Suset fra de finske furuskogene

Bergens Tidende, 16.06.2021

 

Sibelius

Lise Davidsen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

På den nye Chandos-platen tar Bergen Filharmoniske Orkester og sjefsdirigent Edward Gardner for seg fem orkesterverk av Jean Sibelius – tre korte, tidlige komposisjoner skrevet i årene omkring 1900 pluss to sene tonedikt: «Luonnotar» fra 1913 og «Tapiola» fra 1926

«Tapiola» var det siste orkesterverket Sibelius skrev. Det er et verk som bryter med de fleste tradisjonelle reglene, en komposisjon som så å si er skrevet på kanten av det musikalske stupet. Den starter med fire enkle toner – et bruddstykke av en moll-skala – og utvikler seg herfra ved knoppskytning i alle retninger. Resultatet blir et mektig lydmaleri, et lydbilde av en enorm, susende finsk furuskog.

BFO er effektive stifinnere i dette verket. Strykerne maler et skimrende, flimrende bilde av bevegelsene i trærne, og blåserne markerer med skarpe, brå kast stormen som suser gjennom urskogen. Vi hører trær som knaker og knirker, hører bølgeslag i en stor innsjø. Og til sist, etter en lang, manisk crescendo-passasje i strykerne, er det nesten som om skogguden Tapio åpenbarer seg for oss.

«Tapiola» er flott spilt, en skarp og presis tolkning som overstråler de fleste andre innspillingene av dette verket.

Men det er likevel det andre, sene Sibelius-verket som er den virkelige begivenheten på denne platen. For her hører vi sopranen Lise Davidsen som solist i «Luonnotar» – en musikalsk skapelsesberetning som Sibelius i sin tid komponerte til en tekst hentet fra det finske nasjonaleposet «Kalevala».

«Luonnotar» er et ganske kort verk som verken er mye spilt i konsertsalene eller på plate – noe som trolig skyldes at Sibelius her har stilt nesten umenneskelige krav til solostemmen. Men Lise Davidsen har hva som må til for å klare verkets enorme, vokale utfordringer. Stemmen hennes beveger seg utvunget i voldsomme, dramatiske sprang opp og ned gjennom to oktaver og skaper et lydbilde som visse steder har nesten wagnerske dimensjoner. I tillegg gir hun solostemmen en ungdommelig, klar og lysende kvalitet.

Resten av platen er en mer blandet fornøyelse. Ikke på grunn av BFO – de spiller upåklagelig. Men de tre tidlige Sibelius-verkene – «Rakastava» (1893) for strykeorkester, tonediktet «Vårsang» (1894) og scenemusikken til «Pelléas et Mélisande» (1905) – er, for å si det mildt, ikke spesielt spennende. Scenemusikken har en rekke fine passasjer for engelskhorn, men balanserer ellers – som de to andre verkene – ubekvemt på grensen til det banale.

Gustav Mahler som hørte «Vårsang» på en konsert i Helsinki i 1907, skrev i et brev hjem at dette var «ganske vanlig kitsch anrettet som nasjonal saus ved hjelp av visse nordiske harmoniseringsmanerer. Hjelpe meg!» – Hårde ord, men ganske rammende om denne delen av produksjonen til Sibelius.

Rapport fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende, 11.06.2021

Mozart Momentum – 1785 
Leif Ove Andsnes 
Mahler Chamber Orchestra 
Sony Classical

Med prosjektet «Mozart Momentum» tar Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra for seg Mozarts eventyrlige produktivitet i årene 1785-86.

Prosjektet skulle egentlig presenteres på en konsertturne i løpet av 2020 og avsluttes med plateinnspillinger. Det satte pandemien en stopper for. Men Andsnes og MCO klarte å komme sammen et par dager i Berlin i høst der de fikk spilt inn 1785-delen av prosjektet. Resultatet hører vi på dobbelt-cd’en «Mozart Momentum – 1785» som nettopp er utkommet. 1786-delen skal innspilles senere, etter pandemien.

