Studentrevy med innlagt banan

Bergens Tidende, 31.05.2005

Händel: Alcina

Geraldine Mc Greevy, Annette Markert, Brigitte Benz-Geller, Caren van Oijen, Markus Schäfer, Elisabeth Starzinger, Nanco de Vries.

Regi: David Alden

Scenografi : Gideon Davey

Gabrieli Consort & Players,
Komische Oper Berlin

Dirigent: Paul McCreesh

Festspillene

Grieghallen

Fra tragedie til farse. Komische Oper fremfører Händels Alcina

Når historien gjentar seg, blir tragedie til farse – sa en klok mann en gang. Det er noe om snakken. I hvert fall når det gjelder Händels operaer.

Ta for eksempel historien om Alcina slik Komische Oper forteller den. På Händels tid var Alcina en ”opera seria”, en opera med heroisk og tragisk innhold, en innfløkt, storslått historie om grusomme forvandlinger, voldsomme lidenskaper, ulykkelig kjærlighet og stor lidelse. I Grieghallen på søndag ble den fremført som studentrevy med innslag av forvekslingskomedie, med slapstick, halsbrekkende stunts og gags på stripe.

Det var morsomt. Det var imponerende. Det var ofte visuelt overrumplende. Og det var hele tiden underholdende. Men med Händels opera Alcina hadde det lite eller intet å gjøre. Det hadde til gjengjeld den musikalske fremførelsen. I orkestergraven satt Paul McCreesh og hans Gabrieli Consort & Players og la et typeriktig grunnlag, rikt på delikate fargenyanser. Og på scenen var samlet en formidabel gruppe sangere. Sopranen Geraldine Mc Greevy sang rollen som den demoniske trollkvinnen Alcina med imponerende uttrykkskraft og overbevisende autoritet, og fikk sterkt motspill fra mezzosopranen Annette Markert i bukserollen som Ruggiero. I de mindre rollene briljerte Brigitte Benz-Geller og Caren van Oijen som henholdsvis Morgana og Bradamante. Blant de få mennene i ensemblet merket man seg spesielt Markus Schäfer i rollen som Oronte.

Det ble en kveld med vokalkunst på høyt nivå. Og vokalkunst må til. For Händels Alcina er – ganske enkelt – en lang serie høyspente, følelsesladede og virtuose arier. Som regissøren David Alden hele tiden gjør sitt beste for å sabotere. Selvsagt er det mye i denne gamle operatradisjonen som i dag forekommer oss komisk. Og selvsagt er det vanskelig å gi relativt stillestående arier et dynamisk scenisk uttrykk som kan holde interessen fangen hos et moderne publikum. Men disse problemene løser man ikke ved å konstruere en helt ny historie og redusere Händels musikk til tilfeldig bakgrunnsakkompagnement – og så i øvrig la en gruppe forvirrede menn løpe over scenen med bananklaser hver gang det er utsikt til at noen vil begynne å ta musikken alvorlig.

Da Geraldine Mc Greevy i andre akt sto alene, helt fremme på scenen, foran teppet og sang slutningen av ”Ah! mio cor”, ga hun en overbevisende demonstrasjon av at Aldens febrilske strategi ikke er nødvendig. Denne musikken er fremdeles sterk nok, uttrykksfull nok, dramatisk nok i seg selv, fortalte hun – etter å ha måttet synge første delen av arien liggende på gulvet sammen med en kjempekrokodille.

I stemmens grenseland

Bergens Tidende, 30.05.2005

Verk av Tan Dun, Evan Ziporyn, Philip Glass og Iva Bittová

Bang on a Can All-Stars

Festspillene

Håkonshallen

Blandet program med Bang-on-a-Can All Stars

«Qi Liu Wu Si San Er Yi» - roper musikerne. De teller ned fra 7 til 1. På kinesisk. Og da er det i gang: Bang-on-a-Can All-Stars kaster seg inn i «Concerto for Six», et stykke skrevet av Tan Dun i 1998 for nettopp denne gruppen og for nettopp denne merkelige besetningen: bassklarinett, cello, el-gitar, slagverk, kontrabass og preparert klaver.

Alle musikalske parametere i Tan Duns verk er basert på tallrekken fra 7 til 1. Det høres kanskje tørt og teoretisk ut, men slik virker det ikke i praksis. I gruppens entusiastiske og innforståtte tolkning blir «Concerto for Six» et lystig, fritt improviserende verk der alle den gamle avantgardens triks røres sammen og fremføres med høyt humør og ironisk distanse. Her må man ganske enkelt overgi seg.

