Tosca hundrede år etter

Bergens Tidende Morgen, 27.02.1999

Tosca av Giacomo Puccini

Elena Zelenskaia (Tosca), Mikhail Dawidoff (Cavaradossi), Vernon Hartman (Scarpia)

Bergen Operakor og medlemmer av Olavskoret

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: János Fürst

Grieghallen

Problematisk scenisk fortolkning av Tosca. Men musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Musikalsk sett var det en fornøyelse å være i Grieghallen torsdag kveld. Her var det for en gangs skyld en fremførelse av Puccinis Tosca hvor det musikalske var i forgrunnen og ble ytet full rettferdighet. Av Bergen Filharmoniske Orkester og av dirigenten Janós Fürst i en tolkning hvor alle Puccinis lange, organiske linjer var på plass, hvor det tematiske vevet var gjennomlyst og presisert ned i minste delikate detalj, og hvor hele verket kunne høres slik det er tenkt og komponert: som én sammenhengende klangskulptur.

Bestrebelsene i orkestergraven ble i vidt omfang fulgt opp og innløst på scenen. Mest overbevisende av Elena Zelenskaia som sang Tosca med stor, varm og vibrerende sopran. Både med hensyn til stemmekvalitet og tekstuttale kunne man av og til komme til å tenke på Galina Vishnevskajas gamle tolkning av samme rolle, men Zelenskaias Tosca er betydelig mer moderat, mindre ekspressiv. Og i fin samklang med Fürst og orkesteret: Kvelden igjennom sang hun som en integrert del av den totale klangen og lot de «store» stedene vokse ut av satsen som naturlige, nærmest uunngåelige forgreninger – slik at det nesten føltes anmassende da publikum spontant brøt inn med en velfortjent applaus etter «Vissi d'arte».

I de mannlige hovedrollene ga Mikhail Dawidoff som Cavaradossi og Vernon Hartman som Scarpia gode, profesjonelle prestasjoner. Det samme kan sies om ensemblet som helhet og om de to korene. Så, alt i alt: en solid, gjennomarbeidet tolkning av Puccinis verk. En musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Men så var det den sceniske tolkningen da, det «sceniske konseptet» som regissøren Bruno Berger Gorski og Opera Bergen krediteres for i fellesskap. Her var det ikke mye å rope hurra for. Alene åpningen! Angelotti, den berømte revolusjonære republikaneren, er flyktet fra fengslet; han kommer inn i en kirke – som er stappfull av mennesker. Likevel velter han omkring på gulvet i lengere tid. Senere snakker han åpenmunnet og høylytt med maleren Mario Caravadossi om sensitive politiske forhold og om fluktmuligheter – midt i en større folkemengde.

Ulogisk? Mon ikke! I Puccinis Tosca er det naturligvis ikke et menneske i denne kirken. Og Angelotti møter bare Caravadossi fordi han «tror kirken stadig er tom» som det står i teksten. «Er vi alene?» spør han. «Det kommer noen», roper han og flykter. Men i Bergen er det altså et yrende og meget «italiensk» folkeliv i kirken, et lite, selvstendig stykke amatørteater som utspiller seg i bakgrunnen. Hele Romas befolkning klarer tilsynelatende å komme seg inn i denne kirken. Unntatt altså Tosca   hun må stå utenfor døren og rope så Mario kan komme og låse opp for henne!

Og slik kunne man da fortsette. I denne Bergen-versjonen er Puccinis tekst spritet opp med en uendelighet av merkelige, klønete, ulogiske tilføyelser   slik at handlingen stort sett er uforståelig. Og dette i en opera av den komponisten som nettopp hadde «l'evidenza della situazione» som sitt bærende prinsipp, situasjonens evidens, dette at tilskuerne skulle være i stand til å følge handlingen uansett at de ikke forsto ett ord italiensk!

Vi har ennå ikke nevnt det sentrale grepet i dette Tosca-«konseptet», nemlig at handlingen er flyttet fra år 1800 til 1930-tallet, og at Scarpia og hans menn derfor er iført stiliserte politiuniformer med et lett anstrøk av italiensk fascisme. Et påfunn som gir anledning til en hel del merkverdigheter og anakronismer: F.eks. feirer folk i 1930 at Napoleon nettopp har tapt slaget ved Marengo i 1800.

Hva er meningen? Med dette – og med at en nonne voldtas av en politimann i første akt, med at Scarpia av og til opptrer forkledd som pave Innocens X i Velásquez' portrett, osv, osv.? Å aktualisere stykket? Å understreke at polititerror er noe som fremdeles foregår, at det er sammenheng mellom politisk og religiøs undertrykkelse? Herregud! Puccini komponerte Tosca i 1900 og la handlingen til Roma i år 1800. Mon ikke han stolte på at publikummet hans var så oppegående at de var i stand til å skjønne de mer allmenne poengene i dette, nok så enkle, stykket?

