Den usynlige dataskyen

Bergens Tidende, 17.03.2008

I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem, en by oppbygget av informasjon.

Jeg var på konsert her om dagen. Det var et stort, alvorlig verk på programmet. Før det hele startet holdt arrangøren en liten tale og ba publikum om å slå av mobilene. Det gjorde ikke inntrykk på mannen foran meg. Han hadde mobilen slått på under hele konserten. Den blinket lystig – men den var i det minste lydløs. Og han snakket ikke med noen. Jeg tror han satt og leste fotballresultater etter hvert som de kom inn fra en eller annen nyhetstjeneste. Av og til skrev han noen korte tekstmeldinger med høyrehånds tommelfinger. Veldig stille.  

Det var ikke noe stort problem. Mobilen hans forstyrret ikke musikken, bare meg. Men det var likevel litt rart, dette, å sitte som publikum til en offentlig konsert i et offentlig rom og merke at det samtidig med den musikalske kommunikasjonen foregikk en stille kommunikasjon av en helt annen art. Kanskje det var mange andre blant publikum som var koplet opp til tilsvarende tjenester? 

Jeg kom til å tenke på den nederlandske elektroingeniøren Arthur Elsenaar og hans kompanjong Taco Stolk. For noen år siden lanserte de BuBL Space, en liten bærbar dings som sender ut «hvit støy» og blokkerer mobiltelefoner og andre former for trådløse apparater slik at det skapes en fri sone på om lag tre meter omkring brukeren – «et personlig rom i det offentlige rom» het det i reklamene.

Kanskje burde man hatt en slik dings den dagen på konserten? Da ville mannens mobil vært død, og jeg kunne ha konsentrert meg fullt og helt om musikken. Men noe sånt finnes dessverre ikke. De to nederlenderne kan mye om elektronikk, men de er først og fremst kunstnere. Og BuBL Space var ikke en virkelig oppfinnelse, men et slags kunstverk, en spøk, en fiksjon. Ganske visst var det noen som trodde på fiksjonen og saksøkte Elsenaar og Stolk. Men det hadde de ikke trengt. Hvis en dings som BuBL Space faktisk kom i produksjon, ville den selvsagt bli forbudt med en gang. Offentlige institusjoner som politi, brannvesen, helsevesen er helt avhengige av at det offentlige rom er fritt tilgjengelig for kommunikasjon. Det samme er private firmaer, radio- og tv-kanaler, nettleverandører av ethvert slag, telekomunikasjonsselskaper osv. Listen er lang – og den blir stadig lengre.

Det er faktisk ikke noe «personlig rom i det offentlige rom». Man trenger ikke gå på konsert for å merke det. Man behøver bare å gå en tur gjennom byen en vanlig dag. I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem. Den gamle byen ligger der fremdeles med sine butikker og reklamer og veiarbeid osv. Men det er oppstått en usynlig by, et rom som er gjennomkrysset av informasjonsstrømmer fra alle mulige medier. Man ser ikke disse strømmene, men man merker hvordan de former folks adferd. Menneskene som beveger seg over Torgallmenningen med mobilene presset mot øret er bare ett eksempel. Overalt går det trådløse forbindelser mellom den synlige og den usynlige byen. I de store butikkene oppfanger strategisk plasserte sensorer signalene fra usynlige data-chips i varene og kommuniserer med et varelager i en annen del av byen. Bilder fra overvåkningskameraene strømmer til fjerne databanker. Ulike informasjonsstrømmer regulerer trafikklysene, hjelper taxasjåførene med å finne frem og sørger for den økonomiske utvekslingen mellom min bankkonto og taxaselskapets.

Byens gater er nedsunket i en pulserende datasky, skrev byplanleggeren Dan Hill for nylig. Denne skyen består av mange forskjellige slags data. Noen av dem løper i lukkede nettverk, andre er tilgjengelig for alle. Noen datastrømmer går i statiske systemer, andre i mobile. Noen data berører bare meg, andre blir samlet opp og brukt til å forutsi større gruppers adferd. Noen brukes som styringsredskaper, andre legger til rette for borgerdeltakelse. Noen data tilhører den offentlige sfæren, andre er private firmaers eiendom. Noen er lokale, andre er globale.

