Det ble en del oppmerksomhet og skryt i den internasjonale
musikkpressen da pianisten Hélène Grimaud utga platen «Reflection» nå nylig.
Ikke så mye på grunn av hennes klaverspill. Det var selve opplegget som
imponerte, dette at hun hadde valgt å belyse miljøet omkring Robert og Clara
Schumann ved å spille inn fem veldig ulike verker – Roberts klaverkonsert, et
par av Claras sanger, en cellosonate av Brahms og noen av hans stykker for
klaver. En temaplate, en konseptplate – skrev musikkjournalistene begeistret.
Og syntes dette var et veldig interessant opplegg. Men det mest interessante er
vel egentlig at det kunne bli så mye oppstuss omkring et slikt opplegg.
I musikklivet utenfor platebransjen er det ganske vanlig med
gjennomtenkte programmer. Når vi går på torsdagskonsert, tar vi det for gitt at
det er en mening med rekkefølgen av verk. Det kan være mange andre forhold enn
de rent musikalske som spiller inn når det bestemmes hvilke verk som skal
spilles, men alle som jobber med levende musikk forsøker vanligvis å lage
programmer der de ulike verkene matcher eller kontrasterer hverandre, og der
det er en eller annen, indre sammenheng mellom dem.
Selvsagt er det også plateprodusenter som tenker slik.
Manfred Eicher fra ECM utgir for eksempel ofte «temaplater» – der den dypere
meningen kanskje ikke alltid er like lett å skjønne, men der man alltid kan
være sikker på å bli presentert for interessante musikalske sammenstøt på tvers
av genrer og perioder. Andre produsenter gjør noe tilsvarende, men det er
sjeldent at de store plateselskapene gjør det, så sjeldent at det altså vekker
oppmerksomhet i musikkpressen når Deutsche Gramophon gir ut en plate som Hélène
Grimauds «Reflection».
CD-formatet har uten tvil mye av skylden for dette. At CD-en
i sin tid utkonkurrerte LP-en skyldtes først og fremst at den hadde lengre
spilletid. For den klassiske musikken betydde det at man endelig kunne ha
Mahlers symfonier og andre lange verk på en enkelt plate, og at hele operaer og
serier av verk kunne samles i praktisk form på få plater. Men det som
opprinnelig var en utvidelse av mulighetene, er med tiden blitt et press i
retning av det ensartede og heldekkende. Den typiske platen i dag fokuserer på
en enkelt komponist og prøver å dekke så mye som mulig av produksjonen innenfor
en enkelt genre: Syv Bach-kantater, tre fiolinkonserter av Mozart, Beethovens
fem klaverkonserter, Strauss’ symfoniske dikt, Fartein Valens Complete Piano
Works osv.
Det er alt sammen vel og bra. Slike plater er selvsagt
viktige når man skal oppbygge sitt eget private musikkbibliotek. Men at plater
også kan konstrueres annerledes, at de kan komponeres på samme måte som man
komponerer en god konsert, det er en mulighet som platebransjen burde utnytte i
langt større omfang. Og kanskje nettopp i disse tider da det totale
musikkbiblioteket etter hvert er til rådighet for enhver som har en ipod og
adgang til internett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar