Et spørsmål om moral

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2006

Det finnes et tv-opptak fra 1984 der Herbert von Karajan dirigerer Berlinerfilharmonikerne med Anne-Sophie Mutter som solist i Beethovens fiolinkonsert. Jeg så en gjenutsendelse av programmet på en tysk kanal for en stund siden. Og ble overrumplet av selve håndverket – tv-håndverket. Det er snakk om et liveopptak med publikum i konsertsalen, men det kunne like gjerne vært en gjennomredigert film. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Hver gang musikken skifter karakter, klippes det til en ny kamerainnstilling som viser nøyaktig hva som skjer – oboer og fagotter som akkompagnerer solostemmen, ultranære bilder av paukekøllene osv. Og bildene kommer presist på det rette taktslaget. Produsenten kjenner tilsynelatende partituret ut og inn. Han følger musikken takt for takt og bruker bildene til å tydeliggjøre musikken – slik at selve tv-formidlingen blir en viktig del av tolkningen.

Men samtidig er det noe rart ved dette gamle opptaket: Vi ser instrumentene, men aldri musikerne som spiller på dem. Og heller aldri publikum i salen. De eneste menneskene i dette opptaket er tilsynelatende Mutter og Karajan. Og det er Karajan selv som er den egentlige helten. Han er alltid fotografert slik at det ser ut som om han dirigerer Mutter – ikke orkestret. Og når hun av og til er i sentrum, ser man ham ruvende i bakgrunnen. Holdningen er klar og tydelig: Karajan er den store eneren, hevet over massen; Mutter og orkestret er hans instrument – forteller bildene oss.

Jeg kom til å tenke på det gamle tyske opptaket her om dagen. Anledningen var utsendelsen d. 14. april på TV2 der Leif Ove Andsnes spilte Mozart sammen med Norsk Kammerorkester. Det var et par fancy oversiktsbilder av orkestret og flygelet, tatt fra et kamera i taket, men ellers var det opptak og redigering etter de tilfeldige innfallenes prinsipp – med umotiverte, brå klipp, med rare kameravinkler, med bilder som levde sitt eget liv uten sammenheng med den musikken som faktisk ble spilt. Store deler av programmet ble tatt med håndholdt kamera av en person som sjanglet rundt om flygelet og fotograferte Andsnes fra alle tenkelige og utenkelige vinkler – formentlig til stor plage for publikum i salen.

En kamerabevegelse er et spørsmål om moral – sa Jean-Luc Godard en gang. Kamerabevegelser, kameravinkler, redigering osv. er aldri nøytrale. Hvert valg uttrykker en holdning til det stoffet som formidles. I det gamle tyske opptaket med Karajan er holdningen ulidelig autoritær. TV2-opptaket av Andsnes er den rake motsetningen. Her presenteres musikken på en fri og forfriskende måte … mente produsenten sannsynligvis. Men er det slik det er? Hva er det egentlig TV2-bildene og den MTV-aktige redigeringsstilen forteller oss? At Mozarts musikk er dørgende uinteressant. At musikernes innsats er uvesentlig. At kjendisen Andsnes er en viktig person, men at han dessverre holder på med noe som er temmelig kjedelig – så kjedelig at det er nødvendig å sprite opptaket opp med kreativ kameraføring hvis man skal klare å fastholde seerne en Langfredag ettermiddag.

Også i det rufsede TV2-opptaket ligger det en holdning. Til musikken. Og til oss som har lyst til å høre – og se – den. 

