Bergens Tidende, 30.04.2013
Lux
Unni Løvlid
Heilo
Unni Løvlid bryter tradisjonelle grenser mellom folkemusikk og samtidsmusikk
Da Unni Løvlid utga platen «Vita» i 2006, hadde hun med «Nu dagens lys
sig sniger hen», en folkelig sang fra 1700-tallet skrevet av læreren og
dikteren Niels Olsen Svee fra Stranda. Hun fremførte den enkelt, stillferdig,
rett frem, men utnyttet samtidig klangen i rommet der hun sto. Platen var
opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo og etterklangen i denne store,
merkelige katakomben var så enorm at Løvlids stemme skapte en tsunami av
klangbølger som forfulgte melodien og pakket den inn i rungende, vibrerende
lyd.
Den gamle sangen til Niels Olsen Svee er også med på «Lux», Løvlids nye
plate, men nå i en helt annerledes klangdrakt. Det starter med eteriske toner
spilt på glass. Etter hvert blir tonene til klang og til en melodi. Så kommer
en kontrabass og legger seg knirkende og knakende inn under glassene. Og her i
dette lydrommet, i spennet mellom de overjordiske, spøkelsesaktige
glassklangene og den svært jordiske kontrabassen, setter så Løvlid inn med
sangen sin, langsomt, tett på den opprinnelige melodien, med understreking av
hver stavelse, inntil hun etter fire strofer, river seg løs fra forelegget og
improviserer frem en ny, ekspressiv melodi med svevende intonasjon og
forsiringer og referanser til kveding.
De to versjonene av «Nu dagens lys sig sniger hen» er gode eksempler på
hvordan Løvlid arbeider med tradisjonen, hvordan hun bryter det folkelige
materialet ned og setter det inn i nye, samtidsmusikalske kontekster. Under
innspillingen av «Vita» samarbeidet hun med støykunstneren Deathprod. På «Lux»
har hun følge av de to glassmusikerne Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset
og den eksperimentelle kontrabassisten Håkon Thelin som vi blant annet kjenner fra
gruppen Poing.
Lux betyr lys. Og lys er det mye av i de salmene og sangene som Løvlid
har samlet sammen, men mest av alt dreier det seg om lys som svinner bort og
slukkes, om solnedganger, om tanker ved kveldstid og i videre betydning om
forholdet til døden. Det meste av materialet er eldre stoff. Her er sanger helt
tilbake fra 1600-tallet – Dorothe Engelbretsdotter «Afften Psalme» om dagen som
viker og går bort og presten Samuel Olsen Bruuns salme «Nu solen går ned» – men
det er også blitt plass til Arnulf Øverlands «En liten vise om kvelden når det
mørkner» som er skrevet over en folketone fra Hornindal.
De tre musikerne som er med, skaper vare og særegne klangbilder bak og
rundt Løvlids stemme, men trer også av og til frem i mer selvstendige roller –
for eksempel i introduksjonen til Øverlands vise der vi hører Catharinus
Ellings klaverarrangement av den opprinnelige folketonen i en sval utgave spilt
på glass.
Nettbutikken Amazon har gitt «Lux» sjangerbetegnelsen «Christian &
Gospel». Det er selvsagt ikke noe godt valg – kristne gospel-entusiaster vil
nok bli svært skuffet hvis de kjøper denne platen. Men det er vanskelig å si
hvilken sjanger Amazon burde ha valgt. For «Lux» er – som Unni Løvlids andre
utgivelser – musikk som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene. Kanskje
det enkleste ville være å katalogisere platen under sjangeren «Løvlid»?