Man fristes til å spørre: Er publikum virkelig blitt så mye dummere på de 100 år som er gått? Må vi virkelig ha alt inn med skjeer i dag? Eller er det bare Bruno Berger Gorski og Opera Bergen som tror det?

Strykerfest

Bergens Tidende Morgen, 24.02.1999

Verk av Elgar, Haydn og Bartók

Aage Kvalbein, cello

Bergen Kammer Orkester under ledelse av Åsta Jørgensen

Håkonshallen

Overveldende cellospill. Aage Kvalbein på jubileumskonsert med Bergen Kammer Orkester.

Det var strykerfest i Håkonshallen på mandag. Bergen Kammer Orkester feiret fem års jubileum. Med en flott konsert, et flott program og imponerende musikalsk spennvidde. BKO er en gruppe topptrente, profesjonelle strykere som tydeligvis liker kammer-formatet, og som beveger seg ubesværet fra Haydns wienerklassik til Bartóks skjeve dissonanser. Og tar en avstikker innom de romantiske engelske blomsterhagene på veien.

For det startet med Elgar, med strykerserenaden, op. 20. Førstesatsen har tempobetegnelsen allegro med den sjeldne tilføyelsen piacevole   som er italiensk for «behagelig», «innsmigrende». Faktisk en ganske god karakteristikk, ikke bare av verket, men av orkestret og fremførelsen. Av strykerklangen som kvelden igjennom var slepen, velpleid, egal. Og av tolkningene som var gjennomartikulerte og gjennomarbeidede. Og hvis man av og til kunne føle at musikken kanskje ble litt for pen, litt for polert, så var det kvasse momenter i fremførelsen av Bartóks Divertimento for strykere hvor de harde kantene fikk lov å bli stående, og hvor man merket at orkestret også har sans for de rå, utemmede kvalitetene i det 20. århundres musikk.

Den største musikalske opplevelsen denne mandagen ble likevel kveldens solist, Aage Kvalbein. For å si det med en gang: Det er veldig, veldig lenge siden vi har hørt så overveldende cellospill. Og en så dramatisk tolkning av Haydns cellokonsert i C-dur. Her var det overraskende musikalske funn å gjøre  nærmest i hver eneste takt: En intens, fremadrettet førstesats der Kvalbein bestandig trakk nye farger ut av solostemmen; en romantisk blomstrende andresats; og til slutt tredjesatsen i et vanvittig, selvmorderisk tempo med celloen svevende, sikkert og triumferende, høyt over orkestret.

Ekstranummer: Sarabanden fra Bachs cellosuite nr. 2 i d-moll. En musikalsk bøn. Fremført så enkelt, så likeframt, så tyst og inntrengende som kun en stor kunstner formår å gjøre det.

Skeivt, utilpasset og dunkelt

Bergens Tidende Morgen, 18.02.1999

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV i beste sendetid?

Fra cool til kult

Ally McBeal – TV-serien om den tynne advokaten med de rådyre miniskjørtene – er et av disse merkelige fenomenene som av og til flimrer gjennom medieuniverset, skaper oppstuss for en stund og så enten forsvinner igjen eller oppnår kultstatus. Da serien startet på TV2 i høst var den mystisk, underlig, svær å bli klok på, men i hvert fall ny og interessant, litt hip, litt cool. Nå, et halvt år senere, har den gått seg til. Den alminnelige interessen er falmet noe, og meningene er delte. Det finns folk som bare følger med av og til, folk som vet hvem Calista Flockhart er, som leser kjendis-stoffet og kjenner anoreksi-ryktene osv., men som for øvrig er temmelig uengasjerte. Og så finns det dem som virkelig brenner for saken, dem som er glødende lojale fans, men også dem som har Ally McBeal øverst på listen over foretrukne hatobjekter. Nettet er en bra indikator på slikt: i tillegg til seriens og skuespillernes offisielle hjemmesider finns det en haug med private sites hvor ivrige fans holder nøyaktig regnskap med hva som er skjedd i hver eneste episode siden serien startet i USA høsten 1997, og hvor man kan lese all mulig gossip og finne lister med minneverdige replikker. Det finns tilmed en side for menn som ikke liker Ally McBeal og heller vil se fotball og drikke øl.

