Tydelig og energisk

Bergens Tidende, 10.12.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Thomas Dausgaard, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Griegakademiets Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spenstig versjon av Beethovens korsymfoni.

Hvis det var generalprøven vi hørte i går, ja da er det bare å glede seg til konsertene i dag og i morgen. For danske Thomas Dausgaard kan sin Beethoven. Og kan få frem nye sider av selv de mest kjente verkene. I de siste årene har han spilt inn alle Beethovens orkesterverk på Simax sammen med Svenska Kammarorkestern, Örebro. Det er ikke mer enn et par måneder siden han og de 38 spreke svenskene presenterte bind 10 i serien der hovedstykket var en frisk, luftig tolkning av symfoni nr. 9, den store korsymfonien. 

I går var det så nettopp den niende igjen. Nå i Grieghallen sammen med BFO – et orkester med betydelig flere musikere og en annen tolkningstradisjon enn det svenske kammerorkesteret. Men selv om volumet var kraftigere og spillestilen tyngre i går, var det tydelig at Dausgaard trakk på erfaringene fra innspillingene med den mindre besetningen både når det gjelder dynamikk og klang.

Han har en tydelig, energisk slagteknikk. Man er aldri i tvil om hvor han vil hen med musikken, og BFO-musikerne fulgte ham og spilte like tydelig og energisk selv – med brå skift i styrke og klang, med skarpe smell i messing og slagverk og med strømmende framdrift i strykerne. Og han og orkestret klarte samtidig å gire ned og gi den langsomme satsen ro til å ånde uten at den mistet spenning av den grunn.

Det var gode solister i korsatsen – på damesiden sopranen Victoria Nava fra Askøy i flott samarbeid med den fine svenske mezzosopranen Kristina Hammarström; på herresiden to engelskmenn, tenoren Robert Murray og bassen Matthew Rose – som begge hadde gode soloer pluss at Rose la en sterk og solid bunn i kvartettene. Og Bergen Filharmoniske Kor supplert med Griegakademiets Kor kastet seg entusiastisk inn i korpartiene og ga dem all den kraft og tyngde som trenges.

Kanskje Beethovens niende ikke kan skape fred i verden, men den kan i det minste skape stillhet i salen. Da korsatsen åpnet med Freude-temaet i de dype strykerne, ble selv de fnisende fjortiser på rekken bak oss målløse for en gangs skyld. Og de klarte nesten å sitte rolig i hele resten av satsen. Beethoven rules!

Vakre episoder

Bergens Tidende, 09.12.2009

Mendelssohn: Symphoni nr.1 og 4 samt «Ruy Blas»-ouverturen

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Solid musikalsk nivå på BFOs nye Mendelssohn-plate

Felix Mendelssohn var en av sin tids mest berømte komponister. Han døde i 1847, bare 38 år gammel – noe som i samtiden ble betraktet som en internasjonal tragedie. Da nyheten om hans død nådde Storbritannia, skrev det ansete engelske tidsskriftet «The Musical World» at det var inntruffet en musikalsk solformørkelse.

Bare førti år senere var Mendelssohns status totalt endret. Nå ble musikken hans oppfattet som sentimental, romantisk tilbakeskuende. Han hadde vært et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien, skrev Nietzsche i 1886. Og oppfattelsen av at Mendelssohn hadde vært en kort, vakker episode mellom Beethoven og Wagner, holdt seg til langt inn i det 20 århundre, ofte ispedd en god del antisemittisme. Men i de siste tiårene er Mendelssohn så vendt tilbake til konsertsalene. Og nå i 200-året for hans fødsel kommer det stadig nye innspillinger og nytolkninger av musikken hans.

For eksempel presenterte Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton i vår en spenstig live-innspilling der de blåste støvet av symfoni nr 2, den såkalte Lovsang-symfonien. Nå er de ute med en ny Mendelssohn-plate, denne gangen med studieinnspillinger av symfoni nr. 1 og 4 (den «Italienske») og av «Ruy Blas»-ouverturen.