Det var betydelig vanskeligere å bli revet med i de to neste verkene. Først «Music from Shadowbang», fire korte, karakterløse stykker scenemusikk skrevet av Bang-on-a-Can’s klarinettist Evan Ziporyn. Og deretter «Music in 5ths», et verk fra Philip Glass’ revolusjonære fase med uendelig kvernende repetisjon av en enkel frase i rene kvinter, et verk som postulerer å være i bevegelse, men som musikalsk sett står på stedet hvil.

Etter pausen kom den tjekkiske fiolinist og sanger Iva Bittová vandrende og syngende gjennom Håkonshallen. Etter en stund sluttet Bang-on-a-Can All-Stars seg til henne og sammen fremførte de hennes «Elida», en suite basert på tekster av den tjekkiske dikteren Vera Chase. Der vi før pausen hadde vært i New York sammen med storby-avantgarden, var vi etter pausen i et merkelig, ubestemmelig område. For i Iva Bittovás musikalske univers er det litt av hvert og ingen faste konturer: Her møter Edith Piaf, Björk og Mari Boine hverandre. Her er det østeuropeisk popmusikk, kabaretsanger, noe som høres ut som slavisk folklore, heavy metal. Og det hele sprites opp med ekspressivt fiolinspill og Bittovás imponerende vokalteknikk som presser stemmen ut i ekstremene. I et grenseland der musikk blir til skrik og støy.

Kvartettkultur

Bergens Tidende, 29.05.2005

Verk av Sjostakovitsj, Mansurjan og Beethoven

Rosamunde-kvartetten

Festspillene

Logen

Salige tolkninger av den store wienertradisjonen

At kvartetten henter navnet sitt fra et av Schuberts mest berømte verk, sier vel allerede noe om hvordan landet ligger. Og når da Rosamunde-kvartetten slutter konserten med å spille Beethovens tredje Razumovskij-kvartett er det ingen tvil. Her er fire musikere som har funnet sammen for å feire kammermusikken fra den store wienertradisjonen. Og som behersker denne musikken til fingerspissene. De gir en ungdommelig, frisk fremføring av Beethoven der alle satsene spilles dansant med flott markering av det underliggende rytmiske drivet. Gjennom hele verket er tolkningen finslipt med alle stemmer avstemt mot hverandre. Det er de duse klangfargene som dominerer, men det spilles samtidig med fin sans for det fremadrettede i denne uregjerlige musikken som hele tiden er ved å sprenge seg ut av de tradisjonelle rammene.

Ekstranummeret er den langsomme satsen fra Haydns «Reiter»-kvartett (Hob. III:74) – en salig tolkning der alle dynamiske markeringer er på plass og alle detaljer står lysende klart uten at den store overgripende strukturen forsvinner. Et skoleeksempel på hvordan slik musikk skal spilles.

Men klassisk kvartettkultur er ikke nødvendigvis det rette utgangspunktet når det gjelder musikk fra det 20. århundre. Det merket vi før pausen der Rosamunde-kvartetten ga en veldig kultivert, veldig avdempet og temmelig karakterløs tolkning av Sjostakovitsjs strykekvartett nr. 11. En mer røff tilnærming ville uten tvil ha gjort underverker her.  Om dette også ville hjulpet på fremføringen av armenieren Tigran Mansurjans strykekvartett nr. 2 er vanskeligere å si. Her var problemet nok snarere at verket i seg selv er blekt og fargeløst.

Drama for øret

Bergens Tidende, 11.05.2005

Ludwig van Beethoven: An die Ferne Geliebte, op. 98

Franz Schubert: Schwanengesang D957

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Historisk begivenhet i Wigmore Hall

Her er et nytt liveopptak med Matthias Goerne og Alfred Brendel, innspilt i november 2003 i Londons Wigmore Hall, bare et par uker etter deres kritikerroste versjon av Schuberts «Winterreise» (anmeldt 23.06 2004).

En historisk begivenhet – skrev en engelsk anmelder om novemberkonserten. Det forstår man når man hører platen. For her får vi to gjennommusikalske og gjennomtenkte tolkninger som snur opp og ned på de fleste vante forestillinger om liedgenren. Det starter med at Goerne og Brendel bryter gjennom overflaten på musikkhistoriens første sangsyklus, Beethovens «An die Ferne Geliebte», og demonstrerer at det under de regelmessige, nesten klassiske formene ligger et storslått, fragmentert moderne verk som peker fremad mot sentrale momenter hos en Schubert eller en Schumann. Og det andre verket på platen er da nettopp Schubert – hans «Schwanengesang» fremført så inntrengende, så dramatisk at man med en gang innser at heller ikke dette verket noensinne vil bli det samme igjen. For Goerne og Brendel forteller såvisst ikke den vanlige, koselige, småsentimentale historien om ung, ulykkelig kjærlighet. Hos dem er «Schwanengesang» blodig alvor, en vill, uregjerlig sangsyklus om store følelser, om smerte, om voldsomme lidenskaper, om tap. Et drama for øret.