Klarhet og struktur

Bergens Tidende, 28.09.2011

Nordheim: Epitaffio

Marius Hesby, trombone

Jukka-Pekka Saraste og Rolf Gupta, dirigenter

Oslo-Filharmonien

Simax Classics

Autoritativ oppsummering av Arne Nordheims orkestermusikk

Platen heter Epitaffio, gravskrift. Og er nettopp det – en gravskrift over Arne Nordheim som ville blitt 80 i år. Og siden det er Oslo-Filharmonien som skriver gravskriften, er det Nordheims virke som orkesterkomponist som er temaet. På platen presenterer OFO nyinnspillinger av Canzone (1960) og gjennombruddsverket Epitaffio for orkester og magnettape (1963) innrammet av førstegangsinnspillinger av tre sene verk – Monolith (1991), Adieu (1994) og trombonekonserten Fonos (2003) med Marius Hesby som solist. Jukka-Pekka Saraste dirigerer Fonos, Rolf Gupta resten. Det er blitt en imponerende plate, en autoritativ oppsummering av Nordheims orkestermusikk som rommer alt hva man vanligvis forventer av norsk modernismes grand old man: overdådig klangrikdom, store lydkollisjoner og brå overganger. Og som i Rolf Gupta og OFOs saklige tolkninger samtidig framstår gjennomlyst, med uvant klarhet og struktur.

Et musikalsk visittkort

Bergens Tidende, 28.09.2011

Hayden Powell: The Attic

Inner Ear

Flott platedebut i klassisk kvintettformat

Trompetisten Hayden Powell er, tross sitt engelskklingende navn, oppvokst i Molde og har gått på jazzlinja i Trondheim. Nå debuterer han med en plate i klassisk kvintettformat der han spiller sammen med tenorsaxofonisten Tore Brunborg, bassisten Jo Skaansar, pianisten Eyolf Dale og nederlandske Jasper van Hulten på trommer. Det er en del skisseaktige, frie improvisasjoner på «The Attic», men i de sentrale numrene plasserer de fem musikerne seg på tradisjonens solide grunn med et klangbilde og en tilgang til materialet som vekker minner om Hancock/Hubbard-kvintettene fra 1960-tallet. Det er energi og nerve i spillet. Rytmegruppens livlige, lydhøre samspill med blåserne er imponerende. Og Powell selv trekker av og til lange linjer bakover til tradjazzen med en hes, ekspressiv messingtone à la Wild Bill Davison. Platen er et fint musikalsk visittkort som viser at Powell har musikalsk spennvidde både som solist og komponist. Det skal bli spennende å følge ham videre fram på veien.

Helfigur

Bergens Tidende, 14.09.2011

Geistervariationen

Musikk av Robert Schumann

András Schiff, klaver

ECM New Series

Nye Schumann-tolkninger fra András Schiff

András Schiffs nye utgivelse på ECM er spilt inn i studio. Likevel har musikken mye av den spontane karakteren vi kjenner fra liveopptakene hans og som helhet minner programmet nettopp om en av de berømte konsertene der han presenterer en enkelt komponist i helfigur. På den nye platen er det Robert Schumann han tar for seg. På programmet står både kjente og mindre kjente verk – fra «Papillons» (op. 2) over klaversonaten i fiss-moll (op. 11) og «Kinderszenen» (op. 15) helt fram til «Geistervariationen», skrevet i 1854 av en Schumann på vei inn i det store mørket. Schiffs tolkninger er, som alltid, presist utarbeidet med omhu for de betydningsfulle detaljene og fin fornemmelse for musikkens store underliggende strukturer. Og musikkhistorisk interesserte kan glede seg over å få høre den store C-dur Fantasi (op. 17) spilt med den opprinnelige avslutningen som Schumann senere forkastet.

Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

Femmerne

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.09.2011

I dag anmelder jeg en cd-boks med opptak fra Gidon Kremers festival i Lockenhaus. Pluss András Schiffs nye Schumann-plate. Og gir dem begge terningkast 5. I siste uke skrev jeg om Kraggerud og Tomters innspilling av Mozarts Divertimento i Ess-dur. Den fikk også en femmer. Var det feil? Var det dumt? Var det provinsielt? Man skulle kanskje tro det etter å ha lest innlegget fra Dag&Natt-redaktør Håvard Nyhus (BT, 5. september) der han skrev om BTs anmeldelser av konsertene på Koengen som – nesten – alltid havner på femtallet.

Det ble ikke mye debatt i kjølvannet av innlegget hans. Men de få som ytret seg nyanserte saken og kom med gode synspunkter på Koengenkonsertenes kvalitet og på anmeldernes arbeidssituasjon. Og kulturredaktør Sandvik åpnet for diskusjon om hva man egentlig bør anmelde ved slike anledninger – musikken eller den totale konsertopplevelsen?

