Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 24.09.2014

József Szigeti, Béla Bartók

Hungaroton

1940

På dette historiske opptaket hører vi komponisten Béla Bartók i rollen som pianist sammen med den ungarske fiolinisten József Szigeti på konsert i Washingtons Library of Congress en aprildag i 1940. På programmet står Beethovens Kreutzer-sonate, Debussys fiolinsonate samt to av Bartóks egne verk – den andre fiolinsonaten og Rapsodi for fiolin og klaver nr. 1. De amerikanske kritikerne syntes Bartók spilte tørt og kantet, og at verkene hans var uforståelige og formløse. Vi som lytter i dag, hører en Bartók som i tett samspill med Szigeti presenterer en meget personlig tolkning av egne verk. Og vi hører samtidig merkelige, uventede forbindelser mellom komponisten Bartók og to så umiddelbart forskjellige komponistkolleger som Beethoven og Debussy. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 17.09.2014

Visa på annorlunda vis

Art Farmer Quartet med Jim Hall

Atlantic

1964

Året er 1964. Art Farmer er på Sverigesturne med kvartetten sin. Og blir inspirert av Jan Johanssons «jazz på svenska». Resultatet blir en plateinnspilling med seks svenske folkeviser i enkle, skisseaktige arrangementer. Farmer selv spiller flygelhorn med myk, mørk tone. Jim Hall støtter opp med diskrete gitarakkorder og blomstrende, skjeve soloer. Steve Swallows akustiske bass synger i bakgrunnen. Og Pete La Roca romsterer med trommene sine og sparker musikken fremover. Seks lavmælte, såre versjoner av svenske folketoner, kongenialt tolket som storbyblues av amerikanske jazzmusikere. Opprinnelig het platen «Visa på annorlunda vis». I dag finner du den under navnet «From Sweden with Love».  

Ved reisens slutt

Bergens Tidende, 17.09.2014

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

The Beethoven Journey

Piano Concerto No.5

Choral Fantasy

Sony Classical

Andsnes avslutter sitt Beethoven-prosjekt med fin, stram tolkning av Keiserkonserten

Da Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra presenterte tredje etappe av «Beethoven Journey» på Festspillene i år, var reisen for så vidt allerede avsluttet. I alle fall reisen som plateprosjekt. Tidligere på uken hadde de spilt samme program på den årlige musikkfestivalen i Prag. Sonys teknikere var på plass i salen. Og nå, snaue fire måneder etterpå, får vi så resultatet på plate: Beethovens 5. klaverkonsert («Keiserkonserten») og Fantasi for klaver, kor og orkester («Korfantasi», op. 80), opptatt live i Rudolfinum, Prags gamle, ærverdige konserthus.

Det er trolig ikke den helt store forskjellen mellom det vi hørte i Grieghallen den gang i mai og det vi hører nå i konsertopptaket fra Prag. Men likevel. Selve plateformatet får oss til å lytte på en annen måte. Kanskje hører vi også mer når vi ikke må forholde oss til synsinntrykket av Andsnes som både er solist og dirigerer orkesteret fra klaverkrakken. Eller kanskje er liveopptaket fra Prag redigert slik at det er blitt en annerledes balanse mellom solist og orkester. Under alle omstendigheter står Mahler Chamber Orchestra tydeligere i platens lydbilde. Og virker også som en sterkere, mer kontant motvekt til Andsnes enn jeg husker dem fra Grieghallen.

At det er et kammerorkester som spiller her, hører vi fra første takt – eller rettere i de første hundre taktene. Den lange orkesterinnledningen til Keiserkonserten er stramt formet og fremstår nesten som et selvstendig verk. Lyden er lett, slank med delikate strykerklanger og elegante solistiske detaljer i horn og treblåsere. Så bryter Andsnes igjennom med lange girlander av triller og løp. Og møtes av et orkester som har tilstrekkelig muskelkraft til å gi det virtuose pianistiske festfyrverkeriet motspill.

Det innforståtte samspillet mellom Andsnes og orkesteret fortsetter i andresatsen der stemmene fletter seg sammen og glir innover hverandre slik at det ofte er vanskelig å si hva som er forgrunn og bakgrunn eller hvem som akkompagnerer hvem. Men i tredjesatsen er det ingen tvil. Helt fra de første nølende, prøvende frasene i klaveret er det Andsnes som driver verket – med en djerv, kontant tolkning av Beethovens humoristiske Rondo.

Fra konserten i Grieghallen husker jeg roen og stilheten i Andsnes’ tolkning av andresatsen. Det er et tilsvarende stille, åndeløst sted i opptaket fra Prag – nå i tredjesatsen, helt mot slutten der Andsnes og en ensom pauke legger musikken til hvile før orkesteret smeller til med den store, avsluttende eksplosjonen.

Her kunne platen og «The Beethoven Journey» for min del gjerne slutte. Men nå ble det i stedet kor ved reisens slutt – Beethovens Korfantasi med Andsnes, Mahler Chamber Orchestra og Prags Filharmoniske kor ledet av Lukas Vasilek. Det er ikke noe å si på fremførelsen, men plassert etter den fine, stramme tolkning av Keiserkonserten, kommer dette merkelige, litt leddløse verket uunngåelig til å virke som et antiklimaks.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 10.09.2014

GO!

