Italiensk turbo-barokk

Bergens Tidende, 28.05.2004

Verk av Corelli, Geminiani, Locatelli, Sammartini og Vivaldi

Europa Galante

Fabio Biondi, fiolin og leder

Grieghallen

Europa Galante og Fabio Biondi med trøkk i alle sylindere

Også når det gjelder barokk og tidlig musikk har perioden med Bergljót Jónsdóttir som festspillsjef vært fabelaktig. Hvert år i mai måned har de fremste internasjonale kapasitetene på feltet funnet vei til Bergen: Paul McCreesh, Il Giardino Armonico, William Christie og Les Arts Florissants, Andreas Scholl, Andrew Manze - for bare å nevne noen. Og i år da? Cembalisten Richard Egarr. New London Consort og Philip Pickett. Og her til slutt Europa Galante med Fabio Biondi i spissen.

Bedre ambassadører enn disse heftig begeistrede musikerne kan den italienske barokkmusikken neppe få. På konserten i Grieghallen presenterte de en overdådighet av kjente og ukjente verk i spennet fra Corelli til Sammartini, med tre fiolinkonserter av Vivaldi som det musikalske omdreiningspunktet. At det var snakk om verk med tre hundre år på baken, var umulig å høre. For her var det string swing fra første takt. Turbo-barokk med sprell og spark og trøkk i alle sylindere.

Det var rasende, piskende aksentueringer i de hurtige satsene. Og blussende sensuelle melodilinjer i de langsomme. Det var presis markering av hver eneste dynamisk kontrast. Det var tett samspill og delikat strykerklang. Og midt i stormens sentrum sto urokråken Biondi selv, en utrettelig energisk innpisker og en selvbevisst, virtuos solist.

Skal vi være helt ærlige, må vi nok innrømme at mange av de verkene vi hørte denne kvelden, var temmelig anonyme. Men når de spilles som her, med fyrig, smittende entusiasme, da er det bare å overgi seg. Og si "grazie mille".

Det dype åndedraget

Bergens Tidende, 28.05.2004

Cellosuiter av Bach og Britten

Truls Mørk, cello

Mariakirken

Bachs og Brittens musikalske retorikk

Han løfter buen, tar en dyp innånding og setter i gang med en uendelig lang, sammenhengende frase. Så igjen et dypt åndedrag. Og en ny, lang frase.  Og slik fortsetter det, i stadig vekselvirkning. Det er onsdag kveld. Vi er i Mariakirken. Truls Mørk spiller den første av Bachs cellosuiter. Han lever og ånder for musikken. Og med musikken.

Det er vanlig å spille Bach-suitene som serier av danser. Mørk spiller dem som en mellomting mellom sang og tale. Eller som man sa på Bachs egen tid: som «Klangrede», klingende tale.

Klingende tale krever godt åndedrett og sans for musikkens lange, underliggende rytmer. I Mørks tolkning blir Bachs fraser til setninger. Setningene blir til argumenter. Musikken blir til språk.

Hver enkelt sats har sin egen retorikk. I de innledende preludiene legger Mørk det musikalske materialet frem, ivrig, entusiastisk; i de raske mellomsatsene er han beskrivende og diskuterende, i sarabandene inntrengende, inderlig. Bare til aller sist, i den avsluttende satsen på kveldens program, lar han den underliggende danseformen bryte igjennom og setter ettertrykkelig punktum med en munter gigue. (Og vi bemerker i parentes at det var Bachs suite nr. 2 som Mørk spilte til sist – ikke nr. 4 som det sto i programmet).  

I Mørks fortolkning ble de to Bach-suitene langt lysere i klangen enn vi er vant til. Noen ganger, spesielt i nr. 1, var bueføringen så lett at strengene hvinte og de raske passasjene fikk et nesten hektisk preg. I Benjamin Brittens cellosuite nr. 2 var vi derimot i den helt andre enden av skalaen. Her presset Mørk sin Montagnana cello til det ytterste og kastet seg deklamerende inn i musikken med all den tyngde og kraft som dette anropende, bønnfallende verket krever. Den musikalske retorikken var annerledes her, men alvoret i Mørks fremførelse og respekten for det musikalske argumentet var den samme som i Bach-tolkningene. 

