Ifølge Penderecki

Bergens Tidende Morgen, 18.04.2000

Krzysztof Penderecki: Passio et mors Domini nostri Iesu Christi secundum Lucam

Solister: Izabella Klozinska, Roman Trekel, Romuald Tesarowicz
Evangelisten: Gustaw Holoubek

Krakow Filharmoniske Kor (instruktør: Teresa Majka)

Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor (instruktør: Maria Gamborg Helbekkmo)

Dirigent: Krzysztof Penderecki

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Pendereckis monumentale verk «Lukas-pasjonen» i Grieghallen med komponisten selv som dirigent

Latin er et dødt språk, sies det. Men man merker det ikke når den store polske skuespilleren Gustaw Holoubek går frem til mikrofonen i Grieghallen og repeterer hodepunktene om Jesu Lidelse og Død ifølge Lukas. At han forteller oss noe stort, dramatisk, betydningsfullt på dette gamle, glemte språket – det er ikke vanskelig å forstå.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Lukas-pasjonen er blitt Krzysztof Penderecki mest spilte verk eller hvorfor det fremdeles er et av de mest populære korverk fra etterkrigstiden. For vel er det snakk om musikk utkomponert etter alle den sene modernismens regler - med voldsomme tone-clusters, med speilende tolvtonerekker bygget opp av små webern’ske moduler, med en melodikk som beveger seg gjennom de minste intervallene eller tar de største sprangene – men det er også et verk som på sett og vis tar avskjed med hele denne estetikken, et verk som hårdnakket insisterer på å kommunisere med sitt publikum og som presenterer seg som en storslått bildebok, en avvekslende fortelling full av musikalske begivenheter og effekter.

Mange av grepene klinger dated i dag, de musikalske effektene sjokkerer ikke lenger, de orkestrale fargene er blitt litt falmede. Når man hører verket, live, i Grieghallen en vårkveld i år 2000, blir man slått av hvor tidsbundet mye av denne musikken egentlig er. Eller er blitt med tiden. Men like fullt: denne søndag i Grieghallen, med Izabella Klozinska, Roman Trekel og Romuald Tesarowicz som solister, med Krakow Filharmoniske Kor og Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor, med Bergen Filharmoniske Orkester, og med Penderecki selv på podiet – denne søndag konstaterer vi at verket fremdeles virker, at det fremdeles kommuniserer med en overveldende monumentalitet som brenner igjennom, på tvers av den skolemesteraktige patos og den litt selvhøytidelige gestikken.

Blant solistene imponerte spesielt bassen Romuald Tesarowicz med en flott, solid prestasjon. Sopranen Izabella Klozinska hadde en del vanskeligheter med Pendereckis brutte linjer, og Roman Trekel måtte av og til nærmest presse stemmen opp i falsett for å klare fraseringer som er skrevet uten smålige hensyn til hva som er en barytons naturlige register. Det var også en del steder hvor korsatsene var faretruende nær ved å gå opp i skjøtene. Som helhet var søndagens fremførelse derfor nok ikke den mest blankpolerte man kunne forestille seg. Men nettopp dette litt rå, litt uhøvlede preget fungerte bra i sammenhengen. For monumentaliteten i dette store verket med de umenneskelige dimensjonene ligger ikke minst i selve bestrebelsen, i dette å samle alle disse mange menneskene og få dem til i fellesskap å strekke seg til grensen. Og få det til. 

En europeer i USA

Bergens Tidende Morgen, 10.04.2000

Speak Low – en kabaret med musikk fra Kurt Weills amerikanske periode

Tone Søyset og Oddbjørn Hanto, sang

Anne Nitter Sandvik, klaver

Regi: Anderz Døvig

Logen

Sjarmerende og intelligent liten forestilling om Kurt Weills amerikanske sanger

Normalt forbinder vi navnet Kurt Weill med Weimar-tiden, med Brecht, Mahagonny, Dreigroschenoper, den tyske kulturkamp, den radikale musikkbevegelse. At Weill faktisk tilbrakte de siste femten år av livet sitt som musikalkomponist i USA, er nærmest glemt. Det er bare to av hans sanger fra denne perioden som har overlevd og er blitt en del av den amerikanske sangskatten: «September Song» og «Speak Low».

