Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og
Ravel
Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran
Dirigent: Ingar Bergby
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger
Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han,
samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet
musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke
materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som
kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef,
deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.
Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere
igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer
tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme
sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme
nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører
Boulez med BIT 20 Ensemble.
Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7.
symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og
renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde
fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die
Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en
refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.
Kvelden bød også på en interessant fremførelse av
«Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili
Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières»
hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen
fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens
solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige
musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig,
skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter.
Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen
med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.