For de fleste av oss vanlige borgere er dette et helt ukjent terreng. Det er det dessverre også for politikere, offentlige myndigheter og byplanleggere. Den usynlige dataskyen vokser og gror, uten overordnet styring. Det er ingen som har et nøyaktig kart over hvor informasjonsbanene går gjennom den nye byen. Pessimistene blant oss er bekymret for at det i denne ugjennomskuelige dataskyen ligger muligheter for total overvåking av alle borgere. I den andre enden av skalaen snakker begeistrede designere om fremtidsbyer der sensorer kables inn i konstruksjonene slik at ikke bare menneskene men bygningene selv etter hvert kan begynne å snakke med hverandre og utveksle data.

En ting er sikkert, uansett hvordan man enn forholder seg til saken: Mannen med mobiltelefonen på konserten er det minste problemet.

Den ekspressive bratsj

Bergens Tidende, 12.03.2008

Morton Feldman

The Viola of My Life

Marek Konstantynowicz, bratsj

Cikada Ensemble

Kringkastingsorkestret

ECM New Series

Kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien

Gjennom hele livet var Morton Feldman en viktig, lavmælt stemme i New Yorks avantgarde-miljø. På 50- og 60-tallet eksperimenterte han med nye noteringsmåter og overlot de fleste avgjørelser til musikerne selv. Men i 1970 vendte han tilbake til vanlig praksis med Viola in My Life, fire stykker for bratsj der både tonehøyder, varighet og lydstyrke er forutbestemt. I de to første akkompagneres bratsjen av et kammerensemble, i det tredje bare av klaver og i det fjerde av stort orkester. På denne platen får vi en fremragende tolkning av de fire stykkene med bratsjisten Marek Konstantynowicz akkompagnert av gode kolleger fra Cikada og Kringkastingsorkestret. Det musikalske rommet er sparsomt møblert, men små melodiske celler i bratsjen skaper uvanlig sterke spenninger, noe som understrekes av Konstantynowicz’ ekspressive spill. En kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien.

Fra familielivet

Bergens Tidende, 12.03.2008

What You Hear Is What You Get

Entusijazzme

Ponca Jazz Records

Far og sønn sammen på spenstig plate

Det meste av repertoaret er standards hentet fra Real Book og andre bøker på jazzamatørenes pensum. Og de fem musikerne i gruppen Entusijazzme omtaler seg selv som «en gjeng amatører». Det er de kanskje også i en viss betydning av ordet. Men musikalsk sett er det ikke noe amatøraktig over denne platen. Temaene presenteres i saftige to-stemmige sax-arrangementer med Trond Mathisen på alt og sopran og Jørgen Mathisen, sønnen hans, på tenor, akkompagnert av Jon-Sverre Berg på elpiano, Dag Einar Aasen, bass, og Stein-Erik Evenstad, trommer – en sterk rytmegruppe der spesielt Evenstad imponerer med sitt luftige, levende spill. Trond Mathisens altsax har noe av Phil Woods’ fresende attakk, mens Jørgen Mathisen plasserer seg i det post-coltrane’ske landskapet. Likevel er det ikke mye som skiller far og sønn stilmessig. De er begge gode solister, men har også begge en tendens til å falle tilbake på sikre licks fra jazzmanualene når soloene blir lange.

Kvinner som komponerer

Bergens Tidende, 10.03.2008

«Kvinner, Vestlandet og sånt …»

Avgarde

Sardinen, USF

AVGARDE feirer den internasjonale kvinnedag på USF

Det finnes komponister – de er menn. Og så finnes det «kvinnelige komponister». Slik er det bare. Kulturjournalister i alle medier bruker fremdeles dette skillet uten å tenke nærmere over det. Til deres unnskyldning bør det sies at kvinner som komponerer, faktisk er en sjeldenhet. For eksempel er det bare ti prosent kvinner blant medlemmene i Norsk Komponistforening. Det bekymrer mange, men ikke komponisten Lene Grenager. På et seminar om musikk og kjønn siste år sa hun at det er absurd å ha som mål at halvparten av landets komponister skal være kvinner. «Kunsten må få springe ut av de individer som virkelig ønsker å skape den». Men hun føyde til at det er viktig «at mulighetene for jenter og gutter til å velge komponistyrket er like gode». Og her er det fremdeles en vei å gå før folk skjønner at «komponister kommer i alle kjønn og størrelser».

