Over jorden

Bergens Tidende, 29.03.2006

Underground

Chris Potter

Universal Music

Chris Potter med energisk, hardhendt jazz-funk

Platen heter Underground, men tenorsaxofonisten Chris Potter har vært overground i mange år. Han har spilt med alt som kan krype og gå – fra Marian McPartland til Steely Dan. På den nye platen spiller han energisk, hardhendt jazz-funk med sin egen gruppe – tenor, gitar, trommer og keyboard. Og, nei, man savner ikke en bass. Den eksplosive trommeslageren Nate Smith gjør det nødvendige og litt til i bunnen av lydbildet.

Potter er flink til å flytte fingrene, og han har samlet mye opp fra Coltrane, Joe Henderson og de andre gamle kjempene. Men det er også en personlig tone på platen, og en kantet frasering som passer fint sammen med Wayne Krantz’ gitarlinjer. I tillegg til Potters egne komposisjoner er det en god tolkning av Billy Strayhorns Lotus Blossom og en skeiv, dekonstruert versjon av Lennon/McCartneys Yesterday. Pluss at Potters Celestial Nomad minner mistenkelig om Coltranes Naima.

Påfuglfortellinger

Bergens Tidende, 25.03.2006

Musikk av Bernstein, Hillborg og Berlioz

Solist: Martin Fröst, klarinett

Dirigent: James DePreist

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Virtuos og humoristisk konsert med Martin Fröst i hovedrollen

«Peacock Tales», en konsert for dansende klarinettist og orkester, en blanding av musikkteater og performance  – det er vanskelig å forestille seg andre enn nettopp Martin Fröst som solist i dette verket. Ikke bare fordi komponisten Anders Hillborg i sin tid skrev verket til ham, men fordi Fröst formentlig er den eneste av dagens klarinettister som er i stand til å oppfylle kravet om både å kunne spille og danse – og kunne gjøre det samtidig. Ved Festspillene i 2003 fremførte han verket i en versjon for solist og lydbånd. I går kveld hørte vi verket slik det opprinnelig var tenkt – med en ekvilibristisk, virtuos Fröst spillende og dansende mot et teppe av stor, effektfull orkesterklang. En virtuos og humoristisk fremførelse der alle klarinettens muligheter – og litt til – ble spilt ut som trumf. Om verket noensinne vil bli spilt av andre enn Fröst, det vil tiden vise.

«Glitter and be gay» synger de i Bernsteins musikal Candide. Ouverturen til musikalen er kanskje ikke verdens mest spennende verk, men Bergen Filharmoniske Orkester spilte den i all fall både glitrende og muntert, i en rytmisk presis tolkning ledet av den amerikanske dirigenten James DePreist. Etter pausen var det Berlioz’ Symphonie Fantastique – om lag en times musikk og en god anledning til å stifte nærmere bekjentskap med DePreist. Hans tolkning var direkte og likefrem, med en robusthet som kledde verket. 

Smittende entusiasme

Bergens Tidende, 20.03.2006

Ung Symfoni

Miriam Bergset, fiolin

Alexander Rybak, fiolin

Dirigent: Kjell Seim

Grieghallen

Imponerende konsert med Kjell Seim med Ung Symfoni

De yngste er 14, de eldste 25. De spiller symfonisk musikk. De er amatører, men spiller som om de var profesjonelle. Og spiller i tillegg med begeistring og glød. Det er rett og slett imponerende hva de får til – konstaterte vi i går i Grieghallen da Ung Symfoni presenterte noe av det programmet de skal spille på konserter i Skt. Petersburg i april. Dirigenten Kjell Seim har selvsagt en del av æren for det gode resultatet. Hans direksjon er tydelig og klar; han finner hver gang frem til de helt sentrale punktene i musikken som får det hele til å løfte seg; og han har fører de unge musikerne gjennom ild og vann med smittende, brennende entusiasme. 

Når norske musikere drar på turne i utlandet, forventes det at de spiller norsk musikk. I dette tilfellet sto det ikke Grieg på programmet, men både Johan Halvorsen og Johan Svendsen var med. Det startet med en frisk fremførelse av Halvorsens andre norske rapsodi. Senere fikk Svendsens uoppslitelige fiolinromanse en fin, autoritativ tolkning av Miriam Bergset. Kveldens konsertmester, fiolinisten Alexander Rybak, hadde en mer utakknemmelig oppgave som solist i et naivistisk stykke av Daniel Klovning, men kom sterkt igjen i Rimskij-Korsakovs Scheherazade sammen med mange andre gode solister.

