Sopran i siget

Bergens Tidende Morgen, 22.09.1998

Lise Ranveig Syversen, sopran

Annabel Guaita og Marko Nouwens, klaver

Troldsalen

Spennende møte med ung, imponerende sopran

Det hele virker så enkelt, så liketil, en høstsøndag i Troldsalen. Men man skal ikke la seg lure. For vel er atmosfæren hyggelig, avslappet, vel er stemningen upretensiøs, men den musikalske kvaliteten er det aldri slakket på. Hver søndag er det oppdagelser å gjøre, opplevelser å tenke over på veien hjem.

Denne søndagen møtte vi sopranen Lise Ranveig Syversen, et nytt, sjarmerende bekjentskap. Akkompagnert av pianisten Annabel Guaita kvitterte hun for invitasjonen til Troldsalen med fem av Griegs seks Ibsen-sanger i en tolkning hvor spesielt den mørke, melankolske versjonen av «Borte» gjorde inntrykk. Etter pausen kom hun tilbake, nå sammen med pianisten Marko Nouwens, og ga et blandet program med imponerende stor musikalsk spennvidde. Her er en ung overbevisende sangerinne som uten problemer klarer å gå fra Richard Strauss' krydret senromantiske «Morgen» til Bizets farlige, flørtende Carmen. Og som inn i mellom gir flotte dramatiske versjoner av Dvorak, Rachmaninov og Fauré - alt sammen på originalspråket.

Syversen har et rikt, velpleiet stemmemateriale som peker i flere forskjellige retninger. Man lurer på hvor man kommer til å høre henne igjen. Som lyrisk sopran i senromantiske orkesterlieder? Som dramatisk heltinne i operaen? Uansett hvor – det blir spennende å følge hennes utvikling.

Søndagens to pianister supplerte programmet med en energisk firhendig utgave av Griegs «Fire Norske Danser», op. 35. Og Annabel Guaita imponerte som solist med en teknisk disiplinert og musikalsk veldisponert tolkning av Manuel de Fallas komplekse «Fantasia Baetica».

Som en gave

Bergens Tidende Morgen, 19.09.1998

Gustav Mahlers 6. symfoni

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende Mahler-tolkning med BFOs nye sjefdirigent gir grunn til optimisme

Det var en helt egen stemning i Grieghallen torsdag kveld. Det skulle vært en vanlig konsert med en av sesongens mange interessante gjestedirigenter. Men etter onsdagens pressemøte i Harmonien var det plutselig blitt noe helt annet, noe langt mer alvorlig: et møte med den dirigenten som skal stå i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester fra neste høst og tre år frem.

Ikke rart det var elektrisitet i luften da unge, australske Simone Young gjorde sin entre. Varmen i klappsalvene fortalte det meste: om lettelsen over at det endelig er blitt en løsning på BFO's usikre fremtid. Om sympati og velvilje. Og om meget store forventninger.

For alle håper jo at dette kommer til å gå bra, at ansettelsen av Simone Young som sjefdirigent og kunstnerisk leder skal bli innledningen til «en ny æra» slik styreformannen uttrykte det. Torsdagens flotte konsert med Gustav Mahlers sjette symfoni som eneste verk på programmet fortalte at det er al mulig grunn til å være optimistisk.

Mahler bryter med fiksjonen om at musikk er et «vev av rene deduksjoner», skrev Adorno. De klassiske symfoniene er konstruert i logisk-dramatiske utviklingsforløp, Mahlers er episke, roman-aktige, fulle av brå overganger, uventede innfall, som om han vil fortelle oss noe vi aldri har hørt før. «Likesom romanene vekker enhver av hans symfonier forventningen om noe spesielt som en gave».

I sin tolkning av den sjette symfonien demonstrerte Young bra sans for nettopp dette momentet i Mahler, det episke, det uventede, ja med sin egensindige endring av den tradisjonelle satsfølgen styrket hun vel egentlig musikkens store fortelling slik at andantens langsomme Ess-dur nå kom som brå kontrast til førstesatsens a-moll marsj – i stedet for den vanlige glatte overgangen til a-moll scherzoen.

En uortodoks løsning. Men musikalsk velbegrunnet. Som det meste av denne fremførelsen. Vorwärts! – står det overalt i det enorme partituret. Nicht sleppend. Drängend. Og Simone Young ga oss virkelig en ekte Mahler'sk versjon hvor musikken hele tiden er i bevegelse fremad, en stor fortelling som uimotståelig presser seg frem og som ikke lar seg fange i klassiske formskjemaer.

Hun fikk bra hjelp av BFO som hun tilsynelatende har et veldig bra forhold til. Et orkester som hun klarer å få til å spille med overbevisning og varme, både mer konsentrert og mer fritt enn vi har hørt det på lenge, et orkester som kvelden igjennom fungerte presist, samstemt. Og så var det alle detaljene: flott samspill på tvers av gruppene, slagverkere som tilsynelatende kan alt. Og en helt imponerende blåserseksjon som klarte å holde energien oppe i halvannen time, helt frem til og igjennom den lange, uutholdelig intense finalen. Alt dette og mer til. Det lover godt for fremtiden.

Og da er det vel bare å ønske til lykke med valget av Simone Young. Vi gleder oss til neste høst.

Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.