Fra platearkivet

Bergens Tidende, 30.10.2013

Gerry Mulligan Quartet

The Original Quartet with Chet Baker

Pacific Jazz Records

Sommeren 1952 innspilte barytonsaxofonisten Gerry Mulligan et par låter hjemme hos en lydtekniker i Los Angeles – først akkompagnert av bass og trommer og så sammen med en klavertrio. Tredje gang var det igjen bare bass og trommer, men nå hadde han fått med seg en ekstra blåser – trompetisten Chet Baker. Og da var det gjort. Singelen med «Bernie’s Tune» og «Lullaby of the Leaves» som kom ut høsten 1952, ble en gedigen hit, både for de fire musikerne og for det nystartede plateselskapet Pacific Jazz. De neste månedene måtte Mulligans klaverløse kvartett ustanselig i platestudiet. Resultatet ble cool jazz – en musikalsk perlerekke av intime låter med snodige temaer, kontrapunktiske arrangementer og tilbakelente improvisasjoner. Det varte mindre enn et år. I mai 1953 fikk Mulligan en narkodom. Da han kom ut av fengselet, var Baker blitt ungdomsidol og superstar. Og var på vei ut i den store verden.

Musikk i grenseland

Bergens Tidende, 30.10.2013

Pixel

We Are All Small Pixels

Cuneiform Records

  

Frøy Aagre Electric

Momentum Records

Først hører vi bare et boblende, energisk bassriff. Det er Ellen Andrea Wang som spiller, tett akkompagnert av Jon Audun Baars susende cymbaler. Så blander trompetisten Jonas Kilmork Vemøy og saksofonisten Harald Lassen seg inn i spillet med et enkelt, sangbart tema. Første gang enstemmig, rett frem; andre gang legger de inn korte tostemmige fraser. Temaet utvikler seg og blir til en liten melodi. Baar skifter til trommer og skruer opp for lydstyrken. Det er fremdeles blåserne som bærer melodien, men deres tostemmige fraser utvides nå med Wangs ordløse vokal i toppen. Og så er innledningen forbi. Wang inntar scenen og synger «Be Mine», en iørefallende melodi med opplagte slagerkvaliteter.

Dette første minuttet sier det meste om hva som venter oss på «We Are All Small Pixels» – gruppen Pixels første plate etter den fine debuten med «Reminder» siste år.  Her er det igjen sangbar, gjennomarrangert musikk det dreier seg om. Og musikk som hele tiden endrer karakter. Selv om det melodiske materialet og det harmoniske fundamentet på platens 11 numre er relativt enkelt, blir musikken aldri forutsigbar eller repetitiv. Det skjer hele tiden noe nytt. Bak hvert hjørne ligger det små overraskelser – en plutselig saxsolo, en diskret fargelegging av Wangs vokal, en uventet vri, en sjarmerende detalj.

Selv om det ikke er noe tangentinstrument i gruppen, klarer de to blåseinstrumentene supplert med Wangs bass å bygge opp store lydtepper. Av og til utvides klangen med Wangs ordløse sang. Og innimellom blir det plutselig plass til solid jazz. Som i låten «Farris» der tempoet er satt ned og Vemøy spiller en fin lavmælt, luftig trompetsolo. Og når Lassens sax slutter seg til Vemøy, er det rett før man kommer til å tenke på Mulligans første klaverløse kvartetter på 1950-tallet. Lassen er selv frontfigur i andre numre, blant annet i «Easter Song» der han legger et sirkulært riff under Wangs ordløse sang, og i «Dreaming» der han leder gruppen an i en kjærlig hyllest til 1950-tallet hvite rock-grupper.

«Dette er jazz som et rock/pop publikum kan like og det er pop/rock som et jazzpublikum kan like» – står det i reklamematerialet om «We Are All Small Pixels». Det er mulig tekstforfatteren har rett. Dette er i alle fall oppfinnsom, morsom musikk som henter inspirasjon fra mange forskjellige genrer og som nok kan fange flere forskjellige typer lyttere.

Platen «Frøy Aagre Electric» sikter trolig mot samme blandede publikum. Men det er mer tvilsomt om dette crossover-prosjektet lykkes.

