Tull og tøys og festlige farger

Bergens Tidende, 27.03.2017

Gioachino Rossini: Il Turco in Italia

Regi: Mark Lamos

Scenografi: George Souglides

Dirigent: Domingo Hindoyan

Bergen Nasjonale Opera og Stiftelsen Harmonien

Grieghallen

Morsom og spennende oppsetting av klassisk komedie

Gamle Geronio har giftet seg med unge Fiorilla som bedrar ham etter noter. Nå forsøker hun å erobre den flotte tyrkeren Selim som nettopp har ankommet Italia. Han har på sin side møtt sin ungdoms elskede, Zaida, som holder til sammen med en gruppe sigøynere. Det blir konflikter. Det blir forviklinger og forvekslede identiteter. Pluss et maskeball der alle narrer hverandre. Men likevel blir det også happy end: Geronio og Fiorilla forsones. Selim og Zaida reiser sammen tilbake til Tyrkia.

Vi er på velkjent territorium her. Handlingen i Rossinis opera «Il Turco in Italia» (1814) som Bergen Nasjonale Opera setter opp i Grieghallen i disse dagene, er en collage av klassiske komedieelementer. Ispedd litt tyrkere og sigøynere som i sin tid kunne vekke eksotiske assosiasjoner og pirre publikums erotiske fantasier.

Men så har Rossini og librettisten hans, Felice Romani, enda et kort på hånden. De lar forfatteren Prosdocimo gå omkring i handlingen og kommentere begivenhetene med tanke på hvordan de kunne passe inn i en komedie han er i ferd med å skrive. Dette ekstra grepet gir hele operaen en ironisk, distanserende karakter og en selvbevissthet som peker langt framover, mot 1900-tallets modernistiske teatereksperimenter og helt fram til vår egen tids meta-fiksjoner.  

     

Det er denne, nesten postmoderne, selvbevisstheten som regissøren Mark Lamos spiller på i BNOs spennende oppsetting. Sammen med scenografen George Souglides bygger han opp et rom der Prosdocimo går ut og inn i fiksjonen gjennom scenetepper og proscenier og der flere av de sentrale begivenhetene utspiller seg på en stor teaterscene som helt konkret er plassert midt på scenegulvet i Grieghallen.

Her er ingen «realisme», ingen forsøk på å få oss til «å tro» på historien om tyrkeren i Italia. Dette er en oppsetting som hele tiden understreker at det er fiksjon vi ser. Og like mye en fiksjon for øyet som for øret, en fiksjon der scenebildet til tider har en nesten tegneserieaktig karakter: Zaidas sigøynere er kledd som fargesprakende comedia dell’arte figurer, Selims tyrkere er i mørke uniformer og turbaner besatt med glimmer og gull. Maskeballet er et orgie i hvite krinoliner som ramme om hovedpersonenes blodrøde kostymer.

Det er tull og tøys. Det er festlige farger. Det er store, flott koreograferte masseopptrinn. Og, jo, det er også opera med alt som hører seg til – arier, duetter, tersetter, kvartetter og, ikke minst, gode sangere i alle rollene. Barytonen Giorgio Caoduro er forfatteren Prosdocimo som fører oss rundt i intrigene. Sopranen Sylvia Schwartz synger Fiorillas parti med slank, lys stemme i kontrast til mezzosopranen Cecilia Molinaris mørke, uttrykksfulle Zaida. På herresiden er det mest barytoner: Guido Loconsolo er overbevisende som machotyrkeren Selim, og Pietro Spagnoli fremstiller med fine midler Geronios forvandling fra komisk hanrei til øm ektemann. Rollen som Narciso, en av Fiorillas tidligere elskere, synges dramatisk og klangfullt av forestillingens eneste tenor, Pietro Adaini. 

Dirigenten Domingo Hindoyan og Bergen Filharmoniske Orkester legger det musikalske grunnlaget. Og Edvard Grieg Kor har en stor kveld, både som sangere og som deltakere i de store masseopptrinnene sammen med spreke skuespillere og statister.

Klokker og skyer

Bergens Tidende, 24.03.17 

Ligeti: Concertos

Baldur Brönnimann, dirigent

BIT20 Ensemble

BIS

BIT20 viser vei gjennom Ligetis musikalske villnis

  

Lenge er det bare stillhet. Tror du. Men musikken har allerede begynt. En ensom cello spiller – nesten uhørlig – en høy E, en tone som gradvis vokser i styrke. Andre strykere slutter seg til, alle spiller ulike artikulasjoner av den samme tonen. Etter hvert får de følge av tre- og messingblåsere. Og etter hvert kommer det andre toner til, både i og omkring celloen. Det oppstår nye konstellasjoner, nye harmonier, et klangunivers som hele tiden er i langsom bevegelse – inntil de drivende klangskyene stanser et kvarter senere og celloen forsvinner tilbake i stillheten.

Det er den sveitsiske cellisten Christian Poltéra vi hører. Han er solist i György Ligetis cellokonsert fra 1966. Og det er Ligetis musikk det dreier seg om på denne sterke platen fra BIT20 Ensemble. Først og fremst gjelder det Ligetis konserter fra 1960-tallet, de åra da han etablerte seg om en av etterkrigsmodernismens sentrale komponister. Det var i denne perioden han snakket om «clocks and clouds» – klokker og skyer – som karakteristikk av sitt eget særegne musikalske univers der raske, kontrollerte, nesten mekaniske aktiviteter står i kontrast til store, langsomme klangbevegelser.