Det var en ting som ingen tok opp. Underlig nok. Nyhus skrev blant annet at en hel stripe seksere til Koengenkonsertene kanskje ville sett litt parodisk ut i lengden. Men spurte samtidig om den evinnelige rekken av femmere ikke er like dum. Det korrekte spørsmålet er vel egentlig om det ikke er selve terningkastfikseringen som er dum?

Arne Skouen som innførte terningkastene i VG i 1952, omtalte dem senere som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Det er kanskje å ta litt hardt i. Men klokkertroen på at det går an å sammenfatte et kunstnerisk uttrykk i ett tall, virker i det minste temmelig naiv. Det samme gjør forargelsen over at en rekke gode artister havner på femtallet. 

Musikalske framførelser er sammensatte fenomener – uansett om vi snakker om rockestjernene på Koengen, BFO i Grieghallen eller de nyeste platene. Skal man vurdere slike framførelser skikkelig må man ta stilling til uendelig mange forskjellige aspekter, langt flere enn det går an å presse ned i et enkelt tall.

Arne Skouen innførte i sin tid terningkastene for å samle kunstneriske vurderinger «i en kort, men konsis form», som han skrev. Men terningkastet er et stumpt instrument. Det uttrykker et gjennomsnitt av faktorer som i realiteten ikke kan kvantifiseres. Sist jeg diskuterte disse problemene i BT (11.06.09), skrev jeg: Bak hvert eneste tall ligger det så mange overveielser og avveininger at leseren burde ha en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Ideelt sett er det anmeldelsens tekst som er denne bruksanvisningen.

Avgrunner av sorg og melankoli

Bergens Tidende, 07.09.2011

Mozart: Divertimento i Ess-dur

Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter

Naxos

Frisk, røff innspilling av Mozarts stryketrio

Mozart var en tur innom Dresden i april 1789. En kveld fikk han plutselig beskjed om å gi konsert ved kongehoffet neste dag klokken halv seks. «Dette er helt usedvanlig her; for her er det ellers vanskelig å bli hørt», skrev han til sin Constance i Wien. Beskjeden kom visst også temmelig ubeleilig – for Mozart var ikke i byen som komponist eller musiker, han var der for å holde en østerriksk adelsmann med selskap.

Han måtte rask stable noe musikk på beina. Hofforganisten i Dresden kunne spille fiolin; en berømt cellist fra Esterházy-orkestret var tilfeldigvis i byen; og Mozart selv var habil på bratsj. Da ble det altså en stryketrio, «den jeg skrev til Hr. v. Puchberg – den ble så ganske hørbart eksekutert», skrev han hjem etterpå.

Det var en av musikkhistoriens vakreste stryketrioer som hadde premiere på denne improviserte konserten i Dresden. Mozart hadde skrevet den i september 1788 som gave til Johann Puchberg, en trofast venn som ustanselig lånte ham penger. Det er ikke snakk om en trio i tidens stil, men om en tre kvarter lang komposisjon i seks satser, noen i sonateform, andre i danseformer med folkelige innslag. Genrebetegnelsen er Divertimento, men skikkelig underholdningsmusikk blir dette aldri. Det er for mye mørke i dette verket. Under de lette, sangbare linjene ligger det en vemodig grunntone, og av og til åpner det seg avgrunner av sorg og melankoli. Dette er trolig et av de mest bevegende og mest komplekse kammermusikalske verk Mozart noensinne skrev.

Platen der Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter spiller denne trioen, har vært lenge underveis. Opptaket ble allerede gjort i 2008. Siste år gikk det rykter i utlandet om at man nå kunne kjøpe platen i Norge. Men den utkom først i år. Og da rett før sommerferien slik at den ikke fikk mye oppmerksomhet. Det er synd. For dette er en plate som fortjener å bli hørt.

Kraggerud er vanligvis den dominerende figuren når han opptrer i kammermusikalske sammenhenger. Slik er det ikke i dette tilfellet. Her får han uventet kraftig motspill fra cellisten Christoph Richter som presser cellostemmen fram i satsbildet og får selv de enkleste fraser til å blomstre opp. At to så sterke musikere prøver krefter, får musikken til å klinge friskt og røft og gir den ekstra intensitet og farge. Men ikke bare det. Mozarts samlede satsbilde kommer til å stå klarere, mer tydelig, mer gjennomsiktig enn vi er vant til.

Platen slutter med et triostykke som Mozart aldri klarte å fullføre. Fire minutter salig strykermusikk. Som plutselig slutter, midt i en frase. Det er slemt for øret. Men på en merkelig måte passer denne brå avslutningen godt til det lange, motsetningsfylte verket som gikk forut.