Ved avgrunnen

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1996

Håvard Gimse og Helge Kjekshus, klaver

Tom Vissgren og Terje Viken, slagverk

Gunnar Sævigs sal

Dramatisk, høyspent fremførelse av Bartóks merkelige kvartet for klaverer og slagverk

Bartóks Sonate for to klaverer og slagverk var siste punkt på programmet på Autunnalens siste konsert. I januar hørte vi orkesterversjonen i Grieghallen med pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus i flott samspill med slagverkerne Tom Vissgren og Terje Viken. På søndag var alle fire samlet i Gunnar Sævigs sal om originalversjonen.

Det ble en avslutning med maner. Og en av de konsertene man husker lenge efter: en kraftbetonet fremførelse av denne merkelige kvartetten, dramatisk, høyspent, så intens at man nesten ikke torde trekke pusten under de to første satsene. I orkesterversjonen kan det av og til føles som om Bartók har pakket musikken inn, i originalversjonen slik den ble fremført på søndag var det ingen omsvøp, ingen forsonende momenter: her var det musikk med skarpe kanter og blottlagte nerver, musikk spillet på kanten av krakken, balanserende på kanten av avgrunnen, manisk musikk på sammenbruddets rand. Men også raus, lekende musikk. I en oppførelse så full av energi og humør at man simpelthen måtte overgi seg i den virtuose siste satsen der slagverkerne går i nærkamp med klaverene og for alvor kommer inn på scenen og blir medspillere.

Før pausen: To solostykker for slagverk, Mark Adderlys «Eclipse» med Terje Viken og Bjørn Fongaards Sonate for Pauke med Tom Vissgren. Men først og fremst: tre stykker fra første bind av György Ligetis krevende klaveretuder, spillet av en konsentrert Håvard Gimse. Som enda en gang demonstrerte sin vilje til å gå utenfor klaverlitteraturens kvistede løyper.

De vanskeligste tingene

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1996

Hans Werner Henze: Requiem

Roland Pöntinen, klaver

Håkan Hardenberger, trompet

Jonathan Nott, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bit 20 Ensemble

Grieghallen

Norsk førsteoppførelse av Hans Werner Henzes Requiem

Hans Werner Henzes Requiem kommer til oss omgitt av tekster og tale. Som det meste av hans musikk. Det er historien om vennen Michael Vyner hvis død satte ham i gang med å skrive verket. Det er de tvetydige signalene han, den gamle ateistiske rebellen, ga da han valgte den tradisjonelle katolske dødsmesses former og komponerte sine «ni åndelige konserter». Det er alle anekdotene utenom og inne i musikken: Verket er et sorgarbeid over Vyners død og samtidig en protest mod Gulfkrigen; i femte sats siteres Badenweiler Marsch, Hitlers yndlingsmarsj. Og så videre, og så videre.

Her er det mye å skrive og snakke om. Men når dirigenten hever taktstokken og musikken begynner, forstummer alt snakk og man kommer til sakens kjerne. Som er umiskjennelig Henze: tett musikk med en linjeføring på grensen til det ugjennomtrengelige, stor, bred gestikk, ni sterke, komplekse satser montert opp mot hverandre som grove, rå blokker av lyd og støy. Henze komponerer sitt Requiem fra et sted hinsides skrift og snakk, og likevel taler hans musikk –  om død, sorg, håp. Om de vanskeligste tingene. Langsomt, ettertenksomt, melankolsk, eller i voldsomme utbrudd, fullt av blindt raseri.

Henzes Requiem er et ganske nytt verk, og det finns vel ennå ingen autoritativ standard for hvordan det bør spilles. Men sammenligner man torsdagens oppførelse med plateinnspilningen fra 1993, kan man i det minste konstatere at Bergensmusikerne under ledelse av den erfarne dirigenten Jonathan Nott gjorde en utmerket jobb. Det ble ganske visst ikke spilt med det vanlige overskuddet; naturlig nok for Henzes musikk er umenneskelig kompleks – og spesielt messingblåserne hadde mange harde stunder underveis. På den annen side var det mange fine steder – Håkan Hardenbergers frådende upolerte raseriutbrudd i femtesatsen, strykernes melankolske Agnus Dei, det skarpe, virtuose samarbeidet mellom slagverkerne. Og tvers gjennom alle ni satser: Roland Pöntinens skarpe kommentarer fra klaveret.

At Henzes musikk er nesten ukjent herhjemme – det er en av de mange skandalene i norsk musikkliv. Å kunne gå i Grieghallen og høre hans Requiem – det er nesten et mirakel.

