Håndlag

Bergens Tidende, 30.01.2008

Morten Gaathaug

Musica da Camera

Ensemble Bjørvika m.fl.

2L

Musikantisk kammermusikk

Ensemble Bjørvika – navnet henspiller på operabygget i Oslo, men det er egentlig snakk om kammermusikk, om en strykekvartett sammensatt av fire musikere som til daglig sitter som stemmeførere i Den norske Operas orkester. På denne platen spiller de kammermusikk av Morten Gaathaug – en strykekvartett fra 1986 og en klaverkvintett fra 2003-04 der de får følge av pianisten Tore Dingstad. Inn i mellom fremfører barytonen Per Andreas Tønder og pianisten Ellen Ugelvik en samling sanger til dikt av Jens Bjørneboe.

Det spilles frisk og levende av alle involverte. Man merker at Gaathaugs verk er morsomme å spille. Dette er musikantiske komposisjoner skrevet med godt håndlag og fin sans for de ulike kammermusikalske formatene. At platen likevel ikke kommer til å bli liggende lenge på cd-spilleren, skyldes at musikken følger kjente løyper som ble trått i de første årtiene av forrige århundre.

Gjenhør

Bergens Tidende, 23.01.2008

Camilla Wicks

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. III

Simax

Friske opptak med en fiolinlegende

Bind tre i serien med NRK-opptak av norske musikere fra etterkrigstiden er helliget den amerikansk-norske fiolinlegenden Camilla Wicks som fyller 80 i år. Hun har alltid hatt god kontakt med norsk musikkliv og var en kort periode professor ved Norges musikkhøgskole.

Opptakene stammer fra perioden 1950-85, men høres ut som om de var gjort i går. Wicks spiller frisk og energisk med imponerende teknikk og overbevisende formsans. Det starter med et konsertopptak av Glazunovs fiolinkonsert og Vaughan Williams’ «The Lark Ascending» der Wicks blir akkompagnert av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Karsten Andersen. På platen er det også en glimrende fremføring av Bjarne Brustads suite for solofiolin fra 1969. Men høydepunktet er Wicks intense tolkning av Vivace-satsen fra.Brahms’ første fiolinsonate, akkompagnert av Robert Levin. Trist at det ikke ble plass til hele dette verket.

Den digitale kaffegrut

Kommentar, Bergens Tidende, 20.01.2008

Vi tror vi er individualister. I realiteten er vi flokkdyr. Som setter spor overalt på nettet

Vi gir våre barn navn, fritt og uavhengig. Og når de seks år senere begynner på skolen, viser det seg at det er fire-fem andre barn i samme klasse som heter det samme.

Vi går i butikken og velger, fritt og uavhengig, det tøyet som passer oss best. Og et par dager senere oppdager vi at alle andre har kjøpt presis det samme.

Vi går i stemmelokalet på valgdagen og setter, fritt og uavhengig, kryss ved det partiet som passer best til våre interesser og forhåpninger. Og om kvelden, foran tv-skjermen, oppdager vi at alle andre, i vårt nærmiljø og i vår inntekstklasse, har stemt på samme måte.

Vi liker å tro at vi er selvstendige individer, at vi på grunnlag av rasjonelle overveielser treffer de valgene som er de rette for oss, fritt og uavhengig. Alt tyder på det motsatte. Vi vil gjerne være individualister. I realiteten er vi flokkdyr.

Det fortelles at kirkefaderen Augustins motto var «trahimur» – et latinsk ord som betyr noe i retning av «vi føres», «man drar oss»: Vi bestemmer ikke selv våre valg. Det er noen eller noe som styrer oss. Augustin mente formentlig at det var gud som førte ham. Slik er det ikke mange som tenker i dag. Vi føres – av mange forskjellige faktorer. Av sosiale, historiske og nasjonale normer, av «kollektivt ubevisste» strømninger, av mediene, av aggressiv reklame, av «tidsånden».

Hva som i de enkelte, konkrete tilfellene bestemmer våre kollektive valg, er noe som mange har profesjonell interesse i å vite mer om. For eksempel reklameagenter, marketingsanalytikere og valgstrateger. For slett ikke å snakke om journalister. Men problemet for slike yrkesgrupper er selvsagt at de kollektive strømningene først blir synlige etterpå. Man kan avlese dem i de nasjonale statistikkene, i selskapenes årsregnskap, i valgresultatene. Men hva om man kunne vite på forhånd hvordan strømmen kom til å gå? Hva om man for eksempel kunne vite hvem de fleste vil stemme på ved de neste amerikanske primærvalgene? Alle politiske journalister og kommentatorer drømmer om dette, men de er henvist til de vanlige metodene: De gjetter. Først og fremst snakker de med hverandre. Og bommer ofte fælt.

