og glir inn over hverandre og fader ut. Det andre større verket på platen er en orkesterversjon av Brahms’ sonate nr. 1 for klarinett og klaver. Her har Berio nesten ikke skrevet noe selv – bare et par takter i starten av første og andre sats. Og platen slutter med en orkesterversjon av seks tidlige Mahler-sanger der det bare er instrumenteringen som stammer fra Berio.

Berio dediserte i sin tid Rendering til dirigenten Riccardo Chailly. Og Chaillys versjon fra 2004 med Verdi-orkesteret fra Milano er en opplagt referanseinnspilling – i tillegg til Rendering inneholder den også Brahms-transkripsjonen. BFO og Gardner klarer seg veldig godt i denne sammenligningen. Der Schubert-fragmentene i Rendering har et hardt og kantet preg hos Chailly og så å si trekkes framover i tid, får de hos BFO en letthet og en drømmende romantisk klang som passer godt til det vare, skjøre uttrykket i Berios egne bruddstykker.  

Det er vanlig å si at Berios transkripsjon av Brahms er for massiv, for kompakt. I Chaillys versjon er det kanskje noe om snakken: Et stykke som er tenkt og skrevet for bare to instrumenter, er blåst opp på et litt for stort lerret – virker det som. Men slik BFO spiller transkripsjonen, rammes den egentlig ikke av denne kritikken, for det er noe nesten kammermusikalsk over tolkningen – dempet, klart orkesterspill og flotte soloinnsatser når Berio legger klaverets melodilinjer over i treblåserne. I tillegg har BFO den fremragende engelske klarinettisten Michael Collins med på laget som solist.

De seks Mahler-sangene står noe svakere i sammenhengen. Selve orkestreringen klinger overbevisende nok, meget Mahler’sk, men barytonen Roderick Willams virker litt for blek og tilbakeholdende i uttrykket.

På vei ut i verdensrommet

Bergens Tidende, 13.03.2012

Zvezdochka in Orbit

Ernst Simon Glaser

Peter Szilvay

Norwegian Navy Band Bergen

Aurora

Uvanlig par utforsker nytt terreng

En ensom cello i klinsj med et blåserkorps? Det høres umiddelbart risikabelt ut. Og når Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) nå utgir plate med cellisten Ernst Simon Glaser som solist, har de da heller ikke mange musikkhistoriske fortilfeller å vise til. Repertoaret for denne spesielle instrumentkombinasjonen er beskjedent. For å si det mildt.

Likevel er dette blitt en ganske innholdsrik plate – der FMKV presenterer fire veldig forskjellige verk og, ikke minst, får anledning til å demonstrere den musikalske bredden korpset rår over.

Jacques Iberts konsert for cello og 10 blåsere (1925) er både det eldste og det mest tradisjonelle av verkene på platen: Tre enkle, diverterende satser med gode melodier i celloen og gjennomsiktig orkestrering i blåserne. Lyrisk, humoristisk musikk, typisk både for Ibert og for periodens franske komponister i den lettere sjangeren.

Spranget fram til neste verk er stort, både i tid og i holdning. Fredrich Gulda (1930-2000) var ikke bare en stor klassisk pianist, han var en mer enn habil jazzpianist og han var komponist. Hans konsert for cello og blåsere fra 1980 er et stykke musikalsk postmodernisme, vidtfavnende og altetende som ham selv. I førstesatsen spiller celloen virtuost syngende og improviserende over bluesakkorder med tradisjonell big band-akkompagnement, og avbrytes så med mellomrom av en innsmigrende melodi med klang av østerriksk folketone. Slik fortsetter det gjennom fem satser med stadige sammenstøt og brudd og ironiserende sitater. Her er hint av Mozart og Schubert, men også av jazz og rock – og i sistesatsen hører man ekkoer av Sousas amerikanske marsjer.

