En gave

Bergens Tidende Morgen, 30.11.1993

Verk av Edvard Grieg og Julius Röntgen

Ronald Brautigam, klaver

Troldsalen

Bergenserne elsker musikk, og især elsker de Grieg – hevdes det. Men hvor dypt stikker denne kjærligheten egentlig? Hva blir det av alle musikkelskerne når festspillene er forbi og Leif Ove Andsnes har reist over fjellet? Det lurer man på av og til, spesielt når man, som undertegnede, har fulgt Troldsalens konsertserie «Med Grieg i Verden» høsten igjennom: Her har alle gode krefter og sponsorer lagt seg i selen for å forære det bergenske musikkpublikum en skikkelig jubileumsgave. Søndag etter søndag har de beste solistene fra inn-  og utland spilt og sunget musikk av Grieg og hans samtidige. Og søndag etter søndag har Troldsalen vært nesten tom.

På søndag var det særlig ille. Pianisten Ronald Brautigam var kommet reisende helt fra Nederland for å presentere et veldig spennende program der Griegs Lyriske stykker op. 12 og op. 71 dannet ramme om sjeldent hørte verk av Griegs nederlandske ven Julius Röntgen. Og i salen satt, sier og skriver, ti personer.

Men det ble i det minste en sterk opplevelse for disse ti rettferdige. For Brautigam er en helt fremragende pianist. Han har lagt alle tekniske problemer bak seg og kan konsentrere hele sin innsats om de rent musikalske spørsmålene – som han besvarer på en måte som får oss til å minnes den unge Richter: Det er som om Brautigam improviserer musikken frem, som om han finner svarene og skaper den endelige formen, på stedet, i selve det klingende øyeblikket. Han spiller lyttende innover og nedover i musikken – konsentrert om å tydeliggjøre de fineste klangnyanser i Griegs krystallinske miniatyrer eller om å frasere de virile melodiske bevegelsene i Röntgens virtuose Phantasie op.8. Og har så samtidig den roen og det overblikket som skal til for å få musikken til å ånde og dens skulpturelle kvaliteter til å tre fram.

Å kunne stikke inn på Troldhaugen og høre slik musikk en ganske alminnelig søndag ettermiddag – det er et privilegium, en gave. Til alle byens musikkelskere. Alle ti.

Mellom camp og kitsch

Bergens Tidende Morgen, 27.11.1993

Verk av Mozart, Olav Berg og Busoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kors herrestemmer

Studentersangforeningen i Bergen

Dirigent: Karsten Andersen

Solist: Geir Henning Braaten, klaver

Grieghallen

Karsten Andersens visitt hos Harmonien på torsdag startet med Mozart, med den kortfattete, kontante ouverturen til «Così fan tutte» som ble avviklet lett og elegant, men kanskje en anelse for rask, i det minste likte treblåserne tydeligvis ikke det halsbrekkende tempoet. Så var det mer ro og sammenheng i fremførelsen av Olav Bergs ti år gamle «Poseidon», en kort, fint orkestrert klangfantasi med diskrete minnelser om de franske impresjonistenes marinebilder.

Og etter pausen kom så kveldens hovedattraksjon: Ferruci Busonis klaverkonsert med Geir Henning Braaten som solist. Det er et fryktinngytende verk, et klavermusikkens Mount Everest, skrevet rett etter århundreskiftet av samtidens største klavervirtuos og beregnet til å skulle spilles av ham selv. Solisten er nesten konstant i sentrum i et verk som varer henved halvannen time; det er nye tekniske utfordringer i hver eneste takt, kromatiske løp, dundrende akkordspill osv.; og hele tiden er det mulighet for å briljere – hvis man altså er klavervirtuos i Busonis klasse.

Karsten Andersen og Filharmonien støttet godt opp om Braaten underveis gjennom verket, og det var også en kort, fin innsats av mannskoret som plutselig dukket opp i siste satsen og fremførte et stykke av Oehlenschlägers «Aladdin»! Men først og fremst var det Geir Henning Braatens kveld. Han trivdes tydeligvis med denne utfordringen, med denne mastodonten av en konsert. Og det er vel ikke så rart, for han har jo alt det som dette verket krever av en pianist: solid teknikk, god fysikk, stamina. Han gjorde en kjempeinnsats. Og fikk et stort og velfortjent bifall.

Men på den anden side: Klaverspill har ennå ikke blitt anerkjent som olympisk disiplin. Og selv ikke Braatens imponerende sporty prestasjon kunne skjule at det faktisk er overordentlig gode grunner – musikalske grunner – til at vi hører Busonis klaverkonsert så sjeldent: Verket er simpelthen for viltvoksende, for formløst – og for svulstig pretensiøst til å bli tatt alvorlig av i dag. Kanskje kunne man spille disse fem kvernende, monomant enstonige satsene som Camp, med historisk distanse, med ironisk attityde. Spiller man dem oppriktig, slik Braaten gjorde det ved torsdagens konsert, er verket bare kitsch fra en svunnen tid. Imponerende, briljant. Men ikke desto mindre: Kitsch.

Bel canto

Bergens Tidende Morgen, 24.11.1993

Lorena Campari, sopran

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Det var en forfrossen novembersøndag, med lav blek sol, to-tre minusgrader og ny, skrøpelig is på Nordåsvatnet. På en slik dag var det en velsignelse å kunne gå inn i Troldsalen og varme seg ved flammene fra den italienske sopranen Lorena Campari som, sammen med sin fine norske akkompagnatør Per Arne Frantzen, minnet oss om at det heldigvis finns andre temperaturer – og andre temperamenter – i verden enn de nordiske.

Det starter med «Quel guardo» fra Donizettis Don Pasquale. Og allerede fra de første taktene satt vi der, med bakoversveis, gåsehud og strittende nakkehår, og visste at dette ville bli en helt annerledes konsert, en søndag i de store formaters og de store følelsers tegn.

Lorena Campari er fullblods operasangerinne – av den klassiske italienske sorten: Hennes stemmemateriale er overdådig rikt, hun har full dynamisk kontroll i alle registre, et smeltende vibrato, en intonasjon så skarp som en rakekniv, og hennes koleraturer funkler som krystaller. Og så ferdes hun naturligvis hjemmevant i den store italienske bel canto-tradisjonen: Ved konserten på søndag gikk hun, sikker og virtuost, veien fra Donizetti over Bellini og Verdi til Puccini, med små avstikkere til bl.a. neapolitanske folkesanger.

Underveis tok hun også turen innen om Grieg. Og, jo, det var unektelig litt rart å høre Solveigs to sanger eller Bjørnsons-sangene fra op. 21 fremført på denne utadvendte, latinske måten. Men selv om tolkningen var noe uvant, så var den hele tiden begrunnet i saken selv, i Griegs musikk – der det så visst ikke skorter på melodrama eller store melodiske linjer. Lorena Campari fikk oss til å høre det.

Riktig musikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1993

Fana Unge Strykere

Fana Unge Symfoniorkester

Skjold Skoles Musikkorps

Korskirken

Festkonsert sto det i annonsen. Og det var faktisk ganske festlig i Korskirken på lørdag: En festlig konsert med entusiastiske unge musikere i alle aldre fra ti år og oppover ­– overvært av et like entusiastisk og til tider overordentlig livlig publikum av foreldre, søsken, venner og bekjente: Glade mødre filmet sine dyktige barn med surrende videokameraer; besteforeldrenes høreapparater pep; trette spedbarn hylte og skrek. Og midt i al dette muntre anarkiet ble det så spilt musikk – riktig musikk.

Det var koraler av Bach – nydelig transskribert for blåsere og nydelig spilt av Skjold Skoles Musikkorps. Det var konserter av Vivaldi og Marcello og et lite stykke Mozart med Fana Unge Strykere. Og til sist, da alle de unge musikerne forenede kreftene sine og ble til Fana Unge Symfoniorkester, fikk vi høre Händels Fireworks-suite og noen satser fra en av Telemanns Ouverturer.

Det er imponerende så mye de fikk til, alle disse barn og unge samlet om orkesterspillets vanskelige kunst under ledelse av pedagogiske ildsjeler. Men kanskje mest imponerende var det at det aldri på noe tidspunkt var tale om å forenkle musikken eller om å slakke på de musikalske kravene av hensyn til de unge musikerne.

Repertoarvalget var til eksempel helt konsekvent: Det ble utelukkende spillet «riktig» musikk – i betydningen gedigne, solide verk som like gjerne kunne ha stått på et voksent orkesters program. Man hørte selvsagt at det var unge amatører som spilte –  det var mange sure passasjer og usikre innsatser underveis gjennom kveldens program – men vel så viktig er det at de flerstemmige forløpene var klart artikulerte, og at det var gjort tydelig rede for de dynamiske forholdene i kveldens verker. Kort sagt: de unge musikerne og deres ledere greidde å gi verkene både form og struktur – de greidde å skape riktig musikk.