De to nye platene rommer Mozarts tre klaverkonserter fra året 1785 (nr. 20-22) spilt av Andsnes som selv dirigerer kammerorkesteret fra krakken. Sist han og MCO samarbeidet på denne måten, var i 2014. Den gang gjaldt det konserter og plater med Beethovens fem klaverkonserter. Og på et vis bygger de nye Mozart-innspillingene på erfaringer fra dette samarbeidet.

For det som Andsnes og hans medspillere trekker frem og understreker på denne nye utgivelsen, er nettopp de fremadrettede, revolusjonerende momentene i Mozarts musikk fra 1785, alt det som bryter med de etablerte musikalske konvensjoner i perioden, alt det som peker fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem.

Når MCO åpner platen og spiller de første taktene av klaverkonsert nr. 20 (K. 466, d-moll), hører vi med en gang at dette er dramatisk musikk, barsk og demonisk som ouverturen til en mørk opera. Og når Andsnes gjør sin entre, skjønner vi at her har det skjedd noe nytt.

Klaveret er ikke lenger en underordnet tjener som får lov å slippe til og pynte orkestersatsen med brilliante, underholdende galanterier. Vi har for oss en maktfull, selvstendig stemme som skaper rom og respekt omkring seg – og som matcher orkesterets innspill på veien gjennom den rondo-aktige, vakkert forsirede andresatsen frem til den stormfulle finalen.

Slik fortsetter det – med klaverkonsert nr. 21 (K. 467, «Elvira Madigan») og nr. 22 (K. 482). Andsnes er hele tiden i sentrum, en klar og tydelig solist, forrykende virtuos – og en veiviser som leder oss gjennom musikken og viser frem alle de subtile, tematiske og motiviske sammenhenger i og mellom satsene.

Musikkhistorikerne forteller at det er slike sammenhenger som gjør Mozarts nr. 20 til det første eksemplet på en «symfonisk klaverkonsert». Eller som pianisten Charles Rosen en gang sa: disse verkene fra 1785 hører like mye til symfoniens og operaens historie som til historien om klaverkonsertens utvikling. På «Mozart Momentum – 1785» demonstrerer Andsnes og MCO denne revolusjonen i praksis.

Mozart skrev ikke bare tre grensesprengende klaverkonserter i løpet 1785. Han tok seg også tid til å skrive musikkhistoriens første klaverkvartett (K478, g-moll). Vi hører den med Andsnes i finstemt dialog med MCOs tre stemmeførere – Matthew Truscott (fiolin), Joel Hunter (bratsj, Frank-Michael Guthmann (cello).

Og det er mer: MCOs blåsere får anledning til å vise seg frem i «Maurerische Trauermusik» (c-moll, K. 477), et kort stykke sørgemusikk skrevet til begravelsen av en Mozarts frimurervenner. Pluss at Andsnes selv, sittende alene ved klaveret, gir oss en muskuløs tolkning av Mozarts dramatiske Fantasi i c-moll (K 475).

Stormfull avslutning av Festspillene 2021

Bergens Tidende, 11.06.2021

Festspillene

Arne Nordheim: Stormen, suite
Mari Eriksmoen, sopran
Johannes Weisser, baryton
Vilja Kwasny og Max Makowski, dansere
Sarah Derendinger, videodesign
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det blåser elektronisk storm gjennom Grieghallen. Vi hører måseskrik mens vaktene fører oss inn i det mørklagte rommet og plasserer oss på behørig avstand av hverandre. Oppe på det gjennomsiktige sceneforhenget ser vi bilder av vann, et kystlandskap, et kvinneansikt. Bak forhenget skimter vi musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner går opp på podiet. Forhenget går opp. Og da er avslutningskonserten i gang.

Festspillene 2021 sluttet onsdag kveld med Arne Nordheims «Stormen» – ikke hans to timer lange musikk til Shakespeare-balletten fra 1979, men den korte orkestersuiten han skrev samme år som en slags musikalsk sammendrag av hans og koreografen Gene Tetleys arbeid.

