Fransk visitt

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Helge Antoni, klaver

Troldsalen

Kraftfull, robust tolkning av Grieg og franske komponister

På søndag var været så overdådig strålende at solisten ved ettermiddagens konsert i Troldsalen, svenske Helge Antoni, følte han burde takke publikum for at de hadde valgt å komme innendørs. Det hadde han vel ikke trengt – for uansett hvordan Bergensværet arter seg, kan det alltid betale seg å spandere en times tid eller to i Troldsalen. Disse søndagskonsertene er etterhvert blitt en liten kulturinstitusjon i sig selv. Her kan fastboende og turister høsten igjennom møte gode solister fra inn- og utland; det spilles verk av Grieg, naturligvis, men alltid som del av et intelligent sammensatt program – og i tillegg er det en behagelig uhøytidelig atmosfære i salen der det f.eks. godt kan aksepteres at et par japanske turister fyrer en enkelt blitz av fra tid til annen.

Ved søndagens konsert med Helge Antoni var det Griegs Holberg-suite som sto i sentrum, innrammet av franske verk: først to dansesatser av Couperin som en liten antydning av hva som var forutsetningen for Griegs populære barokk-pastisj; etter Grieg en virtuos sats fra Saint-Saëns' klaverkonsert, transkribert av den franske mesterpianisten Cortot; til avslutning to stykker i fransk folketone av Chabrier.

Antoni, som har gjestet Bergen før, er et interessant bekjentskap. Hans spillestil er kraftfull, robust, han fokuserer hele tiden på musikkens store formforløp, på verkenes skulpturelle proporsjoner. Og i tillegg har han en overbevisende frihet i spillet: Uansett hvilke verk det dreier seg om, merker man at han angriper dem fra en styrkeposisjon, at han spiller dem med et fysisk og teknisk overskudd som setter ham i stand til å gjøre tolkningsmessige funn. Under Couperins virtuose, lyse filigranarbeid avdekker han mørke, nærmest orkestrale betydningslag. Og i Holberg-suiten spiller han seg ubekymret henover de litt ubehendige steder i klaversatsen og konsentrerer seg i stedet om å vise at det gjemt i denne versjonen ligger en stor, bred orkestersats som kjemper for å slippe ut.

Bevegelse

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Verk av Bach og Bruckner

Bergen Filharmoniske Orkester

Georg Mark, dirigent

Åsta Jørgensen, fiolin

Ingela Øien og Trine Knutsen, fløyte

Grieghallen

Stor kveld i Grieghallen. Fremragende oppførelse av Bruckners fjerde symfoni.

«Bewegt» står det i tre ut av fire satsbetegnelser i Bruckners fjerde symfoni. Musikken er beveget, i bevegelse. Men egentlig skal den ingen steder hen, den er allerede ved målet. Hvor den klassiske symfonien er dynamisk fremadrettet, en prosess, en reise, dér er Bruckners symfonier landskap, musikalske felt der store strukturer ligger og kan ses. Deryck Cooke skrev en gang at en Bruckner-symfoni er som en mektig middelalderlig katedral: for å oppleve den på den rette måten, må man stanse på reisen, gå inn i en annen tid, spasere rundt om bygningen, se den fra mange forskjellige synsvinkler.

Den fremragende oppførelsen av Bruckners fjerde symfoni torsdag kveld ble en fin illustrasjon av dette synspunktet. For i dirigenten Georg Marks myndige tolkning var det ikke alene klar redegjørelse for alle de store blokkene og alle de indre sammenhengene i dette mektige byggverket, det var også den helt nødvendige roen på turen rundt om katedralen. Mark har sansen for den særlige bevegelsen i Bruckners verk, evnen til hver gang å velge nettopp det tempoet som får musikken til å leve og ånde, elastisk i de hurtige satsene, seigt flytende i de langsomme. Og i tillegg hadde han autoritet og styrke til å samle og fokusere alle krefter og drive orkestret frem til en prestasjon langt hinsides det som er vanlig standard på torsdagskvelder i Grieghallen: Her var det tett og egal strykerklang, tutti-passasjer med saft og kraft, knivskarpe nedtoninger og oppblendinger. Og hele tiden: bevegelse.

En stor kveld. Som startet med Bachs fjerde Brandenburg-konsert. Satsbildet var noe urolig og uklart i begynnelsen av første sats, tilsynelatende på grunn av divergerende oppfattelser av tempoet. Men etterhvert ble det ro over feltet, musikken samlet seg og vi fikk en nydelig tolkning med Ingela Øiens gjennomartikulerte fløytestemme som det naturlige sentrum.

Mellom Hardanger og Leipzig

Bergens Tidende Morgen, 12.09.1996

Verk av Grieg, Tveitt og Svendsen

Collegium Musicums Orkester

Håvard Gimse, klaver

Hannu Lintu, dirigent

Håkonshallen

En interessant reise gjennom norsk musikk.

Tirsdag kveld, Collegium Musicum i Håkonshallen på interessant reise gjennom norsk musikkliv. Først Griegs Holberg–suite – kjære, kjente toner. Så et verk som inntil i dag har vært en hemmelighet for det store publikum: Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 1, uroppført i 1931 og deretter glemt. Og til avslutning Johan Svendsens stort anlagte, romantiske symfoni nr. 1 fra 1867. Helnorsk kveld med andre ord. Men samtidig en kveld som understreker det internasjonale momentet i norsk musikk. Svendsens og Tveitts verk ble uroppført i Leipzig – fordi det var her de studerte, men også, og vel så viktig, fordi deres musikk gikk rett inn i samtidens sentraleuropeiske problemstillinger.

Dirigenten Hannu Lintu fastholdt kvelden igjennom denne sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom Hardanger og Leipzig, og fikk mye god musikk ut av Collegium Musicum–folkene. Vel var der noe grums i blåserne underveis, og vel er orkestret lite, men Lintu kunne kvelden igjennom hente mye kraft og styrke frem – som f.eks. når han satte strøm på de lange uttrukne linjene i Svendsens symfoni. Strykerklangen er slank uten å være tynn, noe som ga gode resultater i Holberg–suiten der satsbildet sto klart og gjennomsiktig med rene linjer og glødende høyspente innsatser i celloene.

Men det mest spennende denne tirsdag kveld var naturligvis at vi fikk høre Tveitts fortrengte klaverkonsert – som viste seg å være et konsentrert verk med tre korte, nesten abrupte satser. Umiddelbart virket det som om orkestret mest var tenkt som en skissemessig ramme om solisten. I hvert fall ble det slik, for det var en overbevisende Håvard Gimse på krakken som tiltrakk seg oppmerksomheten – med en usentimental, nøktern tolkning som gjennomlyste klaversatsen og understreket at det nynasjonale momentet i denne musikken hviler på en bunn av konstruktivisme og nysaklighet.