Den nye platen holder samme solide musikalske nivå som forgjengeren. BFO spiller effektivt og presist, med klar, samlet orkesterklang, samstemte strykere og flotte detaljer i treblåsere og messing. Alt sitter som det skal. Og likevel virker tolkningen ikke helt overbevisende. Det er noe urolig, av og til noe nesten presset over fremføringen, som om musikerne har det litt for travelt og skal nå noe. Dette har ikke så mye å gjøre med selve tempovalget i de enkelte satsene – tidsmessig skiller denne innspillingen seg ikke markant fra andre, eldre innspillinger. Kanskje det er Littons generelle holdning til verkene som er problemet? Det er ingen tvil om at han klarer å få Mendelssohns romantiske musikk til å klinge frisk og spenstig – men omkostningen er at de raske yttersatsene ofte virker oppjagde og masete, og at de langsomme satsene sjeldent ånder fritt.

Hekletøy

Bergens Tidende, 09.12.2009

Crochet

Lene Grenager, cello

Sofia Jernberg, stemme

Oluf Bright

Improvisasjoner for stemme og cello

Et tynt, gult papiromslag skåret til i et format som ikke lar seg innpasse i en vanlig rekke cd’er. Formatet passer helt fint til platen bak omslaget. For når cellisten og komponisten Lene Grenager møter den svensk-etiopiske stemmeartisten Sofia Jernberg i frie improvisasjoner, da oppstår det noe som nekter å falle på plass i vanlige, musikalske kategorier. Platen heter Crochet som er engelsk for «hekling» eller «hekletøy». Og kanskje er det slik man bør høre disse improvisasjonene – som en slags spontan, kollektiv hekling der Grenagers cello og Jernbergs stemme skaper merkelige, uventede mønstre på stedet. Ikke musikk, men hissige, iltre lydformer som forsvinner igjen uten at man helt har skjønt hva som skjedde. Egentlig er det vel feil å sette tal på en slik plate. For hva skal man måle den mot? Jeg gir den nå likevel 5 – for uttrykksvilje og vågemot.

Kolossalt

Bergens Tidende, 09.12.2009

Ave Maria

Harald Rise, orgel

Euridice

Senromantisk orgelmusikk

Det er skremmende stor lyd i et orgel. Og det var vel nettopp selve poenget da man i sin tid begynte å konstruere slike instrumenter. Men når denne kolossale lyden flyttes ut av kirkerommet og ned på en cd og skal høres i en vanlig dagligstue, da blir det faktisk litt vel mye shock and awe. Harald Rises plate Ave Maria lider under dette. Han har valgt å demonstrere klangen i det nyrestaurerte orgelet i Vår Frue kirke, Trondheim, med verk av Edwin Lemare, Max Reger, Joseph Jongen, Sigfrid Karg-Elert og norske Arild Sandvold – orgelkomponister som alle var virksomme i starten av 1900-tallet. Hvis man hører platen i ett strekk, virker lyden øredøvende massiv, tung og grå. Tar man den derimot i mindre porsjoner om gangen, åpner musikken seg, det blir mulig å høre nyansene og man får interessante innblikk i et ganske fargerikt musikalsk landskap der senromantisk mainstream blander seg med mer moderne strømninger.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.12.2009

Kayak

Kim Johannesen, Svein Magnus Furu og Tore T. Sandbakken

AIMSound City

The Eco Logic

Kim Johannesen og Svein Magnus Furu

Creative Sources

Nye plater med unge, norske jazzmusikere

Årets funn – skrev anmelderne siste år da Petter Wettre ga ut «Appetite for Structure». Og da snakket de verken om platen eller om Wettre selv, men om en av hans musikere – den nye, norske gitaristen Kim Johannesen.

Han er bare 24 år, spiller i et utall av grupper, og her på slutten av året er det blitt til to nye plater. Den ene heter «Kayak» – som også er navnet på en av låtene og kanskje også navnet på trioen som foruten Johannesen selv består av saksofonisten Svein Magnus Furu og trommeslageren Tore T. Sandbakken. Platen er støttet av Fond for utøvende kunstnere, og de tre musikerne har i tillegg fått støtte fra Jazzforum og UD til en lanseringsturné som startet på mandag og tar dem til jazzklubber i New York og Boston.