Det var ingen ballettdansere på scenen i Grieghallen da BFO fremførte suiten onsdag kveld, men det var fire store skjermer oppe over orkesteret der videokunstneren Sarah Derendinger ga oss en slags visuelle kommentarer til musikken og til Shakespeares fortelling om merkelige hendelser blant trollmenn og villmenn på en fjern øy. 

Derendingers bildefantasier på skjermene fulgt forløpet i Nordheims suite og bygget opp en drømmeaktig fortelling i seks deler om forholdet og spenningene mellom kongedatteren Miranda og villmannen Caliban – to figurer som i en serie forunderlige naturscener ble fremstilt uttrykksfullt og vakkert av danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra ballettkompagniet Carte Blanche.

Men uansett at Derendingers bilder var både poetiske, suggererende – og til tider også ganske skremmende – så var det Nordheims musikk og BFOs fremføring av den som var det helt sentrale denne kvelden.

Nordheims musikk trenger egentlig ikke illustrasjoner eller kommentarer, den har en helt egen bildeskapende kraft. Gardner og BFO gikk inn i denne musikken og skapte en enorm bildefrise med store, flytende klangmasser, dramatiske utbrudd i slagverket og imponerende, ekspressive solosekvenser fra trombone, bratsj og cello.

Og foran orkesteret sto sopranen Mari Eriksmoen og barytonen Johannes Weisser og sang – med dybde og overveldende uttrykkskraft – Nordheims tonesetninger av utvalgte sitater fra Shakespeares tekst.

Stor applaus til orkester, dansere og solister fra de utvalgte få i salen. Og da var det Anders Beyers tur til å avslutte Festspillene. Direktøren pleier ved denne anledningen å be oss gi hverandre et klem før vi reiser oss og går hjem. Det unnlot han i år. Av innlysende grunner. Men han lovet å gjenoppta tradisjonen i 2022 – da vi forhåpentlig kan gå på festspillkonserter uten munnbind. I fullsatte lokaler.

En reise gjennom lyd og støy

Bergens Tidende, 03.06.2021
 
Nattjazz
Kjetil Møster: Playing the Electrophonic Saxophone
Røkeriet
 

Sluttrapport fra Kjetil Møsters lydlaboratorium

 
De siste fire årene har Kjetil Møster vært doktorgradsstipendiat og drevet med «kunstnerisk utviklingsarbeid» på Institutt for musikk (Griegakademiet) ved Universitetet i Bergen. I løpet av disse årene har han presentert ulike forskningsresultater på konserter og plateutgivelser. Nattjazz-konserten tirsdag kveld fungerte som en slags avslutning og oppsummering av utviklingsarbeidet hans. 
 
Ifølge programmet skulle vi få høre «et utvalg av det Møster har jobbet med» under stipendiatperioden. Det var en veldig beskjeden formulering. For konserten var ikke bare en presentasjon av en serie avgrensede delresultater fra Møsters lydlaboratorium, den var konstruert som et to timer langt, sammenhengende forløp, en reise i lyd og støy, en bevegelse fra ørsmå, enkle uttrykk frem mot store, komplekse strukturer.
 
Møsters doktorprosjekt har tittelen «Playing the Electrophonic Saxophone» – å spille elektrofonisk saksofon». Og da var det vel opplagt at det måtte bli Møsters egne instrumenter – saksofonene, men også klarinetten hans – og deres elektroniske forsterkning som sto sentralt gjennom kvelden.
 
Det startet med tenorsaksofonen. Eller rettere: det startet med en – veldig lang – sekvens der Møster demonstrerte alle de vislende, hvesende og susende lydene det er mulig å få frem hvis man bare puster gjennom instrumentet. 
 