«Frøy Aagre Electric» består av Frøy Aagre selv på sopransax, Andreas Ulvo på Fender Rhodes og Jonas Barsten på trommer. I tillegg er gitaristen Magnus Børmark med på en del numre. Det er sang ved Sheldon Blackman, og det er også et enkelt nummer der gruppen akkompagneres av tre strykere fra KORK.  Uansett de mange gode kreftene som har vært involvert i prosjektet, lykkes det sjeldent å få musikken til å løfte seg skikkelig. Aagre presenterer streite melodilinjer på saxen sin og fortsetter med enkle improvisatoriske utbroderinger. Rytmegruppen legger solid fundament. Av og til blir det skikkelig trøkk når Ulvo smeller til på keyboardet sitt. Men for det meste har musikken et uenergisk, merkelig uengasjert preg.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 23.10.2013

Bruno Walter: Birth of A Performance

Rehearsal and Performance of Mozart's Linz Symphony (1955)

Naxos

I april 1955 var den gamle østerrikske dirigenten Bruno Walter i New York for å innspille Mozarts Linz-symfoni (nr. 36) sammen med et håndplukket orkester. Det er en ganske kort symfoni. Den fyller ikke mer enn den ene siden på en LP. Men i stedet for å ha enda en symfoni på baksiden, valgte Columbia Records å oppta og utgi orkesterprøvene som supplement. Resultatet ble «The Birth of a Performance», to spennende plater som dokumenterer Walters arbeidsform.

Walter er en dirigent av den gamle skole, myndig, krevende, egentlig ganske autoritær, men samtidig også vennlig og inkluderende. Han kjenner alle musikerne, snakker direkte til hver enkelt og inviterer alle til samarbeid. Og han er utrettelig. Han får musikerne til å spille fraser om og om igjen inntil alt sitter slik han vil ha det.

Det er mye å lære på disse platene – om Walter, om hvordan en av det 19. århundres store dirigenter leste et partitur og arbeidet med sine musikere.  Og om hvordan man får Mozarts melodilinjer til å sveve og synge.

Når tiden løper ut

Bergens Tidende, 23.10.2013

Stefano Scodanibbio: Reinventions

Quartetto Prometeo

ECM New Series

Et vakkert minne om Stefano Scodanibbio

«Jeg hørte lyden av horn, tromboner, strykere og messing», fortalte komponisten Terry Riley en gang. Han trodde han hørte et kammerensemble, men det var bare italienske Stefano Scodanibbio som sto og spilte kontrabass.

Det var slik Scodanibbio ble kjent. Han var musikeren som kunne gjøre de mest utrolige tingene på en kontrabass og som ga instrumentet en fremskutt posisjon i etterkrigstidens musikalske modernisme. Etter hvert begynte han selv å skrive musikk, først og fremst komposisjoner som tøyet grensene for hva som er mulig å få til på strykeinstrumenter.

Scodanibbio døde siste år av en ondsinnet form for sklerose som langsomt nedbrøt alle hans muskelfunksjoner. På platen «Reinventions» tar Quartetto Prometeo for seg det som skulle bli hans siste verker – tolv stykker for strykekvartett, skrevet da han ikke lenger selv kunne spille.

Det er snakk om instrumenteringer av eldre komponisters verk – tre stykker fra Bachs «Kunst der Fuge» som ramme om transkripsjoner av kjente spanske gitarkomposisjoner og folkelige mexicanske sanger. I de fleste av stykkene har Scodanibbio flyttet stemmene opp i instrumentenes aller høyeste register. I tillegg utvider han klangrommet med utstrakt bruk av overtoner og pizzicatospill og drøssevis av spesialeffekter.

Tempoet er langsomt. Satsene er gjennomlyst som på et røntgenbilde. Men lyden av de fire strykeinstrumentene som hele tiden spiller i utkanten av det mulige, gir de kjente verkene en overjordisk, skjør og sprukken karakter. Det er som om den musikalske tråden hele tiden er på nippet til å briste, som om det er rett før tiden løper ut. Dette er frysende vakker musikk. Og et rørende, vakkert minne om Stefano Scodanibbio.

Komposisjoner i utvikling

Bergens Tidende, 16.10.2013

Carla Bley, Andy Sheppard, Steve Swallow

«Trios»

ECM

Nye versjoner av kjente Carla Bley-komposisjoner.

En gang så den amerikanske pianisten Carla Bley et demonstrasjonstog i Oslo. Det dreide seg om utbyggingen av Alta-vassdraget og ordet «utvikling» gikk igjen på parolene. Slik gikk det til at en av hennes beste låter fikk et norsk navn: «Utviklingssang». Hun har spilt inn låten mange ganger, med mange forskjellige besetninger. Og på den nye ECM-platen «Trios» spiller hun den igjen, nå med Andy Sheppard på saksofon og Steve Swallow på bass.

