Et slitesterkt opplegg

Bergens Tidende Morgen, 27.10.2001

Verk av Schubert, Mozart og Haydn

Solist og dirigent: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Philippe Entremont på besøk i Grieghallen med tre verk fra Wienermusikkens gylne tid

En Schubert-ouverture, en klaverkonsert av Mozart med dirigenten som solist, og til sist en av Haydns London-symfonier – slik var opplegget da Philippe Entremont gjestet Harmonien i oktober 1999. Og slik var opplegget på torsdag. «Same procedure as last time». Ikke den helt store fantasien i programleggingen.

Men klager vi da? Overhodet ikke. For dette er et slitesterkt opplegg som fungerer utrolig bra. Den gang som nå. Tre verk fra Wienermusikkens gylne tid, en gjennomprofesjonell og gjennommusikalsk dirigent som kan perioden ut og inn, og et orkester som liker seg med denne dirigenten og i dette repertoaret. Slik blir det flott musikk og flott konsert av. Den gang som nå.

Og tror du at et program som dette nødvendigvis må bli ren rutine, er det bare å tro om igjen. Når Entremont springer opp på podiet og setter BFO i gang med Schuberts Rosamunde-ouverture, klinger alle gamle svisker som nye. Det er skarpe markeringer, det er brå temposkift, det er oppdrift og svev i musikken. Og slik fortsetter det utover kvelden.

Man merket at det var jobbet med de store linjene gjennom Mozarts klaverkonsert nr. 17 og Haydns symfoni nr. 104, men også at Entremont og BFO hadde vært nede i detaljene, at dynamikk og frasering var blitt pusset opp, og at det var jobbet med den samlede orkesterklangen – som i alle tre verk var forbilledlig gjennomsiktig med et perioderiktig kammermusikalsk preg.

Vel var det mye musikalsk solskinn i Grieghallen denne torsdag, men det var også brå glimt av andre, dypere følelsesregistre. Kanskje mest overveldende i Mozart-konserten hvor Entremont setter seg til flygelet og etter en virtuos, ungdommelig kjepphøy første sats plutselig blender ned og - omhyggelig, nyansert - forteller en lavmælt, renskåret historie om tap og sorg.

Musikalske gjester fra Heidelberg

Bergens Tidende Morgen, 11.10.2001

Verk av Glinka, Borodin, Beethoven og Grieg

Collegium Musicum, Universitetet i Heidelberg

Dirigent: Peter Shannon

Sirenene og Arme Riddere, Universitet i Bergen

Kor Orkester Festival Bergen

Grieghallen.

Flott åpning av KOrkFeBer med imponerende tysk amatørorkester

KOrkFeBer – navnet er kanskje ikke det lureste markedsføringsgrep. Men det står i alle fall for «Kor Orkester Festival Bergen», et treff for internasjonale studentkor og -orkestre, organisert av damekoret Sirenene fra Universitetet i Bergen.

Festivalen hadde offisiell åpning i Grieghallen i går. Det var en nydelig versjon av Griegs Ave Maris Stella ved vertene Sirenene og deres mannlige Bergens-kolleger, Arme Riddere. Det var velkomstord ved universitetets rektor, Kirsti Koch Christensen. Men først og fremst var det flott orkestermusikk, spilt av det imponerende Collegium Musicum fra Universitetet i Heidelberg under ledelse av irske Peter Shannon.

Det er snakk om et fullt utbygd orkester, sammensatt av amatører fra alle Heidelberg-universitetets fakulteter. Men det høres bestemt ikke ut som amatører. Allerede fra starten med Glinkas ouverture til Ruslan og Ludmilla sto det klart at her var et orkester som kunne spille sokkene av de fleste. Anført av en dirigent med klare meninger om presisjon og med sans for store, sterke linjer. Strykerseksjonen som vanligvis er det svake leddet i slike orkestre, var imponerende samspilt. Og treblåserne som kunne høres litt forknytte ut i Glinka, kom sterkt tilbake i Borodins Polovetserdanser med en innsmigrende tolkning av «Stranger in Paradise»-temaet.

Og så var det Beethoven da. Den 8. symfonien. Gjennomgående i et ganske bredt tempo, men samtidig i en stram og streng tolkning. Det hevdes at det er den lyse, vennlige Beethoven man hører i dette verket. Og det er for så vidt korrekt, men Peter Shannon og orkestret gjorde det også helt klart at det under den muntre, enkle overflaten ligger en kompleks musikalsk arkitektur, en spenning bygd opp omkring en rytmisk ambivalens som starter i førstesatsen og som først utløses mot slutten av fjerdesatsen.

Hvis KorkFeBer-konsertene holder samme standard de neste dagene, er det mye å se frem til.

Musikalsk supermarked

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2001

Oboe Concertos

Verk av Corigliano, Kverndokk og Denisov

Solist: Steinar Hannevold, obo

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Simax

Steinar Hannevold og BFO tolker postmodernistiske verk.

Å jogge i Central Park med gregoriansk korsang på walkman’en; å sitte i rushtrafikken og høre musikk fra Bali på bilradioen, å skøyte over FM-båndet, å gli fra barokk til rock – slike opplevelser ble postmodernismens musikk skrevet på. Alle verdens musikkformer er tilgjengelige og kan brukes av dagens komponister; det er ikke lenger noen tidsånd, ikke lenger noen samlende stil - sa de den gangen. Men euforien over det musikalske supermarkedet var, viste det seg senere, nettopp selve tidsånden; fascinasjonen av stilmangfoldet var, viste det seg, nettopp tidens stil.