Det er de musikalske skyene som dominerer på denne platen – i cellokonserten, i «Chamber Concerto» (1969-70) og i «Melodien» (1971). Baldur Brönnimann og BIT20 bygger opp store, flimrende klanguniverser og får Ligetis musikk til å bevege seg framover i umerkelige, glidende overganger. 

Siste verk på platen er Ligetis klaverkonsert, skrevet på slutten av 1980-tallet. Her er det først og fremst «klokke»-aspektet det gjelder. Inspirert av afrikansk polyrytmisk musikk har Ligeti konstruert en ustyrlig orkestersats som ramme om en hårreisende komplisert klaverstemme. Men BIT20 og solisten, finske Joonas Ahonen, holder hodet kaldt og spiller seg gjennom det rytmiske villniset med humor og imponerende presisjon. Og får Ligetis merkelige musikk til å swinge.

Opera som remix og mashup

Bergens Tidende, 13.03.2017

Annelies Van Parys: Private View

Jen Hadfield, libretto

Neue Vokalsolisten

Tom Creed, regi

Etienne Siebens, dirigent

BIT20

Bergen Nasjonale Opera

Borealis

Peer Gynt-salen

Bergen Nasjonale Opera med visuelt overveldende bidrag til Borealis

Vi ser svart-hvite snutter fra starten av gamle filmopptak. Vi ser «klappere» med markering av tid og sted. Etter hvert kommer det snutter med dokumentariske opptak av en havn, skyskrapere, nattbilder fra New York, mennesker, gater, biler. Alt i svart-hvitt. Og så begynner forestillingen.

Vi er ikke på kino, vi er på opera. De svart-hvite filmsnuttene blir prosjektert opp, side om side, på tre store, flyttbare skjermer i Peer Gynt Salen – der Bergen Nasjonale Opera og BIT20 presenterer sitt bidrag til Borealis: forestillingen Private View, en opera med musikk av Annelies Van Parys og libretto av Jen Hadfield.

Private View er inspirert av Alfred Hitchcocks filmer fra 50-tallet, spesielt hans Rear Window, «Vinduet mot bakgården». Mange andre samtidskunstnere har gjennom de siste tiårene samplet og «appropriert» Hitchcock og omformet filmene hans til nye digitale versjoner. Jen Hadfield og scenografen Gaea Schoeters har valgt en annen strategi: De bruker ikke Hitchcocks egne filmer, men har i samarbeid med designerne i Collective 33 1/3 konstruert et komplekst forløp av snutter fra andre gamle – og til dels glemte – filmer, og har skapt en remix av bilder og tekster som framkaller en diffus hitchcocksk uro og angst, en følelse av at «det er noe som ikke stemmer her».

De fem medlemmene av Neue Vokalsolisten synger og agerer opp mot skjermene og kommenterer bildene med Hadfields tekst som mikser gamle værmeldinger og husråd fra 50-talls dameblader med replikker som kunne være – og kanskje også er – klippet fra gamle grøsserfilm.

Private View er en spennende, visuelt overveldende forestilling, en forestilling hvor det skjer så mye på scenen og hvor det er så mange inntrykk å bearbeide at en faktisk ikke merker at dette er en opera, at disse merkelige tekstene faktisk blir sunget og at det ligger et musikalsk materiale i bunnen, et forløp som følger og støtter begivenhetene på scenen.

Den beste filmmusikken er den «uhørte», den musikken som tilskuerne ikke legger merke til, men som likevel ligger der og hjelper dem med å forstå og strukturere fortellingen – sa de gamle Hollywood-komponistene. Annelies Van Parys har skapt en slik musikk, en modernistisk sats som i BIT20s framføring glir sømløst inn i operaen med et klangbilde dominert av akkordeon og saksofon og med hitchkockske grøssereffekter i trombone og horn. 

Humørfylt og raus

Bergens Tidende, 03.03.2017

Ellen Ugelvik plays Magne Hegdal and Anton Reicha

Aurora

Virtuose Ellen Ugelvik presenterer klavermusikk av Magne Hegdal

Platen åpner med Magne Hegdals «Konsertstykke i tre deler», en klaverkonsert framført av pianisten Ellen Ugelvik og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Bjarte Engeset. Den er skrevet i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Og den er fylt med referanser til wienerklassikken og tiden omkring 1814.

Det høres kanskje alvorlig ut. Men er ikke det. For Hegdal bruker det gamle stoffet og utvikler det på sin helt egen måte. Det er hele tiden noe du synes du kjenner igjen i dette verket, noen melodistumper, noen harmonisekvenser, noen tradisjonelle grep i orkestersatsen – og så beveger musikken seg likevel i helt andre, uventede og uforutsigbare retninger. Dette er humørfylt, raus musikk med den virtuose Ugelvik i konstant ertende og utfordrende samspill med orkesteret.

I siste sats tar det helt av. Ugelvik skal spille den tradisjonelle solokadensen. Men det er ingen noter i klaverstemmen, Hegdal har bare tegnet noen fugler og trær pluss Eidsvoll-bygningen, løven i riksvåpenet og slikt. Og da er det opp til Ugelvik å improvisere seg fram og omsette tegningene til musikk—noe hun gjør med imponerende fornemmelse for Hegdals tonespråk slik at det blir nesten sømløse overganger mellom hans og hennes bidrag til jubileumsfesten.   

Det andre Hegdal-verket på platen er «Songs and Flowers», en samling korte krystallinske klaverstykker skrevet i 2004 til minne om samtidsmusikkens grand old lady, pianisten Elisabeth Klein. Ugelvik spiller dem skarpt, konsist – og merkelig bevegende. Og spiller også, innimellom Hegdals verk, to klaverøvelser av den aparte wienerklassikeren Anton Reicha – som hun får til å høres helt moderne ut.