Om det er lurt å spille russisk musikk på turne i Russland, kan kanskje diskuteres. Men som det tyngste verket på kveldens program var Scheherazade uansett det verket som ga det mest samlede bilde av orkestret. Vi merket oss fin strykerklang og gode treblåsere på plussiden. Og på minussiden en viss skarphet blant messingblåserne. Og konsentrasjonssvikt og generell tretthet mot slutten. Nesten som på en vanlig torsdagskonsert i Grieghallen.

Myndighet og varme

Bergens Tidende, 10.03.2006

Verk av Mozart og Vaughan Williams

Marianne Thorsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Marianne Thorsen som stø solist i Mozart og Vaughan Williams

Klarhet, balanse, overskuelig struktur, klassisisme – det er den vanlige beskrivelsen av Mozarts musikk. En beskrivelse som blir dementert hver eneste gang man hører hans verk. Som for eksempel i går kveld da Marianne Thorsen sto i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester og spilte hans tredje fiolinkonsert.

Han var bare 19 år da han skrev den. I dette verket er det verken ro eller avklaring. Alt er i bevegelse. Ideer og innfall står i kø. Musikalske overraskelser lurer bak hver taktstrek. I et slikt verk trenger man nettopp en solist som Marianne Thorsen, en sterk, solid fiolinist som spiller solostemmen med myndighet og varme og som er i stand til å holde stø kurs gjennom alle de brå stemningsskiftene.

Det var mer Mozart på programmet i går kveld – hans symfoni nr. 39, en av de tre siste han skrev. Her er det mer samling i musikken, men fremdeles store følelsesutsving, høyspent dramatikk og eksperimenterende harmonikk. Under fremførelsen var det en del ujevnheter i starten. Førstesatsen kom til å høres mer dissonantisk ut enn Mozart visst egentlig hadde planlagt. Men Eivind Aadland og BFO kom rask tilbake på banen og ga en fin tolkning der spesielt de to siste satsene hadde svev og spenst.

Hva spiller man sammen med slike verk? Vanskelig å si. Men de to stykker av Vaughan Williams som sto på programmet i går, var neppe det optimale valget. Både Tallis-fantasien og den idylliske Lark Ascending kommer nødvendigvis til å virke noe blodfattige når de ble matchet med en villstyring som Mozart. I Eivind Aadlands forsiktige, nesten pertentlige tolkning ble det meste tydelig og klart. Men det var ikke mye igjen av den ekstasen og mystikken man normalt forventer av Vaughan Williams.

Å komponere en plate

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.03.2006

Det ble en del oppmerksomhet og skryt i den internasjonale musikkpressen da pianisten Hélène Grimaud utga platen «Reflection» nå nylig. Ikke så mye på grunn av hennes klaverspill. Det var selve opplegget som imponerte, dette at hun hadde valgt å belyse miljøet omkring Robert og Clara Schumann ved å spille inn fem veldig ulike verker – Roberts klaverkonsert, et par av Claras sanger, en cellosonate av Brahms og noen av hans stykker for klaver. En temaplate, en konseptplate – skrev musikkjournalistene begeistret. Og syntes dette var et veldig interessant opplegg. Men det mest interessante er vel egentlig at det kunne bli så mye oppstuss omkring et slikt opplegg.

I musikklivet utenfor platebransjen er det ganske vanlig med gjennomtenkte programmer. Når vi går på torsdagskonsert, tar vi det for gitt at det er en mening med rekkefølgen av verk. Det kan være mange andre forhold enn de rent musikalske som spiller inn når det bestemmes hvilke verk som skal spilles, men alle som jobber med levende musikk forsøker vanligvis å lage programmer der de ulike verkene matcher eller kontrasterer hverandre, og der det er en eller annen, indre sammenheng mellom dem.