Dexter Gordon

Blue Note

1962

Dexter Gordon mente selv at GO! var hans beste plate. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Rytmegruppen – Sonny Clark (klaver), Billy Higgins (trommer), Butch Warren (bass) – var, som han sa, «så tett på det perfekte som det er mulig». Repertoaret var et lykkelig miks av originalkomposisjoner, standards og ballader. Gordon selv hadde full kontroll over tenorsaksofonen sin. Han var i toppform, fysisk og psykisk, en uuttømmelig kilde av musikalsk fantasi, av sitater og ville assosiasjoner. Han var energisk, intensiv i uptempo-numrene. Og hadde all verdens tid når han fikk balladene til å blomstre med sin karakteristiske hengende frasering. Seks numre, 5-7 minutter hver. LP-formatet satt. Stramt, godt. 

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Fremad til Bach

Bergens Tidende, 03.09.2014

Igor Levit

Bach

Partitas

Sony Classical

Igor Levit med finslipte nytolkninger av Bachs partitaer

Det gikk lenge rykter om den unge, russisk-tyske pianisten Igor Levit. Ennå før han hadde avlagt avsluttende eksamen på konservatoriet i Hannover, kunne man lese i Frankfurter Allgemeine Zeitung at han var en av dette århundres største pianister. Og da han platedebuterte siste år med Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd, ble det internasjonalt medieoppstuss og allmenn kritikerbegeistring. Nå kommer så andreplaten hans, også denne gang en dobbelt-cd. Nå er det Bach det gjelder, og – som det var tilfellet med Beethoven – velger Levit å gå direkte til den vanskeligste, den mest utfordrende delen av verkfortegnelsen, nærmere bestemt de seks partitaene (BWV 825-830) fra 1731, de første verkene Bach selv fikk trykt.

Bach kalte notetrykket for «Clavir-Übung» – klaver-øvelse. På tittelbladet tilbydde han kjente danseformer ispedd «andre galanterier» til underholdning og adspredelse. Men dette er ikke pedagogiske øvelser for musikkelever, langt fra. De gamle dansesatsene er gjennomkomponert etter alle kunstens regler, og «galanteriene» viser seg å være en overdådighet av nye satsformer der Bach briljerer med stadig nye stilarter og teknikker, med finurlige påfunn og overraskende vendinger. Hans «Clavir-Übung» er et storslått musikalsk prosjekt, beregnet til å presentere alle hans ferdigheter for et større tysk publikum.

Mange pianister begynner først å spille denne musikalske mastodonten når de har nådd en viss alder. Men Igor Levit går til saken i bevisstheten om at han allerede nå har noe å si, noe å tilføye. Foredraget hans er flytende og glassklart, med tydelig artikulasjon av enkeltstemmene og fin fornemmelse for tempo. I mange satser spiller han litt langsommere, litt mer dvelende enn vi er vant med. Andre ganger forhøyer han spenningen slik at for eksempel de avsluttende, virtuose gigue-satsene fyker forbi i rasende fart.

Levits Bach-tolkninger er en imponerende, teknisk prestasjon. Men de er mer enn det. Mye mer. Hva det er som virkelig løfter tolkningene, antyder Levit selv i tekstheftet med en referanse til Robert Schumann.

En gang i 1840 skrev Schumann til en venn at alle samtidens tyske romantikere musikalsk sett sto Bach langt nærmere enn Mozart. «Den dype kombinatorikken og alt det poetiske og humoristiske i den nyere musikken stammer først og fremst fra Bach», fastslo han. Igor Levit bruker dette brevet til å si noe om sitt eget forhold til Bach. For ham – som for Schumann – er Bach grunnleggeren, komponisten som allerede i barokkens tidlige 1700-tall åpner de musikalske mulighetene som 1800-tallets klaverkomposisjoner er basert på.

På de to platene fortolker Levit Bach i dette fremadrettede perspektivet. Selvsagt er det barokkens former og teknikker, vi hører. Men vi hører også at det ligger flyktige stemninger og vare følelser i disse satsene, en sår sensibilitet som vi er vant til å forbinde med langt senere klavermusikk. I Levits finslipte, meditative tolkninger forvandler Bachs barokksatser seg til små levende, uttrykksfulle karakterstykker. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 03.09.2014

Bach: Partitas no. 5 & 6

Glenn Gould

Columbia Masterworks

1957

Kanadiske Glenn Gould platedebuterte i 1956 med en innspilling av Bachs Goldbergvariasjoner. Resten er historie. Klassisk musikk fikk sin første, store bestseller, og Gould selv ble internasjonal superstar over natten. Året etter utga han to Bach-Partitaer, og siden ble det mye annet Bach, alt sammen spilt på moderne Steinway-flygel. I mange årtier fremover var det Goulds plater som var selve gullstandarden når det gjelder Bach. I dag, mer enn 30 år etter hans død, er det andre Bach-fortolkere som preger mediebildet. Men de gamle Gould-platene er ikke blitt uaktuelle av den grunn. Den sylspisse fraseringen, det gjennomsiktige, kontrapunktiske stemmevevet, de spenstige tempovalgene – alt er på plass. Goulds karakteristiske, særpregede spillestil fungerer fremdeles.