Kommentar, Bergens Tidende, 24.09.2006
Jeg var i bryllup her om dagen. Et skikkelig, tradisjonelt
bryllup med kirkelig vigsel, resepsjon, stor middag og fest til langt på natt.
Vi var sytti gjester. De fleste, meg selv inklusive, hadde digitalkameraer med.
Som vi brukte. Ustanselig.
HVIS BRUDEPARET en dag skulle orke å samle inn alle de
bildene vi tok, ville de kunne dokumentere hele forløpet, 14 timer, sekund for
sekund, fra alle tenkelige og utenkelige vinkler
Situasjonen er ikke uvanlig. Over hele verden selges det
flere og flere digitalkameraer. Internasjonale analyseinstitutter vurderer at
det på verdensplan ble tatt 200 milliarder digitale bilder i 2005, og at tallet
vil stige dramatisk de neste årene fremover.
De fleste av disse svimlende milliardene er sikkert
bryllupsbilder og feriebilder og bilder av babyer og bursdager og den slags.
Men innimellom er det også bilder fra trafikkulykker, fra flomkatastrofer, fra
krigshandlinger. For de enkle, digitale kameraene — og ikke minst kameraene i
mobiltelefonene - har gjort oss alle til potensielle pressefotografer. Ved
enhver større begivenhet er det noen - ofte overraskende mange - som tar
bilder. De første bildene i mediene etter terroraksjonene i Londons undergrunn
siste sommer, kom fra vanlige mennesker som tilfeldigvis var i nærheten da
bombene smalt. I løpet av det neste døgnet mottok BBC via e-post tusen
amatørbilder fra øyenvitner. Under sommerens krig i Libanon har
amatørfotografer fra alle sider i konflikten presentert sine bilder på nettet.
DET ER DEN NYE, FOTOGRAFISKE hastigheten som er bakgrunnen
både for amatør-pressefotografene og for de elleville bryllupsgjestenes
billedstorm. Engang var fotografiet et langsomt og litt mystisk medium. Bildene
måtte fremkalles i mørkerom. Det krevde spesialkompetanse for å gjøre det. Og
det tok tid før man fikk se det ferdige resultatet. «Du trykker på knappen, vi
gjør resten», sa Kodak hemmelighetsfullt til kundene sine. I dag gjør vi alt
selv, eller rettere sagt: vi trenger ikke gjøre så mye. Kameraet gjør det
meste. Vi har allerede sett bildet på LED-skjermen før vi trykker på knappen.
Og når vi da trykker, varer det bare en brøkdel av et sekund før bildet er lagret
på den lille minnebrikken slik at vi kan flytte det omkring og se det i stort
format på pc-en. Bildene produseres raskt. Og de spres like raskt via e-post og
internett. Å fotografere er blitt en hverdagslig sak, en enkel måte å
kommunisere på, like enkelt som å sende en tekstmelding.
DE FOTOGRAFERENDE BRYLLUPSGJESTENE og
amatør-pressefotografene er først og fremst øyenvitner. De er til stede der noe
skjer. De fastholder med kameraene sine hva de ser - slik at de straks etter
kan vise det frem for andre. At bildene deres er skeive, uskarpe og
overblitsede er helt uinteressant, både for fotografene selv og for dem som ser
dem etterpå. Det er den raske dokumentasjonen av begivenhetene som er det
viktigste her, langt viktigere enn alle tradisjonelle, formelle og estetiske
hensyn.
De nye, digitale fotografiene er «ville» bilder. De bryter
med de fleste vanlige, profesjonelle normer og regler for hvordan man lager
gode bilder. Men de er også «ville» i betydningen ukontrollerbare. Kan man
stole på disse digitale øyenvitneberetningene? Spørsmålet er kanskje ikke
spesielt relevant når vi snakker om de fotograferende bryllupsgjestene, men det
melder seg selvsagt med full styrke i forbindelse med amatør-pressefotografene.
DE ETABLERTE MEDIENE har en slags uskreven kontrakt med
publikum om at alle opplysninger er kontrollert, at journalistene har sjekket
fakta og vurdert kildenes troverdighet - og at pressefotografene ikke har
jukset og manipulert bildene sine. I de tilfellene der juks oppdages, straffes
det hardt. De nye amatør-pressefotografene er ikke underlagt samme kontrakt -
noe som bekymrer mange, både mediefolk og presseforskere. Det er naturligvis
grunn til å være på vakt. Og det skjer at mediene blir lurt av de uautoriserte
fotografene.
På den andre siden er det også mange eksempler i det siste
på at jukseri er blitt avslørt fordi det overalt i verden sitter folk som
følger den digitale billedstrømmen og som melder tilbake så snart de merker at
noe ikke stemmer.
Teknologien som er årsaken til den hastige spredningen av de
nye fotografiene, skaper samtidig grunnlaget for hastige motreaksjoner, for en
ny type pressekritikk.
Bildene som de uautoriserte bryllupsfotografene tar, reiser
ikke den slags interessante spørsmål om autentisitet og manipulasjon. De er
beregnet til å sirkulere i private kretser. Og når det er sytti andre
øyenvitner, er det vanskelig å jukse.
