Røntgenbilder

Bergens Tidende Morgen, 24.03.2001
Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og Ravel
Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran
Dirigent: Ingar Bergby
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger


Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han, samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef, deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.

Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører Boulez med BIT 20 Ensemble.

Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7. symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.

Kvelden bød også på en interessant fremførelse av «Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières» hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig, skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter. Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.

Romantiske perler

Bergens Tidende Morgen, 13.03.2001

Verk av Weber, Mahler, Strauss og Brahms
Liv Elise Nordskog, sopran
Lars Kristian Brynildsen, dirigent
Universitetets Symfoniorkester i Bergen
Johanneskirken

Universitetets Symfoniorkester er blitt en musikalsk kraft man må regne med.


Det startet med en knekkende bra fremførelse av Carl Maria von Webers ouverture til Jegerbruden. Og som kvelden skred frem, med romantiske perler på rad, og med en fin tolkning av Brahms' første symfoni til slutt, ble det klart at Universitetets Symfoniorkester er en kraft man må regne med når det skal gjøres opp status over musikklivet i Bergen.

Slik har det ikke alltid vært. Men under Lars Kristian Brynildsens ledelse har USO tatt seg veldig opp. Det er snakk om et amatørorkester. Som nesten naturnødvendig sliter med samme problemer som alle andre amatørorkestre: tynn klang i de høye strykerne, ujevne blåsere, plutselige konsentrasjonssvikt osv. Men det er samtidig et orkester som klarer å jobbe seg igjennom problemene og som på en kveld som denne spiller seg inn til det vesentligste i musikken, helt inn til grunnelementene i det erkeromantiske repertoaret - de store formene, det lange trekket, det dynamiske suget.

Sopranen Liv Elise Nordskog imponerte som solist i fire senromantiske orkestersanger. Hendes klare, litt kjølig mørke stemme passer veldig bra til dette repertoaret. Hun bruker den jugendlich-dramatisch i Gustav Mahlers «Rheinlegendchen», en Wunderhorn-sang som hun synger med fin fornemmelse for dens muntert-folkelige karakter. Og går så ubesværet over i det mer inderlige rollefaget med sterke, inntrengende tolkninger av Richard Strauss' «Morgen» og «Allerseelen».

Vi håper å få høre Liv Elise Nordskog snart igjen, gjerne i Strauss' fire siste sanger, eller i Wagners
«Wesendonk-Lieder», eller i ... Det er nok å ta fatt på.

Et japansk drømmebilde

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2001
Giacomo Puccini: Madama Butterfly
Antonia Cifone, Ning Liang, Cezare Zamporino, Mario di Mario
Bergen Operakor
Orkester dirigert av Anne Randine Øverby
Regi: Marielle Kahn
Scenografi: Dirk Hofacker
Vest Norges Opera
Arenum Messehallen
  

Vellykket oppsetning av Madama Butterfly i Arenum Messehallen

  
Stakkers japanske Cio-Cio-San. Femten år gammel blir hun gift med amerikaneren Pinkerton. Hun elsker ham, de får et barn sammen, men han forlater hende, reiser hjem og gifter seg med en amerikansk kvinne. Tre år senere kommer han tilbake for å hente sønnen sin. Og Cio-Cio-San som aldri har villet tvile på ham, innser sannheten til sist. Hun gir sønnen fra seg. Og begår harakiri.

Da Puccini skrev Madama Butterfly i 1903, i slutningen av kolonialismens og imperialismens store epoke, hadde historien en kritisk brodd: Det var fremdeles deler av publikum som mente at en mann som Pinkerton egentlig bare gjorde det rette, at en vestlig gentleman ikke kunne handle annerledes. Puccini lot sin Cio-Cio-San demonstrere de menneskelige omkostningene.

Men i dag? I dag virker hun naiv, hendes selvmord uforståelig. Av alle Puccinis lidende kvinneskikkelser er Cio-Cio-San den mest tragiske, men også den som det er vanskeligst å få et moderne publikum til å svelge. Dette er en tekst som det rett og slett ikke går an å aktualisere.

Og det fine ved Marielle Kahns flotte oppsetning av Madama Butterfly i Arenum er nettopp at hun fremstiller historien slik det nødvendigvis må gjøres i dag: Som et blikk inn i et annerledes univers, i en fremmed kultur, i en fjern historisk situasjon. Og at hun unngår den sentimentaliteten som alltid truer når denne operaen settes opp i dag.

Scenografen Dirk Hofacker har i den store messehallen i Solheimsviken skapt dette anderledes universet: Japan som bilde, som en gammel vestlig fantasi om Østen, en imponerende, scenisk velfungerende konstruksjon av lette trehus, papirskyvedører og stråmatter. Med drivende tåkeslør og rismarker i det fjerne.

Og i dette drømmebildet skjer da dette merkelige at man nesten kommer til å forstå Pinkerton, i hvert fald forstå ham som type. For forestillingens store funn er Cesare Zamparino, en flott, dynamisk italiensk heltetenor som ikke alene synger Pinkerton med stor, strålende stemme, men også forsvarer rollen, spiller den så man forstår hvordan denne glade, litt enkle, tankeløse slubbert fungerer mentalt sett, hvordan verden tar seg ut fra hans synsvinkel.

Zamparino får bra hjelp underveis. Spesielt av den glimrende italienske barytonen Mario di Marco i rollen som den bekymrede konsul Sharpless. Alene deres samspill i første akt omkring Dovunque al mondo er hele forestillingen verd.

Også Ning Liang gjør en bra prestasjon i rollen som tjenestepiken Suzuki. Men forestillingens dramatiske midtpunkt er naturligvis Cio-Cio-San - som Antonia Cifrone synger sterkt og inntrengende. Hennes tolkning av svisken Un bel di vedremo er autoritativ - selvsagt, det bør den jo være. Men vel så viktig er hennes samlede fremstilling av Cio-Cio-San, hennes fine nyansering av hvordan denne forventningsfulle ungjenten forvandles til en såret, lidende kvinne. At andreakten taper noe i intensitet, er ikke Cifrones skyld, men Puccinis - som tross flere forsøk aldri fikk skapt den rette dramaturgiske balansen mellom den dramatiske førsteakten og den tilbakeskuende, kontemplative andreakten.

Det er med andre ord fire glimrende sangere Marielle Kahn har hatt å arbeide med i denne oppsetningen. I sammenlikning kommer de lokale kreftene i de mindre rollene uvegerlig noe svakt og blekt ut. Rune Thelen som spiller kobleren Goro blir nærmest valset flat i møtet med Zamparino og di Marcos rå stemmekraft. Til gjengjeld gjør Bergen Operakor en bra jobb forestillingen igjennom og synger en aldeles nydelig versjon av bocca chiusa-satsen i andreakten. Og Anne Randine Øverby dirigerer orkestret med fast hånd og holder den musikalske dampen oppe hele kvelden igjennom.