Operajul i Bergen

Bergens Tidende, 23.12.2022

Gian Carlo Menotti: Amahl og de tre vise menn
Victoria Bomann-Larsen, regissør
Odd Halstensen, scenografi og lysdesign
Gunvald Ottesen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen, Peer Gynt-salen

Det ble opera-jul i Bergen i år. Helt på tampen av året klarte Bergen Nasjonale Opera, med støtte fra private sponsorer, å sette opp en egenprodusert versjon av Gian Carlo Menottis opera «Amahl og de tre vise menn».

Det er snakk om en ganske kort opera. I løpet av en snau time møter vi den funksjonshemmede gutten Amahl og hans fattige mor som en natt får besøk av tre gjester. Gjestene viser seg å være de hellige tre konger som må ha et kort hvil underveis på reisen til Bethlehem. Under besøket blir Amahl mirakuløst helbredet og om morgenen når kongene drar videre, følger han med dem på reisen. 

«Amahl og de tre vise menn» har blitt kalt juleoperaen over alle juleoperaer. Menotti skrev den i sin tid på bestilling av det amerikanske TV-selskapet NBC som sendte den på selveste juleaften i 1951. Og siden har «Amahl og de tre vise menn» blitt en av de mest fremførte operaene fra det 20. århundre.

Populariteten er ikke vanskelig å forstå når man ser BNOs oppsetting. Historien er riktignok ganske enkel, men slik regissøren Victoria Bomann-Larsen fremstiller den, folder den seg ut i en lang rekke slående, vakre og morsomme scener. Scenografen Odd Halstensen har omformet den lille scenen i Peer Gynt-salen til et stilisert rom som gir assosiasjoner til gamle malerier av Kongenes Tilbedelse – bortsett fra at bakteppet viser Ulriken sett fra Bergen sentrum. I dette snevre scenerommet blir det både plass til rørende dialoger mellom Amahl og moren hans og til festlige møter mellom kongene og Amahls mange naboer og lokale hyrder.

I tillegg fremstilles og understøttes hele handlingen med solide musikalske midler. Menotti skrev operaen sin i et tonespråk som på et vis peker bakover mot italiensk opera fra omkring 1900, men som først og fremst minner om filmmusikk fra Hollywoods guldalder. I BNOs versjon fortolkes Menottis partitur av dirigenten Gunvald Ottesen og en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester som sitter foran scenen og legger en finstemt, effektiv kammermusikalsk ramme om fortellingen.

Oppe på scenen disponerer Bomann-Larsen over et lag av gode sangere. Forestillingens stjerne er guttesopranen Benjamin Winter som synger Amahls parti med lysende, klar stemme. Like imponerende er den gresk-norske sopranen Ivi Karnezi som gjør en vakker, gripende innsats i rollen som Amahls bekymrede mor.

I rollene som de tre muntre kongene møter vi Mikkel Fjeld Skorpen (Kaspar), Ludvig Lindström (Melchior) og Jens-Erik Aasbø (Kong Balthazar) og Samuel Winter har en liten rolle som kongenes pasje. I tillegg opptrer sangere fra Edvard Grieg Ungdomskor og Edvard Grieg Guttekor som hyrder og naboer.

Kanskje var det starten på en ny juletradisjon vi opplevde i Peer Gynt-salen denne tirsdag kveld? Bergen Nasjonale Opera håper visst det. Og nå har de i alle fall en oppsetting som tåler å bli gjentatt.

Fra eventyrenes verden

Bergens Tidende, 10.12.2022

Verk av Engelbert Humperdinck, Max Bruch og Peter Tsjaikovskij
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var lagt opp til en skikkelig julekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester torsdag kveld i Grieghallen, en konsert der det meste av musikken var hentet fra eventyrenes verden: Til innledning fikk vi forspillet til Engelbert Humperdinck opera «Hans og Grete» og etter pausen en suite av Peter Tsjaikovskijs musikk til balletten «Tornerose», for anledningen sammensatt av BFOs sjefsdirigent Edward Gardner.