Etter hvert ble det mer lyd – smekkende støy fra klaffene, forsøksvise toner fra rørbladet i munnstykket. Og det ble mer sammensatte forløp der Møster overblåste saksofonen sin og satte den i dialog med diverse elektronikk.
 
I starten styrte han selv elektronikken, men etter hvert gikk hans elektrofoniske saksofoner i samspill med Jørgen Træens synthesizer og lydkunstneren Tijs Hams hjemmesnekrede generatorer og skapte store lydbilder og støyskulpturer som på forunderlig måte kom til å korrespondere med Jan Erik Holtos bildesekvenser på bakveggen.  
 
Og da var vi ved å være fremme – fremme ved det reisemålet, det lydlandskapet vi alle hadde sittet og drømt om: Bandet Møster! – med Ståle Storløkken (keyboards), Hans Magnus Ryan (elgitar), Nikolai Hængsle (elbass) og Kenneth Kapstad (trommer) – som sammen med Møster ga os en lang pumpende, kakofonisk frijazz utblåsning som avslutning på to timers reise gjennom forunderlige lyder.
 
Til høsten blir stipendiat Møster trolig uteksaminert fra Griegakademiet. Kanskje de da gir ham tittelen «doktor jazz»? Eller, kanskje mer presist, «doktor lyd»? 

Strykerfest i Universitetsaulaen

Bergens Tidende, 03.06.2021
 
Festspillene i Bergen
Verk av Dvořák og Piazzolla
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Johanne Haugland, konsertmester
Camerata Bergen
Universitetsaulaen

Sonoko Miriam Welde debuterer som tangofiolinist

Det var strykerfest i Universitetsaulaen mandag kveld. Anledningen var et lite jubileum: Bergen kulturskole og musikklinjen på Langhaugen videregående skole har i ti år samarbeidet med Barratt Due musikkinstitutt i Oslo om å tilby unge, lokale strykere et intensivt undervisningsprogram.
 
Mandag kveld ble samarbeidet og de ti årene feiret i et møte mellom 25 tidligere og nåværende deltakere i strykerprogrammet. Og det kom det mye god musikk ut av.
 
Det startet med at alle deltakerne samlet seg på scenen og ga oss en varm, blodrik utgave av Antonín Dvořáks populære «Serenade for strykere» (op. 22).
 
Serenaden er et underholdende, lett idylliserende verk i fem korte satser – som i aulaen, under ledelse av konsertmester Johanne Haugland, ble fremført tydelig og presist, men også med så mye fleksibilitet og elastisitet at musikken kunne puste og strømme fritt. Især imponerte den skarpe og rytmisk poengterte Finalen og den solid bunnen i celloer og kontrabass.
 
Men det var verket etter pausen som var konsertens egentlige begivenhet: den argentinske tangokongen Ástor Piazzollas «Cuatro Estaciones Porteñas» – «De fire årstidene i Buenos Aires».
 
«Årstidene» var opprinnelig fire frittstående stykker skrevet for Piazzolas egen kvintett – fiolin, piano, elgitar, kontrabass og bandoneón. Men på mandag i aulaen fikk vi høre dem som en sammenhengende suite – ispedd sitater fra Vivaldis «De fire årstidene» – i en versjon som russiske Leonid Desyatnikov arrangerte for Gidon Kremer og strykergruppen Kremerata Baltica en gang på 90-tallet.
 
Det var Sonoko Miriam Welde, vår lokale stjernefiolinist, som spilte solostemmen i Desyatnikovs arrangement. Og også dette var litt av en begivenhet.
 
Vi kjenner Welde som en eminent fortolker av fiolinverker fra den klassiske tradisjonen, men det er første gang vi hører henne som solist i et moderne verk av denne typen.
 
Det var rett og slett forrykende og imponerende hva Welde presterte her. Hun spilte solostemmen syngende og triumferende – og gnistrende virtuost. Det var fullt trykk i alle registre. Det var rytmisk overskudd. Det var stramme tangolinjer og tilbakelente, sensuelle fraseringer. Og det var elektriske dialoger med de ti strykerne omkring henne, og et vakkert samspill med Frida Fredrikke Waaler Wærvågens cello. 
 
