Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 18.06.2014

Beethoven: Complete Sonatas

Augustin Dumay, Maria João Pires

Deutsche Grammophon

2002

  

Det var mye Beethoven på programmet under Festspillene i år. Blant annet tre fiolinsonater sublimt spilt av Isabelle Faust og Alexander Melnikov. Slike opplevelser vekker minner – om andre tolkninger, andre kunstnere. Jeg gikk hjem og sjekket platesamlingen min. Og fant mange gode, gamle innspillinger. Men skulle jeg i dag kjøpe alle fiolinsonatene på plate, ville jeg trolig valgt en nyere utgivelse, nemlig boksen med Augustin Dumay og Maria João Pires fra 2002. Samspillet deres er formidabelt, de får musikken til å strømme og flyte, spontant, nesten improviserende. Og setter sitt eget, personlige stempel på hver enkelt sonate. At Dumay av og til tar seg noen friheter med fiolinstemmen – det er slikt som skjer i kampens hete. 

En dansk outsider

Bergens Tidende, 11.06.2014

Rued Langgaard: String Quartets, Vol. 1 & 2

Nightingale String Quartet

Dacapo

Friske, spenstige innspillinger av glemte strykekvartetter

I 1913 urfremførte Berlinersymfonikerne en symfoni av en 19 år gammel dansk komponist. Christian Sinding som var til stede på konserten, sa etterpå at her hadde Danmark en sønn som burde tas alvorlig.  Men uansett hva Sinding mente, oppnådde denne komponisten aldri å bli anerkjent i sitt fedreland.

Hans navn var Rued Langgaard. Han var født i København i 1893. Moren som var pianist og musikkpedagog, ga ham klaverundervisning. Han debuterte som organist da han var 11, og fikk et orkester- og korverk oppført da han var 14. Men kritikerne likte ikke hva de hørte. Og han måtte altså til Tyskland for å få urfremført sin første symfoni.

Etter første verdenskrig ble musikken hans igjen fremført i Tyskland, men interessen ebbet ut. Og i Danmark ble han frosset ut. Han søkte i årevis stillinger som kirkeorganist, men måtte vente helt til 1940 før han, 47 år gammel, ble utnevnt til domorganist i Ribe. Da han døde i 1952, etterlot han seg 431 komposisjoner, de fleste i manuskript. Bare en brøkdel av dem var noensinne blitt spilt offentlig. 

Det er personlige grunner til denne triste skjebnen. Langgaard var sær, upraktisk, sosialt ubehjelpsom. Men det var også viktige, musikalske grunner: Han ble i sin samtid oppfattet som dypt konservativ. Han skrev i et seinmodernistisk tonespråk og var dermed i utakt både med de modernistiske strømningene og med Carl Nielsen, periodens sentrale danske komponist.     

Siden Langgaards død er hans oversete musikk blitt gjenoppdaget i flere omganger. På 1970-tallet rettet interessen seg først og fremst mot hans store orkester- og korverker, men etter hvert ble også noe av kammermusikken dradd frem, både på konserter og på plate. Og på 2000-tallet har det vært en ny bølge. Alle hans symfonier ble innspilt i 2007. Og for tiden er den danske Nightingale String Quartet i gang med å innspille hans åtte strykekvartetter. To plater er allerede utkommet, en tredje er underveis. 

Langgaard skrev disse strykekvartettene da han var i 20-åra. Senere reviderte han dem ustanselig, han stokket om på satser, flyttet dem til nye verk, endret nummereringene osv. Manuskriptene hans er enhver historikers mareritt, men musikken som gjemmer seg i dem, er spretten og spenstig.

Jo da, kvartettene har seinromantiske trekk, men de er alt annet enn konservative og tilbakeskuende. Hørt i dag virker de nærmest som postmoderne collager, stappfulle av musikalske begivenheter, av erindringer, naturstemninger, visjoner, tanker, sitater.

De fire danske nattergalene kaster seg uforferdet ut i denne musikalske mangfoldigheten.  De spiller røft, sterkt med en rå klang som matcher verkenes forrevne, ekstreme uttrykk. De understreker den bankende rytmikken og de eksentriske kollisjonene i materialet. Og de får frem Langgaards musikalske stormannsgalskap, hele denne ustyrlige, ville oppfinnsomheten som han var ute av stand til å stappe inn i et vanlig, pent kvartettformat.

Utgivelsen er en musikkhistorisk bedrift. Og en musikalsk triumf. Jeg vover terningkast seks og gleder meg til siste bind i serien utkommer.

Avslutning med smekk og smell

Bergens Tidende, 05.06.2014

Avslutningskonserten

Simon Trpceski, piano 

Thomas Dausgaard,dirigent 

Svenska Kammarorkestern og Radiokören

Festspillene 

Grieghallen

Beethovens «Korsymfoni» som flott avslutning på Festspillene 2014

Siste år hadde de plassert Griegs a-moll-konsert midt i Festspillperioden. På en torsdag. Kan du tenke deg? I år var de kommet på bedre tanker: Onsdag, avslutningskonsert, Grieg før pausen. Slik det pleier å være. Festspilluniverset var i orden igjen. Om det også var orden i Griegs univers, er et mer vrient spørsmål.