At disse verkene likevel ikke fremkalte den helt store eventyrstemningen i salen, var ikke orkesterets skyld. Musikerne spilte kvelden igjennom varmt og vakkert med mange fine detaljer og med vanlig, flott samarbeid mellom de enkelte gruppene. Problemet lå i verkene selv, i selve valget av musikk.

Forspillet til «Hans og Grete» er en ganske kort – og musikalsk sett temmelig uinteressant – komposisjon. Den starter riktignok med en vakker «Kveldsbønn», en firstemmig koral som på torsdag ble flott fremført av orkestrets horn i samspill med sitrende strykere. Underveis er det innslag av noen få andre temaer, og til sist kommer koralen igjen og avslutter forspillet i en lett drømmende stemning.

Dette er en komposisjon som bare gir musikalsk mening hvis du hører den som opptakt til en fremføring av selve operaen. Noe tilsvarende kan sies om suiten fra Tsjaikovskijs «Tornerose»-ballett som ble spilt etter pausen. Noen av de ni stykkene som Edward Gardner hadde sakset fra Tsjaikovskijs ballettmusikk, kan riktignok oppleves som små selvstendige komposisjoner. Men hovedinntrykket av suiten var likevel at det var som å sitte og høre et fragmentert musikkspor til en film der du ikke får lov å se handlingen på lerretet.

At det da likevel ble en eventyrlig konsert i Grieghallen denne torsdagskvelden skyldes hverken Humperdinck eller Tsjaikovskij, men kveldens solist, fiolinisten Sonoko Miriam Welde, som var kommet tilbake til hjembyen for å spille Max Bruch Fiolinkonsert nr. 1 sammen med BFO.

Det er snakk om «verdens mest populære fiolinkonsert» – ifølge en britisk lytteravstemning fra 1996. Men det var ikke noe fortersket over Weldes tolkning. Tvert imot fikk hun det forslitte verket til å klinge forunderlig nytt og friskt.

Hvor andre av tidens fiolinister spiller solostemmen med store fakter og erkeromantisk trøkk, velger Welde en helt annerledes tilgang. Hun spiller melodilinjene med fin, slank tone og gir hele verket en avdempet, poetisk karakter. Og på grunn av hennes inderlige, lyriske spillestil virker det ekstra dramatisk når hun innimellom smeller til og sparker Bruchs sigøynertemaer høyt opp over orkesterklangen. 

Stående applaus og mange fremkallelser. Og til sist som ekstranummer temaet fra Bachs Goldberg-variasjoner fremført i usigelig vakkert samspill med to av orkesterets strykere.

En pianistisk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 17.09.2022

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og Sergej Rakhmaninov
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen 

Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.

Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.

Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.

Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.

Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.

Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.

 Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.

Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.

Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.

Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne. 

Et høydepunkt på Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 10.06.22

Festspillene
Verk av Caroline Shaw, Edvard Grieg og Igor Stravinskij
Roomful of Teeth
Paul Lewis, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Flott avslutningskonsert med Grieg, Stravinskij og vokale overraskelser

Det var onsdag. Det var Festspillenes avslutningskonsert i Grieghallen. Og det var det velkjente mønsteret: Et kort åpningsverk, så Griegs klaverkonsert, og til sist, etter pausen, et stort orkesterverk. Programmet var tradisjonelt, jo visst – men det var rom for avvik og overraskelser.

For eksempel åpnet konserten med et nytt, temmelig utradisjonelt verk for vokalgruppe og orkester. Verket «Microfictions, Vol. 3» er skrevet til Bergen Filharmoniske Orkester av den amerikanske komponisten og vokalisten Caroline Shaw – som selv deltok i kveldens urfremføring som medlem av gruppen «Roomful of Teeth».

Verket som er delt i fire korte avsnitt, er basert på ultrakorte tekster av twitter-forfatteren T. R. Darling. Musikalsk sett er det snakk om ganske enkle tonerekker som gjentas og brytes opp og forvrenges ved hjelp av uortodokse vokalteknikker mot en minimalistisk orkesterramme der strykere og slagverk er i sentrum.

«Microfictions, Vol. 3» fremsto ved urfremføringen som et underholdende, upretensiøst verk, et verk som først og fremst er skrevet for å gi «Roomful of Teeth» anledning til å fremvise deres imponerende arsenal av vokaluttrykk. Her var det strupesang, blafrende overtoner og skjærende dissonanser – som ble forvrengt og forstørret og kastet omkring i rommet ved hjelp av forsterkere på scenen.

