Forstyrrelser, fornøyelser og forbindelser

Bergens Tidende, 07.06.2019

Verk av György Ligeti, Unsuk Chin og Gustav Mahler

Sara Hershkowitz

Sunwook Kim, piano

Ekaterina Gubanova, mezzosopran

Toby Spence, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

Flott og festlig avslutning på Festspillene i Bergen 2019

Avslutningskonserten startet med en forstyrrelse. Festspillsjef Beyer var i gang med å takke gud og hvermann, men ble plutselig avbrutt av støy og uro i salen. En oransje, veldig omfangsrik, Donald Trump-skikkelse banet seg vei ned gjennom publikum og maste seg – hvesende og spruttende – opp på scenen.

Det viste seg å være den amerikanske sopranen Sara Hershkowitz som kom på uanmeldt besøk. Hun kastet Beyer ut og dro orkesteret med seg inn i en rasende, ekvilibristisk versjon av «Mysteries of the Macabre» – en montasje av tre arier fra György Ligetis opera «Le grand macabre» – som for anledningen var spritet opp med dagsaktuelle referanser til amerikansk politikk.

Det var skrik og skrål, det var forrykende koloraturer, det var groteske innslag fra orkestermusikerne. Og midt i all ståheien klarte Hershkowitz å forvandle seg fra Donald Trump til baby med tåteflaske – og ende opp som vakker Miss America i Stars-and-Stripes badedrakt.

Et flott stykke musikkdramatikk, en imponerende start – som samtidig trakk forbindelser til Ligeti-eleven Unsuk Chin, årets festspillkomponist, hvis Klaverkonsert fra 1996-97 var neste punkt på programmet.

Det ligger inspirasjoner fra Ligetis polyrytmiske arbeider i Chins konsert, men også referanser til Olivier Messiaen og franske spektralkomponister. Dette er et verk som først og fremst skaper store, vakre klangbilder og sterke bevegelser. Det er bygget opp av små motivceller som via enkle regler transformeres til uforutsigbare, svært komplekse lag av lyd.

Kveldens imponerende solist, koreanske Sunwook Kim, som også har spilt inn denne konserten på plate, sa en gang at hvis man skal fremføre Chins verk helt korrekt, må man ha tjue fingrer. I noen deler er det umulig å spille alle noter nøyaktig slik de er skrevet, det dreier seg først og fremst om å fange bevegelsene, de vekslende fargene, klangen, lyset – sa han.

Det var nettopp slik verket fremtrådte i hans og BFOs blendende tolkning – som skimrende, flimrende klangskyer, med en frenetisk klaverstemme som noen ganger svevet bortover en gjennomsiktig orkestersats og andre ganger fungerte som hamrende tidsmarkør under den komplekse lyden av metalliske slaginstrumenter. 

Etter pausen tok Edward Gardner og BFO oss tilbake i tid, til begynnelsen av forrige århundre, med en solid fremføring av «Das Lied von der Erde» – Gustav Mahlers «sang-symfoni» basert på tyske oversettelser av seks kinesiske dikt.

Den engelske tenoren Toby Spence ble noe satt ut av den ekstremt krevende kaldstarten i «Trinklied», men sang seg opp og ga blant annet en fin tolkning av den beduggete dikteren i «Der Trunkene».

Alt-partiet ble sunget med stor tekstforståelse og uttrykksfull stemme av den unge, russiske mezzosopranen Ekaterina Gubanova. Spesielt rørende var tolkningen hennes av den siste sangen, «Der Abschied», som hun gjorde til et veldig melankolsk – og veldig Mahlersk – endepunkt på den lange reisen.

Og da var det punktum. En fin avskjed med Festspillene 2019.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Et musikalsk mirakel

Bergens Tidende, 03.06.2019

J. S. Bach: Goldberg-variasjonene

Mahan Esfahani, cembalo

Festspillene

Troldsalen

Med Mahan Esfahani på reise gjennom Bachs Goldberg-variasjoner

Det er fredag kveld. Troldsalen er fullsatt. Det vanlige Steinway-flygelet er kjørt ut til siden og erstattet av en vakker cembalo. Iranske Mahan Esfahani kommer inn, setter seg ved de to manualene, og går i gang med Goldberg-variasjonene, Bachs monumentale «Arie med forskjellige forandringer» (BWV 988).

For en reise dette blir! En reise der hver av de tretti variasjonene åpner nye landskap, nye utsyn, en musikalsk ekspedisjon der det ligger overraskelser på lur bak hver eneste taktstrek.

Vi trodde vi kjente denne «arien», dette langsomme, todelte hovedtemaet. Men slik Esfahani spiller den, klinger alt plutselig merkelig og fremmed. For i motsetning til de fleste moderne Goldberg-fortolkere spiller han hver enkelt del helt strippet for ornamentikk og gjentar den så med blomstrende forsiringer.

Slik fortsetter det gjennom alle de tretti variasjonene: Alt er med, alle Bachs gjentakelser blir spilt. Og det er spesielt i gjentakelsene at Esfahani drysser sine frodige forsiringer ut over notene.

Han spiller seg gjennom verket med en nesten improviserende frihet. Og med en helt formidabel teknikk. De raske, hårreisende virtuose variasjonene som krever kryssende hender, fremstår i hans versjon med enestående klarhet.

Pianister som tar for seg slike passasjer på et vanlig flygel, får dem ofte til å høres matte og klossete ut. Når Esfahani spiller dem på cembaloens to manualer, klinger de slik de opprinnelig var tenkt: som to selvstendige linjer, to melodier som ubekymret vever sig inn og ut mellom hverandre.   

Teknikken, fingerferdigheten, den klare linjeføringen – alt dette er imponerende. Men det mest fantastiske ved Esfahanis tolkning av Goldberg-variasjonene er egentlig arbeidet hans med cembaloens egen lyd. Han bruker selve instrumentets klang til å karakterisere og skille de enkelte variasjonene fra hverandre.

Og hvis du trodde du visste hvordan en cembalo høres ut, må du tro om igjen. For Esfahani utnytter alle instrumentets innebygde mekanismer til å forme klangen. Han skaper en palett med uendelig mange farger. Han bruker oktavfordoblinger og luttregistre og alle mulige andre dempere og får instrumentet sitt til vekselvis å klinge som et orgel, som en harpe eller som et klokkespill.  

Halvannen time etter reisen startet, kommer vi tilbake til utgangspunktet. Etter de tretti variasjonene kommer temaet, den langsomme arien, igjen – nå som en oppsummering av alt vi har opplevd underveis. Musikken stanser, det blir en lang ettertenksom pause – og så spiller Esfahani den aller siste tonen. Reisen er forbi. Vi har vært vitne til et musikalsk mirakel.