En operafest for øyet

Bergens Tidende, 11.06.2015

Monteverdi: Orfeo

Ensemble Sasha Waltz & Guests

Grieghallen

Historien om Orfeus og Evrydike fortalt i blomstrende, poetiske bilder

Cladio Monteverdis Orfeo fra 1607 er kanskje ikke musikkhistoriens første opera. Men den er i alle fall den eldste som fremdeles spilles i dag. Sist vi så den i Bergen var da Philipp Pickett og New London Consort satte den opp under åpningen av Festspillene i 2004. Og nå, et tiår senere, er den så her igjen, denne gang som Festspillenes avslutningsforestilling i en versjon regissert av den tyske koreografen Sasha Waltz.

Monteverdi tok utgangspunkt i den gamle myten om den store sangeren Orfeus som får lov å hente sin elskede Evrydike opp fra dødsriket på betingelse av at han ikke vender seg og ser på henne før de er kommet tilbake til livet. Han klarer ikke å overholde avtalen. Og hun dør endegyldig.

Mange moderne regissører satser på å lage «autentiske», spartanske oppsettinger av Monteverdis opera. De forsøker å gå bakover i tid, tilbake til premieren i 1607 i Hertugen av Mantuas palass der verket trolig ble framført med minimale sceniske virkemidler foran et lite publikum i et lite, privat rom. Philipp Pickett forsøkte for eksempel noe slikt i 2004.

Sasha Waltz har valgt en annerledes løsning. Hun forsøker ikke å skjære ned og minimalisere uttrykket. Hun utvider det, legger til nye lag, finner fram nye dimensjoner i Monteverdis enkle, statiske fortelling. Hun lar dansekompagniet sitt blande seg med sangere og musikere. Hun lar danserne synge og sangerne danse. Og skaper en operafest for øyet, en blomstrende, poetisk forestilling der tekst og musikk forsterkes og oversettes og videreføres i kroppslige følelsesuttrykk, i et scenebilde der alt er i konstant bevegelse.  

Det er ikke snakk om aktualisering eller oppdatering av det gamle verket. Snarere dreier det seg om en bevisst fremmedgjøring og arkaisering slik at for eksempel Orfeus og Evrydikes bryllup får karakter av et hedensk fruktbarhetsritual.

I Grieghallen i går ble denne versjonen av Orfeo fremført av det samme laget som var med på premieren i Amsterdams Muziektheater siste år. Og med tilnærmet samme sceniske uttrykk. Scenografen Alexander Schwarz hadde bygget en enkel treramme om begivenhetene. Musikerne i det fine tidligmusikk-ensemblet Freiburger BarockConsort satt og spilte i hver side av scenen. Vocalconsort Berlin sang korsatsene og opptrådde underveis som nymfer, hyrder og generell folkemengde, mens kormester Torsten Johann for anledningen også fungerte som dirigent.

Hos Monteverdi fremføres den tragiske historien som «syngende resitasjon»: Sangerne synger en serie høystemte lyriske tekster. De forteller hva som skjer og hva de føler. Og musikken følger tekstene og understøtter innholdet på ulike måter. Den solide barytonen Georg Nigl sang det meste av Orfeos parti relativt streit, men lukket mot slutten opp for de store, skjelvende trillene i duetten «Saliam cantando» sammen med Georg Nigl s Apollon. Sopranen Anna Lucia Richter var en overbevisende Evrydike. Og den strålende svensk-amerikanske mezzosopranen Charlotte Hellekant ga en dramatisk og autoritativ scenisk fremstilling både av Budbringeren som kommer med det triste budskapet om Evrydikes død og av Håpet som fører Orfeus til dødsriket.

Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.06.2015

Quatuor Diotima

Jörg Widmann, klarinett

Håkonshallen

Kammermusikk i Håkonshallen med den franske Diotima-kvartetten

Det er mange «events» på Festspillprogrammet – spektakulære arrangementer, fargesprakende forestillinger som skaper blest og gir presseoppslag. Midt i postyret er det lett å glemme at Festspillene også er en arena for klassisk musikk, en anledning til å møte musikere og grupper som vi ellers bare kjenner fra plater. I år har vi blant annet kunnet høre Den danske Strykekvartett, Borodin-kvartetten, Les Arts Florrisants, Trio Wanderer – og nå på søndag Diotima-kvartetten. 

De fire franske musikerne er kjent for sine kontrastfylte programmer der verk fra veldig forskjellige tidsepoker settes opp mot hverandre. På søndag gjaldt det to sjeldent fremførte strykekvartetter av henholdsvis Franz Schubert og Béla Bartók.

Schubert-kvartetten (g-moll, D. 173) har nummer 9, men er et ungdomsverk, skrevet i 1815 av en talentfull 18-åring som allerede på dette tidspunktet lekte og eksperimenterte med det klassiske formatet. Diotima-musikerne ga eksperimentene en fokusert tolkning med klar redegjørelse for de indre musikalske sammenhengene og med tydelig markering av de dynamiske kontrastene som Schubert har skrevet inn i noteteksten sin.

Bartóks strykekvartett nr. 3 (Sz. 85) er skrevet om lag 100 år senere. Den er et av hans mest eksperimenterende verk, fire satser komprimert til en enkelt oppstykket, dissonantisk sats. En kunne kanskje frykte at Diotima-kvartettens presise, pertentlige spillestil ville gi problemer i et slikt verk, men den fungerte faktisk veldig godt – den skapte en skarp, stram ramme om musikken og fikk Bartóks dissonanser til å sprette og gnistre.

Etter pausen var vi en helt annen verden: Den tyske klarinettisten Jõrg Widmann sluttet seg til Diotima-musikerne. Og ga oss Johannes Brahms’ klarinettkvintett (b-moll, op. 115) – en fri, blomstrende tolkning, så åndeløst vakker at det tok nesten et minutt før publikum våget å puste og slippe applausen løs.  

Sanger fra franske salonger og kabareter

Bergens Tidende, 04.06.2015

Douce France

Anne Sofie von Otter m. fl.

Logen

Sein kveld i Logen med Anne Sofie von Otter

Mange klassiske sangere tar seg av og til en tur innom populærmusikken. Det går sjeldent godt. Stemmene deres sprenger det lille formatet. Og vanligvis bommer de fælt på stil og sjanger. Ikke så med Anne Sofie von Otter. Når den svenske divaen beveger seg utenfor sitt vante territorium, endrer hun nærmest karakter. Stemmens store, glansfulle mezzoklang forsvinner. Hun demper seg helt ned, finner et mer hverdagslig register, fraserer løst og ledig. Og leverer uten besvær hva den aktuelle sjangeren krever.

Vi hørte det da hun presenterte et program med franske sanger sent tirsdag kveld i Logen. Med sin faste pianist Bengt Forsberg ved flygelet og den amerikanske bratsjisten Lawrence Power som støttespiller tok hun først for seg materiale fra de franske salongene i årene omkring 1900, blant annet sanger av Reynaldo Hahn og Emmanuel Chabrier. Og demonstrerte at det på dette tidspunktet ennå var flytende grenser mellom de høye og de mer folkelige sjangerne i fransk musikk.

I andre avdeling ble trioen utvidet med gitaristen Gustav Lundgren, bassisten Olle Linder og Bengan Jansson på akkordeon. Og så gikk det løs med fransk populærmusikk fra andre verdenskrig og framover. Her var Kosmas «Les feuilles mortes», her var svisker fra Edith Piafs og Charles Trenets repertoar, her var en liten avdeling Leo Ferré-sanger – alt sunget i typeriktig kabaretformat med musetteakkompagnement. Og innimellom var det instrumentale strekk der musikerne slapp seg løs i repertoaret fra Hot Club de France med den imponerende Gustav Lundgren i Django-inspirerte soloer.