Da var det tid for Griegs a-moll konsert (op. 16) med den store, engelske pianisten Paul Lewis som solist. Her i byen er vi vant til å høre Leif Ove Andsnes spille Grieg-konserten skarpt, nøkternt, «moderne». Paul Lewis betraktet solostemmen fra et noe annet synspunkt. Grieg-bildet hans var både mer lyrisk og mer tilbakeskuende, noe som resulterte i en fin, følelsesfull, tolkning – som dog visse steder kom litt for tett på det søtladent romantiske uttrykket som i sin tid preget de gamle pianistenes versjoner.

Igor Stravinskijs «Vårofferet» hørte vi sist fredag i en versjon for to klaverer, imponerende spilt av Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin. Jeg skrev i min anmeldelse at denne versjonen var som å få se et svart-hvit røntgenbilde av Stravinskijs komplekse verk. På Festspillenes avslutningskonsert fikk vi da høre hele verket i en fantastisk, medrivende fremføring med Edward Gardner i spissen for BFO. Her var det virkelig kommet kjøtt og blod på beina – fargesprakende klangmasser, store rytmiske blow-outs, det hele spilt skarpt og disiplinert av mer enn hundre musikere på scenen.

Et imponerende verk og en imponerende fremføring. Et høydepunkt på den musikalske delen av Festspillprogrammet.

En fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin

Bergens Tidende, 08.06.22

Festspillene
Verk av John Adams, Robert Schumann, Claude Debussy og Igor Stravinskij
Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin, flygeler
Grieghallen

Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin spiller verk for to flygeler

Det står to svarte flygeler med åpne lokk på scenen i Grieghallen fredag kveld. Flygelene er vendt mot hverandre og skjøvet sammen slik at de danner en massiv form, en slags skulptur med svart-hvite tangenter i hver ende.

Leif Ove Andsnes og hans canadiske kollega Marc-André Hamelin kommer inn og setter seg ved tangentene. Og vi skjønner med en gang at denne merkelige, svarte skulpturen i virkeligheten er en maskin – en fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin. For første verk på kveldens program er «Hallelujah Junction» skrevet av amerikanske John Adams.

Tidlig på 1980-tallet tok Adams oss på euforiske reiser i minimalismens musikkmaskiner. I «Hallelujah Junction» fra 1996 kaster han et blikk tilbake på denne heroiske fasen og gjenskaper den gamle euforien ved hjelp av uendelige repetisjoner og forskyvinger av fraser som bølger frem og tilbake mellom de to flygelene.

På konserten fredag kveld spilte Andsnes og Hamelin dette verket med rasende presisjon og nådeløs energi og fikk av og til den ekstatiske hallelujastemningen til å høres ut som noe boogie-woogie-veteranene Meade Lux Lewis og Albert Ammons kunne spilt på et honky-tonk klaver i Chicago en gang i tiden.

Etter denne macho sportsprestasjonen roet musikkmaskinen seg noe ned og gikk over i et langsommere tempo med Robert Schumanns «Seks studier i kanonisk form» (op. 56) i et arrangement av Claude Debussy. Andsnes og Hamelin kastet Schumanns pedagogiske ekkoer frem og tilbake mellom seg, og fikk samtidig frem at det under studienes tørre overflate ligger mye musikalsk stoff som er på nippet til å folde seg ut og bli til romantiske sanger.

Siste verk før pausen var «En blanc et noir», Claude Debussys suite for to klaverer fra 1915, i en fremføring der Andsnes og Hamelin igjen fremhevet det sterke, dynamiske uttrykket og la mindre vekt på det komplekse klangbildet.

Etter pausen var det tid for det verket vi alle ventet på: Igor Stravinskijs «Vårofferet» – spilt i hans egen versjon for to klaverer. Andsnes og Hamelin utga denne versjonen på plate i 2018. Og den platen er grei å ha. Men det er faktisk noe helt annet å høre klaverversjonen spilt live i en konsertsal. Fredag kveld i Grieghallen fikk vi det – en klar, energisk og rå live-versjon, spilt med enorm fysisk spenning og nesten uutholdelig rytmisk fremdrift.

