Musikalske attraksjoner

Bergens Tidende, 29.11.2004

Händel: Messias

Hilde Veslemøy Hagen, sopran

Clint van der Lippe, alt

Tyrone Landau, tenor

Mark Evans, bass

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Dirgient: Håkon Matti Skrede.

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm med dramatisk fremførelse av Händels Messias

Det er et oratorium. Det handler om alvorlige saker. Men det er også liv og røre i dette verket. Og ingen tid til å kjede seg. For det er Händel – en av 1700-tallets mest erfarne showmenn – som har skrevet Messias. Og han har sørget for at verket har noe for enhver smak. Her avløser det ene spektakulære grepet det andre. Händels Messias er – som hans operaer – en kjede av virtuose «numre», en serie musikalske attraksjoner, beregnet til å overraske og underholde. Og slik ble det også spilt ved søndagens fine fremførelse i Korskirken.

Det var en ekstra attraksjon at solopartiene for altstemme ble sunget av en mann. Den imponerende sørafrikanske kontratenoren Clint van der Lippe understreket verkets dekadente, operaaktige preg i en rekke overdådig virtuose arier, og Hilde Veslemøy Hagens klare, perlende sopran ga ham fint motspill kvelden igjennom, bl.a. i «He shall feed his flock» der alt og sopran avløser hverandre og presenterer hver sin versjon av den slyngede melodien. Australieren Tyrone Landau var en annen gledelig oppdagelse. Han har en flott, litt nasal tenorstemme og synger i en deklamerende stil som understreker alle de finere nyanser i teksten. Basspartiet ble sunget av waliseren Mark Evans som visst egentlig er baryton og som i hvert fall var noe anstrengt i de dype passasjene.

Fire solister er ikke nok til å få Messias til å sveve. Her må det kor til. Og Collegiûm Mûsicûms Kor løste oppgaven med bravur. Det var fint kontrapunktisk stemmevev i «Unto us a child is born», og store utblåsninger når det krevdes. At «Halleluja» satt som et skudd, sier seg selv. Til gjengjeld slet Collegiûm Mûsicûms Orkester en del underveis. Det var mye småsurt spill i de høye strykerne, spesielt i andredelen. Og generelt valgte dirigenten Håkon Matti Skrede litt for tunge, uenergiske tempi.

Wienermusikk

Bergens Tidende, 26.11.2004

Berg: Fiolinkonsert

Mahler: Symfoni nr. 5

Solist: Frank Peter Zimmermann, fiolin

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO i formidabel tolkning av Mahlers femte symfoni

Åtte toner spilt på fiolinens løse strenger – slik åpner Alban Berg fiolinkonserten sin. Torsdag kveld i Grieghallen var det Frank Peter Zimmermann som spilte disse åtte tonene. Og her var det stor musikk i hver eneste av dem. Og i alt som fulgte etterpå.

Zimmermann spilte denne vanskelige konserten med stor, varm klang og fyldig vibrato. Han fann inn til alle de stedene i stemmen der fiolinen klinger best, han presset hver frase til det ytterste, han utnyttet alle de virtuose passasjene. Vel er dette høymodernistisk musikk med en solist som svever henover et komplisert vev av motstridende stemmer, men slik Zimmermann spilte konserten, demonstrerte han at den faktisk er vokset ut av den lange, romantiske Wienertradisjonen. Underveis fikk han flott med- og motspill av BFO der spesielt innsatsene i horn, tuba og slagverk imponerte. Og da treblåserne spilte Bach-koralen «Es ist genug» i den drømmende sistesatsen, var vi visst mange i salen som fikk en aldri så liten klump i halsen.

