Gjemt og glemt musikk

Bergens Tidende, 17.04.2015

Elgar: King Olaf & The Banner of Saint George

Andrew Davis, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Dobbelt-cd

Chandos

Prokofiev: Symphony no. 5 & Scythian Suite

Andrew Litton, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plateutgivelser fra Bergen Filharmoniske Orkester

I årene før Edward Elgar fikk sitt store gjennombrudd med «Enigma»-variasjonene i 1899, livnærte han seg blant annet ved å skrive vokalverk til bruk på korfestivaler i den engelske provinsen. «Scenes from the Saga of King Olaf» (1896) er et av disse verkene – en kantate basert på et dikt av den amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow som en gang på 1850-tallet hadde hørt Ole Bull fortelle historien om Olav Tryggvason og kristningen av Norge.

Korverkene fra 1890-tallet var populære i Elgars samtid. Siden gikk de av mote og etter hvert gikk de i glemmeboken. Men siste år i mai gjenoppsto «King Olaf» i Grieghallen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Elgar-eksperten sir Andrew Davis sammen med Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Kor og tre engelske solister. Og en måned senere innspilte samme lag både kantaten og en annen av Elgars vokalkomposisjoner, «The Banner of Saint George» (1897), for plateselskapet Chandos.

Det er kanskje ikke rart at «King Olaf» gikk i glemmeboken i sin tid. På platen hører vi at Longfellows dikt er temmelig håpløst – pompøst, teatralsk, fullt av høystemte utbrudd som klinger hult i nåtidige ører. I tillegg har Elgar tonesatt teksten som en serie atskilte musikalske tablåer uten større tematisk sammenheng. Men Andrew Davis og BFO demonstrerer at det faktisk ligger veldig mye god musikk gjemt i disse tablåene. Her er en rik orkestersats med spor av både Brahms og Wagner og mye som peker fram mot Elgars senere verk. Og først og fremst er her en overdådighet av god vokalmusikk. Sopranen Emily Birsan, tenoren Barry Banks og barytonen Alan Opie skaper liv og dramatikk med solostemmene sine. Men den beste musikken har Elgar reservert til korsatsene – som de tre Bergenskorene under ledelse av Håkon Matti Skrede klarer med bravur. Her er nydelig engelsk diksjon, flotte melodilinjer og varm, mettet vokalklang. Dette er rett og slett imponerende korsang. Og det fortsetter i «The Banner of Saint George» der de tre korene er alene sammen med orkesteret.

Elgar-platen er uten konkurranse på markedet. «King Olav» har for eksempel bare vært innspilt en enkelt gang tidligere. Chandos-platen fyller et hull i Elgar-diskografien. Alene av den grunn vil den kunne regne med et stort publikum – og trolig ikke bare i Storbritannia.

BFO-platen der Andrew Litton dirigerer Sergei Prokofjevs 5. symfoni (1944) har ikke samme markedsfordel. For alle verdens store dirigenter og store orkestre – fra Karajan og Berlinerfilharmonikerne til Gergiev og London Symphony Orchestra – har vært innom Prokofjevs patriotiske og heroiske «krigssymfoni». Konkurransen er beint fram overveldende.

Men for all del: BFO spiller friskt og velopplagt. Litton har, som vanlig, god oversikt og kontroll med det musikalske begivenhetsforløpet og gjør klart og tydelig rede for alle momenter og detaljer i Prokofjevs komplekse partitur. Tolkningen har struktur, rytmisk snert, store spenningsbuer og framdrift. Og orkestret smeller til med fynd og klem når partituret krever de helt store, rå utladningene. I tillegg får vi, som en slags bonus, en skarp, spenstig tolkning av Prokofjevs dissonantiske «Skytisk suite» fra 1914.

Stor orkesterkveld

Bergens Tidende, 11.04.2015

Bo Skovhus, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et lite jubileum midt i BFO’s 250-årsjubileum

På torsdag dirigerte Andrew Litton sin konsert nr. 250 som sjef for Bergen Filharmoniske Orkester. Det lille ekstrajubileum midt i BFO’s eget 250-årsjubileum ble først feiret behørig med tale, blomster, applaus og touche. Og så var det konsert – med et program som trolig ikke var lagt med henblikk på nettopp Littons jubileum, men som likevel ga et fint bilde av hva han og orkesteret har fått til i løpet av de årene han har vært sjefsdirigent i Bergen.