Vi er vant til å oppfatte konsertflygelet som et fleksibelt melodiinstrument. Andsnes og Hamelin – og Stravinskij – minnet oss om at flygelet faktisk tilhører gruppen av slagverk. Allerede ved overgangen fra introduksjonen til «Les Augures printaniers» demonstrerte de dette. Blokkakkordene i det ene flygelet slo ned som et fysisk sjokk. Og de rytmiske eksplosjonene fortsatte gjennom hele verket, helt frem til siste takt.

Det er selvsagt mange musikalske aspekter som forsvinner i en slik fremføring av «Vårofferet» – den store orkestrale instrumenteringen, de sammensatte klangfargene. Andsnes og Hamelins versjon av «Vårofferet» er klart nok noe annet enn Stravinskijs orkesterverk. Deres versjon er svart-hvit som et røntgenbilde. Den viser frem de bærende strukturene, det harde skjelettet som ligger under musikkens kjøttfulle overflate. Det gjør den nesten mer skremmende enn orkesterversjonen.

Bursdagsfeiring på forskudd

Bergens Tidende, 31.05.2022

Festspillene
Kronos Quartet
David Harrington (fiolin), John Sherba (fiolin), Hank Dutt (bratsj), Sunny Yang (cello)
Håkonshallen

En kveld med ny musikk, virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste, tekniske utfordringene

Det var stor stemning og bursdagsfeiring på forskudd da Kronos-kvartetten spilte i Håkonshallen fredag kveld. Kvartetten fyller 50 neste år og det meste av kveldens program var hentet fra bursdagsprosjektet «Fifty for the Future», en samling korte verk skrevet til kvartetten av musikere og samtidskomponister fra hele verden.

Flere av bestillingsverkene er arrangementer eller «oversettelser» av musikk fra andre formater og klangkulturer. Konsertens første nummer var et eksempel i så måte: Indonesiske Peni Candra Rinis «Maduswara» er i utgangspunktet en tradisjonell sang akkompagnert av xylofoner og gonger. I Håkonshallen hørte vi den fremført med David Harringtons fiolin i hovedrollen som den klagende sangerinnen på en bakgrunn av elektroniske naturlyder og korte, rytmiske innslag fra de andre musikerne.

Med «Mishra Pilu» av indiske Aruna Narayan fikk vi en kort, komprimert raga «oversatt» til kvartettformatet – og fikk oppleve cellisten Sunny Yang bankende på instrumentet sitt i rollen som heftig tabla-spiller.

Arrangementene av «Maduswara» og «Mishra Pilu» klarte å overføre de opprinnelige klangbildene til kvartettformatet og gjenskape originalenes uttrykk. Det tredje arrangementet var mer problematisk: Originalutgaven av den amerikanske elektronikamusikeren Jlins «Little Black Book» er et skarpt, kort stykke Chicago footwork – som i Jacob Garchiks arrangement for strykekvartett ble redusert til tunge, rytmiske fraser.

Med serbiske Aleksandra Vrebalovs «My Desert, My Rose» var vi på mer tradisjonell grunn – med et verk som faktisk i utgangspunkter er skrevet for strykekvartett og som i tillegg griper tilbake til 1960-talls-avantgardens forestillinger om «åpne verk»: Hver av de fire musikerne får utlevert en serie tonerekker og må selv bestemme lengden og styrken av tonene. I prinsippet skal hver fremføring da bli unik, men på konserten var det tydelig at de fire Kronos-musikerne hadde spillet dette verket mange ganger før og etter hvert hadde arbeidet seg frem en felles forståelse av hvilken retning musikken skulle ta.

Det siste – og kanskje mest vellykkede – av bursdagsverkene på konserten var  «Enthusiasm Strategies», et bølgende raseri av flageoletter og vibratoer i alle fire strykere, signert siste års festspillkomponist, Missy Mazzoli.

Det ble en kveld med ny musikk, overdådig virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste tekniske utfordringene.