Etter pausen var vi tilbake i det Wienermiljø som Berg vokset opp i. Mahlers femte symfoni kom flott fra start med imponerende fanfarer av trompeteren Gary Peterson og voldsomme drønn i orkestret. Men hvordan fortsetter man? Hvordan går man videre med denne merkelige symfonien der hver sats tilsynelatende står i motsetning til den foregående, og der wienervalser og folketoner hele tiden bryter inn i den mest høystemte satsen? Andrew Litton valgte å nettopp understreke det fragmentariske i dette lange verket. Han fokuserte på sammenstøtene og motsetningene og alle de mange, merkelige detaljene. Hans omhu for Mahlers tekst ga god oversikt over materialet, og han fikk alle de mange gruppene i BFO til å yte en helt formidabel innsats. Omkostningene ved denne strategien er at den store sammenhengen i verket ble mindre tydelig. Og at spesielt de to første satsene virket noe stive og udynamiske.

I Mozarts spor

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Auf Mozarts Spuren»

Albrecht Mayer, obo

Mahler Chamber Orchestra

Claudio Abbado, dirigent

Deutsche Gramophon

Underholdende obomusikk

Siste år klatret han til topps på de klassiske hitlistene med en serie Bach-transkripsjoner. I år har Berlinerfilharmonikernes førsteoboist Albrecht Mayer gått i Mozarts spor, og har funnet frem et stykke for fløyte, to virtuose arier for sopran pluss en liten fiolinkonsert av heller tvilsom herkomst. Det hele er transkribert og lagt til rette for obo. I tillegg spiller Mayer to «riktige» obokonserter: Mozarts egen (KV 314) pluss en konsert av Ludwig August Lebrun – en av det sene 1700-tallets virtuose oboister.

Det er blitt en morsom plate full av elskverdig, underholdende musikk, flott og entusiastisk spilt av Mayers syngende obo – så flott og entusiastisk at man nesten glemmer at det meste, inklusive Mozarts obokonsert, egentlig hører hjemme i avdelingen for musikalske bagateller.

I Kremerland

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Kremerland»

Gidon Kremer, fiolin

Kremerata Baltica

Deutsche Grammophon

Gidon Kremer på musikalsk oppdagelsesreise

Det er aldri kjedelig når Gidon Kremer drar på musikalsk oppdagelsesreise med sine baltiske lekekamerater. Denne gang har han funnet en sønderskutt ragtime av georgieren Giya Kancheli, en ulmende tango av russeren Alexander Vustin. Og et ettertenksomt stykke for solofiolin, strykere og kimende mobiltelefoner av georgieren Alexander Bakshi. Pluss mye mer.

Dette er en plate der det plukkes fritt fra hele musikkhistorien, der en Liszt-transkripsjon får samme oppmerksomhet som et stykke filmmusikk, der salongmusikk og samba går opp i en høyere enhet. Og der det musikalsk sett tyngste verket er et stykke uforfalsket jazz – moldoveren Leonid Chisniks swingende Mozart-variasjoner for klaver og strykere.

Det hele fremføres med stor entusiasme og en solid porsjon ironi. En raus plate til å bli i godt humør av.

Jevnbyrdige partnere

Bergens Tidende Morgen, 24.11.2004

Beethoven: Samtlige verker for cello og klaver»

András Schiff, klaver

Miklós Perényi, cello

ECM

Ny innspilning av Beethovens celloverker

Her har du to cd-er med alt hva Beethoven har skrevet for cello og klaver: Seks sonater pluss tre sett variasjoner over populære melodier fra samtiden. Sonatene er skrevet over en periode på tjue år. I løpet av denne tiden revolusjonerer Beethoven formatet. De første sonatene fra 1796 er en slags avventende styrkeprøve mellom cello og klaver der ingen kan bestemme seg for å ta føringen. I de to siste fra 1815 er cello og klaver blitt samstemte, jevnbyrdige partnere i et grandiost, musikalsk prosjekt. Den store ungarske pianisten András Schiff og hans landsmann, cellisten Miklós Perényi fanger alle stadier i denne utviklingen. Og gir en blomstrende, innforstått tolkning av de sene sonatene så enhver må skjønne hvorfor de er blitt en del av kammermusikkens kjernerepertoar.

Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.