Drama og comedy

Hva er det med denne serien? Hver tirsdag sender NRK2 Advokatene og senere på kvelden er det Ally McBeal på TV2. Begge serier har samme produsent: David E. Kelley, mannen bak prisbelønte serier som Sheriffen («Picket Fences») og Chicago Hope; begge serier handler om livet på et advokatkontor; skuespillerne fra den ene serien gjesteopptreder av og til i den andre; mange av de sakene episodene handler om, dreier seg om nesten identiske moralske og/eller juridiske problemer. Men i avisenes TV-oversikter er Advokatene rubrisert som drama, Ally McBeal som komedie-serie. TV-Magasinet forteller at Advokatene d.16.2 dreier seg om «En gruppe kreftofres sak mot myndighetene kommer for retten», mens «Ally McBeal forsvarer en lege som er anklaget for å ha transplantert en griselever til en kvinne uten å ha fått hennes tillatelse på forhånd». Er det slik det er? Likesom på teatrene i gamle dager? Først spiller de det alvorlige stykket om de alvorlige problemene på trauste NRK2, og baketter sender harry-kanalen TV2 den morsomme parodien? Først kreftofre, så svinelever? Vel, så enkelt er det nok ikke. Det spesielle med Ally McBeal er heller at serien skaper uorden i de vante kategoriene, at den både er advokat-serie og comedy og drama – for slet ikke å tale om melodrama.

Universal appeal

Hvis man var kynisk, kunne man si at Kelley bare igjen har prøvd å skape det ultimative kommersielle produktet. Etter Sheriffen med de avbalanserte, moralske historiene om familieliv i forstedene, kommer hippe Ally McBeal som skal fange inn unge utearbeidende professionals i urbane strøk. Ally McBeal, serien om det unge advokatkontoret med de unge ansatte – og med de unge skuespillerne som kommer direkte fra andre populære TV-serier, fra Melrose Place, Chicago Hope osv. Produksjonsselskapet Fox smeller til i PR-materialet og forteller at her er det både en romantisk kjærlighetstrekant, et rikt fantasiliv og et nåtidig perspektiv på all dramatikken og angsten i virkelighetens kontorer, pluss et av de mest fengslende og følsomme portrettene en mann noensinne har gitt av en ung utearbeidende kvinne. Denne serien har rett og slett alt, den taler til alle – til alle i den kjøpedyktige alderen. Er i hvert fald beregnet til å gjøre det. Men like fullt. Vel er serien et profesjonelt konstruert medieprodukt, vel er den full av klissen moralisme og dydig amerikansk indignasjon og engasjement, men den er også noe mer. Det er noe skeivt, utilpasset med den, noen dunkle soner som ikke er hverdagskost på TV.

Weird – but in a nice way

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV mitt i beste sendetid? Engelske Dennis Potter tøyet grensene med sine psykoanalytiske drømmebilder i serier som The Singing Detective, Lipstick on Your Collar og Karaoke. David Lynch sprengte seg tvers igjennom lag av kompakt amerikansk TV-realisme med Twin Peaks. Kelley er inspirert av begge, men er samtidig dypere forankret i mainstream TV enn noen av de. Både i Sheriffen og i Chicago Hope eksperimenterte han med å skrive inn glimt av galskap i fremstillingene av hverdagslivet i småbyen og arbeidslivet på det store hospitalet. I Ally McBeal går han et skritt videre og gjør hverdagens absurditeter og de uklare grensene mellom privat og offentlig, mellom fantasi og virkelighet til det sentrale temaet. Og skaper en serie som er weird – but in a nice way: rar, men ikke så rar at det begynner å gjøre vondt i målgruppen.

Galskapens nivåer

Personene på advokatkontoret er dyktige professionals – og weirdos: John Cage, «The Bisquit», har et uforløst forhold til en frosk og dyrker zen som sin navnefelle, avantgarde-komponisten Cage; Richard Fish dyrker den løse huden under kvinners haker som fetisj; Elaine har oppfunnet en ansikts-behå; Ally selv hallusinerer om en baby som danser til tonene av «Hooked on a feeling» for minne henne om den biologiske klokken som tikker og går, osv. Det er ikke bare personene som faller utenfor det vanlige. Også historiene er off-the-wall med stadige innslag av absurde søksmål og merkelige figurer – en av motstandernes advokater er en fet kjempe, en annen et lite barn på 8 år som griner når verden går ham imot, en av dommerne er en småsenil olding med betenkelig interesse for Allys og andres tenner, i visse episoder kurtiserer Fish USAs justisminister Janet Reno som dukker opp i den lokale baren osv. Og så er det selve fortellemåten. Seriens varemerke er de visuelle metaforene, dette at faste talemåter tas helt bokstavelig og visualiseres - som f.eks. når Ally føler hun blir «dumped» og vi ser henne bli kastet i en søppelcontainer, eller når hun dummer seg ut og fremstilles med foten sin i munnen. Men serien skiller seg også ut på det rent verbale planet, hver episode er full av bra one-liners, spesielt er Fish en stabil leverandør av politisk ukorrekte kynismer. Så alt i alt: her er det velskrevet og velkonstruert galskap på mange nivåer og i mange dimensjoner. Plus en stadig foruroligende uforutsigelighet mitt i all det forutsigelige. Ikke verst for en amerikansk TV-serie.