Og til slutt fikk vi også et gjenhør med noen av Kronos-kvartettens eldre hits: Først Nina Simones versjon av «For All We Know» i et vakkert, barokk-inspirert arrangement. Og etterpå et avsnitt av Terry Rileys «One Earth, One People, One Love» fra Nasa-verket «Sun Rings» (2002) – en lang, syngende cello-fantasi akkompagnert av synth-klanger og lydopptak fra rommet.

Stor applaus. Og som ekstranummer: «Summertime» – slik Janis Joplin sang den i 1969 sammen med Big Brother and The Holding Company.

Saklighet og musikalsk realisme

Bergens Tidende, 22.04.2022

 

Identities
Annabel Guaita plays piano music by Edvard Grieg, Harald Sæverud and Ketil Hvoslef
Lawo

Annabel Guaita spiller Bergenskomponistene Grieg, Sæverud og Hvoslef.

Pianisten Annabel Guaita ga ut sin første plate i 2012. Den gang tok hun tak i verk av Fartein Valen og satte dem opp mot musikk fra de høymodernistiske Wiener-komponistene Schönberg, Berg og Webern.

Nå, ti år etter platedebuten, kommer da hennes andre utgivelse. Denne gang dreier det seg om «Identities», om Guaitas egen musikalske identitet. «Hva har formet meg som musiker?» – spør hun. Og finner noe av svaret i en rekke verk for soloklaver skrevet av de tre Bergenskomponistene Edvard Grieg, Harald Sæverud og Ketil Hvoslef.

Grieg og Sæverud er representert med en rekke komprimerte, musikalske miniatyrer – alle med en spilletid på under tre minutter. Grieg-verkene stammer fra de to siste samlingene av hans «Lyriske Stykker» (1898, 1901), mens Sæverud-verkene er hentet fra samlingene «Slåtter og Stev fra Siljustøl» (1943-44).

Guaita er vokst opp med Griegs og Sæveruds musikk, mens Ketil Hvoslefs «Rondo con Variazioni» (1970) er et verk hun først har spilt senere, i ungdommen. Danner disse verkene noen slags helhet? Og har de vært med til å påvirke og danne hennes spillestil? – spør hun.

Slike spørsmål om årsak og virkning er det selvsagt vanskelig å svare på. Men når man lytter til musikken, skjønner man i alle fall hva som fascinerer pianisten Guaita ved disse verkene.

I Sæveruds musikk fokuserer hun på det kantete, dissonante uttrykket og trekker frem spenningene mellom overflate og dybde, mellom hans tilsynelatende enkle linjeføringer og de underliggende harmoniske konfliktene. Og i Hvoslefs fem variasjoner fremhever hun det viltvoksende, ustyrlige stemmevevet hans og løser verkets enorme, uttrykksmessige utfordringer med teknisk presisjon.

Presisjon er i det hele tatt nøkkelen til disse tolkningene – og kanskje til Guaitas spillestil. Når hun spiller, står verkene hele tiden skarpt og klart, men hennes presise, nøkterne fremføring klarer samtidig å frigjøre sterke ekspresjonistiske kvaliteter i Sæveruds og Hvoslefs verk slik at de blusser opp og blomster i kraftige farger.

Det er vanlig å si at Sæveruds musikk er anti-modernistisk. Guaita mener derimot at han – og også Hvoslef – snarere må forstås som anti-romantikere eller som «musikalske realister». Saklighet og realisme preger også hennes tolkning av Grieg-verkene der hun underspiller de nasjonalromantiske, «norske» trekkene og i stedet fremhever det som peker fremover, inn i det nye århundre. Grieg blir vel ikke «musikalsk realist» via disse tolkningene, men musikken hans får en aura av fremmedhet som kler den. 

Ukraina i våre hjerter

Bergens Tidende, 12.03.2022

Verk av Pētēris Vasks, Bent Sørensen, Valentin Silvestrov og Dmitri Sjostakovitsj
Mahan Esfahani, cembalo
Edvard Grieg Kor
Andris Poga, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Konserten presenteres i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk
 

En sterk, følelsesfull og bevegende kveld i Grieghallen

Torsdagskonserten denne uken ble noe annerledes enn opprinnelig planlagt. Etter den russiske invasjonen i Ukraina endret Bergen Filharmoniske Orkester programmet sitt, nye verk ble lagt til, og konserten ble til en solidaritetskonsert presentert under tittelen «Ukraina i våre hjerter».