«Av de to klisjeene Gud som gammel mann med skjegg og Komponisten som gammel mann med skjegg tror jeg myten om Komponisten er den mest seiglivede», sa Grenager. Det satt visst et par gamle menn med skjegg i salen, men det var ingen på scenen eller på programmet, iallfall ikke i de to avdelingene jeg rakk å høre, da AVGARDE feiret den internasjonale kvinnedag på lørdag.

I første avdeling presenterte trondheimske Trio Alpaca tre verk skrevet av nordiske kvinner innenfor de siste årene. Det startet med Lene Grenagers «Systema Naturae» fra 2007, en røff komposisjon der overgangene mellom rytmiske og mer dvelende deler markeres med lyden av kuklokker. Danmark var representert med to satser fra en relativt tradisjonell trio skrevet av filmkomponisten Helle Solberg. Det absolutte hovedverket i denne avdelingen var svenske Karin Rehnqvists «Beginning» fra 2003, et tresatset forløp som starter med en kaotisk kamp mellom høye strykere og tunge clusters i klaveret.  I den langsomme andresatsen blir stemningen roligere, alle tre instrumenter spiller, improviserende og forsirende, noe som minner om spansk-arabisk musikk, men som visst i realiteten er inspirert av den svenske formen for kulokk. Forsiringene fortsetter i tredjesatsen der det oppstår en slags forsoning mellom de tre instrumentene. Selv om det var en del ustø steder underveis i fremførelsen, var det ikke vanskelig å høre at «Beginning» er en usedvanlig sterk komposisjon.

Det er ikke enkelt å skulle komme etter en av tidens fremste svenske komponister. Men Rebecka Ahvenniemi, finsk student ved Griegakademiet, klarte faktisk det – med «Sa(de)», en konsekvent og kompromisløs komposisjon for sangstemme og klaver. Utgangspunktet er en tekst som er blitt dekonstruert i fonemer og forvandlet til en serie deklamerende, klagende og stønnende rop, akkompagnert av en skarp klaverstemme. Verket ble flott fremført av den imponerende sopranen Elise Gillebo og pianisten Ingrid Elisabeth Berg.

Etterpå kom det mandige menn på scenen for å spille mandig musikk skrevet av mannlige komponister. Først to verk av Webjørn Sæther – Nåde skrevet til og urfremført av hornisten Christian Holter og den glimrende slagverkeren Craig Farr, og Bone, en kort, musikalsk spøk for tre tromboner. Avdelingen sluttet med Jan Erik Mikalsens «More Play Fun» – et stemningsfullt stykke for marimba spilt av Craig Farr.

Og da var det slutt for min del. Jeg fikk ikke med meg siste avdeling. Der de kan ha spilt mye musikk av gamle menn med skjegg for alt jeg vet.

Gute Fahrt!

Bergens Tidende, 07.03.2008

Verk av Nordheim, Dvorák og Rakhmaninov

Johannes Moser, cello

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans

Da drar BFO av gårde igjen. Enda en gang til Wien. Og hva har de med denne gangen? Vi fikk et lite kikk i kofferten i går og kunne konstatere at her var det et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans.

I kategorien ”Norsk musikk, men ikke Grieg igjen” hadde BFO valgt Arne Nordheims Canzona – som ble avlevert profesjonelt og greit, men dog uten større glød og iver. Så er da dette orkesterverket heller ikke det mest inspirerende eksempel på norsk etterkrigsmodernisme. I 1961 virket det frisk og nytt. I dag hører man først og fremst de tidstypiske grepene, og lyden av en komponist som ennå ikke har funnet sin egen stemme.