Hva og hvordan spiller de da? Formatet med gitar som erstatning for klaver og bass minner selvsagt om Paul Motians trioer fra 1980-tallet og fremover, og Kayak plasserer seg også i noenlunde samme musikalske område: fritt improviserende, laid-back jazz av nyere årgang med utgangspunkt i selvkomponert materiale. Her er skjeve, frie Ornette Coleman’ske melodilinjer, her er fjelljazz med Furu i store utbrudd på tenorsaxen, og her er også mer folksy melodier – for eksempel låten «Passing Stations» som stemningsmessig ligger tett opp til Keith Jarrett og Garbareks «Country».

Både Johannesen og Furu er lyriske gemytter. Det er luft og svev i musikken deres, men det blir også litt vel mange stillestående improvisasjoner over enkle akkordrekker. Og det meste går i midttempo eller langsommere. Det kunne gjerne ha vært noe mer spark i samspillet av og til – spesielt i betraktning av at både Furu og den fine trommeslageren Sandbakken tydeligvis har en del mer de kunne ha sagt under de rette omstendighetene.

Kim Johannesen og Svein Magnus Furu er sammen på en annen ny plate – «The Eco Logic» som er utkommet på det portugisiske platemerket Creative Sources. Her har duoen stort sett sluppet tilknytningen til jazztradisjonen og bruker i stedet instrumentene til å bygge opp store lydlandskap. Det er en del tomgang her, men av og til oppstår det noe merkelig, sårt i sammenstøtet mellom Johannesens gitar og Furus saksofoner.

Solbyen

Bergens Tidende, 02.12.2009

Heliopolis

Matthias Goerne, baryton

Ingo Metzmacher, klaver

harmonia mundi

I Hellas med Matthias Goerne

Vi er kommet til nummer 4 i rekken av Matthias Goernes Schubert-utgivelser på harmonia mundi. Den heter Heliopolis, «solbyen» – et ord som både er tittelen på en av sangene og samtidig et signal om at Goerne på første delen av platen har valgt en gruppe sanger med gresk tema, mange av dem til tekster av Johann Mayrhofer, mens sangene i andre del tar opp og utvikler tilsvarende, antikke motiver, nå til tekster av blant andre Goethe og Schlegel. Igjen blir man overveldet av Goerne suverene frasering og av hans individuelle karakterisering av de enkelte tekstene. Han synger med dyp, heroisk kraftfull stemme når det kreves, men flertallet av sangene på platen ligger i det høye leiet der barytonen grenser opp til tenoren, det leiet der Goerne er uten konkurranse. Dirigenten Ingo Metzmacher er kanskje et uortodokst valg som pianist, men gjør god fyllest i rollen som akkompagnatør. Og for oss som aldri kan få nok av Goerne, kommer platen med en dvd med opptak fra innspillingen.

Sangere uten show

Bergens Tidende, 02.12.2009

Live at Logen

Nordic Tenors

Nordic Performance

Problematisk live-opptak med de tre nordiske tenorene

Fine anmeldelser, et fornøyd publikum – det var et flott show de tre tenorene og pianisten Sjur Hjeltnes hadde i Logen i oktober. Ingen tvil om det. Og nå, bare et par måneder senere, ligger den der, platen med liveopptak fra forestillingene. En fin julegave til de som satt i salen den gangen. Men betydelig mer problematisk for oss som ikke var til stede. For når man hører denne platen «kaldt», uten erindring om et sjarmerende sceneshow og uten gode minner fra en hyggelig kveld på byen, da hører man også uunngåelig feilene og sangernes stemmemessige problemer. Her er halvsure, upresise innsatser over en lav sko og drøssevis av små tekniske svikt – stemmer som ikke klarer sprangene opp i høyden og bikker over i falsett, flerstemmig sang som er på nippet til å kjøre av sporet osv. Best lykkes de raske, rytmiske numrene – som for eksempel Stevie Wonders «A Place in the Sun» og den flotte a capella versjonen av «Ticket to Ride». Og arrangementet av «Nessun dorma» er så camp at de opprinnelige Tre Tenorene bare kan gå hjem og legge seg.