 
Etter korte appeller fra BFOs direktør Bernt Bauge og byrådsleder Roger Valhammer, reiste publikum seg mens orkestret under ledelse av den latviske dirigenten Andris Poga spilte Ukrainas nasjonalsang. Og så gikk konserten i gang – en sterk, følelsesfull og på mange måter bevegende konsert spilt for en full sal.
 
Det startet med BFOs strykere i en åndeløs fremføring av latviske Pētēris Vasks’ «Musica serena» (2015). Tittelen antyder at dette er rolig, avklart strykemusikk, men roen og klarheten oppnås først etter en ti minutter lang spenningskurve. Det starter med dempete, glitrende fiolinflageoletter. Etter hvert bygger det seg opp til en stor, voldsom klang og til sist faller musikken tilbake og finner ro i de skimrende klanger vi hørte i begynnelsen.
 
Hva «sier» denne musikken?  Vasks mener selv at spenningskurven forteller om håp, om en kjærlighet som aldri tar slutt. Slik BFO og Poga fremførte den, kunne man nesten tro det.
 
Neste verk på programmet var en urframføring av danske Bent Sørensens «Sei anime»  – en konsert i seks avsnitt for cembalo og orkester inspirert av dansesatsene i de gamle barokksuitene. Konserten som er bestilt av BFO, er skrevet til og ble framført av den fabelaktige cembalisten Mahan Esfahani.
 
Det er visst bare Bent Sørensen som kunne finne på at sette en lydsvak cembalo opp mot et fullsatt, dundrende symfoniorkester. Og resultatet er da også blitt meget «Sørensensk»: Orkestermusikk i mange lag, veldige, drivende klanger som glir innover hverandre – og som av og til åpner seg og avslører den spinkle cembalostemmen som hele tiden har vært der, langt nede under skyene.
 
Det var mange fine episoder underveis, mange vakre detaljer, mange flotte orkestereffekter – og mye virtuost cembalospill fra Esfahani. Men et egentlig inntrykk av den musikalske helheten fikk vi først etterpå, da vi kom hjem og så videoopptaket fra torsdagskonserten på Bergenphilive – for her hadde teknikerne trukket Esfahani frem i lydbildet slik at cembaloen styrkemessig lå på nivå med – og kunne konkurrere med – orkesterklangen.  
 
Etter pausen fikk vi først et stykke kormusikk av Valentin Silvestrov – den mest kjente av de nålevende ukrainske komponistene. Edvard Grieg Kor sang, dirigert av Eivind Gullberg Jensen, Silvestrovs «Bønn for Ukraina» – en kort, inderlig salme skrevet under de ukrainske Euromaidan-demonstrasjonene i 2014.
 
Da var det tid for kveldens hovedverk: Dmitri Sjostakovitsjs Symfoni nr. 10. Den ble uroppført i 1953, et halvt år etter Stalins død. Og selv om den trolig ikke er skrevet som et direkte oppgjør med Stalintidens terror, så bearbeider den tydeligvis følelser og opplevelser fra livet under diktaturet. En amerikansk kritiker karakteriserte den en gang som «58 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold og to minutter med triumf».
 
Andris Poga hadde en veldig klar oppfattelse av denne musikalske arkitekturen, og BFO fulgte ham gjennom hele det timelange forløpet og leverte hele tiden de orkestrale ressursene som kreves for å dette komplekse verket til å leve og bli forståelig.
 
Alle instrumentgruppene var i aksjon og alle gjorde en formidabel innsats. Det var mareritt og skrikende pikkoloer i den lange førstesatsen. Og det var terror og voldsomt militært slagverk i den korte andresatsen – som i ettertid er blitt forstått som et portrett av Stalin. I tredjesatsen begynner Sjostakovitsjs personlige musikalske signaturmotiv (D Ess C H) at trenge seg frem i fløyter og klarinetter og i fjerdesatsen bygger musikken seg opp til et massivt klimaks mens signaturmotivet blir spilt igjen og igjen og den massive orkestrale terroren går i oppløsning.
 
