Når musikken taler

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2002

Jan Dismas Zelenka: Requiem für August den Starken

J.S. Bach: Lass, Fürstin, lass noch einen Strahl (BWV 198).

Akademie für Alte Musik Berlin

Dresdner Kammerchor

Domkirken

Sørgemusikk fra 1700-talet med Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor i Domkirken.

«Forstum, forstum, fagre strenger», skriver Johann Christoph Gottsched. Kurfyrstinden av Sachsen er nettopp død, og hoffet har hyrt ham, Tysklands store barokkpoet, til å skrive et sørgedikt. Han bruker en av de gamle, gjennomprøvde grepene: «Forstum, forstum, fagre strenger». Det finnes ingen toner som klarer å uttrykke sorgen. Skriver han høystemt.

Men hoffet har også hyrt Bach. Han tonesetter Gottscheds lange, formløse dikt. Og da sørgekantaten blir fremført den 17. oktober 1727, er det en strålende sopran som synger «Forstum, forstum, fagre strenger». Hun tviholder på denne setningen, vender tilbake til den igjen og igjen. Båret av en sterk orkestersats, hamrer hun den ut. Hver gang med nye melodiske forskyvinger, med nye forsiringer.

Bach har elsket dette ironiske, nesten postmodernistiske grep: Å la uttrykket dementere innholdet, å la musikken dementere teksten. Å bruke al kunsten sin til å demonstrere at det er språket, teksten som bør forstumme, at musikken, hans musikk, klarer hva språket ikke kan: å gi den formelle, stiliserte hoffsorgen et stort, rikt følelsesuttrykk.

Grepet virkar ennå. Selvsagt var det ingen som tenkte på Gottsched og den triste teksten hans i går kveld i Domkirken. Det alle var kommet for å høre, var Bachs musikk. Som fikk en flott, tidsriktig fremføring av Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor. Er det noe Early Music-bevegelsen har lyktes med, så er det nettopp dette: å gi barokkmusikken den retoriske kraften tilbake, få den til å tale igjen. Og Berliner-akademiet og Dresdner-koret kan det bedre enn mange andre: I fortolkningen deres taler musikken inntrengende, inderlig med delikate, gjennomsiktige fargelegninger. Og har, de spinkle originalinstrumentene til tross, dynamisk spenn nok til å brenne igjennom og tale med store bokstaver når det blir krevd.

Kurfyrstindens mann  døde seks år etter. Han var katolikk og ble feiret med en dødsmesse. I går kveld i Domkirken ble også dette verket spilt, men ukronologisk - med den eldre dødsmessen før sørgekantaten. Av gode, programstrategiske grunner. For dødsmessen er skrevet av en av Bachs samtidige, den tsjekkiske komponisten Zelenka. Og uansett at dette faktisk er veldig bra musikk, med mange interessante og virkningsfulle effekter, så er det ikke mulig å komme etter Bach i et slikt program.

Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken. 

Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.