Folk som studerer konsekvensene av de nye digitale teknologiene, har lenge sagt at man ikke trenger å spå i kaffegrut for å se inn i fremtiden. Nettet gjør det mulig å fange de kollektive intensjonene før de materialiserer seg i konkrete valg. John Battelle, grunnleggeren av tidsskriftet Wired, skrev allerede for fem år siden at søkemotorer som Google, Yahoo osv. er en slags seismografer som avtegner bevegelsene i de kollektive ønsker, behov og preferanser. For tiden registrerer de fem store selskapene om lag ti milliarder søk om måneden. Hvis man kunne sammenfatte hovedtendensene i disse søkene nettopp nå, ville man kunne si hva hele verden tenker. Nettopp nå.

Yahoo selger disse kollektive tankene til annonsører som vil forbedre salgsstrategien sin. Det kommersielle potensialet i dette feltet er enormt. Og derfor har eierne av de store søkemotorene selvsagt ikke tenkt å gjøre slik informasjon tilgjengelig for vanlige brukere. Men for to år siden åpnet Google et lite vindu inn i de kollektive intensjonene. Ved hjelp av søkemotoren Google Trends er det nå mulig for deg og meg å sjekke bestemte søkeords popularitet og se hvordan den har endret seg fra 2004 til i dag. Utviklingen over tid vises grafisk uten markering av skala. Man får altså ikke opplyst det faktiske antall søk, bare hvordan antallet har utviklet seg i relasjon til det totale antall Google-søk på verdensplan eller på et nasjonalt område.

Google Trends er et stumpt instrument. Ingen tvil om det. Det fungerer mest som underholdning, men gir likevel noen antydninger om fremtidig adferd. At det opp mot det franske presidentvalget siste år var betydelig flere franskmenn som søkte opplysninger om Nicolas Sarkozy enn om Ségolène Royal, burde vel ha fått noen til å tenke seg om den gangen. At det de siste månedene har vært relativt flere søk på Nikon D300 enn på et tilsvarende digitalkamera fra Canon, gir formentlig en indikasjon om hvordan salget vil bli i 2008. Og så videre.

Det viktigste er likevel ikke disse relativt enkle sammenligningene, men at Google Trends her gir os et lite glimt av de mulighetene som ligger i søkemotorenes enorme datamengder. For den som kan kjøpe seg adgang.

På det siste har mange forstandige mennesker uttrykt stor – og velbegrunnet – frykt for det nye datalagringsdirektivet som krever lagring av telekommunikasjonsdata for samtlige europeiske statsborgere. Kanskje det var på tide å bekymre seg en smule for hvordan de store søkemotorenes data blir brukt.

Det europeiske datalagringsdirektivet vil gjøre det mulig å overvåke oss som enkeltpersoner. Et verktøy som Google Trends demonstrerer at det allerede i dag er mulig å overvåke våre kollektive tanker og intensjoner. 

Liv og verk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.01.2008

De har nettopp vist «Himmelstormeren», filmen om Ole Bull, på TV2. Jeg så den igjen. Og kom igjen til å tenke på hvor vanskelig det er å lage dokumentarfilmer med utgangspunkt i kunstnerbiografier. Genren er populær, spesielt på tv-kanaler med allmennkringkastingsforpliktelser. Et par programmer sent på kvelden om kjente malere, komponister, forfattere, pynter på kulturstatistikken. Men de klarer sjeldent å gi et skikkelig bilde av sammenhengen mellom liv og verk.

Når det gjelder filmen om Ole Bull, hadde regissøren visst allerede gitt opp på halvveien. I hvert var det ikke mye som tydet på at han hadde forsøkt å ordne det mangfoldige stoffet han hadde til rådighet. I stedet fikk vi de vanlige, banale løsningene med nydelige turistbilder fra nær og fjern, ispedd melankolske utsyn over havet, en håndfull portretter, anakronistiske svart-hvite fotografier og filmsnutter. Pluss nærbilder av skrivende hender. Og så selvsagt fiolinisten Henning Kraggerud med flagrende hår i motlys. Filmen slutter som kjent med at han står på toppen av Kheopspyramiden og spiller «Et Sæterbesøg» i solnedgangen mens en rekke kameler kommer duvende i horisonten. Jo da.

Om Bulls musikk har denne filmen ingenting å fortelle, men kunne den ha fortalt noe interessant om Bulls liv? Mens jeg så den, hadde jeg hele tiden på fornemmelsen at det i nede i kildematerialet, i brevene, i bildene, i erindringer fra samtiden osv., må ligge en slags nøkkel til Bulls kronglete, eventyrlige livshistorie, – at  han var drevet av en kompleks psykologi som regissøren og hans musikkhistoriske konsulenter ikke har hatt blikk for eller ikke har hatt evner til å løfte frem.

Men før min indre amatørpsykolog helt tok over, kom jeg til å tenke på Frode Grytten som sist lørdag holdt et foredrag på Litteraturhuset i Oslo der han kritiserte tidens biografiske litteratur fordi den først og fremst setter søkelys på de biograferte personenes privatliv. «Se og Hør for intellektuelle» kalte han den slags. Det finnes også «Se og Hør for musikkelskere», kunne man tilføye. Og «Se og Hør på film». Filmhistorien er full av melodramatiske «biopics» der kjente kunstneres mangfoldige liv blir redusert til enkle, overskuelige fortellinger.

