Vinterlandskap

Bergens Tidende, 23.06.2004

Franz Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Schuberts «Winterreise» som storslått psykologisk drama med Matthias Goerne og Alfred Brendel

En allergisk reaksjon tvang ham til å avbryte konserten i Logen under årets Festspill. Men lurer du på hvordan Matthias Goerne synger utenfor pollensesongen, da må du få tak i denne utgaven av Schuberts «Winterreise», innspilt live i London, i Wigmore Hall, den konsertsalen der Goerne har sitt mest lydhøre publikum.

I Schuberts sangsyklus er allting allerede skjedd: Den tilbakeskuende fortelleren flakker hvileløst omkring i et kaldt vinterlandskap. Han har innsett at han aldri vil få den kvinnen han elsker. Han grubler. Hans hode er fullt av minner og drømmer. Men i Goernes innsiktsfulle tolkning er «Winterreise» betydelig mer - ikke bare en hutrende klage over tapt kjærlighet, men en refleksjon over tid og erindring der melankolske bilder av fortiden blender inn over nåtidslandskapet, og der sorgen over den svunne verden og de svunne følelsene etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel.

Sist Goerne gjestet Bergen var han en ung sanger på vei opp. Han hadde nettopp spilt inn «Winterreise» på Hyperion med Graham Johnson som pianist. I dag, sju år senere, er han et verdensnavn. Og hans nye «Winterreise» er vesentlig mer kompleks i uttrykket. Stemmen er blitt mørkere og mer fyldig i bunnen. Og både kraftigere og mer nyansert i toppen. Men når hans nye «Winterreise» som helhet virker mer moden og helstøpt enn den gamle, har det vel så mye å gjøre med at det denne gangen er den gamle kjempen Alfred Brendel som sitter ved flygelet. Ikke som ydmyk akkompagnatør, men som vitende medspiller og krevende motspiller.

Når Goerne setter hele sitt ufattelige klangregister på spill, og når Brendel kaster hele sin musikalske erfaring inn i tolkningen, da blir Schuberts «Winterreise» et storslått psykologisk drama. Og hver eneste av de 24 sangene et lite, avrundet mesterverk i seg selv.

Kjølig blikk på Grieg

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Grieg og Sjostakovitsj

Gunilla Süssmann, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester

Andrew Litton, dirigent

Festspillene

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med Gunnilla Süssmann som solist.

Det er første sats i Griegs a-moll konsert. Orkestret slutter spille. Kadensen begynner. Mye avhenger av hvordan solisten griper an dette lange, uakkompagnerte stykket.

Mange pianister, de fleste, starter ettertenksomt her og lar deretter musikken folde seg ut som et sammenhengende, improvisatorisk forløp der satsens kjernemotiver dukker opp, bearbeides og glir innover hverandre. Gunilla Süssmann valgte derimot å spille kadensen som en serie selvstendige små stykker, med tydelige markeringer av de enkelte avsnittene, av og til med merkbare pauser imellom.

På sett og vis var dette symptomatisk for hennes tolkning av verket som helhet. Hennes grunnleggende strategi var tilsynelatende å demontere forløpet, skjære det musikalske grunnmaterialet fri av satsen og legge det frem til overveielse. Overfor orkestret var hun avventende, tilbakeholdt. I lange strekk spilte hun lett forskutt i forhold til satsens underliggende rytme, som for å markere at det her er snakk om to forskjellige verdener, at klaveret er ute i et annet ærend enn orkestret.

Ikke alle vil kunne akseptere denne strategien og disse grepene. Og det vil også kunne argumenteres for at Süssmann av og til gjorde en dyd av nødvendighet - at det for eksempel var tekniske begrensninger snarere enn bevisste valg som gjorde den lyriske andresatsen mer opphakket enn godt er. Man kan også peke på at det var tempotap i de raske partiene av tredje sats, og at det var fraser som ikke fikk lov å klinge helt igjennom.

Slike berettigede innvendinger skal imidlertid ikke skygge for at dette faktisk var en interessant tolkning. Analytisk, dissekerende, uten snev av romantikk. Et uvant kjølig blikk på Grieg, ingen tvil om det. Men også et prisverdig forsøk på å gjøre dette kjente verket fremmed for oss. Og dermed nytt igjen.

Prisverdig var også Andrew Littons og BFOs fremførelse av «Året 1905», Sjostakovitsj' 11. symfoni. Filmmusik - pleier kritikerne å si om dette mektige verket. Og, jo da, både tilnavnet og satsbetegnelsene refererer nå engang til den første russiske revolusjonen, og - som Litton fremhevet i sin introduksjon - det løper kraftige, både skjulte og åpenlyse, historiske referanser gjennom hele verket. Men dette er faktisk en symfoni. Også en symfoni. Og det fine ved kveldens fremføring var at Litton og BFO gjennom hele det uendelig lange, sammenhengende forløpet maktet å holde den nødvendige balansen mellom det «filmisk» fortellende og det symfonisk reflekterende.