Det startet – ikke med en av de vanlige, kjappe ouverturene, men med et kjempelangt verk for kjempeorkester signert Erich Wolfgang Korngold. Hans Sinfonietta fra 1911 er en senromantisk mastodont skrevet av en bråmoden 15-åring som simpelthen bare må demonstrere alt det fine han kan få til – imponerende instrumentasjon, smektende melodilinjer, store utblåsninger. Verket er formløst og retningsløst, men Litton fikk det likevel til å henge sammen. Han gikk partituret igjennom, saklig, rolig, med tydelig markering av alle overganger og brå stemningsskift. Og BFO fulgte opp anvisningene hans med flotte klangfarger og skarpe fraseringer. Bedre kan dette verket neppe spilles.

Etter pausen gjaldt det Gustav Mahler, fem av Wunderhorn-sangene hans, kraftfullt og myndig fremført av den danske barytonen Bo Skovhus. Og igjen var det imponerende orkesterinnsatser, både som akkompagnement bak Skovhus og i mellomspillene ­­– med kammermusikalske strykerklanger, delikate, krydrede farger i treblåserne og subtile markeringer av alle de finurlige, musikalske grepene Mahler har lagt inn i sine tonsettinger av de Wunderhorn-tekstene.  

Etter en snertende, elastisk versjon av Johann Strauss’ ouverture fra Flaggermusen, kom Bo Skovhus på scenen igjen og avsluttet konserten med tre av Franz Lehárs populære operettearier – som han sang med typeriktig, lys baryton og smellende, triumferende fraseringer i det høye registeret. Til stormende jubel og applaus.

Ekstranummer: En av de helt store operettesviskene – Emmerich Kálmáns «Komm, Zigan», fra Grevinne Mariza.

Den tapte pasjonen

Bergens Tidende, 04.04.2015 

Bach: Markuspasjonen

Domkirken

En rekonstruksjon av Bachs Markuspasjon

Miraklenes tid er ikke forbi. For ti år siden fant musikkhistorikerne et vokalverk av Bach gjemt bort i en kasse på et bibliotek i Weimar. Kanskje de også en dag finner Markuspasjonen? Han skrev den i Leipzig og fremførte den på Langfredag i 1731 og i 1744. Men etterpå forsvant notene. Og i dag kjenner vi bare teksten, ikke musikken.

Da Bach i sin tid satte musikk til teksten, gjenbrukte han kanskje noen tidligere verk. Musikkhistorikerne tror i alle fall det. Og dette er grunnen til at vi på Langfredag kunne sitte i Domkirken og høre Barokksolistene fremføre Markuspasjonen, ikke slik Bach opprinnelig skrev den, men som han kanskje kunne ha skrevet den – ifølge Malcolm Bruno som i mange år har forsøkt å konstruere en versjon med utgangspunkt i musikk fra Bachs Trauer-Ode (BWV 198).

Bjarte Eike og Barokksolistene sørget for at Brunos nyeste musikalske konstruksjon kom til å løfte seg og sveve. Med bare ett instrument på hver stemme skapte de et sart, gjennomsiktig satsbilde, klart og tydelig i de kontrapunktiske partiene og med swingende, lekende innfall i de raske satsene. De hadde valgt samme minimalistiske, kammermusikalske strategi når det gjelder det vokale uttrykket.  Fire unge, ekspressive sangere – Hanna Herfurtner (sopran), Ida Aldrian (alt), Anders Dahlin (tenor) og Håvard Stensvold (bass) – ga solostemmene karakter og fungerte samtidig som kor slik at koralene kom til å stå lysende og rent.

Men så var det Markus, evangelisten. Det er ingen som vet hvordan Bach i sin tid tonesatte evangelistens fortelling. Noen moderne rekonstruksjoner bruker resitativer skrevet av andre komponister. Malcolm Bruno går en annen vei. Han har valgt å la skuespilleren Svein Tindberg lese teksten. Og Tindberg, som på 1990-tallet vakte oppsikt med sin fremføring av hele Markusevangeliet som monolog, ga disse avsnittene liv og kropp. Han karakteriserte personer og situasjoner, han «spilte» dialogene og skapte med diskrete virkemidler et scenisk rom omkring fortellingen. Det var imponerende. Men det fungerte ikke sammen med musikken. Det ble aldri noe sammenhengende verk ut av dette.

I Bachs andre pasjoner er det sømløse musikalske overganger mellom den syngende evangelisten og kor og solister. I Brunos og Tindbergs versjon av Markuspasjonen er verket splittet. Lesningen av evangelieavsnittene oppleves som avbrudd i den musikalske fortellingen, og musikken som forstyrrende avbrudd i den tekstlige fortellingen.