Etter stor applaus ble det ekstranummer. Og selvsagt måtte Bach få det siste ord. Med sarabanden fra den femte suite fremført i åndeløs stillhet.

Kraggeruds prosjekt

Bergens Tidende, 26.05.2004

Verk av Ysaÿe og Kraggerud

Henning Kraggerud, fiolin og bratsj

Bård Monsen, fiolin

Soon-Mi Chung, bratsj

Ole Eirik Ree, cello

Tinghuset

Fiolinisten Kraggerud møter komponisten Kraggerud.

De gamle fiolinvirtuosene skrev selv musikk – teknisk krevende verk beregnet til å briljere og imponere med. Mange av disse stykkene er glemt i dag, men tirsdag kveld hadde Henning Kraggerud og hans gode kollega Bård Monsen hentet et enkelt av dem frem fra glemmeboken.

Og, jo da, Eugène Ysaÿes duo for to fioliner er bestemt et nydelig stykke musikk - tre korte satser skrevet med kjærlighet til instrumentet og med profesjonell forståelse for den overbevisende effekten, den slående frasen, den vakre melodien.

Noe tilsvarende kan sies om Kraggeruds egne komposisjoner. De fem små duettene som han og hans kolleger fremførte før pausen, fungerte for så vidt glimrende. Vi hørte fem stykker velklingende, tonal musikk, trygt forankret i det sene 1800-tals tonespråk. Men skrevet i 1990-årene av en ung musiker på tretti år. Hvilket selvsagt er noe eiendommelig.

Komponisten Kraggeruds prosjekt er vilt anakronistisk, ingen tvil om det. Men disse upretensiøse, korte fantasiene er i det minste morsomme å spille for musikerne. Og de er hyggelige å lytte til for publikum i salen. I små doser.

I øvrig konstaterer vi at Tinghuset store hall ikke er noen ideell konsertsal. Akustikken er drepende, med en lang, blafrende etterklang som drukner alle finere nyanser i musikken.

Den gode samtalen

Bergens Tidende, 25.05.2004

Verk av Bartók, Smetana og Dvorák

Hagen Quartett

Logen

Hagen Quartett setter det nasjonale og det moderne på dagsordenen.

Hagen Quartett er på mange måter den optimale strykekvartetten: Her er det fire fremragende musikere som har spilt sammen lenge, som kjenner hverandre ut og inn, som forstår å bøye seg mot hverandre og innordne seg under et felles prosjekt, men som også, hver især, fastholder det individuelle særpreget som er helt nødvendig hvis kammermusikk skal lykkes.

Og lykkes, det gjør det. Når Hagen Quartett spiller, blir den musikalske fortolkningen til en samtale, en meningsutveksling mellom likeverdige partnere. For eksempel en samtale om hva som er nasjonalt eller lokalt i musikken. Og om hvordan man som musiker skal forholde seg til det.

Helt siden det internasjonale gjennombruddet i begynnelsen av 1980-tallet har Hagen Quartett jobbet med slike spørsmål. Hvordan de ser på saken i dag, nå med tjue års erfaring i bagasjen, demonstrerte de på mandag med en imponerende konsert i Logen. På programmet sto verk av Smetana, Dvorák og Bartók – tre komponister som alle, hver på sin personlige måte, har satt det nasjonale på dagsordenen i sin musikk.

Det startet med en intens, fargerik fortolkning av Bartóks første strykekvartett (1908-09). Vel er denne kvartetten Bartóks mest tradisjonelle - og mest romantiske - forsøk i genren, men i Hagen Quartetts fortolkning var det først og fremst de fremadrettede perspektivene det ble lagt vekt på: de voldsomme dissonansene, den komplekse rytmikken, de ungarske folketonene som fragmenteres og gjenoppstår i bestandig nye skikkelser.