Tretti år etter

Bergens Tidende, 12.04.2006

The Word Is Out

Jaco Pastorius Big Band

Heads Up

Jaco Pastorius-komposisjoner som anonym storbandmusikk

Nei, det er ikke enda en bootleg med Jaco Pastorius og hans big band fra hine hårde dager. Det er en plate med «Jaco Pastorius Big Band», et moderne anonymt storband som har spesialisert seg i Pastorius-komposisjoner. På platen er det gjesteopptreden av Bob Mintzer, Randy Brecker, Peter Erskine og mange andre som var med i det opprinnelige Word of Mouth-band. Og i rollen som Jaco hører vi etter tur en hel stjerneparade av unge testoteron-struttende elbassister – Mark Egan, Victor Wooten, Richard Bona og flere til. De spiller flott, teknisk imponerende – og temmelig kjedelig. Bare til aller sist spisser man ørene. I «Reza» er det plutselig en bassist som går uten for de kvistede løyper og driver orkestret fremover med vill energi. Det er Jaco selv – eller rettere basstemmen fra et gammelt liveopptak – som sparker liv i de blaserte studiomusikerne og får musikken til å eksplodere. Tretti år etter.

Planmessig

Bergens Tidende, 12.04.2006

Bebop United

Tom Scott, tenorsax

Phil Woods, altsax

Manchester Craftsmen’s Guild

Tradisjonell plate fra cross-over saxofonisten Tom Scott

Tom Scott er en allround tenorsaxofonist som har spilt med de fleste, fra Ravi Shankar til Joni Mitchell. Av og til utgir han plater under eget navn. Og røper at han egentlig startet som jazzmusiker. Den siste er et live opptak fra 2002 der han hadde med seg barytonsax, trompet, trombone og rytmegruppe. 

I betraktning av hans musikalske rulleblad er Bebop United en overraskende konservativ plate. Det er snakk om enkel, likefrem jazz med røtter i 1960-tallet. Og med blåserarrangementer som trekker på erfaringene fra Oliver Nelsons smågrupper. Alt avvikles profesjonelt, kompetent og planmessig med Scott selv og trompetisten Randy Brecker som de viktigste solistene. Det eneste uforutsigelige er altsaxofonisten Phil Woods som er gjestesolist i tre numre – en 75 år gammel villstyring som fremdeles kan få musikk til å flytte seg. 

Skuffede forventninger

Bergens Tidende, 05.04.2006

Erwartung

Solveig Kringelborn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

NMA

Solveig Kringlebotn og den store tradisjonen

Opplegget er godt. Her er Solveig Kringelborn. Her er den glimrende pianisten Malcolm Martineau. Og her er en håndfull tyskspråklige lieder i skjæringspunktet mellom senromantikk og modernisme: Wagners Wesendonck-Lieder og Hugo Wolfs Mignon-Lieder, noen tidlige sanger av Richard Strauss og Arnold Schönberg samt, som en liten overraskelse, et par sjeldent hørte sanger av Max Reger.

Men så var det fremførelsen da. Det starter utmerket med dempede tolkninger av Schönberg og Strauss, men så snart vi kommer til de tunge sakene, blir allting problematisk. Det er som om Wagner og Wolf helt har tatt pusten fra Kringlebotn. Stemmen er blek og kraftløs i mellomleiet og besværet i høyden. I tillegg bruker hun et så kraftig vibrato at man av og til føler seg hensatt til en fjern fortid. Dette kan hun helt sikkert gjøre bedre. Disse sangene fortjener det.

Fra turistfellene

Bergens Tidende, 05.04.2006

Italia, ti amo

Placido Domingo

Deutsche Gramophon

Italiensk for begynnere

Det likner en turistplakat fra 1950-årene. Alt er tegnet i skarpe farger. Her er blomsterranker. Her er hvite hus. Her er Middelhavet. Og her står min sann Placido Domingo, solbrun, med jakken over skulderen. Vi snakker om hans siste plate. Den heter Italia, ti amo – «Jeg elsker deg, Italia» – og er presis slik coveret tilsier: En samling folkelige canzoni av den typen kelnerne synger om sommeren i de italienske turistfellene langs Amalfikysten.