Kveldens solist, den makedonske pianisten Simon Trpceski, er kjent for sine lyriske tolkninger av Chopin, Debussy og Rachmaninov og skulle slik sett ha gode forutsetninger å gå inn i Griegs univers. Men på avslutningskonserten var det som om han og Svenska Kammarorkestern under ledelse av danske Thomas Dausgaard befant seg på to forskjellige planeter. Dausgaard og orkesteret spilte stramt, presist, energisk fremadrettet. Trpceski var drømmende, tilbakelent, ofte temmelig maniert, med litt for omtrentlige fraseringer, litt for langsomme tempi. Forskjellene i spillestil skapte en del konflikter underveis og ga fremføringen som helhet et temmelig ustabilt preg.  

I starten av festspillene var vi på Beethoven-reise med Leif Ove Andsnes der han blant annet spilte og dirigerte «Korfantasien», dette merkelige, sammensatte verket som høres ut som en litt fortumlet forstudie til den 9. symfonien. På avslutningskonserten var det etter pausen anledning til å høre «the real thing» med Dausgaard og det svenske kammerorkesteret.

Som navnet sier er det snakk om et lite orkester, et orkester med om lag førti musikere. Man kunne kanskje tro at dette ville bli i minste laget for Beethovens mastodontpartitur. Men i praksis fungerte kammerorkesteret veldig godt til det store symfoniske formatet. De fire satsene sto klart og gjennomlyst med fine detaljer av den typen som vanligvis drukner når det er et stort orkester som spiller. Med Dausgaard som tydelig, energisk dirigent i spissen for orkesteret fikk vi en stram, slank Beethoven, med smell og smekk på alle dynamiske aksenter og skarp markering av alle de musikalske kontrastene som løper gjennom verket.

Med seg hadde Dausgaard og orkesteret en flott solistkvartett – Agneta Eichenholz (sopran), Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Per Hakan Precht (tenor) og Audun Iversen (baryton). For ikke å snakke om det fine svenske Radiokören som satte fyr på alle kjeler i den store, sammensatte sluttsatsen.

Vokalt festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.06.2014

Händel i Italia

Julia Lezhneva, sopran

Aapo Häkkinen, dirigent

Helsinki Barokkorkester

Festspillene

Håkonshallen

Møte med Julia Lezhneva, tidligmusikkens hotteste navn

Tirsdag kveld var vi på musikalsk reise med Aapo Häkkinen og Helsinki Barokkorkester. Vi dro til Italia og gikk i den purunge Händels fotspor. Det var der, i de italienske storbyene i årene omkring 1710, han lærte seg å skrive opera. Underveis lærte han også et og annet om instrumentalmusikk. Og «italiensk» instrumentalmusikk var det mye av denne kvelden i Håkonshallen. En femsatset concerto grosso, to ouverturer, en sonata, en aria – alt spilt lett og elegant etter tidligmusikken store bok, med swingende, rytmisk elastisitet, spenstige strykere, syngende oboer og smellende, metalliske naturhorn. Alt i alt: et fint møte med et godt barokkorkester.

Men det var ingen tvil om hva som var kveldens hovedattraksjon: den unge, russiske sopranen Julia Lezhneva – som siden gjennombruddet i 2010 har sunget seg inn på de internasjonale operascenene i roller fra Mozart til Donizetti.

Årsaken til at Lezhneva også er tidens hotteste navn i tidligmusikkuniverset, demonstrerte hun med en gang i «E tal mi lascia?», den rasende Florindas arie fra Händels opera Rodrigo – som ble sunget med flammende koleratursalver, med overjordiske triller og forsiringer og med total beherskelse av alle vokale uttrykksmidler. Og så etterpå, etter det store fyrverkeriet, dempet Lezhneva stemmen sin ned og sang resitativ og arie fra motetten «Saeviat tellus inter rigores», renferdig, angelisk, en inderlig bønn om fred.  

I løpet av kvelden fikk vi anledning til å oppleve Lezhneva både i kirkemusikk og i utdrag fra Händels italienske operaer og oratorier. Stemmen hennes karakteriseres vanligvis som en lys, lyrisk sopran. Men den er så mye mer. Den spenner fra et varmt, uttrykksfullt mezzo-register til det mest eksplosive, dramatiske uttrykket i høyden. Og teknikken hennes er perfekt over hele registeret. I noen av de lange koleraturutbruddene virket det som om hun enn ikke trengte å puste. Hun synger glassklart, uten vibrato. I høyden klinger hun noen ganger som et blåseinstrument, en fløyte eller en trompet. Og i duett med den uttrykksfulle oboisten Jasu Moisio var det til tider vanskelig å høre hva som var hennes stemme og hva som var instrumentet hans.

Det ble en av de helt store kveldene i Håkonshallen. Lezhneva rammet oss hardt. Ikke bare med sin overlegne teknikk. Men også – kanskje først og fremst – med sin musikalitet og sublime fraseringskunst. Og så fordi hun sang med en ukunstlet, naturlig og smittende begeistring for alt det vakre hun klarte å få til med denne fantastiske stemmen.  