En imponerende musikalsk prestasjon – som på et vis understreket det gjennomgående temaet i kveldens program: Selv om alt er mørkt og vanskelig nettopp nå, så er det lys i tunellen, et håp om fred.

Tull og tøys og Mozart vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 12.02.2022

Verk av Mozart
Dejan Lazić, piano

Eva Buchmann, regissør
Alvaro Zambrano, tenor
Sarah Aristidou og Mari Eriksmoen, sopraner
Finn Tokvam, konferansier
Jan Willem de Vriend, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Fornøyelig kveld med Mozart og Finn Tokvam

Det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen på torsdag: En symfoni, en pianokonsert og et syngespill – med Bergen Filharmoniske Orkester og diverse solister under ledelse av den nederlandske tidligmusikk-eksperten Jan Willem de Vriend. Og med Finn Tokvam som – veldig livlig –konferansier.

Første punkt på programmet var raskt overstått. Mozarts Symfoni nr. 23 er en liten musikalsk knallperle, tre ultrakorte satser – her spilt med fynd og klem og dramatiske effekter av BFO.

Da var det tid for Pianokonsert nr. 23 – og til en hel del klovnerier med Finn Tokvam. Solisten var blitt forhindret, fortalte han. Var det noen i salen som kunne spille piano? Etter mye leting blant stolerekkene fant han frem til en brukbar pianist. Det viste seg å være – nettopp! – kveldens solist, kroatiske Dejan Lazić, som – etter mye om og men – endelig kunne sette seg til flygelet og gå i gang med nr. 23.

I de senere år har vi vennet oss til å høre Mozart spilt skarpt, nøkternt, «moderne». Lazić ser ham i et annet perspektiv. Han spiller Mozart inn i en eldre, mer romantisk tradisjon. Tolkningen hans av nr. 23 imponerte med et sterkt, teknisk overskudd og med store pianistiske effekter, spesielt i de utadvendte, briljante delene av konserten.

Som ekstranummer hadde Lazić valgt sistesatsen fra Mozarts klaversonate K333. Mange mener at dette egentlig er en forkledt konsertsats – et synspunkt Lazić understreket ved å spille den sammen med BFO i en versjon der han selv hadde transkribert deler av pianostemmen for orkester.

Kveldens siste Mozart-verk – «Teaterdirektøren» («Der Schauspieldirektor») – er et «syngespill» i én akt, det vil si et komisk skuespill med innlagte sanger.

I den opprinnelige versjonen er det snakk om en teaterdirektør som skal sette opp en opera med to rivaliserende sopraner, noe som resulterer i mange konflikter og en del morsomme opptrinn. Det er mye dialog i dette stykket, det er sju skuespillere involvert, men bare tre sangere. Og Mozart selv har skrevet veldig lite musikk til stykket – en ouverture, to arier, en tersett og en finale.

I moderne oppsettinger pleier man å konsentrere seg om Mozarts korte bidrag og la en forteller resymere alt som skjer innimellom de musikalske innslagene. Den sveitsiske regissøren Eva Buchmann hadde valgt en helt annen løsning på torsdag i Grieghallen. Hun hadde simpelthen fjernet hele skuespillteksten og erstattet den med et moderne audition-show av typen «Norske Talenter» – med Finn Tokvam i rollen som en litt enfoldig, klønete studiovert.

Talentshowets to rivaliserende sopraner ble spilt og sunget av franske Sarah Aristidou og vår egen Mari Eriksmoen. Aristidou ga en fin, inntrengende arie i stor patetisk stil. Og Eriksmoen demonstrerte sitt store komiske talent i dialog med Tokvam og sang etterpå en flott, elegant versjon av rondoen «Bester Jüngling».

Den chilenske tenoren Alvaro Zambrano satt det meste av tiden på scenen forkledt som pizza-bud, men kastet seg til sist inn i handlingen og fikk stiftet fred mellom de to sopranene. Finn Tokvam spiste pizza og fikk, i dirigentens fravær, orkestret lurt til å spille hans eget og Finn-Eriks glansnummer – Deep Purples «Smoke on the Water» – som han dirigerte med et pizzahjul. Han deltok også – som en noe redusert bass – i finalen

Jo, her var det mye tull og tøys. Men det ble i alle fall en ganske fornøyelig kveld.