Likevel har Tone Søyset og Oddbjørn Hanto altså valgt å fokusere på den amerikanske Kurt Weill, her i hundreåret for hans fødsel og i femtiåret for hans død. Resultatet kan ses og høres i Logen i disse dager: Det er blitt en sjarmerende og intelligent liten forestilling som med enkle midler tegner et mer nyansert bilde av Weill enn vi er vant med.

Av de to sangerne er Hanto kanskje den som føler seg best hjemme i den mer jazzy del av Weills produksjon, men det er likevel Søyset som er forestillingens sentrum: Hun har fin sans for hjemløsheten og melankolien i disse sangene, og i forestillingens beste numre fanger hun med kjølig sensualitet den sære blandingen av håp og desillusjon som preget all Weills musikk. Og hun synger forestillingens eneste tyske nummer «Wie lange noch?» slik at man forstår hvorfor Weill aldri kunne bli riktig amerikansk: Uansett alle hans bestrebelser på å lykkes som songwriter, forble han en fremmed, en outsider. En europeisk komponist.

Søyset og Hanto får bra hjelp underveis av Knut Elvik i en liten, gjennomgående rolle som kelner. Og Anne Nitter Sandvik sitter ved flygelet og utretter små mirakler med Weills skeive musikk.

I det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2000

The Maid of Norway

Musikk: Kjell Habbestad

Libretto: Paal-Helge Haugen

Regi: Hilde Andersen

Scenografi: Bridget Kimak

Dirigent: Susanna Mälkki

BIT 20 Ensemble

Opera Vest

Håkonshallen

Opera Vest imponerer med flott, fargesprakande framsyning i Håkonshallen

Med premieren på The Maid of Norway tek Opera Vest spranget over i det store formatet. Og lykkast til fulle med det. Resultatet er blitt ein flott, dramatisk og fargesprakande mellomalderfantasi med musikk av Kjell Habbestad, tekst av Paal-Helge Haugen og eit dusin bra og spreke norske songarar i konstant aktivitet på scenen i Håkonshallen.

Handlinga er henta frå Noregssoga: Vi er i Bergen, mot slutten av 1200-talet. Barnekongen Eirik vert gift med ei skotsk prinsesse. Ho døyr i barselseng to år etter. Då dotter deira, Margareta, er sju år vert ho send bort. Ho har arva den skotske trona og må, av dynastiske grunnar, gifte seg med ein engelsk prins. Men dei store planane vert aldri innfridde. Ho døyr på reisa. Tjue år seinare kjem ei eldre tysk kvinne til Bergen. Ho hevdar ho er Margareta. Styresmaktene trur henne ikkje, og ho vert brend som heks på Nordnes.

Det er ikkje mykje til story-line å gå på her. Historia er merkeleg, ufullstendig, utan forklarande mellomledd, kort og knapp som dei mellomalderkrøniker den byggjer på. Og likevel klarer Paal-Helge Haugen å gjere dette spede materialet samanhengande og vedkommande. Han legg historia fram i ein serie korte opptrinn, og utnyttar dei brå overgangane til å skissere ei tragisk historie om den vesle, naive barnekongen som etter kvart vert til ein ung, skuffa og plaga mann.

Dramaturgisk sett er den andre delen av historia, den om den falske Margareta og heksebrenninga, mindre vellykka. Haugen har tydelegvis hatt problem med å integrere den i den overordna framstellinga, og har difor valt å gjere den til ei slags ramme, ei naudløysing som fører til at heile historia om Eirik vert fortald i eit nokså problematisk flash-back. Og at Siri Torjesen i rolla som den falske Margareta må sitje uverksam i bakgrunnen under det meste av framsyninga.

Kjell Habbestad støttar opp om Haugen sin tekst med effektiv, dramatiserande og nokså samansett musikk. Han jobbar med enkle, leiemotiv; han brukar stumpar av Carmen Gratulatorium, det eldste stykke verdsleg norsk musikk; han skriv ein serie mellomalderpastisjar; og av og til høyrer vi romantiske ekko av gamle Hollywood sound-tracks. Men det gjennomgåande, underliggjande tonespråket er likevel moderat, ny-enkel modernisme som gir songarane gode villkår.