Klanglig raffinement

Bergens Tidende, 04.06.2014

Liebestreu

Helene Wold, sopran

Liv Glaser, fortepiano

Lawo 

Historisk informerte tolkninger av musikk fra miljøet omkring Clara og Robert Schumann

At platen «Liebestreu» minner om et godt, gjennomtenkt konsertprogram, er kanskje ikke så rart. Helene Wold og Liv Glaser er kjent for sine tematisk organiserte konserter der verker blir satt sammen med omtanke og sans for innbyrdes musikkhistoriske forbindelseslinjer.

På den nye platen dreier det seg om musikk fra første halvdel av 1800-tallet, om sanger og klaverstykker som på forskjellig måte har tilknytning til miljøet omkring Clara og Robert Schumann.

Det starter med noen av Felix Mendelssohns sanger fra ungdomstiden, blant annet den berømte «På sangens vinger». Etterpå gjelder det Robert Schumann og husvennen Johannes Brahms. Begge komponister er representert med både sanger og klaverstykker, men verkene deres er flettet inn mellom hverandre slik at det oppstår interessante sammenhenger og kontraster på kryss og tvers. 

Helene Wolds lyse, slanke stemme passer fint til de innledende Mendelssohn-sangene som hun gir en sart, uskyldig kvalitet. At hun også kan åpne opp for det store, dramatiske uttrykket, demonstrerer hun i de mer komplekse Schumann- og Brahms-sangene som hun i noen tilfeller gir en nesten operaaktig karakter.

Liv Glaser akkompagnerer på et Alois Graff fortepiano fra 1825. Klangen er klar, anslaget delikat. Og Glaser minner oss i tillegg om at også Schumanns og Brahms’ store, komplekse klaverkomposisjoner er skrevet for et slikt instrument. For meg er hennes lette og perlende versjon av Brahms’ «Intermezzo» (op. 119:1) et av platens høydepunkter. For ikke å snakke om tolkningen av «Des Abends» fra Schumanns Fantasistykker (op. 12) – klanglig raffinement og sublim rytmisk balansekunst.    

Musikalske stjerner

Bergens Tidende, 04.06.2014

Andsnes med stjerneskudd

Festspillene

Grieghallen

Eksplosiv kammermusikk med Leif Ove Andsnes og tre unge musikere

Var det ikke temmelig eiendommelig at Sonoko Miriam Shimano Welde ikke fikk topplassering under lørdagens Eurovision-jippo i Köln? Du trenger visst ikke være Bergenspatriot for å mene det. Under alle omstendigheter var det godt å høre den unge fiolinisten live på Festspillene to dager senere. I en annerledes setting der det bare var musikk det dreide seg om.

På konserten i den stappfulle Grieghallen var Shimano Welde sammen med to unge kolleger fra Barratt Due musikkinsitutt – bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad og cellisten Sandra Lied Haga. Og så Leif Ove Andsnes, da. Overskriften var jo «Andsnes med stjerneskudd». På programmet sto kammermusikk i spennet fra Beethoven til Brahms med en kort avstikker innenom 1900-tallet.

Beethovens klavertrio i c-moll er den viktigste av de tre han utga som sitt opus 1 i 1795. På dette tidspunktet var han allerede på vei inn i det store symfoniske formatet. Yttersatsene er skrevet i sonateform, og han trekker tematiske tråder gjennom alle fire satser. Men det er fremdeles snakk om diverterende musikk. Andsnes demonstrerte det med presist, virtuost klaverspill i sentrum, balansert og nyansert akkompagnert av Shimano Weldes lyse, slanke fiolin og Lied Hagas varme cello.

Det 20. århundres musikk var representert med et av Benjamin Brittens mange eksperimenter med John Dowlands renessansemusikk. I dette tilfellet gjaldt det en tematisk dekonstruksjon av sangen «If My Complaints Could Passions Move», komponert for bratsj med klaver i en støttende rolle. Eivind Holtsmark Ringstad ga en sikker tolkning av den sprengte bratsjstemmen og ga hvert av de enkelte fragmentene sin egen farge, sin egen musikalske karakter. 

Så var det tid for Johannes Brahms og hans lengste kammermusikalske komposisjon, den timelange klaverkvartett nr. 2 i A-dur (op. 26) fra 1861.  Østerrikske Eduard Hanslick, samtidens musikkritiske guru, syntes dette var et tørt og kjedelig verk. Han burde ha vært i Grieghallen på mandag. For her, med Andsnes og de tre strykere samlet på scenen, fikk vi nærmest en musikalsk eksplosjon, i alle fall den sterkeste, mest intense tolkningen av denne kvartetten jeg minnes å ha hørt. Og her var det ikke lenger snakk om klaver med akkompagnement, men om fire likeberettigede partnere i et samspill der initiativet hele tiden vekslet og flyttet seg mellom instrumentene. Kraftig, energisk musikk skrevet av en ung komponist, fremført av unge musikere.

Trampeklapp, stående applaus, tre fremkallelser – og som ekstranummer en sats fra en av Mozarts klaverkvartetter.