De to siste verkene er norske. Olav Anton Thommesen er representert med «The Phantom of Light», et kort, utydelig verk for cello og ti blåsere fra 1990. Da er det mer substans i «Zvezdochka in Orbit», stykket som har gitt platen navn. Det er skrevet av Jon Øivind Ness. Og han har ikke forsøkt å dempe konflikten mellom den spinkle cellotonen og den massive messingklangen. Han spiller den helt ut, hele tiden – med celloen hvinende og jamrende i det høyeste registret i stadig kamp med orkesterets tunge, kompakte klangblokker. Flott, nesten skremmende intens musikk.

Ernst Simon Glaser gjør ikke bare en imponerende innsats i de teknisk krevende, ekvilibristiske solostemmene. Han finner det rette musikalske uttrykket til hvert av verkene – syngende og humørfylt hos Ibert, swingende hos Gulda, deklamerende hos Ness. Like imponerende er FMKV. Dette er en plate der dirigenten Peter Szilvay virkelig får vist hva disse superprofesjonelle blåserne kan klare. Og hvor stort et musikalsk register de spenner over.

Blodrik cellomusikk

Bergens Tidende, 06.03.2012

Miklós Perényi: Britten, Bach, Ligeti

ECM New Series

Alternative tolkninger av Bachs og Brittens cellomusikk

Ungarske Miklós Perényi er en av de cellistene som nådde å studere hos Pablo Casals. Og er det ikke noe som minner om den gamle spanske mesteren her på denne platen? På programmet står Bachs sjette suite for solocello (BWV 1012) sammen med Benjamin Brittens tredje solosuite (op. 87). Perényi spiller begge verk med solid teknikk, med god sans for de kontrapunktiske passasjene, og først og fremst med framdrift, flyt og lange, deklamerende linjer. Celloen hans synger som hos Rostropovitsj – som jo er den uunngåelige referansen i dette repertoaret. Men Perényi spiller samtidig med en større, mørkere og mer ru tone enn Rostropovitsj, og fraseringene hans har en tyngde som nettopp peker bakover i retning av Casals.  Der Rostropovitsj alltid trakk fram det dansante i Bachs suiter, understreker Perényi det melodiske stoffet og legger mindre vekt på de rytmiske aksentueringene. Ikke at det er noe galt i det. Dette er blodrike, kraftige tolkninger, både av Bach og Britten. Og i tillegg spiller Perényi, som en slags ekstranummer, en fritonal, folketoneinspirert solosonate skrevet av Györgi Ligeti omkring 1950 – før han så å si ble Ligeti.

Musikkteater

Bergens Tidende, 06.03.2012

Sofia Gubaidulina

The Canticle of the Sun

Gidon Kremer, fiolin

ECM New Series

To veldig ulike konserter for strykere

Det er klokker og bjeller og buldrende slagverk. Det er lysende durakkorder, voldsomme dissonanser og vare orkesterklanger helt på grensen av det hørbare. Jo da, de to verkene på Gubaidulina-platen rommer alle de trekkene vi vanligvis forbinder med musikken hennes. Og likevel er de helt forskjellige. «The Lyre of Orpheus» (2006) er en liten konsert for fiolin og strykeorkester, stramt komponert og presist framført av en anropende og inntrengende Gidon Kremer i spissen for Kremerata Baltica. Det andre verket, The Canticle of the Sun (1998), er en konsert for cello, kammerkor, slagverk og celeste. Solostemmen var opprinnelig skrevet til Mstislav Rostropovitsj. Her spilles den av Nicolas Altstaedt, Gidon Kremers etterfølger som kunstnerisk leder av Lockenhaus-festivalen. Altstaedt er en god cellist og har mange fine, ekspressive sekvenser. At han ikke helt klarer å få verket til å samle seg, skyldes kanskje at det egentlig er skrevet som et stykke musikkteater der solisten beveger seg omkring mellom sangerne og skaper en rekke visuelle og romlige effekter som vanskelig kan fanges på plate.