Beethoven fikk ikke den kvinnen han elsket. Tina Turner var voldsoffer. Mozart ble myrdet av Salieri. Og Ole Bull da? Hva var det egentlig med ham? Hadde han ADHD, eller? Vel, vel … kanskje det er nok så godt at «Himmelstormeren» ikke tok den veien. De filmhistoriske sporene skremmer.

I Emilys verden

Bergens Tidende, 16.01.2008

Roger Johansen

«World Of Emily»

Inner ear

Velfriserte tonesettinger av Emily Dickinsons dikt

Mange musikere har opp gjennom årene satt musikk til den amerikanske 1800-tallspoeten Emily Dickinsons dikt. Men mon ikke Roger Johansen er den første jazztrommeslager som forsøker seg?

Det er dog ingen grunn til angst for at Dickinsons særegne verden skal bli planert av Johansens trommer. «World Of Emily» er en samling melodiøse tonesettinger i grenselandet mellom jazz og populærmusikk, elleve korte sanger fremført med fin sans for genren av den glimrende Tromsø-sangerinnen Marit Sandvik, diskret akkompagnert av Johansen selv i selskap med Jon Eberson (gitar), Atle Nymo (tenorsax), Helge Lien (piano) og Sondre Meisfjord (bass).

Mange sterke folk er involvert. Men når resultatet likevel ikke blir helt overbevisende, skyldes det at hele prosjektet har et noe velfrisert – og ensformig – preg. Jeg for min del ville egentlig heller ha hørt alle disse gode musikerne, Marit Sandvik inklusive, sparke fra under friere former.

En sjeldenhet

Bergens Tidende, 16.01.2008

Vigleik Storaas

«Now»

Inner Ear

Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag

På klaverkrakken sitter Vigleik Storaas. Med seg har han trommeslageren Per Oddvar Johansen og den etter hvert allestedsnærværende bassisten Mats Eilertsen. Tre musikere – som sammen har laget en klavertrioplate uten en eneste kjedelig takt.

De beveger seg i et terreng der mange ruvende skikkelser har gått før. Men de klarer å frigjøre seg fra de store forbildene og utnytter trioformatet til egne musikalske formål – i swingende låter med lange, senete melodilinjer og i melankolske, tvetydige ballader. Alt materialet er nykomponert, skrevet av Storaas selv bortsett fra en frekk, skeivt harmonisert moll-blues som er signert Per Oddvar Johansen.

Med en spilletid på om lag tre kvarter er «Now» noe kortere enn vi vanligvis forventer det av en cd i våre dager. Til gjengjeld er den fylt til randen med lett og luftig musikk. Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag.

En helt annen verden

Bergens Tidende, 11.01.2008

Verk av Odd Grüner-Hegge, Prokofiev og Tsjaikovskij

Alban Gerhardt, cello

Dirigent: Alan Buribayev

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et møte med den eventyrlige tyske cellisten Alban Gerhardt

Når det gjelder Prokofievs «Sinfonia Concertante», er det vanskelig å komme utenom Rostropovitsj. Verket er dedikert til ham. Han var dypt involvert i tilblivelsen. Og med sine høyspent dramatiske fremførelser bestemte han hvordan generasjoner av cellister etter ham kom til å tolke verket.

Og så kommer da unge, tyske Alban Gerhardt inn i Grieghallen, setter seg ned med celloen sin og åpner et helt nytt verk, en helt annen verden. For i hans tolkning var det ikke mye høystemt patos å høre. Han spilte verket slik tittelen egentlig tilsier – som en underholdende, konserterende symfoni der han noen ganger var en av gutta og lot cellostemmen smelte inn i orkesterklangen, og andre ganger slo til med musikalske overraskelser og frekke grep, med et ungdommelig rytmisk trøkk og en helt eventyrlig teknikk. Det er lenge siden det har vært så mye elektrisitet i Grieghallen. 

Det ble klappsalver. Det ble ekstranummer – den krevende førstesatsen fra Bachs sjette solosuite. Det ble pause. Og etter pausen, da BFO gikk i gang med Tsjaikovskijs første symfoni – hvem satt da på bakerste rekke i celloseksjonen og spilte med som menig orkestermedlem? Alban Gerhardt. For en musiker! For en spilleglede!

At det ble en flott avslutning på kvelden, skyldes nok ikke bare at Alban Gerhardt var med. Alan Buribayev, kveldens glimrende dirigent, hadde godt grep om både partitur og orkester. Og BFO spilte Tsjaikovskijs symfoni nettopp slik den bør spilles – frisk og spenstig. Hvis det fortsetter slik, blir det en spennende vårsesong.