Lengsel og håp

Bergens Tidende, 27.10.2004

Schumann Lieder

Matthias Goerne, baryton

Eric Schneider, klaver

Decca

Matthias Görne i Schumanns verden

Hjertet er fullt av sanger. Sangene er fulle av lengsel etter tidligere tiders lyst og håp om kommende fryd. Synger Matthias Goerne i den sangen som åpner hans nyeste plate. Og dermed er stemningen satt. For det er nettopp lengsel og håp det handler om i dette fine utvalget av Robert Schumanns lieder. Kjernen er en serie livserfarne, melankolske dikt av Heinrich Heine, bittersøte tekster der ord som lyst, smerte, glede og kval står tett ved siden av hverandre.

Goerne går inn i disse vemodige tekstene, gir dem liv, og synger dem så hver eneste sang blir et selvstendig, dramatisk univers. Noen ganger forteller hans mørke, myke stemme om den skuffede elskers resignasjon, andre ganger er den full av ungdommelig, fryktsom forventning. Hver eneste gang smelter ord og musikk sammen til en ubrytelig enhet. Til lydkunst.

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.

Opera på bergensk

Bergens Tidende, 14.10.2004

W. A. Mozart og E. Schikaneder: Tryllefløyten

Njål Sparbo (Sarastro), Håkon Matti Skrede (Tamino), Hilde Hasselberg (Pamina), Hilde Veslemøy Hagen (Nattens Dronning), Thorbjørn Gulbrandsøy (Papageno), Åshild Tutturen Jakobsen (Papagena).

Regi: Magne Skrede, Cornelia Simon, Karl Boman Larsen

Dirigent: Bjarte Engeset

Rudolf Steinerskolen i Bergen

Fana Unge Musikkteater

Collegium Musicum

Grieghallen

Tryllefløyten som musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien.

Steinerskolen i Bergen fyller 75 år og feirer seg selv med en festlig oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. Og demonstrerer at her er det et miljø som må telles med neste gang man diskuterer opera i Bergen. For det er helt imponerende hva Steinerfolkene får til i Grieghallen i samarbeid med Fana Unge Musikkteater, Collegium Musicum og mange andre gode krefter.

Mozart og Schikaneder har konstruert denne operaen med henblikk på universal appeal – som man sier i Hollywood: Her er det noe for enhver smak, noe for alle deler av publikum, for ung som for gammel. Eventyr og komikk og action og special effects. Pluss store metafysiske konflikter og drøssevis med dype tanker. I Steinerskolens versjon har man valgt å tone ned de filosofiske aspektene omkring Sarastro og hans følge av egyptiske prester. Hovedvekten ligger på det eventyrlige og fantastiske, på en rekke forunderlige begivenheter som utspiller seg i en enkel, effektiv scenografi. Med spektakulære masseopptrinn og sjarmerende barn. Resultatet er blitt en flott, musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien. Og en opera der de fleste medvirkende både snakker og synger kav bergensk.

Forestillingens store scoop er Thorbjørn Gulbrandsøy i rollen som Papageno. Her har vi et uomtvistelig komisk talent. Han behersker scenen totalt hver eneste gang han dukker opp. I tillegg synger han glimrende og karakteriserer figuren sin med ubesværet, føyelig stemme. Den andre hjørnestein er Njål Sparbo som synger Sarastro med dybde og fylde og styrer begivenhetene i andre akt med den rette autoritet og verdighet.

Mozart og Schikaneder har i utgangspunktet gitt Tamino og Pamina betydelig mindre å gå på, både dramatisk og musikalsk. Derfor står de vanligvis noe blekere i sammenhengen. Så også i denne forestillingen. Men Håkan Matti Skrede i rollen som den elskovssyke Tamino har noen fine, nesten romantiske innsatser underveis. Og Hilde Hasselberg utvikler seg sterkt gjennom kvelden. I andre akt er stemmen hennes varmet opp, og hun synger en ung sødmefylt Pamina med god kraft i det høye registeret.

Bjarte Engeset dirigerer Collegium Musicum og legger solid, musikalsk bunn under alle de eventyrlige begivenhetene på scenen.

En tenor fra Peru

Bergens Tidende, 13.10.2004

Gioacchino Rossini: Le Compte Ory

Juan Diego Flórez

Orchestra del Teatro Comunale di Bologna

Dirigent: Jesús López-Cobos

Deutsche Grammophon

Flott prestasjon av Juan Diego Flórez i Rossinis komiske opera

At denne Rossini-operaen sjeldent oppføres, er kanskje ikke så rart. Halvdelen av musikken er gjenbruk. Og historien er helt hinsides. Her har vi den unge elskovssyke Ory. Han har store, amorøse planer med grevinne Adéle som sitter alene på slottet mens ektemannen er på korstog. Hun er dydig. Ory er oppfinnsom. Han forkleder seg som eremitt og senere som nonne. Slikt blir det forviklinger av. Og forvekslinger på løpende bånd. Inntil ektemannen kommer tilbake og setter en stopper for halloien.

Det som redder dette lille divertissementet fra glemselen, er unge Juan Diego Flórez som synger tittelrollen med overskudd og virtuositet. Her har vi en vaskeekte bel canto-sanger. Stemmen er vakker, lys, lett og føyelig. Og Flórez har den kraften som må til for å få trykk på de høye c’ene. En skikkelig italiener-tenor. Fra Peru.