Og sunge vert det. Sunge og spelt bra. Av eit ensemble som jobbar så nydeleg saman at alle medverkande eigentleg burde vert nemnde. Vi nøyer oss likevel med å konstatere at mezzoen Marianne E. Andersen teiknar eit overtydande, psykologisk nyansert portrett i bukserolla som Kong Eirik, – at Ann-Helen Moen har mange fine, ømme moment både som den skotske prinsessa og som Maria Møy, – og at Berte Synnøve Taraldsen er heilt ubetaleleg i rolla som Eiriks maktsjuke mamma, med ein mimikk som vekkjer sterke minne om den vonde dronninga i Disneys Snøkvit. Fundamentet på herresida vert lagt av den imponerande Ketil Hugaas i rolla som biskop og av Njål Sparbo som mellom anna spelar ein kald, nøktern skarprettar. Det er også bra funn å gjere blant dei høge stemmene: Den kraftfulle, dramatiske tenoren Niels Harald Sødal lyser opp i mange små, viktige roller. Og Arild Helleland har ein overdådig morosam entre som dåreprins i eit komisk, karnevalesk opptrinn mellom dei to aktene.

Vi tek med at Hilde Andersen stod for regien, at engelske Bridget Kimak hadde laga ein enkel, velfungerande scenografi. Og at finske Susanna Mälkki styrde BIT 20 Ensemble og songarane effektivt og presist gjennom framsyninga.

En fantastisk fiolinist

Bergens Tidende Morgen, 04.04.2000

Verk av Mozart, Nielsen og Schubert

Isabelle van Keulen, fiolin

Sebastian Weigle, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandske Isabelle van Keulen i frodig tolkning av Carl Nielsens fiolinkonsert

For en fantastisk fiolinist! Nederlandske Isabelle van Keulen, i Grieghallen torsdag: En fabelaktig tekniker, en forrykende virtuos, men først og fremst en fullblods musiker. En av disse sjeldne kunstnere som fra første takt setter verket i sentrum. Og spiller det så man glemmer alt omkring seg. I en tid da fiolinscenen domineres av koreanske tenåringer, og da det globale idealet er en anoreksisk spillestil, da er det noe av en åpenbaring å møte en sterk musiker som spiller seg selv helt ut, helt ned i strengene, og som tør gi musikken all sin kraft, frodighet og sanselighet tilbake.

Hun var konstant i ilden denne torsdagen. Dansende, stampende, selvforglemmende foran et velopplagt orkester, med Stradivariusen i et fast grep under haken og med full kontroll over alle detaljer i Carl Nielsens merkelige fiolinkonsert. Som hun fikk til å stråle og klinge enda mer merkelig enn vi husket den. For vel var det mye fynsk forår i orkestrets akkompagnement, mye av den sangbare, danske enkeltheten vi normalt forbinder med Nielsens musikk, men i Keulens versjon av solostemmen var det også noe nytt, fremmed, en eksplosiv uberegnelighet, en egensindig villskap - og et stort åpent rom av fiolinhistoriske referanser, tilbakeblikk på Beethoven, på Brahms, og min sann også et glimt av Bach hvis store g-moll fuga plutselig begynte å klinge med i kadensen i første sats.

Reglene sier at det etter pausen bør komme en stor symfoni. Og på torsdag var det da selve Den Store Symfoni vi hørte: «Die Grosse», Schuberts timelange symfoni nr.9, «en god, solid, langtrukken klassisk klump av en komposisjon, med tid til å falle i søvn og våkne opp igjen to tre ganger i hver sats» som George Bernhard Shaw skrev en gang. Robert Schumann beundret denne vegg-til-vegg symfonien og talte om dens «himmelske lengde», mens musikkhistorikeren Donald Grout syrlig bemerket at lengden nok ville være mindre himmelsk hvis det ikke var for alle Schuberts herlige melodier.

Synspunktet har noe for seg. Men like fullt: når denne symfonien fremdeles lever, skyldes det ikke kun det rike melodistoffet, det har bestemt også noe å gjøre med de lange linjene gjennom satsene og, ikke minst, med den flotte instrumentasjonen. Schubert setter horn og tromboner i sentrum og skaper et forbløffende moderne satsbilde som i lange passasjer peker fremover, forbi Schumann og Brahms, helt frem til Mahler. Dette var i all fall det inntrykket vi satt igjen med etter den glimrende tyske dirigenten Sebastian Weigles autoritative og disiplinerte tolkning av dette store verket. Han fikk bra hjelp av BFO som kvelden igjennom var i strålende form. Og at det etterpå ble spesiell applaus til messingblåserne var fullt fortjent.