Kelnerne synger vanligvis solo, eventuelt akkompagnert av en enkelt mandolin. Domingo blir derimot båret frem av et middelsstort ungarsk symfoniorkester som pakker hver eneste lille sang inn i tunge, svulstige klanger. Men, jo da, han synger fremdeles godt. Betydelig bedre enn de fleste kelnere i Amalfi og omegn. Det skal han ha. Det er sprell og hulk i stemmen. Det er store følelser og melodisk schwung.

I august synger han sammen med Sissel Kyrkjebø i Trondheim. «Norge, jeg elsker deg»? Det ville vært noe, det.

Skremmende intensitet

Bergens Tidende, 05.04.2006

Fartein Valen

Complete Piano Works

Einar Henning Smebye, klaver

Arena

Einar Henning Smebye spiller Valen

Her er alle Fartein Valens komposisjoner for soloklaver samlet på to cd’er. Det er en utgivelse man bare må ha i platesamlingen. Ikke kun fordi den fyller et musikkhistorisk hull. Men først og fremst fordi den inneholder så mye god musikk. Det starter med senromantiske ungdomsverker fra begynnelsen av 1900-tallet, og deretter følger vi Valen på veien inn i modernismen helt frem til de siste særpregede komposisjonene fra begynnelsen av den andre verdenskrigen.     

Einar Henning Smebye er formentlig den pianisten som kjenner denne veien og disse verkene best. Når han spiller dem, glemmer man alle mytene om den tørre, strenge komponisten fra Valevåg. Smebye får selv de mest uforsonlige verkene til å folde seg ut og stråle med en nesten skremmende intensitet.

Hvorfor det skulle gå ni år fra han spilte inn denne fantastiske musikken til den kom ut på plate, kan man bare undre seg over. 

Lisas kveld

Bergens Tidende, 01.04.2006

Lisa Nilsson, sang

Niels Lan Doky, klaver

Mads Vinding, bass

Al Heath, trommer

Bergen Jazzforum

Sardinen

Lisa Nilsson overbevisende i rollen som jazzsangerinne

Glem alt om Bjørn Eidsvåg og «Mysteriet deg» og koselig visepop. Da Lisa Nilsson gjestet Sardinen torsdag kveld, var det jazz som sto på programmet. Og en jazzsangerinne som inntok scenen. Til gagns.

Musikalsk sett kom hun vidt omkring. Grunnstammen i repertoaret var en håndfull klassiske standardlåter med bl.a. «You don’t know what love is» i up-tempo og «All the things you are» i en uvant balladeversjon. Men her var også tilbakelente utgaver av «Corcovado» og «Wave» fra Jobims brasilianske sangbok. Pluss en Mancini-sviske, litt svensk folketone, og mye, mye mer.

I introduksjonen til «Autumn Leaves» siterte bassisten Mads Vinding plutselig Olle Adolphsons «Trubbel», en av Monica Zetterlunds gamle suksesser – kanskje som en liten markering av den tradisjonen Lisa Nilsson her synger seg inn i. Torsdag kveld demonstrerte hun at hun saktens klarer å bli målt med denne tradisjonens målestokk. Stemmen er sterk, teknikken god, og hun har fin fornemmelse for de ulike genrenes krav. Hennes frasering er rytmisk fri. Og hun bøyer og presser det melodiske materialet mot grensene så godt som noen tenorsaxofonist.

Hva mer kan man da ønske seg? Bare lite granne mindre Nilsson, kanskje. Slik at også de tre herrene bak henne hadde fått slippe skikkelig til en gang imellom. Niels Lan Doky på klaver, Mads Vinding på bass og den gamle kjempen Al Heath på trommer – det er en trio som kan spille sokkene av de fleste. Men torsdag var det tydeligvis Lisas kveld: Sangerinne i sentrum, komp i bakgrunnen. Enkelt og greitt. Og kompet var livlig, lydhørt og profesjonelt – men også temmelig diskret og anonymt. Bare et par ultrakorte soloer fra Vinding og Heath antydet hvilke hestekrefter som gjemmer seg i denne trioen. Vi skulle gjerne hørt et par numre der hestene ble sluppet helt fri.