Sværvektere

Bergens Tidende, 28.02.2007

Kalevi Aho
Konsert for kontrafagott

Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton

Konsert for tuba

Norrköping Symphony Orchestra og Mats Rondin

BIS

BFO ute med ny plate

Det finns bare to konserter for kontrafagott, og det er Lewis Lipnick som har bestilt dem begge. Den første skrev Gunther Schuller i 1978, den andre skrev finske Kalevi Aho i 2005. Da Lipnicks eget amerikanske orkester ikke ville sette Ahos verk på programmet, sprang Andrew Litton og BFO til og uroppførte det i Grieghallen siste februar. På live-opptaket som nå er gitt ut på plate, hører vi Lipnick spille Ahos melankolske, melodiøse musikk på et spesialbygget instrument med flott klang i det høye registret. Samtidig demonstrerer platen dog også kontrafagottens begrensninger som soloinstrument, spesielt i det dype registret der den ikke kan konkurrere med orkestret, og der tonene ofte bare merkes som vibrasjoner i fotsålene. Ahos andre verk på platen er en bevegelig og melodisk konsert for tuba – der norske Øystein Baadsvik demonstrerer at sværvekteren blant messingblåserne kan være både lett og elegant.         

Symfonisk dramatikk

Bergens Tidende, 28.02.2007

Tchaikovsky: 4., 5. og 6. symfoni

Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Fargesprakende Tsjaikovskij

Antonio Pappano er en mann med mange jern i ilden. Han er operasjef på Covent Garden i London, sjef for Romas symfoniorkester, Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia, og i tillegg en habil pianist – som for eksempel kan høres som akkompagnatør på Ian Bostridges plate med Hugo Wolf-sanger. På den nye EMI-platen dirigerer han sitt romerske orkester i Tsjaikovskijs tre siste symfonier. Det er altså orkesterdirigenten Pappano vi møter? Nei, egentlig ikke. Han dirigerer de tre symfoniene som om han sto i orkestergraven på Covent Garden. Og det er utmerket. For det kler faktisk disse verkene å bli spilt som drama, som opera. Tsjaikovskij var kanskje ikke noen stor symfoniker, men når Pappano kaster sitt blikk på partiturene og henter frem alle de teatralske og høyspente momentene, blir resultatet fargesprakende og effektfullt. Og veldig underholdende.

På reise fra Bergen til Verona

Bergens Tidende, 21.02.2007

Edward Grieg: Peer Gynt Suites

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Edward Grieg: Olav Trygvason and Orchestral Songs

Bergen filharmoniske orkester og kor, Kor Vest og Voci Nobili

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Sergei Prokofiev: Romeo and Juliet, suites 1-3

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Andrew Litton

BIS

BFO markerer seg på platemarkedet med tre nye innspillinger

I 2005 ga BFO og Ole Kristian Ruud ut en plate med all Griegs scenemusikk til Peer Gynt. Frisk og levende musikk, spilt av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til å blåse nytt liv i de gamle sviskene – skrev jeg den gangen. Det samme kunne man si om de to seneste utgivelsene i BFO og Ruuds Grieg-serie på platemerket BIS – en plate med de to Peer Gynt-suitene og litt til, og en plate med Olav Trygvason-fragmentet og en håndfull orkestersanger. Begge utgivelsene inneholder verk som ikke spilles ofte, og som det er interessant å høre i en skikkelig innspilling. Men det er likevel tolkningene av de mest kjente verkene som bærer disse platene – og som imponerer. I nesten hver eneste sats fra suitene og hver eneste orkestersang er det noe nytt å fundere over, en uventet frasering, et overraskende tempovalg, en uvant karakterisering. Legg til at orkesterklangen hele tiden er romantisk varm og egal, og at det både medvirker gode sangere og entusiastiske kor på Olav Trygvason-platen – der spesielt sopranen Marita Solberg glimrer med en flott tolkning av orkestersangene. At nettopp Olav Trygvason-fragmentet likevel ikke overbeviser musikalsk sett, er verken BFOs eller sangernes skyld.