«Utviklingssang» er en ballade Carla Bley vanligvis spiller etter et par raske numre. Men ECM-produsenten Manfred Eicher har valgt å la balladen innlede platen. Det er et godt grep. Den gamle, langsomme protestlåten fra slutten av 1970-tallet bygger opp en sår, melankolsk stemning og åpner et særpreget musikalsk rom. Sheppard spiller med tørr, vibratoløs tone og tynner av og til klangen ut slik at det bare blir luft igjen, mens Steve Swallows legger skjøre, gitaraktige klanger inn over Bleys klaverakkorder.

Og så er musikken i gang, en rekke kjente Bley-komposisjoner spilt på nye måter, men likevel typisk Bley-musikk med inspirasjoner fra nær og fjern. På «Vashkar» har klaveret en mellomøstlig klang, mens Swallow gjentar og utbroderer et rytmisk riff på elbassen. I suiten «Les Trois Lagons» minner Bley av og til om Thelonious Monk med kantede melodier og skjeve akkordrekker, hele tiden i intimt samspill med Swallows gitaraktige bass. Og over det hele vever Sheppard sine lange melodilinjer. Her er referanser til sirkusmusikk og fransk kabaret. Som alltid hos Bley skjer det hele tiden noe uventet, noe morsomt, noe bisart. Det er jazz vi hører, men en type jazz som går på tvers av alle kjente sjangre og oppdelinger.

En klavermastodont

Bergens Tidende, 08.10.2013

Beethoven: Diabelli-Variationen

András Schiff

ECM New Series

András Schiff finner frem uventede klanger i Beethovens Diabelli-variasjoner

Historien er kjent. Den starter i Wien med forleggeren og komponisten Anton Diabelli som i 1819 sender et enkelt valsetema til femti østerrikske komponister og musikere og ber dem skrive en variasjon hver. De femti variasjonene skal utgis og demonstrere bredden og rikdommen i tidens østerrikske musikkliv. Franz Schubert, den åtte år gamle Franz Liszt , Beethovens elev Carl Czerny og mange andre, kjente skikkelser deltar i prosjektet. Beethoven er også med. Men han sprenger alle rammer. For han nøyer seg ikke med å skrive en enkelt variasjon, han skriver 33 – først 23 i 1819, så ytterligere 10 i 1823.

I dag er historien om den ustyrlige Beethoven bedre kjent enn resultatet. Hans «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op.120) er et verk som sjeldent spilles i konsertsalene, og et verk som mange store pianister nøler med å innspille. For det er musikalsk mastodont, en komposisjon som det er vanskelig å få til å henge sammen. Beethoven tar Diabellis spede tema og bearbeider det på alle mulige og umulige måter. Han endrer taktarter og bytter tonearter, han lar svimlende virtuose passasjer veksle med enkle sangbare melodier. Han skriver kompliserte, kontrapunktiske referanser til Bach og legger inn en hyllest til Mozart underveis. Dette er musikk som dekker et enormt følelsesmessig spektrum. Og som så å si viser Beethoven fra alle sider.

András Schiff spilte inn alle Beethovens sonater i årene 2004-2007. Nå er han vendt tilbake til Beethoven. Og denne gang gjelder det de siste klaververkene, Sonate nr. 32 (op. 111) og «Seks Bagateller» (op. 126) samt altså Diabelli-mastodonten. Schiff har forberedt seg godt. Han har studert Beethovens originalmanuskript som han ervervet i 2009. Men vel så viktig er det at han spiller verket hele to ganger, på to forskjellige instrumenter, med to forskjellige klanglige valører.

I tekstheftet snakker Schiff om klavermusikkens «globalisering», dette at alle verk etter hvert spilles på Steinway-flygeler med flott, åpen klang beregnet til store konsertsaler. Han liker ikke denne klangen når det gjelder eldre musikk. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever noe annet, mener han. Derfor spiller han den ene versjonen av Diabelli-variasjonene på et Bechstein-flygel fra 1921, det flygelet Wilhelm Bachhaus brukte til konserter og opptak før andre verdenskrig. Klangen her er varm og myk og likevel lysende klar, uten den skarpe, litt metalliske lyden som for eksempel preget Sviatoslav Richters gamle tolkninger på Steinway- og Yamaha-flygeler.

På den andre platen bruker Schiff et instrument han kjøpte i 2010, et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820, altså et instrument fra Beethovens egen tid. Mens moderne flygeler klinger relativt ensartet over hele instrumentets register, endrer det gamle hammerflygelet karakter fra seksjon til seksjon. I tillegg kan klangen manipuleres på forskjellige måter ved hjelp av fire pedaler.

Hammerflygelet er skapt til konserter i små rom. Schiff har skjenket sitt instrument til Beethoven-Haus i Bonn. Det er også der han har innspilt sin andre versjon av Diabelli-variasjonene. Og det er denne innspillingen som er platens store overraskelse og høydepunkt. For med dette gamle instrumentet fanger Schiff kontrastene mellom og innenfor de enkelte variasjonene og får frem nye, overraskende lydbilder. Klare, lysende linjer veksler lynrask med duse pastellfarger og snerrende lydeffekter i bassen.