Telepatisk samspill

Bergens Tidende Morgen, 09.10.1996

Verk av Debussy, Grieg og Chopin

Sebastian Dörfler, cello

Ingrid Røynesdal, klaver

Troldsalen

En søndag med kammermusikk på høyeste nivå

Debussys cellosonate er et merkelig verk: En lyrisk prolog etterfulgt av to sprikende satser. En samling melodiske fragmenter, et tematisk materiale av blandet herkomst. Hvor er den impresjonistiske elegansen, hvor er det glitrende fargespillet? Hva er meningen?

Vel, meningen er at dette sene verket fra 1915 skal forstås og spilles i et fremadrettet perspektiv. Slik argumenterte i hvert fall cellisten Sebastian Dörfler og pianisten Ingrid Røynesdal da de med overbevisende musikalitet fremførte sonaten under søndagens konsert i Troldsalen. Når denne sære musikken foldes ut over hele det uttrykksmessige registeret, når det melodiske materialet bøyes og presses opp av voldsom indre bevegelse, når det spilles cello med så stor kraft at a-strengen brister – så forstår man plutselig at det gamle skillet mellom ekspresjonisme og impresjonisme egentlig er ganske likegyldig. Og i stedet hører man at Debussy med dette verket allerede er dypt inne i samme modernistiske landskap som også Schönberg og hans elever begynte at kartlegge i nettopp denne perioden.

Slike musikalske oppdagelser og opplevelser var det mange av i Troldsalen på søndag: Unge imponerende Ingrid Røynesdal alene ved klaveret i en skarpskåren, kraftbetonet tolkning av Griegs Folkelivsbilder, opus 19; Sebastian Dörfler som solist i et kort upretensiøst, men hvinende virtuost stykke av egen avl. Og til sist, konsertens høydepunkt: begge musikere sammen i en stormende utgave av Chopins romantiske cellosonate. Det ble spilt med en nærmest improviserende bevegelighet. Det var kraft og energi i uttrykket, det var gnistrende intense passasjer, det var tilbakeholdt mørk melankoli. Og det var telepatisk samstemthet mellom cello og klaver – som søndagen igjennom konverserte med den naturlige frihet som stammer fra stort musikalsk overskudd. Kort sagt: kammermusikk på høyeste nivå.

Populær solist

Bergens Tidende Morgen, 05.10.1996

Verk av Beethoven og Brahms

Bergens Filharmoniske Orkester

Valdis Zarins, fiolin

Dirigent: Heinz Wallberg

Grieghallen

Valdiz Zarins med Bergenfilharmonikerne i Grieghallen

Valdis Zarins har vunnet bergensernes hjerte. Det var høy stemning og varme klappsalver da han kom inn i Grieghallen for å spille solostemmen i Beethovens fiolinkonsert. Og tordnende applaus, stående ovasjoner og mange fremkallelser etterpå. Hvilket er fullt forståelig. For det var mye nydelig musikk underveis, fine, musikalske løsninger, sterke detaljer. F.eks. fiolinens tyste, åndeløse gjenkomst mot slutten av første sats. Eller den robuste, kraftige lyden av tre og tarm i tredjesatsens virtuose kadense. Og så er det jo i det hele tatt flott at Harmonien i disse årene har en konsertmester som kan stille opp som solist i et av fiolinlitteraturens største verk. Og slippe godt fra det.

Men når alt dette er sagt, bør det også tilføyes at det var mye i Zarins' tolkning som kunne diskuteres. Det var ufokuserte passasjer der fraseringen manglet dybde, og steder der solostemmen tilsynelatende valgte å ta musikalske snarveier. Spesielt i førstesatsen var det en hektisk nervøsitet over spillet, en uro som også forplantet seg til omgivelsene, og det var som om solist og orkester først kunne slappe av og la musikken strømme fritt hen mot slutten av satsen da den halsbrekkende kadensen var overstått.

Etter pausen: Brahms' fjerde symfoni. Og tid til å glede seg over Heinz Wallberg, en gjennommusikalsk dirigent av den gamle skolen. Sett fra salen kan hans slagteknikk kanskje virke noe forvirrende og uortodoks, men øret tar ikke feil: Her er en dirigent som kjenner sin Brahms og som med omhu og kjærlighet formår å samle hele orkestret, fokusere alle dets energier. I hans tolkning får denne mektige symfonien en pulserende, organisk karakter, med sterke, muskuløse yttersatser som ramme om en varm, kompleks andante og en spøkefull wienerisch allegro.