Jubelen ville ingen ende ta. Det ble trampeklapp. Det ble «Parlez-moi d’amour» avviklet som grøtet fellessang. Det ble «Happy Birthday» og forsinket bursdagsfeiring av von Otter som fylte 60 i mai. Og til sist ble det duett. Von Otter kalte Tora Augestad opp på scenen og sammen ga de en forrykende utgave av Alexander Rybaks grand prix-vinner «Fairytale». Det var kanskje ikke spesielt fransk. Men gildt var det.

Det umuliges kunst

Bergens Tidende, 03.06.2015

Leonardo Vinci: Catone in Utica

Riccardo Minasi, dirigent og fiolinist

Il Pomo d'Oro

Grieghallen

Unge kontratenorer tøyer stemmens grenser

Vi er i Afrika under den romerske borgerkrigen. Cæsar har beseiret Pompeius. Nå drar han til Utica der republikaneren Cato holder stand. Vi møter dem i en italiensk barokkopera fra 1728 skrevet av Leonardo Vinci til tekst av Metastasio. Og som seg hør og bør blir det ulykkelig kjærlighet, konflikter mellom plikt og lyst, intriger og heroiske handlinger. Og tragisk utgang.

Det er kontratenoren Max Emanuel Cencic som har dradd Leonardo Vinci fram fra glemselen. Etter internasjonal suksess i 2012 med Vincis Artaserse turnerer Cencic og kolleger nå med Catone in Utica – der de store heroiske rollene pluss to kvinneroller synges av kontratenorer som erstatning for barokkens kastratsangere.

Catone er en lang opera, full av spektakulære arier, men også med kilometerlange, «tørre» resitativer. Selv med kraftige kutt varer den opp mot fire timer. Men den konsertante framføringen i Grieghallen på mandag føltes egentlig ikke særlig lang. For hva som manglet i fysisk handling, ble oppveiet av overdådige musikalske effekter. Til de grader.

Det spenstige tidligmusikkensemblet Il Pomo d'Oro ledet av en ilter Riccardo Minasi sørget for konstant musikalsk spenning. Og på scenen sto noen av tidens beste kontratenorer, unge sangere som tøyer grensene for hva som er mulig å få til i dette stemmeregisteret.

Juan Sancho og Martin Mitterrutzner sang de to «vanlige» tenorrollene som henholdsvis Cato og Caesars hjelper Fulvio. Ray Chenez framstilte Catos datter Marzia med ømhet og ynde, mens Vince Yi var rasende og bitchy i rollen som den hevngjerrige Emilia. Arbace, Marzias ulykkelige tilbeder, ble sunget med innadvendt sorg og store virtuose utbrudd av sjefen selv, Max Emanuel Cencic.

Men kveldens ubestridte seierherre var den fantastiske Franco Fagioli i rollen som Caesar – med blussende sensualitet i de langsomme numrene og helt ubegripelig eksplosive, ekspressive koloraturer i de store, rasende ariene. 

Den permanente Festspillmusikeren

Bergens Tidende, 01.06.2015

For fem år siden snakket folk om at daværende festspilldirektør Per Boye Hansen hadde sine egne, spesielle favoritter – en liten gruppe kunstnere som han satte på programmet igjen og igjen. En av disse «Festspillenes gjengangere» var Leif Ove Andsnes som på dette tidspunktet allerede hadde hatt fem ulike oppdrag i Boye Hansen regjeringstid. I sakens anledning uttalte festspilldirektøren til en journalist fra Bergens Tidende: «Jeg var i Bergen i 1988 da Leif Ove Andsnes spilte a-mollkonserten og tenkte at dersom jeg hadde vært i posisjon, så ville jeg ha gitt ham en 20-årskontrakt».