Denne tolkningen er vel ikke «historisk korrekt», men den gir i alle fall et inntrykk av hvordan verket kunne ha vært spilt på Beethovens tid. Og demonstrerer at det rommer en klanglig rikdom som sjeldent kommer til uttrykk på moderne instrumenter.

Ubalansert

Bergens Tidende, 08.10.2013

J.S. Bach: Six Sonatas for Violin and Piano

Keith Jarrett, Michelle Makarski

ECM New Series

Samspillsproblemer i Bachs fiolinsonater

Keith Jarrett har etter hvert innspilt ganske mange plater med klassisk musikk. I 2000 utga han en imponerende, kritikerrost tolkning av Sjostakovitsjs 24 Preludier og fugaer, men ellers er det mest barokkmusikk som har interessert ham. Han har innspilt mye Bach, vanligvis på moderne flygel – som på denne nye platen der han og den amerikanske fiolinisten Michelle Makarski spiller Bachs seks fiolinsonater (BWV 1014-1019). Jarretts Bach er, som vanlig, nøktern, klart artikulert, med energi og fremdrift i de raske satsene og spilt med begrenset bruk av pedal. Makarski ligger langt tettere opp mot dagens tidligmusikk-ideal – med slank, vibratoløs tone og fleksibel, bevegelig frasering. Og det gir visse problemer i samspillet. Det er mange fine øyeblikk på platen, men også mange steder uten skikkelig balanse. I passasjer der fiolinen er i sentrum, virker flygelet mange ganger for bastant og dominerende. Og i de raske passasjene der Jarretts jazz-bakgrunn pleier å gi god uttelling, virker han ofte hamrende og insisterende.

Musikk fra Johanneskirken

Bergens Tidende, 08.10.2013

Ein Feste Burg

Mariko Takei

Euridice

Høstlige klanger og mektige utladninger

Orgelet i Johanneskirken ble bygd i 1893 av Schlag & Söhne, et av datidens førende tyske orgelfirmaer. Det ble delvis ødelagt i forbindelse med en uheldig ombygging i 1967, men ble restaurert i 1999 og fremstår i dag i en tilstand som trolig ligger ganske tett på den opprinnelige. Hvordan et slikt romantisk instrument klinger, hører vi på platen «Ein feste Burg» utgitt i Euridices serie med kirkemusikk innspilt på norske orgler. Ved orgelet sitter denne gang den japanske organisten Mariko Takei som har gjort bergenser av seg. At instrumentet er bygd med henblikk på det sene 1800-tallets kirkemusikk, demonstrerer Takei med en rekke flotte tolkninger. Hun får frem varme, høstlige farger i Max Regers fantasi over «Vår Gud han er så fast en borg» og trekker mektige energier ut av en orgelsonate signert Julius Reubke. Men hun viser også at dette orgelet egner seg til annet og mer enn romantisk kirkemusikk. Et av de fineste øyeblikkene på platen er overgangen fra Regers storslåtte koralfantasi til Bachs Fantasi i G-dur (BWV 572) som i Takeis tolkning fremstår med lys klang og klar struktur.

Spillerom

Bergens Tidende, 01.10.2013

Past increasing future receding

Huntsville

Hubro

Huntsville med nye, gåtefulle bygninger av lyd

Det starter hver gang åpent, avventende. Så bygges det opp komplekse teksturer av droner, enkle bassmønstre og minimale gitarlinjer. Musikken kommer i flyt, lydstyrken øker, intensiteten stiger. Og så fades det ut. Fortiden øker, fremtiden minker – forteller tittelen på den nye Huntsville-platen. Kanskje var det slik gitaristen Ivar Grydeland, bassisten Tonny Kluften og perkusjonisten Ingar Zach opplevde det da de skapte de tre improviserte forløpene på platen? Underveis legger de hele tiden brukt materiale bak seg, samtidig med at de begrenser sine fremtidige muligheter. Det blir rett og slett mindre og mindre spillerom etter hvert. Og til slutt er det ikke mer å si, musikken har nådd sin grense og må nødvendigvis høre opp. Men selv om alle forløpene er basert på samme modell, er det likevel tre veldig forskjellige lydbygninger som konstrueres underveis. Og fordi platen er opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum, reiser disse bygningene seg i et kolossalt, rungende og vibrerende klangrom som gir improvisasjonene gåtefulle og nesten sakrale dimensjoner.