Selvsagt er det også plateprodusenter som tenker slik. Manfred Eicher fra ECM utgir for eksempel ofte «temaplater» – der den dypere meningen kanskje ikke alltid er like lett å skjønne, men der man alltid kan være sikker på å bli presentert for interessante musikalske sammenstøt på tvers av genrer og perioder. Andre produsenter gjør noe tilsvarende, men det er sjeldent at de store plateselskapene gjør det, så sjeldent at det altså vekker oppmerksomhet i musikkpressen når Deutsche Gramophon gir ut en plate som Hélène Grimauds «Reflection».

CD-formatet har uten tvil mye av skylden for dette. At CD-en i sin tid utkonkurrerte LP-en skyldtes først og fremst at den hadde lengre spilletid. For den klassiske musikken betydde det at man endelig kunne ha Mahlers symfonier og andre lange verk på en enkelt plate, og at hele operaer og serier av verk kunne samles i praktisk form på få plater. Men det som opprinnelig var en utvidelse av mulighetene, er med tiden blitt et press i retning av det ensartede og heldekkende. Den typiske platen i dag fokuserer på en enkelt komponist og prøver å dekke så mye som mulig av produksjonen innenfor en enkelt genre: Syv Bach-kantater, tre fiolinkonserter av Mozart, Beethovens fem klaverkonserter, Strauss’ symfoniske dikt, Fartein Valens Complete Piano Works osv.

Det er alt sammen vel og bra. Slike plater er selvsagt viktige når man skal oppbygge sitt eget private musikkbibliotek. Men at plater også kan konstrueres annerledes, at de kan komponeres på samme måte som man komponerer en god konsert, det er en mulighet som platebransjen burde utnytte i langt større omfang. Og kanskje nettopp i disse tider da det totale musikkbiblioteket etter hvert er til rådighet for enhver som har en ipod og adgang til internett.

Frem til Beethoven

Bergens Tidende, 08.03.2006

Mitsuko Uchida, klaver

Beethoven, sonater opp. 109-111

Philips

Uchida i dramatisk tolkning av de siste sonatene

Når det gjelder det sentrale klaverrepertoaret, er det neppe noen annen pianist som har samme bredde og erfaring som Mitsuko Uchida. Det startet med revolusjonerende klarøyde Mozart-fortolkninger på 1980-tallet. Siden har hun spilt hele spennet fra Bach og Beethoven til Schönberg og Webern.

Og nå er hun da kommet tilbake til Beethoven igjen. Eller kanskje man skulle si frem til Beethoven? For denne gangen gjelder det de siste tre vanskelige sonatene der Beethoven undergraver sonateformen fra innsiden og tegner konturene av en musikk som først skulle folde seg ut mange tiår senere. Og her, også her, har Uchida igjen noe nytt å si, noe uventet å tilføye. Der andre pianister ofte kan bli nesten for andektige i møtet med den sene Beethoven, kaster hun hele sin musikalske erfaring inn som motvekt og spiller frem alt det humørfylte og lekende som ligger gjemt i denne ville, voldsomme musikken.

Uten pudder og parykk

Bergens Tidende, 08.03.2006

Mozart: Strykekvartetter

Belcea Quartet

EMI

Belcea-kvartetten med skarpe Mozart- tolkninger

Det er sjeldent den samme Mozart man møter fra gang til gang i dette jubileumsåret. Hver ny plate viser frem nye sider av ham. Når Belcea-kvartetten spiller, klinger musikken hans av og til nesten modernistisk. Men så er det da også snakk om fire unge, skarpe musikere. Unge, men ikke uerfarne. De har nettopp avsluttet fire års engasjement som huskvartett i Wigmore Hall, den sentrale konsertscenen for kammermusikk i London. En del plater er det også blitt til etter hvert, bl.a. en prisbelønnet innspilning av strykekvartettene til Debussy og Ravel.

På Mozart-platen starter de med en kvass, glassklar tolkning av Dissonans-kvartetten (K465) der de klarer å holde spenningen fra den lange, langsomme introduksjonen oppe gjennom hele verket. I Hoffmeister-kvartetten (K499) imponerer de med en lyrisk, men likevel nesten uutholdelig spenningsfylt tolkning av den langsomme satsen. Glem de tradisjonelle bildene av Mozart. På denne platen får vi ham uten pudder og parykk. Han døde i 1791, men er fremdeles vår samtidige.