Konsentrert lydkunst

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Brahms og Schumann

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver
Festspillene

Logen

Avbrutt  konsert med Matthias Goerne. Sporty, imponerende innsats av Leif Ove Andsnes

Var det den digre blomsteroppsatsen på scenen som gjorde utslaget? Eller tobakksrøyken fra baren i tredje etasje? Eller kanskje bare den bergenske våreksplosjon i all alminnelighet? Et eller annet tok iallfall knekken på Matthias Goerne. Han var synlig plaget av allergi mot slutten av første avdeling, og klarte ikke å komme tilbake etter pausen.

Da ble det altså bare en liten håndfull Brahms-sanger med Goerne denne fredag kvelden i Logen. Men vi konstaterer i det minste at selv med blussende høyfeber har han fremdeles en imponerende stemmeprakt. Og at han synger med gjennommusikalsk frasering og en tekstforståelse som er få andre, om overhodet noen, forunt.

Hver av de tolv sangene ble fremført som konsentrert lydkunst i tett samspill med Leif Ove Andsnes. Ofte slik at det var vanskelig å si hvor grensen gikk mellom tekst og musikk. Og kanskje var virkningen av disse små, fortettede underverkene ekstra voldsom nettopp denne kvelden fordi man merket at det her ble sunget på kanten av stupet. «Es träumte mir», sangen med de vanskelige tonespringene og den desillusjonerte teksten, ble et høydepunkt i så måte - sunget i toppen av barytonregisteret, helt der oppe hvor Goernes stemme er som vakrest, men hvor også innsatsen og risikoen er størst. «Jeg følte allerede at det var en drøm», forteller tekstens ulykkelige elsker, og når Goerne tapper stemmen for all kraft og blender den ned i tonløst mezzovoce, føler man – med øre og kropp - tekstens plutselige, bitre erkjennelse av at en umulig drøm er bristet.

I pausen ble det hentet noter ute i byen. Og så satte Leif Ove Andsnes seg uten krusedull og omsvøp til flygelet og spilte Schumann - Romansene op. 28, Arabesken, og til slutt den femte Novelette. Sporty. Profesjonelt. Og utrolig imponerende. At dette var noe som kom i stand i hui og hast, var det visst bare Andsnes selv som kunne merke.

Det skulle vært Görne og Brahms og Vier ernste Gesänge etter pausen. Nå ble det i stedet Andsnes og Schumann – og et flott, sammenhengende program, fortolket sikkert og myndig med fin fornemmelse for dobbeltheten av nøkternt klarsyn og romantisk overmot i Schumanns klaververk.

Det er vel bare i Bergen, under Festspillene, at noe slikt kan la seg gjøre.

Sexy Lady

Bergens Tidende, 01.06.2004

Sanger av Brahms, Debussy, Berg m.fl.

Susan Graham, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Festspillene
Logen

Susan Graham i Logen med drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene

Bergen er bare en av stasjonene på Susan Grahams tettpakkede reiseprogram. I mai har hun gitt recitals overalt i Europa. I juni skal hun synge opera på Covent Garden i London. På plate er hun aktuell med en kritikerrost tolkning av Charles Ives. Hun er en av tidens mest populære og etterspurte sangerinner. Hvilket ikke er vanskelig å forstå hvis man hørte henne i Logen lørdag kveld.

Stemmen er rent ut sagt blendende vakker. Og gjennomkontrollert i alle dimensjoner -  i hele registeret fra den varme, mørke bunnen til den lyse, funklende toppen, og i hele det dynamiske spennet fra sart pianissimo til fulltonende og øredøvende fortissimo. I de store utladningene går hun direkte til kjernen i tonen, setter den presist an og åpner uanstrengt opp for klangen inntill hele rommet vibrerer. Når musikken krever det, setter hun spiss på med et tindrende, hurtig vibrato.

I Logen presenterte Graham det samme programmet som hun debuterte med i Carnegie Hall siste år, et program som viser stemmen hennes fra alle sider. Og som ikke minst demonstrerer hennes sceniske talent. For dette ble bestemt ikke noen stillferdig kveld med dydige lieder på rekke. Her var det drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene. Alt sunget i flott samspill med den glimrende pianisten Malcolm Martineau som tydeligvis likte seg i rollen som musikalsk sparringspartner.

I første avdeling beveget Graham seg fritt og uimponert fra Brahms' robuste «Zigeunerlieder», op. 103, til de delikate klangfargene i Debussys «Proses lyriques». Men kveldens musikalske høydepunkt kom etter pausen da hun skrellet den tunge senromantikken av Alban Bergs «Sieben frühe Lieder» og demonstrerte at han allerede hadde tatt det store spranget ut i modernismen da han skrev sanger som «Traumgekrönt» og «Die Nacht».

Under fremførelsen av Berg satt man på kanten av stolen for å få alle nyanser og poenger med. I resten av andre avdeling var det bare å lene seg tilbake og overgi seg. Og nyte Grahams avslappede, humørfylte tolkninger av Poulencs korte, poengterte Apollinaire-sanger og hennes smakebiter fra Moïses Simons og André Messagers overstadige franske 1930-talls operetter.

Slikt blir det ekstranumre av: Først Reynaldo Hahns sviske «À Cloris». Og så en overdådig fremførelse av Ben Moores ironiske «Sexy Lady» - om mezzosopranen som drømmer om for en gangs skyld å få slippe de tradisjonelle bukserollene og slå seg løs. Den er tilegnet Susan Graham selv. Som er en Sexy Lady uansett hva hun synger.