For en strykerfest og for en debut som tangofiolinist!

Musikalsk ekstase

Bergens Tidende, 01.06.2021

Festspillene i Bergen
Verk av Fartein Valen, Lasse Thoresen og Edvard Grieg
TrondheimSolistene
Geir Inge Lotsberg, kunstnerisk leder
Ragnhild Hemsing, fiolin, fele
Håkonshallen

På TrondheimSolistenes festspillkonsert i Håkonshallen lørdag kveld ble det spilt musikk av norske komponister i spennet fra Edvard Grieg til Lasse Thoresen – og musikk som på flere interessante måter belyste spørsmålet om «det norske» i norsk musikk.

Det startet med «Legende», Fartein Valens aller første verk, skrevet og utgitt i 1908. Verket var riktignok opprinnelig skrevet som en komposisjon for soloklaver, men i Håkonshallen fikk vi det i en versjon for strykeorkester, fint orkestrert av Tore Martinsen.

«Legende» er en lang sats i blussende, senromantisk stil, skrevet før Valen brøt opp og gjorde seg til radikal, europeisk modernist. I strykerversjonen tok TrondheimSolistene godt vare på de kantede ytterdelene i femdelt takt og spesielt fikk de den Brahms-inspirerte midtdelen til å gløde.

Det var ekstase i denne versjonen av Valens musikk. Og mer ekstase skulle det bli. For etter «Legende» fikk vi Lasse Thoresens «Skyggers drøm». Han skrev verket til TrondheimSolistene som urfremførte det i 2019. Siden har han  revidert det slik at konserten lørdag kveld – ifølge Geir Inge Lotsberg, TrondheimSolistenes kunstneriske leder–  egentlig var enda en urfremføring.

Det er mange ulike bølger og strømmer og inspirasjoner som løper sammen i «Skyggers drøm». Det er lange, kontante musikalske linjer og store dissonante eksplosjoner. Og innimellom hører vi plutselig stumper av noe melodisk materiale som kan minne om folketoner. TrondheimSolistene la alt dette sammensatte materialet frem og fikk verket til å henge sammen i en sterk, engasjert tolkning. Stor applaus – og fremkallelse av komponisten som selv var til stede i salen.    

Etter norsk 2000-talls musikk gikk vi langt tilbake i tid, tilbake til Ibsens «Peer Gynt» og til Griegs scenemusikk fra 1876 – med fiolinisten og felespilleren Ragnhild Hemsing som guide.

Hemsing har nylig utgitt en plate der hun spiller fele i kammermusikalske arrangementer av kjente norske komposisjoner fra 1800-tallet. Sammen med TrondheimSolistene fortsetter hun dette arbeidet og legger nå fiolin- og felestemmer inn over orkesterversjonene av Griegs kjente og kjære stykker.

I Håkonshallen demonstrerte hun til innledning at temaet i Griegs berømte «Morgenstemning» i virkeligheten er basert på de tonene man får frem når man knipser på hardingfelens understrenger.

Og så gikk det løs – med «Morgenstemning», med «Anitras dans» og med alle de andre stykkene fra Griegs Peer Gynt-suiter. Men også med «Halling» og «Springar» – de korte folkemusikalske innslagene som inngikk i den opprinnelige scenemusikken.   

Grieg var ikke selv fornøyd med musikken sin. Han likte enkelte deler – som for eksempel «Solveigs sang». Men ikke det meste annet. «I Dovregubbens hall» kunne han «bokstavelig talt ikke tåle å høre på», den klinger av kukaker og norsk selvgodhet, skrev han til en bekjent.

Kanskje han hadde skiftet mening om innslagene av norske folketoner i «Peer Gynt» hvis han hadde hørt konserten med Ragnhild Hemsing. Og ikke minst hennes avsluttende, ekstatiske versjon av «I Dovregubbens hall».