Steinar Hannevold nye plate demonstrerer alt dette i praksis. Den starter nemlig med en tøff, flott tolkning av det verket som mer enn noe annet innvarslet den musikalske postmodernismen: John Coriglianos obokonsert fra 1975. Her er det fem satser sprengfulle av ekkoer og inspirasjoner fra all verdens musikk, men når man hører verket i dag er det først og fremst den enhetlige stilen som er slående: dette er profesjonell, blankpolert, publikumsvennlig musikk, et stykke Americana slik man skrev den slags i 1975. Det man den gangen trodde var stilmangfold, viser seg i gjenhøret å være en tidstypisk banalisering av fremmede kulturer og tidligere epoker.

Kitschy, flat musikk, jo visst – men dette er bestemt ikke noe dårlig verk. Det er - som den populærkulturen det er en del av – avslappet, uhøytidelig, humoristisk. Og hamrende profesjonelt konstruert.  På platen får det en tilsvarende profesjonell tolkning. Hannevold er konstant i sentrum med en karakterfull, virtuos solostemme full av sangbare linjer og tekniske utfordringer som løses med bravur. Og i bunnen ligger det en effektiv orkestersats bygd opp med sterk arkitektonisk formsans. Det er tydelig at både Hannevold og BFO har kost seg med dette verket.

På denne bakgrunn kommer Corigliano-eleven Gisle Kverndokk uvegerlig noe svakere ut. Hans konsert for obo og orkester og obligat strykesekstett er komponert som en lang, sammenhengende sats. Det er en del interessante avsnitt og effekter i verket, men som helhet virker det rådløst, uten klar struktur. Og det er ikke mye stoff å gå på for solisten som etter en stund begynner å høres insisterende og gnålende ut.

Platens store overraskelse kommer til sist: en obokonsert av russiske Edison Denisov. Verket som er skrevet i 1986, er et eksempel på det man i sin tid omtalte som reflektert postmodernisme. Det består av tre velskrevne satser med oboen i stadig, intens konversasjon med orkestret. Slik Hannevold og BFO spiller verket blir det et slags ettertenksomt tilbakeblikk på den klassiske konsertformen, en kritikk av tradisjonen formulert fra et nåtidig ståsted, men også en reddende aktualisering av tradisjonens muligheter. 

Frontberetninger fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende Morgen, 05.10.2001

Verk av Haydn, Beethoven og Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Stor klaverkveld i Troldsalen med Einar Steen-Nøkleberg. Bergen Kammermusikkforening åpner sesongen.

De siste klaversonatene til Haydn, Beethoven og Schubert - det var opplegget i Troldsalen på torsdag. Tre verk fra en kort periode på om lag tretti år. Enkelt og greit. Men hvilke tre verk, og hvilken periode! Først etterpå skjønner man hvor ufattelig ambisiøst dette programmet er. Og hvor stor en pianist Einar Steen-Nøkleberg er som maktet å gjennomføre det.

For dette er jo ikke bare tre av klaverlitteraturens tyngste verk, det er tre frontberetninger fra en av de største revolusjonene i europeisk musikkhistorie. I 1794 er sonaten ennå den sentrale, selvsagte formen. Men Haydn som mer en noen annen har utviklet den, er allerede i gang med å presse den innefra med harmoniske og melodiske spenninger som den nesten ikke kan romme (Hob. 52). Og i 1822 er bruddet et faktum: Beethovens op. 111 er bare en sonate av navn. Allerede i førstesatsen sprenger et subjektivt uttrykk seg gjennom det klassiske skjemaet, og musikken vender aldri tilbake igjen, den klinger ut i en uendelig lang, mediterende andresats. Og endelig i 1828 er vi hinsides bruddet. Hos Schubert (D. 960) er sonateformen blitt teknikk, en rekvisitt som kan brukes som ramme om en ustoppelig strøm av musikalske innfall.

Alene å komme seg helskinnet igjennom disse tre fryktinngytende verk er en prestasjon i seg selv. Men utover den suverene, tekniske beherskelsen av stoffet var det mest imponerende ved Steen-Nøklebergs tolkning dette at han kvelden igjennom demonstrerte den indre sammenhengen mellom verkene, ikke som tørt musikkhistorisk pensum, men som levende, klingende musikk, som overordnede grep og ørsmå detaljer i fremførelsen. Hans Haydn var mørkere, mer dramatisk enn det er vanlig, men dette nettopp som en foregripelse av det som skulle komme. Og hans Schubert var nok fargerik, full av melodiske fraseringer, men også klar, ettertenksom, alvorlig, spilt som en erindring om det som var gått forut.

Kveldens omdreiningspunkt var klart nok Beethoven. Og da Steen-Nøkleberg i andresatsen av op. 111, etter et kvarters ren C-dur, satte den store trillen inn, da forsto man at alt i dette verket, og alt i denne kveldens musikk, er kommentarer til dette historiske stedet hvor all bevegelse stanser, hvor musikken blir vektløs og oppløser seg selv.