En fantastisk start på plateåret 2022

Bergens Tidende, 14.01.2022

 

Lise Davidsen, Leif Ove Andsnes
Edvard Grieg
Decca

I fjor sommer dro Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes til Bodø og ga konsert med bare Grieg-sanger på programmet. Nye koronarestriksjoner satte en stopper for videre turnévirksomhet med disse sangene. Men Davidsen og Andsnes rakk i alle fall å innspille programmet på plate i Bodø. Og takk for det!

Det er denne innspillingen som nå åpner det klassiske plateåret 2022. Og den er intet mindre enn en sensasjon, en milepæl i Grieg-diskografien.

De siste årene har Lise Davidsen slått igjennom på de store, internasjonale operascenene. Hun har blitt kjent som dramatisk Wagner-sopran, med strålende, stemmemessig velde og kraftige utblåsninger i det aller høyeste registret. Men nå gjelder det altså Griegs små, intime sanger. Og på forhånd kunne en da kanskje lure på om hun ville klare omstillingen, nedskaleringen til dette mindre formatet.

Men det var ingen grunn til uro. For på denne platen er det ikke noe stemmemessig overkill fra Davidsen sin side. Det er simpelthen imponerende hvordan hun tilpasser seg de mindre dimensjonene i Griegs musikk og finner frem de mest subtile, dempede klangfargene i stemmen sin. Det er som om arbeidet med Grieg-sangene har utvidet og nyansert hennes store, vokale palett.

Første verk på platen er «Haugtussa» (Op. 67), Griegs tonsettinger av sju dikt fra Arne Garborgs syklus om den synske jenta Veslemøy. Slik Grieg har utvalgt de sju diktene, danner de en liten, komprimert fortelling. Vi møter jenta, vi opplever hennes forelskelse og etterpå hennes sorg når hun mister kjæresten sin.

Davidsen former disse sju fragmentene til et stort sammenhengende univers. Hennes erfaringer fra operascenene har gitt henne et omfattende repertoar av musikalske virkemidler – slik at hun både kan opptre som den syngende Veslemøy og samtidig være en forteller som betrakter og fremstiller jenta utenfra.

Davidsen er den ville, utemmede Veslemøy som spiller ut sine erotiske lengsler i «Elsk». Og hun er den medfølende fortelleren som maler frem den mørke moll-stemningen i «Vond dag» da jenta er blitt sveket av kjæresten sin. Det er aldri snakk om enkle, musikalske illustrasjoner her. Davidsen fremstiller alle de mange synsvinkelskiftene alene ved hjelp av nyanser i stemmebruken sin.

Og ved klaveret understøtter Andsnes henne på veien inn og ut av fortellingen samtidig med at han legger til sine egne musikalske kommentarer. For også han har denne særegne evnen til å fylle den enkelte musikalske frasen med fortellende innhold, få den til å fremheve subtile nyanser og legge frem nye perspektiver på historien.

Det er to andre komplette sangsykluser på platen: De seks tyske sangene (Op. 48) til tekster av blant andre Goethe og Heine pluss fem sanger til tekster av den relativt ukjente danske forfatteren Otto Benzon (Op. 69). Ingen av dem har samme indre tematiske sammenheng som «Haugtussa», men alle rommer serier av fine, stemningsfulle øyeblikk – hør for eksempel den vakre kjærlighetssangen «Ein Traum» fra Op. 48 eller den stillferdige, sorgfulle meditasjonen i «Ved Moders Grav» fra Op. 69.

I tillegg får vi presentert en lang rekke kjente og kjære sanger hentet fra ulike deler av Griegs produksjon, blant annet H. C. Andersens «Jeg elsker deg» (Op. 5) og de populære Vinje-sangene «Ved Rondane» og «Våren» (fra Op. 33) – det hele fremført i sublimt, innforstått samspill mellom Davidsen og Andsnes som får alle de betydningsfulle detaljene i tekst og musikk til å stråle og funkle. 

En fremragende utgivelse. Og en fantastisk start på plateåret 2022.