Enten man liker det eller ikke: BFO er uunngåelig forbundet med Griegs navn og vil formentlig alltid bli vurdert på sine tolkninger av nettopp hans musikk. Men at orkestret faktisk også kan annet og mer enn å forvalte og oppdatere Grieg-arven, demonstrerer Andrew Litton med den tredje BFO-platen i denne omgang – en glimrende innspilling av Prokofievs tre suiter bygget på musikken hans til balletten Romeo og Julie. Musikalsk sett ligger Prokofievs Verona uendelig langt fra Grieg og Bergen. Her er det klar og skarp orkesterklang, kantede melodilinjer, ironisk vrengende effekter, skeive rytmer og voldsomme dynamiske kontraster. Men BFO har fin sans for denne musikken. Den nye innspillingen kan utmerket konkurrere med de beste av de eldre platene. Og i tillegg har Litton sørget for å ha noe ekstra å by på: Han har brutt opp de tre suitene og stokket om på satsene slik at resultatet blir et musikalsk forløp som følger handlingen i den opprinnelige balletten. Det er visst ikke gjort før.

Et enkelt hjertesukk til sist: Det meste av musikken på disse tre platene med BFO er korte stykker eller suiter basert på scenemusikk, incidental music, «tilfeldig musikk». Kommer det montro ikke snart en plate der musikerne får anledning til å vise hva de virkelig duger til – en plate med noen skikkelig lange, musikalsk sammenhengende verk?

Øyeblikk

Bergens Tidende, 14.02.2007

Chromos

Gro Sandvik, fløyte

Einar Røttingen, piano

Pro musica

Eksperimenter med fløyte og klaver

Her er en plate med norsk samtidsmusikk for fløyte og klaver, spilt med innsikt og entusiasme av Gro Sandvik og Einar Røttingen. Olav Bergs bidrag heter «Moments», øyeblikk. Dette kunne vært tittelen på platen som helhet. For det meste av musikken har nettopp øyeblikkskarakter. Vi er i det musikalske verkstedet der komponistene prøver ut ideer og nærmest improviserer musikken frem. Berg skriver en slynget melodilinje for solofløyte med assosiasjoner til både Debussys Syrinx og Roland Kirk; hos Knut Vaage («Fortuna») blir resultatet fem korte eksperimenter med ulike instrumentaleffekter; mens Jostein Stalheim («Hidden Music») og Ivar Lunde Jr. («Chromos») presenterer lengre, sammenhengende stykker. Felles for dem alle er den eksperimenterende, undersøkende holdningen til formatet. Og hvis man av og til savner en strammere styring av ideer og innfall, kan man lytte til platens nestor, Edward Hagerup Bull, som er representert med to korte, formsikre komposisjoner.

Raffinert enkelhet

Bergens Tidende, 14.02.2007

Anat Fort

A Long Story

ECM

En israeler i New York

Det starter med klaver. En enkel melodilinje. Som straks viser seg å være knapp så enkel. Det er noe med rytmen som ikke helt stemmer. Og med melodien som beveger seg i merkelige retninger. Etter hvert blander bass og trommer seg i spillet. Og det blir triomusikk og frie improvisasjoner. Det er Anat Fort som sitter ved klaveret. Hun er israeler, bosatt i New York, klassisk utdannet komponist og altså også jazzpianist. Og vel verd å lytte til. Musikken hennes har en eiendommelig blanding av enkelhet og raffinement, med skeive, melankolske folketoneaktige melodier som folder seg ut i både stramme improvisasjoner og free jazz utblåsninger. Den glimrende bassisten Ed Schuller legger bevegelige, stofflige linjer i bunnen. Og syttiårige Paul Motian, den evige avantgardisten, sitter bak trommene og kaster skarpe kommentarer inn i musikken, laid back og cool som alltid. Klarinettisten Perry Robinson, en annen gammel new yorker-avantgardist, medvirker på en del av numrene. På en plate som godt kan vise seg å være en av årets beste.