Ved å sette dette eksperimenterende, turbulente verket først på programmet, og ved å fokusere på alle de trekkene som viser frem mot modernisten Bartók, åpnet Hagen Quartett samtidig for de fremadrettede perspektivene i de eldre verkene som fulgte etterpå: Smetanas første strykekvartett med den melankolske klangbunnen av slavisk folketone kom i denne tolkningen til å høres forbløffende moderne ut, så skarp og frisk at det var vanskelig å skjønne at verket faktisk er skrevet i 1876. Og kvartetten hadde tilsvarende fin sans for brydningen mellom klassiske sentraleuropeiske idealer og inspirasjonen fra amerikansk folkelig musikk i Dvoráks effektfulle og effektive strykekvartett nr. 12.

Alt i alt en flott konsert, gjennomført med imponerende balanse mellom det gjennomkontrollerte og det spontane. Kvelden igjennom var det klar redegjørelse for den musikalske strukturen, det var avslepne klanger og fine rytmiske detaljer. Men hele tiden også rom for improvisasjon, for det plutselige innfallet, det uventede utbruddet. Som i en enhver god samtale.

Orfeo - fire hundre år etter

Bergens Tidende, 25.05.2004

Claudio Monteverdis Orfeo

Mark Tucker, Joanne Lunn, Julia Gooding og Revital Raviv

New London Consort

Philip Pickett, leder

Grieghallen

  

Monteverdis Orfeo som delikat musikalsk billedbok

Er Cladio Monteverdis Orfeo verdens første opera? Det strides de lærde fremdeles om. På samme måte som de strides om hvordan Orfeo egentlig ble spilt den gangen på premieren i 1607, i Mantua. Og om hvordan den bør spilles i dag.

Men når Philip Pickett og New London Consort oppfører Orfeo i Grieghallen, er saken avgjort. Iallfall er den gjennomtenkt til bunns. Her er det tatt stilling til det meste. Picketts Orfeo en slags minimalistisk kammeropera, et verk beregnet til å skulle spilles og synges av et lite ensemble i en liten sal i et italiensk hertugpalass, med et minimum av dekorasjoner og uten de store sceniske virkemidlene.

Det ligger grundige historiske studier bak dette valget. Og bak valget av instrumentasjon og fremførelsespraksis. Men til tross for at alle de historiske fotnotene er på plass, og alle relevante kilder er behørig sjekket, med avstikkere til renæssansehumanister og glemte neoplatonikere, blir dette aldri tørt og kjedelig. Tvert imot. Fire hundre år etter premieren kan den gamle historien om Orfeus og Euridike og ferden til dødsriket fremdeles rive oss med.

I Ricketts tolkning blir dette verket et intenst, ekspressivt drama, en musikalsk billedbok malt i de mest delikate klangfargene, med gjennomsiktige korsatser, sensuelle, nesten dekadente strykerinnsatser og dramatiske utbrudd i messingseksjonen.

Jonathan Millers spartanske scenografi og Sue Leftons stiliserte koreografi skaper en effektiv ramme om handlingen. Og om de tolv sangerne. Vi kan ikke nevne alle, men må iallfall få med at Mark Tucker var en imponerende Orfeo med nettopp dette intense uttrykket som er nødvendig for at den store arien Possente spirto skal bli verkets dramatiske omdreiningspunkt.

Vi kan aldri komme til å oppleve «hvordan det virkelig var» eller hvordan Orfeo virkelig var tenkt, den gangen i 1607. Det som alltid teller til syvende og sist, er om verket, den konkrete realisering av verket, fungerer og klinger ordentlig og riktig - hørt med vår tids ører, filtrert gjennom vår tids musikalske sensibilitet. Det gjorde Orfeo denne mandag kveld i Grieghallen.