Det var Daniel Bohr som i 1988 hyrte 18-åringen Andsnes inn til Festspillenes avslutning og gjorde ham til tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert. Bohr var vel neppe i posisjon til å tilby noen som helst en langtidskontrakt. Men det trengte han for så vidt heller ikke. For ikke bare Boye Hansen, men alle etterfølgende festspilldirektører har hatt Andsnes som soleklar favoritt. Fra 1988 og framover har konserter med Leif Ove Andsnes vært en selvsagt del av Festspillene.

Hans tilstedeværelse på programmene opp gjennom 1990-tallet var så markant at direktør Bergljót Jónsdóttir i 1997 simpelthen opprettet kategorien Festspillmusiker spesielt til ham. Han er den eneste pianisten som tre ganger har vært solist i a-moll konserten under festspillavslutningen. Lang tid før han stiftet familie og bosatte seg permanent i Bergen, skrev avisene at han kom «hjem» når han ga konsert på Festspillene. Og hvis han et enkelt år ikke sto på programmet, luktet journalistene konflikt.

I de snart tretti årene som har gått siden den sensasjonelle festspilldebuten i 1988, har vi fått høre Andsnes i stort sett alle genrer og formater – som solist med og uten orkester, som kammermusiker, som liedakkompagnatør og med tiden også som dirigent. Og underveis han har presentert det meste av musikkhistorien for festspillpublikummet med et repertoar som spenner fra Haydn og Mozart til samtidskomponister som Kurtag og Lutoslawski. Alltid for fulle hus. Og alltid etterfulgt av strålende anmeldelser.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Andsnes har vært festspilldirektørenes favoritt. Han er en formidabel kunstner, en av sin generasjons største pianister. Han er en internasjonal superstar. Og han er en publikumsmagnet. Står navnet Andsnes på programmet har Festspillene en sikker vinner. Hver gang. Men ikke bare det.

Andre festivaler kan av og til reklamere med «artists in residence», kunstnere som i en kortere periode er knyttet til arrangementet og setter sitt preg på programmet. Andsnes’ forhold til Festspillene fungerer annerledes. Han er en slags permanent «artist in residence», en permanent residerende Festspillmusiker som etter hvert er blitt en selvstendig institusjon med egne regler og normer.

De siste årene har vi kunne følge hvordan Andsnes har arbeidet seg bakover i musikkhistorien, tilbake til wienerklassikken, samtidig med at han har gått inn i rollen som spillende orkesterleder, først i samarbeidet med Det norske kammerorkester omkring en rekke Mozart-konserter, og senere med «The Beethoven Journey», hans store prosjekt sammen med Mahler Chamber Orchestra, som har preget Festspillene de siste tre årene.

I kveld gjelder det da det såkalte mentorprosjektet – den første av tre konserter der han spiller sammen med unge musikere. I et intervju nå nylig snakket han om at disse konsertene – «Leif Ove Andsnes & Venner» – er en slags kammermusikkfestival midt i Festspillene. Og slik har konsertene hans egentlig fungert de siste mange årene – som et særlig område innenfor Festspillenes rammer. Siden han sluttet som leder av musikkfestivalen i Risør, har Festspillene vært et verksted der han utprøver og utvikler nye samspillformer. Og samtidig en plattform der han presenterer resultatene av de større internasjonale prosjektene han arbeider med for tiden.

I årets program er «Leif Ove Andsnes & Venner» plassert i kategorien «Forbindelser». Det er en diffus sekkebetegnelse som visst skal romme det meste av den klassiske musikken. Men den fanger på et vis Andsnes’ særlige rolle: Han skaper forbindelser. I årene som permanent residerende Festspillmusiker har han etablert forbindelser mellom mange forskjellige musikere og musikalske temperamenter. Samtidig med at han i kraft av sin egen stjernestatus har knyttet forbindelser mellom Festspillene og den internasjonale musikkverden.