Kveldens hovedattraksjon var Anton Dvoráks cellokonsert med den østerrikske cellisten Johannes Moser som glimrende reisefører. Han spilte solostemmen med en slank, litt tørr og treaktig tone som passet godt til Dvoráks fargerike orkestersats og fikk underveis mange fine innspill fra orkestret, blant annet ble horntrioen i andresatsen spilt med flott, blussende, erkeromantisk klang.

At BFO hadde valgt å slutte med Rakhmaninovs fargesprakende Symfoniske danser op. 45, er ikke rart. Dette er et verk som gir orkestret rik anledning til å vise alle sine flinke solister frem. Og i tillegg er det et avvekslende verk med en overflod av klanglige og rytmiske effekter. Andrew Litton har en tendens til å overdramatisere de store utblåsningene – noe som gjorde deler av orkestersatsen i Dvorák-konserten litt for tung og håndfast, men i et verk som Rakhmaninovs Symfoniske danser gir hans strategi god uttelling. Dette er musikk som krever god fysikk, stor gestikk og kraftige grep. Et verk som sikkert vil få wienerne opp og stå. Gute Fahrt!

En forundringspakke

Bergens Tidende, 05.03.2008

Unni Løvlid

Rite

Grappa

Overraskende møte mellom tradisjonsmusikk og samtidsmusikk

Åtte kveldstemninger. Åtte dikt om lys og mørke, om ild, blod og vann. Åtte langsomme melodilinjer fremført nølende, ettertenksomt av en lavmælt kvinnestemme. Det kunne blitt både pompøst og ensformig. Men Unni Løvlid trekker på hele sin mangslungne musikalske erfaring og klarer å holde lytterens oppmerksomhet fanget gjennom alle åtte spor på denne nye platen. Hun har skrevet allting selv, både tekst og musikk. Melodistoffet har folkemusikalsk basis, men man merker samtidig at hun har erfaring fra samtidsmusikalske miljøer når hun forvandler og fordreier og forvrenger materialet sitt. Av og til høres melodilinjene nærmest slaviske eller arabiske ut, av og til åpner det seg store kirkerom bak stemmen. Og i hvert nytt spor ligger det små instrumentelle overraskelser. Hun leker med lydbildet sammen med en håndfull skarpe musikere – og legger valdhorn og akkordeon og hardingfele inn over stemmen, eller fordreier lyden elektronisk. Platen er en liten forundringspakke, full av klanglige overraskelser.

Supersvisken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Fiolinkonserter av Tsjaikovskij og Glazunov

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

BFO akkompagnerer Vadim Gluzman i ny innspilling av Tsjaikovskijs fiolinkonsert

Det er om lag tre hundre innspillinger av Tsjaikovskijs fiolinkonsert på markedet for tiden. Trenger vi da enda en? Nei, kanskje ikke vi, men plateselskapet BIS gjør det. Tsjaikovskijs fiolinkonsert er et så populært verk at ethvert plateselskap med respekt for seg selv nødvendigvis må ha minst en versjon i katalogen sin. BIS hadde ikke det. Derfor får vi nå denne platen.

Også solisten, ukrainsk-israelske Vadim Gluzman, trenger den. Han er en glimrende fiolinist som har spilt over hele verden med gud og hvermann, men i løpet av tolv år er det bare blitt til seks plateinnspillinger og det meste er samtidsmusikk for spesielt interesserte. Nå får han da sjansen for å presentere seg med fiolinistenes supersviske. Hva han gjør med overbevisende musikalitet og autoritet. Med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som profesjonelle og lojale supportere.

Han er hissig og virtuos i de hurtige yttersatsene, og har samtidig så mye overskudd at han midt i de mest turbulente passasjene kan forme musikken etter sitt eget hode. Inntrykket man sitter igjen med, er nettopp at han hele tiden setter et personlig stempel på selv de mest velkjente frasene – som for eksempel når han trekker åpningen av tredjesatsen ut og gjør den langt mer ertende og fleipende enn vanlig før han lar musikken eksplodere. Hans personlige dreining av musikken er spesielt merkbar i den sangbare andresatsen som han spiller med et fritt, nesten improviserende foredrag uten at musikken mister den indre spenningen av den grunn.

Han spiller mer Tsjaikovskij på platen: «Souvenir d’un lieu cher» – tre sjarmerende stykker for fiolin og klaver, arrangert for orkester av Alexandr Glazunov. Og platen åpner med Glazunovs egen fiolinkonsert, et enkelt, hemningsløst romantisk verk i en sats.

Fra glemmeboken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Leos Janacek: Hr. Brouceks ekskursjoner

Jiri Belohlavek, dirigent

BBC Symphony Orchestra

BBC Singers

Deutsche Gramophon

Et hull i Janacek-diskografien er lukket

«Hr. Brouceks ekskursjoner» er en satirisk, tsjekkisk roman fra 1880. Janacek begynte å gjøre den til opera i 1908, men hadde problemer med å få form på historien. En stund var det bare to akter, etter hvert ble det to deler der den siste var basert på noe tekst han selv hadde skrevet. Operaen var ferdig i 1917, men ble først uroppført i 1920, i Prag – hvor verken sangere eller publikum likte den. Den har heller ikke vært populær senere, verken på scenen eller i platekatalogene. Men her kommer da en innspilling med en god dirigent, et godt orkester og en rekke gode sangere. Man skal sikkert ha lest tykke bøker om tsjekkisk kulturhistorie for å forstå hva handlingen egentlig dreier seg om. Men har man ikke det, går an å bare åpne ørene. For det er mye god musikk på disse platene. Og for operaelskere er det altså et hull i Janacek-diskografien som nå er lukket.

Sjokk og ærefrykt

Bergens Tidende, 02.03.2008

Olivier Messiaen: Vingt regards sur l’enfant Jésus

Einar Røttingen, klaver

Borealis og Bergen Kammermusikkforening

Korskirken

En Messiaen-tolkning som avtvinger dyp respekt 

I år er det hundre år siden den franske komponisten Olivier Messiaen ble født. I går feiret Einar Røttingen dette med en fremføring av Messiaens egen feiring av en annen fødsel, hans Vingt regards sur l’enfant Jésus, de «Tjue blikk på Jesusbarnet», skrevet i 1944.

Som i de fleste av Messiaens verk ligger det også her et komplisert katolsk-teologisk program i bunn. De tjue satsene er forsynt med programmatiske noter som understreker de mystiske dimensjonene i fortellingen om Jesus, og det er en serie gjennomgående temaer eller ledemotiver som er plassert rundt omkring i satsene slik at det oppstår ulike betydningsfulle tallforbindelser mellom dem.

Det hjelper sikkert å være katolikk eller teolog hvis man ville forstå disse materiene. Men man trenger verken å være religiøs eller tallmystiker for å høre at dette er et storslått stykke musikk, et av de mest fantastiske og mest fryktinngytende verkene i 1900-talles klaverlitteratur – et verk som stemmer til kontemplasjon og andakt, men som først og fremst satser på shock and awe, to og en halv times musikk med ekstremt virtuose passasjer, med skeive, surrealistiske rytmer og voldsomme dissonantiske blow-outs.

Bare dette å innstudere disse tjue blikkene på Jesus må kreve umenneskelige anstrengelser. Å fremføre dem og få dem til å danne et sammenhengende verk slik Einar Røttingen gjorde det i går i Korskirken, må bare avtvinge dyp respekt.

Det tok ganske visst noe tid før han ble varm i trøyen. Eller kanskje det var oss, tilhørerne, som først måtte venne oss til klangen av flygelet og til akustikken i Korskirken. Uansett – de innledende blikkene virket litt nølende, forsiktige, og det var noe urolig over de kontemplative passasjene i de følgende satsene. Men fra den piskende stormen i sats VI løftet alt seg. Det var lerkesang og tromboner og juleklokker. Det var ville trommer og oboer. Det var den helt rette enkle, dempete stemningen i nr. XV. Og gjennom alle satsene var det hele tiden, selv i de mest turbulente passasjene, en klar artikulasjon av de indre linjene i klangene. For et verk! Og for en pianist!